Søndag er det igjen allehelgensdag i Den norske kirke. Mange besøker kirkegården og tenner lys på en grav. I mange av landets gudstjenester leses det opp navn på de i soknet som har gått bort i løpet av det siste året. Slik blir det ekstra synlig at døden angår oss alle, både gjennom at alle mister mennesker rundt seg og gjennom at alle en gang selv skal møte døden.
Det er noe så sterkt og vakkert ved tradisjonen med å tenne lys på gravene. De små lyspunktene sier mye om sorg og savn, men også at den døde ikke er glemt.
Alle har vi våre egne indre landskap. Vi bærer med oss mennesker som har vært en del av våre liv. Vi har ansikt vi tenker på, mennesker som har gått ut av tida før oss. En venn av meg som mistet en sine nærmeste, sa i minnesamværet, at nå kjente de seg i slekt med alle som sørger. Ja, vi kjenner oss knyttet sammen som menneskeslekt, som levende sårbare mennesker.
Samtidig er sorg ensomt. Familie, venner og annet nettverk rundt den sørgende betyr mye. Men vi kan alle utgjøre en forskjell for den som sørger. Det handler om å være oppmerksom, om å gi tid og nærvær.
Ikke sjelden opplever den som sørger at folk kvir seg litt for å ta kontakt. Som nabo, kollega og bekjent kan en kjenne på usikkerhet på hva den som sørger ønsker. Så avventer en å ta kontakt. For den som sørger kan det oppleves som en ekstra ensomhet.
Den norske kirke lanserer nå «Førstehjelp ved sorg» på www.kirken.no/sorg. Det er en samling med tanker, råd og konkrete tips nettopp for hvordan vi alle kan være tilstede for medmennesker som sørger.
I kristen tradisjon har døden fått knyttet mange bilder og symboler til seg. Symboler som gir hjelp, når mennesker står overfor død eller sorg. Korset som tegnes ved velsignelsen i begravelsen forteller om en Gud som vil være midt i livet med alt det innebærer. Her understrekes det at vi hører sammen i et felleskap der både smerten og håpet har rom med alt det betyr av trøst og tilgivelse, tro og håp for våre liv.
Kirka ønsker å være til stede for mennesker i sorg. Kirka er nærværende der folk bor, og mange har et forhold til sin lokale kirke. Den har medarbeidere som nesten daglig har kontakt med død og sorg, og som har lang erfaring med dette. Prester og diakoner tilbyr samtale og sjelesorg uten henvisning.
Kirka formidler en tro og et håp om at der er noe i vente etter livet på jorden. Kjærligheten er sterkere enn døden. Samtidig ønsker kirka å møte sørgende der de er nå. Håpet om himmelen fjerner ikke sorgen etter den som er borte. Alle skal bli møtt av mennesker som har tid til å lytte, og som tåler sorgen og fortvilelsen.
Allehelgensdag er ikke bare en dag for de som har mistet noen, den er også en god anledning for de som står rundt til å vise omsorg for de sørgende. Jeg oppfordrer deg til å benytte denne muligheten. Det trenger ikke være mer enn en SMS med noen ord om at man tenker på den andre. Det handler om å strekke ut en hånd og si, med ord eller handling:
Hvis du trenger meg, så er jeg her for deg.