Jeg blir aldri helt klok på hvordan de to brødrene i lignelsen om den bortkomne sønnen er å forstå i forhold til hverandre. Når vi nå skal preke over denne fortellingen på bots og bønnedagen, så får den et annet preg enn det den kanskje hadde før. Derfor blir det avgjørende viktig å finne ut hva den lærer oss om bot, bekjennelse og bitterhet.
I eliteserien i fotball holder de for tiden på med de avsluttende kampene. Kommende søndag har jeg tenkt meg på Ullevål. Der håper jeg på hjemmeseier. Det hadde smakt godt. Men det hender at en hjemmeseier kan få en bitter ettersmak. For det er ikke bare resultatet som teller, men hvordan man klarte å vinne tre poeng. Jeg misliker når fotballag spiller kun på motstandernes svake sider. Det er artigere og mer realt når de spiller på sine egne ferdigheter.
Derfor har jeg alltid mislikt den broren som ble igjen hjemme. Han er for meg et eksempel på en som intet våger og dermed intet vinner. Riktignok kom han til å sitte igjen med eiendomsretten til hele gården – når faren en gang var borte.
Om jeg skulle ha forsøkt å lage et portrett av den hjemmeværende sønnen, så ville jeg ha malt ham med dype bekymringsrynker mellom øynene og med et mørkt, nesten bittert utseende. De malerier jeg har sett av ham i ulike kunsthistorier fremstiller ham også slik. For selv om vi med fotballspråkets uttrykk kunne si at «han nettopp har vunnet sin siste hjemmekamp,» når han fra faren sin får høre at «alt jeg eier tilhører deg», så klarer han allikevel ikke å glede seg over at broren er kommet levende hjem igjen. Det er for dårlig.
Noen tekster i Bibelen går det an å speile seg i. Søndagens prekentekst er en slik. Det er sikkert derfor den nå har fått plass på bots og bønnedagen. Henri Nouwen har i sin bok «Den bortkomne sønn vender hjem» skrevet vakkert, varmt og forståelig om denne fortellingen og tatt utgangspunkt i Rembrandts vakre maleri. Boken kan varmt anbefales
Av de to brødrene på gården, er det han som brøt opp vi ønsker å ha som forbilde. Ikke på grunn av måten han dro ut i verden på, men prosessen hans ble så mye mer positiv enn den andres. I den bortkomne sønnens liv ble det å gjøre bot å komme til seg selv, innse hva man må gjøre og så gjøre noe med det. Hjemkomsten må allikevel ha vært langt bortenfor det han hadde innstilt seg på. Faren møtte ham med en åpen favn. Da var det ikke så vanskelig å bekjenne det du hadde sviktet.
Men jeg tror vi ligner mest på han som ble igjen hjemme. Derfor har jeg den forventning til dem som skal preke denne søndagen at de ikke bare snakker bare om bot og bekjennelse. Men at vi også snakker sant om bitterheten, så vi tør ta et oppgjør med den. Da kommer vi nærmere det denne dagen vil hjelpe oss til å ta imot.
Salmeforslag: 349 – Du som freden meg forkynner