Da jeg bodde i Vestfold, var vi en gang på skoletur til Norsk folkemuseum på Bygdøy. Vi kom til en gammel gård hvor de tresket kornet med håndkraft. Med en stokk slo de på kornet for å få det til å løsne fra den hamsen som lå rundt. Det så ut til å være tungt arbeid. Oppgaven vi fikk var å få kornet til å havne i en haug og hamsene i en annen. Men vi skulle vel ikke sitte der og sortere i timevis?
Da viste de oss en kasteskovl, en slags spesialspade for korn. Med den tok de et godt mål av blandingen og kastet den hardt inn mot et stativ av finmasket netting et stykke unna. Kornet ble fanget opp av den og la seg som en flott haug i det trauet stativet var satt oppi. Hamsene derimot var så lette at de bare virvlet opp i lufta, før de sakte dalte ned en halvmeter foran utkaststedet. Ingen brydde seg om dem lenger: Ikke lenge etter var de kastet.
Det er dette bildet Johannes døperen bruker når han i neste søndags prekentekst viser oss hvilket alvor og hvilke muligheter livet vårt skal leves under. Gud ønsker å få frem det beste i oss. Derfor banker han på oss for å få oss til å ta på alvor hva vi har muligheter for å bli.
En slik bevisstgjøring kan skje på mange plan. Johannes døperen gjorde det på sin måte og hjalp dem han levde sammen med til å se at de måtte vende om og gi livet sitt en ny retning. «Nå kommer en som kan hjelpe deg til å leve slik du virkelig er». Bildet av kasteskovlen opplever jeg nesten genialt. Det får fram at det er sider ved min måte å leve på som ikke bidrar positivt til andres beste. Men det sier samtidig noe om en kjerne Gud vil ha. Og i stedet for legge ensidig vekt på hva jeg må vende meg fra, så får jeg hjelp til å se han jeg må vende meg til.
Vi flyttet for snart et år siden inn i et hus i en hage hvor det ikke hadde vært gjort noe på over 30 år. Hele våren har vi forsøkt å klippe ned gammelt buskas rundt huset. Nå ser vi at det begynner å spire og gro. Slik er det også med de liv vi lever. Det er nødvendig at noen tør peke på det ugras som bør fjernes om veksten skal komme. Det finnes mange arrete hverdager. Men det finnes en som aldri går lei av å håpe at du blir med på mannskapslista.
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
en etter en
Det er derfor
livet har deg på mannskapslista
(Kolbein Falkeid: Privat huskeregel)
Salmeforslag: nr 261 - Der mange skal komme fra øst og fra vest»