På vei til en av kirkene her på Hadeland, kjører jeg forbi en gård. Der henger de hvert år en advents-stjerne i det vinduet som vender ut mot veien. Vinduet sitter høyt oppe på låveveggen og siden det er det eneste vinduet der, får det meg til å tenke på hva som skjedde i julen. Størrelsen på drifts-bygningen er nok ganske ulik den stallen Lukas forteller om, landskapet omkring likedan. Men om vi ikke makter å flytte fødselsfortellingen til et landbruksanlegg nær deg, kan vi stå i fare for å miste litt av det grensesprengende i julaftensbudskapet av syne.
Som blikkfang til denne lille julaftensmeditasjonen har vi satt inn et bilde av en liten glassokse. Hvem som har stått bak utførelsen av dette lille kunstverk, er det ingen som vet. Men at kunstneren har fått frem hvor overrasket denne oksen er, det synes å være hevet over tvil.
Hva om vi på denne julaften forsøker å ta tak i det høyst overraskende i det som skjedde. For plutse-lig lå det altså et lyst levende menneskebarn og sprellet i det som var matfatet både til oksen, til kua og til eselet.
Vi snakker så ofte om å få frem undringen i julefortellingene, Noen ganger synes jeg det blir for innadvendt, for snilt. Undringen forekommer meg å være en litterær og tankemessig bearbeidet reaksjon over noe jeg absolutt ikke forstår, men allikevel velger å forholde meg til. Tenk om vi denne julen kunne ta steget helt ut og like gjerne snakke om hvor forskrekket de ble alle sammen.
I fjor brukte jeg disse metodiske grepene da jeg holdt preken på julaften. «Okseprekenen» min startet jeg med å fortelle hvordan barna mine ofte minner meg om at når jeg blir veldig overrasket, så blir jeg ofte stående med åpen munn litt for lenge. Jeg er nok ikke helt alene om å reagere slik, så jeg fikk fort kontakt med dem som var i kirken. Derfra forsøkte jeg å flytte oppmerksomheten over på bildet av oksen, som alle hadde foran seg på det utdelte program. «Den var i hvert fall forskrekket, men også litt glad.» Oksen hadde jeg funnet stående på en pillàr noen hundre meter unna den driftsbygningen jeg fortalte om til å begynne med. Etter dette handlet det i prekenen om å få med meg mest mulig av alt det som skjedde. De var der alle sammen - både englene som sang, gjeterne som falt på kne, moren som undret seg og altså en okse som hadde mest lyst til selv å slikke den lille nyfødte ren etter fødselen.
Hva er det jeg egentlig ønsker å si med alt dette? At julens budskap må forankres som en hending som har skjedd nær deg og ditt liv. Om vi får øynene opp for det, blir vi alle overrasket. Da kan vi kanskje til og med få til å tro…
Salmeforslag: «I en natt så klar og kald» - nr 69