Første helgen i november feires allehelgen rundt omkring i alle bispedømmets kirker. Det legges stor vekt på at det skal skje en markering på så mange steder som mulig. Minnet fra året som er gått er ikke alene knyttet til at en av våre kjære er gått ut av livet, men at han/hun er gravlagt på nettopp denne plassen.
Allehelgensdagens handlingsrom bør allikevel kunne gjøres større enn bare å være et tilbud for dem med sorg. Vi må tilstrebe at det også kan bli en dag for dem som ikke er rammet av sorg og som kjenner takknemlighet over at livet er godt å leve. Derfor har jeg forventning til den forkynnelse som blir å høre denne helgen, at den beveger seg i landskapet mellom minnene og mulighetene.
Etter vår kirkes oppfatning er det evige liv ikke noe du først får smaken av den dagen du dør. «Dette er det evige liv at de kjenner deg den eneste sanne Gud og ham du har utsendt, Jesus Kristus»( Joh 17,3)
Det er saligprisningene slik Lukas gjengir dem, som er dagens prekentekst. Her er det mange enkeltheter som man bør søke til den teologiske litteratur for å finne mer utav. Jeg skal bare melde en enkel konstruksjon som finnes i både Matteus og Lukas sin versjon av saligprisningene. Den lærte vi å holde styr på allerede i norsktimene i folkeskolen.
«Det er forskjell på indikativ og imperativ»
Du får aldri tak i saligprisningenes innhold om du bare leser dem som krav til hvordan man bør leve = et imperativ. Det er som indikativformer at Jesu ord blir til et evangelium.
«Salige er» - er derfor en tilsigelse Jesus gir til hver enkelt for at han midt mellom minnene og mulighetene kan gestalte en måte å leve Kristuslivet på som blir nært, nakent og åpent til de mennesker som trenger vår støtte.
Salmeforslag: 273: Velsignet er den mark der Jesus gikk