Ei lita jente i hvit kjole og sløyfe i håret, står i midt i ruinene av ei ødelagt kirke. Jenta er Rosemarie Köhn. Ruinen er barndomskirka der hun vokste opp i den lille byen Rathenow, ikke lang fra Berlin. Midt i alle ødeleggelsene har det grodd fram et tre. Det lyser grønt av håp i mørket.
Maleriet med dette motivet, henger på veggen i bispegården i Hamar. Rosemarie Köhn måtte flykte fra Hitlers Tyskland, og kom til Norge med mora si i 1945.
Den vesle jenta, skulle bli ei historisk foregangskvinne som brøt grensene, og åpna kirkedørene. Gjennom væremåten sin, og en faglig tyngde, formidla Rosemarie Köhn kjærlighetsbudskapet på en helt unik måte.
«Noen må gå foran» het festskriftet som ble gitt ut da Rosemarie Köhn gikk av som biskop for Hamar bispedømme i oktober i 2006. Uredd gikk hun foran. Hun var av de første kvinner som ble ordinert til prestetjeneste. Hun var den første kvinne som ble rektor for Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Hun gikk foran og ble i 1993 Nordens første kvinnelige biskop.
Med dette, gikk en drøm i oppfyllelse, om at likeverd og likestilling skulle gjenspeiles i kirkas ledelse. Slik er hun ikke bare en person. Hun er et fenomen, og et historisk punkt.
Foran gikk hun også, da hun gjeninnsatte en prest som hadde inngått partnerskap, i tjeneste. Det begrunna hun med: «sannheten tro i kjærlighet.» Gjennom den såkalte «Siri Sunde-saka» viste hun at Kristus-kjærligheten var større enn alt, og at det hellige kirkerommet var for alle.
Biskop Rosemarie Köhn gjorde kirkas budskap synlig og tydelig, slik at folk følte seg både bekrefta og styrka.
Hun gjorde stort inntrykk på folk.
En gang da biskop Rose var på visitas, ville hun gjerne ha nattverd på visitasgudstjenesten i en menighet der det sjeldent kom folk til nattverd. Når Rose var der, kom nesten hele menigheten frem. Forklaringa fikk hun etter gudstjenesten av en av de fremmøtte: «Vi kommer når du er her, skjønner du. For du tror på oss».
Mange spør etter Rose, og deler minner de har med henne fra gudstjenester, visitaser og kirkejubileer, fra barne-TV og fra foredrag. Med et åpent nærvær kunne Rose snakke om temaer som Børs og katedral-, om lederskap og menneskesyn, om kulturhus og idrettshaller med spørsmål som; - Hvor skal sjelen bo? Eller, - hvorfor kan ikke Gud kalles for mor?
Hun snakket om toleranse, at å leve er mer enn å overleve, om gudsbilder, om omsorg og nærhet i aldringsprosessen og om pilegrimen i fortid og nåtid.
Hun åpna kirkedørene for de som ikke hadde følt seg hjemme i kirken. Hun viste selv et enormt mot, men hun ga også mot til andre. Rosemarie Köhn var biskopen som åpnet alt opp, og det har gitt ringvirkninger i kirke og samfunn helt frem til i dag.
Seks år gamle Rose, kom til Norge etter en dramatisk flukt. Det eneste hun fikk med seg, var dokkesenga si. Den vesle senga står i dag i det store møterommet i bispegården, og forteller historien om flyktningen som ble Nordens første kvinnelige biskop.
Søndag 20. oktober fyller Rosemarie Köhn 80.
Uten hennes liv og virke, hadde både kirka og samfunnet vårt vært annerledes.
Gratulerer med dagen!