Har du lagt merke til det er en liten setning som gjentas tre ganger i innledningsversene til Paulus sitt kjente kapittel om kjærligheten i det første brevet til korinterne? Bare med små variasjoner, kommer han tilbake med ulike varianter av setningen: «Om jeg ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle»
De fleste gudstjenester i Den norske kirke innledes med at det slås tre slag med kirkeklokkene. Ved lesningen av denne søndagens tekst spør jeg meg selv: Er det dette slagene vil minne meg på, at «om jeg ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet?»
Mange av dem som skal gifte seg til sommeren kommer til å velge et avsnitt fra dette kapitlet hos Paulus, når de skal finne noen tekster som skal leses i tillegg til de faste lesningene. Men jeg har sett at de ofte ikke tar med innledningsversene i prekenteksten. De går rett inn der hvor det beskrives hvordan kjærligheten er. Jeg skjønner dem godt: Det kjennes godt å kunne lese: «Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt»
Jeg vet ikke hvordan jeg fikk ideen om at det i prekener til brudepar er mulig å spørre om de ser på kjærligheten som et verb eller som et substantiv. Kanskje fant jeg det på selv. Mitt point er at om den bare er en ting, så mister vi fort dette aktive, hegnende, positivt tenkende ved kjærligheten av syne. Derfor tillater jeg meg i bryllupssammenhenger å kalle den for et verb. Kanskje jeg også kunne ha gjort det på fastelavnssøndag.
På fastelavnssøndag handler alle bibeltekstene om kjærlighet. Lest ved siden av hverandre får de frem ulike sider ved den kjærlighet Gud har vist oss. Jeg tror det er viktig at prekenen ikke bare lister opp alt hva kjærligheten gjør, den må også være opptatt av å få frem dens forutsetninger. Derfor må vi få med oss innledningen til kapitlet. For der tales det om at den må bo i ditt eget hjerte. Kjærlighet er ikke bare en dør til et hemmelig rom. Kjærligheten er det som får døren til å gli opp så vi byr på oss selv. «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.»
På onsdag i neste uke går vi inn i fastetiden. Fastelavnssøndag skal hjelpe oss til enda tydeligere å få tak i at den kjærlighet som vår himmelske Far har gitt til sin sønn kan være i oss. Da kan kjærligheten få bli det verb den i praksis er. Det er denne erkjennelsen åpningsversene i 1. KOR 13 vil hjelpe oss til å holde fast i. Kanskje de tre bønneslagene ved innledningen til gudstjenestene i fastetiden kunne minne oss om det samme.
Salmeforslag: 734 – Guds kjærleik er