I kirkekunsten finnes det mange ulike bilder av Maria. Noen av dem har vi gjort til våre indre bilder av hvordan vi tenker oss at hun er. De eldste fremstillingene synes å være opptatt av at hun var en passivt lyttende ung kvinne. Det er bare halve sannheten. Hun må ha vært en levende, oppmerksom og spørrende person, som allikevel ikke helt hadde glemt hva ydmykhet er.
I vår tid trenges identifikasjonsfigurer som aldri før. En av Marias viktigste oppgaver er å være et forbilde for at det er lov å komme med motspørsmål til det som har med Gud å gjøre. Det er flott om vi kan dra nytte av det forbildet Maria i denne søndagens prekentekst gir til å leve med vår tvil, våre spørsmål og vår undring samtidig med at vi gjerne vil si ja til de ting Gud ønsker at vi skal gjøre. Maria gir oss trygghet på at vi kan leve i et slikt spenningsfelt, Det blir nesten å regne som hun gir oss et avtrykk i hånden, eller et merke på kroppen
Sigrid Undset forteller i «Korset» (3 bindet i Kristin Lavransdatter) at da hun lå for døden «kom til å tenke at hun ikke eide annet å gi som gave enn det korset hun hadde fått av sin far – og så, sin brudering. Den bar hun enda på hånden.
Hun drog den av og så på den. Tung lå den i hånden, av skjære gull, satt med store, røde stener. Hun lukket øynene i pine og rakte den til Ulv: «Hvem esler du den,» spurte han sakte.
Kristin virret med hodet, holdt øynene hardt lukket. «Steinunn – jeg lovet – messer for henne.-»
Hun åpnet øynene, så etter ringen som lå i smedens mørke neve. Og hennes tårer brast i en stri strøm, for det var som hun aldri før hadde skjønt det fullelig hva den tydet. Det liv som den ringen hadde viet henne til, som hun hadde knurret under, rast og trasset i – og likevel hadde hun elsket det slik, frydet seg i det med det vonde og det gode, slik at det var ikke en dag uten at det tyktes henne tungt å gi det tilbake til Gud, ikke en smerte som hun kunne ofre uten savn.
Ulv og nonnen vekslet noen ord hun ikke hørte, og han gikk ut av stuen.
«Søster,» sa nonnen, du må ikke sove nu. – Ulv gikk for å hente prest til deg»
Kristin våknet med et rykk, festet sine øyne på hånden sin.
Gullringen var borte– men det var et blankslitt merke der den hadde sittet I det brune og skrubne hold stod det aldeles klart – som et arr av tynn, hvit hud – hun syntes hun kunne skjelne både to runde pletter efter rubinene på hver side og som et lite riss, en M , efter midtplaten med jomfru Marias hellige navnetegn gjennombrutt i gullet» (slutten på «Korset» av S. Undset – noe forkortet)
Et slikt avtrykk vil Gud gi til alle som sier ja til å bli brukt til det Gud trenger dem til.
Salmeforslag: nr 130 «Alle kilder bryter ut i glede»