2 søndag i fastetiden handler om den kjempende troen – vi leser tekstene om Jakob som kjemper med Gud, og om den kanaaneiske kvinnen som ikke gir seg når Jesus først avfeier henne. I år faller denne søndag på internasjonale kvinnedagen, 8 mars. Dette blir en søndag da forskjellige typer kamp møtes. (Du leser bibelteksten i lenke under)
Hva kjemper du for? Eller, hva kjemper du med? De to spørsmålene er egentlig ganske forskjellige, selv om kun en liten preposisjon skiller dem. Å kjempe FOR noe, antyder at vi er sikre og overbevist, at vi har en tydelig sak og kanskje en tydelig motstander. Vanskelig, muligens, men likevel tydelig både for en selv og andre. Og kjempe MED noe kan være tøffere. Da er ikke nødvendigvis hverken formålet eller saken like tydelig. Den som kjemper med sykdom eller angst, med tvil eller usikkerhet, den har kanskje ikke så klart for seg hvor den er på vei, eller om man noen gang kan vinne den kampen.
I tekstene til søndagen kjemper Jakob med Gud – eller med en ukjent mann, som han først etter en lang stund skjønner nok er Gud selv. Jakob får et hardt slag over hofta, men sier: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Og det gjør mannen, og gir ham et nytt navn, Israel. Kvinnen i evangelieteksten kjemper både for og med – kjemper for datteren sin, og kjemper på en måte da med Jesus. Eller gir seg i hvert fall ikke så lett. Kvinnen, som ikke kom fra det jødiske folket, kom til Jesus for å få hjelp med den syke datteren sin. Men Jesus nektet henne, med henvisning til at hun ikke var jøde: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Men kvinnen aksepterer ikke hans nei: «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Og Jesus blir imponert av kvinnens tro, og datteren blir frisk.
Mente Jesus virkelig at han ikke ville hjelpe kvinnen? Var Jesus like rammet av fordommer som andre mennesker? Eller ville han prøve kvinnen? Vi vet ikke, og fortellingen har blitt fortolket på forskjellige måter. Men hennes måte å ta seg av situasjonen er inspirerende – hun vender det Jesus sier mot ham, og viser både sin egen tro, svakheten i det Jesus sier, og sin vilje til å kjempe for datteren sin. Hun stiller seg i en lang tradisjon i Bibelen, av mennesker som tar opp kampen med Gud – bokstavelig, som Jakob, eller i form av en diskusjon, som mange av profetene. På en måte sier kvinnen det samme som Jakob: hun vil ikke gi slipp på Jesus før han velsigner henne. Og også hun får viljen sin.
Kvinnen stiller seg også i en lang tradisjon av kvinner som gjennom historien har måttet kjempe for sin plass i religiøse sammenheng. Mange kvinner har blitt presset ut, og mange har måttet kjempe for sin plass. Selv om det i Bibelen finnes potensiale for likestilling og plass for kvinners erfaringer – i hvordan Jesus møter kvinner, i gudsbilder og i fortellingene om de første kristne – så har kirken gjennom århundrene dessverre ofte blitt en del av strukturer som undertrykker eller forminsker kvinner. På den internasjonale kvinnedagen kan vi både løfte opp mye av det positive som finnes av bibelfortellinger og forbilder i historien, men vi må også være ærlige med at kirken og kristne ofte har endt opp på feil side av historien.
Jakob og kvinnen fra Kanaan kjemper med Gud, og kjemper kanskje også med, og for, troen sin. I fastetiden fester vi blikket på Jesus – på lidelsens vei, på verdens urettferd, på hva vi kan og bør endre på i livene våre. Kanskje får vi også sette ord på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper med. Og uansett hva kampen vår er, får også vi si til Gud: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.