2017 er et merkeår i Den norske kirkes historie. Det er 500 år siden Martin Luther formulerte sine 95 teser mot avlatshandelen, noe som ble starten på̊ reformasjonen og førte til omfattende endringer i kirke og samfunnsliv. 2017 er også et merkeår fordi forholdet mellom stat og kirke er endret. Hva betyr det for kirkemedlemmene?
Fortsatt en kirke av og for folket
Den norske kirke er fortsatt en kirke av og for folket. Alle de kjente handlingene som dåp, konfirmasjon, trosopplæring, vielser, begravelser og gudstjenester er tilgjengelige som før. I en brukerundersøkelse foretatt av staten, ser vi at folk er svært fornøyd med de tjenestene de mottar i kirken. Folk er mest fornøyd med kirken ved begravelser, dåp, konfirmasjon og vielser. Det er her kirken møter bredden i befolkningen.
Prestene ikke lenger statsansatt
1. januar 2017 skjedde den største organisatoriske endringen av Den norske kirke siden reformasjonen. Endringen innebærer at staten overfører myndighet til kirken. Nå er ikke lenger biskoper, proster og prester embets- eller statstjenestemenn. Kirkerådet og bispedømmerådene er ikke lenger statlige forvaltningsorganer. Kirkemøtet har overtatt mye av den myndigheten som tidligere lå i statsforvaltningen, og er det øverste representative organet for det nye rettssubjektet Den norske kirke.
Det siste hundreåret har staten overført stadig nye ansvarsområder til organer for Den norske kirke. I 1920 fikk vi menighetsråd, deretter fulgte innføring av bispedømmeråd i 1933. I 1934 ble Bispemøtet formalisert og i 1984 ble Kirkemøtet opprettet, Ny kirkelov som blant annet regulerer forholdet mellom kommunen og menighetene, kom i 1996 og de kirkelige fellesrådene ble opprettet.
Den norske kirke et selvstendig trossamfunn
Som en konsekvens av grunnlovsendringene fra 21. mai i 2012 er Den norske kirke nå̊ et selvstendig trossamfunn og rettssubjekt med Kirkemøtet som øverste organ.
Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige råd har vært embets- og statstjenestemenn fram til 1. januar 2017. Alle disse, omkring 1600 ansatte, er fra og med 1. januar overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke.
Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv
Båndene mellom folk og kirke i Norge går helt tilbake til dannelsen av Norge som kongerike og stat. Menneskeverdet som kristendommen tok med seg til landet satte preg på landets lover allerede i 1024 da Olav den hellige innførte kristenretten. Siden har kirken vært med på å utvikle både helsevesen og skoler, og på flere måter bidratt til å forme landet slik vi kjenner det i dag.
Selv om relasjonen mellom stat og kirke endres slår Grunnloven fast at vi beholder kontinuiteten med tiden før skillet:
§2 Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Det er dette verdigrunnlaget som danner grunnmuren for det mest fundamentale i landet vårt – demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Stortinget vedtok denne delen av Grunnloven så sent som i 2012, som en del av prosessen for å løsrive kirken fra dagens relasjon med staten.
Forblir Norges folkekirke
Grunnlovens §16 sier at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. Dette ”forblir” var avgjørende for at et samlet Storting skulle gå inn for en ny §16. Denne paragrafen viser videre til at det fortsatt vil være nære relasjoner mellom stat og kirke både lovmessig og økonomisk.
§16 Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
I Hamar bispedømme videreføres derfor relasjonene mellom kirke og samfunn. Som kirkemedlem vil man ikke merke mye til endringene i kirken. Den norske kirke vil fortsatt være en kirke for folket.