"Kjærlighetserklæringenes tid er forbi" sier noen. "Nei!" sier andre, "vi trenger bare å være tydeligere på hvilke av dem som er til å tro på og hvilke som bare er laget for å imponere"
Denne søndagens prekentekst er som en kjærlighetserklæring å regne. Det høres forlokkende ut, ikke sant? For vi setter pris på å høre at noen er glad i oss. Men noen ganger synes vi slike uttrykk kan bli for høytidelige eller rent for romantiske.
For at vi skal regne dem som troverdige, er mange av oss opptatt av at de må forankres i det virkelige livet. Romano Guardini skriver et sted: "Kjærligheten skaper det trygge rom hvor den andre kan bli seg selv." " Når jeg legger disse ordene til grunn, blir jeg opptatt av hva kjærligheten kan få meg til å gjøre, framfor hva den får meg til å føle.
Når Jesus omtaler seg selv som den gode gjeteren, så viser han til et handlingsmønster som menneskene i Midtøsten kjente godt fra egen samtid. En gjeter ble satt til å skape fellesskap, tilhørighet innad i flokken, trygghet mot farer og om nødvendig være villig til å sette livet inn.
Ordene Jesus kommer med i søndagens prekentekst står for meg som en skildring av den ultimate kjærligheten. "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine brødre." Jeg vet bare om en som bærer en slik kjærlighet på sin egen kropp. Han heter Jesus Kristus.
Salmeforslag: "Å, for dyp i Jesu kjærleik"