Siv Leirvik-Engevik er kirkas omsorgsarbeider i Hamar og Vang. Hun har jobba som diakon i 15 år etter flere år i sjukepleieryrket. Nå opplever hun en større glede i jobben, ved at hun har tid til folka hun møter.
Det heter at en diakon skal jobbe opp mot mennesker i nød. Når det gjelder nød i Norge, tenker Siv at det handler om å være tilstede der kommunene ikke strekker til, i folks ensomhet, psykiske plager og sorg.
Sorgarbeid er en stor del av jobben. Hun kaller det arbeid, og sier det er en jobb som må gjøres som tar mye energi fra den som sørger. Jobben er ikke bare trist og tung, men mange trenger hjelp, og da syns Siv det er fint å kunne gå skrittene sammen med dem.
Hun tar aldri kontakt uten at den sørgende ønsker det sjøl, men får ofte henvendelser fra leger, hjemmesykepleie, eller andre instanser som er i kontakt med folk som trenger noen å snakke med. Hun har tid, og gir folk rom til å snakke om det som er vanskelig.
- Når noen dør, er omgivelsene ofte ferdige med sorgen etter begravelsen. Men det er ofte da det begynner for de nærmeste, sier Siv.
Hun ser at sjøl om alle har sin måte å sørge på, så tenker vi mye likt.
Hun opplever at folk syns det er godt å komme et sted der de kan prate om det som har skjedd, gråte, og hvis du er sammen med andre som har opplevd å miste noen nære, kunne oppleve at andre har de samme tanker som deg.
Den sørgende kan slite med søvn, dårlig matlyst, og det å være glad. Samtalene hjelper dem litt med å rydde litt tanker slik at de kan jobbe seg systematisk gjennom sorgen, slik som å bearbeide tanker rundt sjukdommen, sjukehuset, hva skjedde i begravelsen, forhold til avdødes andre relasjoner, familie, bekymringer for framtida, for bolig, penger og andre ting.
Særlig når det gjelder bråe dødsfall som ulykker eller sjølmord, opplever Siv at folk trenger noen. Omgivelsene trekker seg ofte unne fordi tankene rundt det som har skjedd er så sterke, og ikke alle tør, eller orker å være nær.
Allehelgen blir det åpne kirker over hele landet. Du finner oversikt over hva som skjer i lenke under.
Tida rundt allehelgen er ofte vanskelig. Det handler mest om årstida, tror Siv. Det blir mørkere, og folk trekker inn i hulene sine og mange får det tungt psykisk. Jula kommer nærmere, og det er ei høytid som er vond for mange.
Når kirkene er åpne i denne tida, gir det folk en mulighet til å tenne et lys sammen med andre, komme inn i et fellesskap eller bare være for seg sjøl, høre musikk eller være tilstede på andre ting som skjer. For mange er dette også en fin anledning til å komme tilbake til kirka, etter en begravelse, noe mange synes er vanskelig.
Mange som tenner et lys, opplever også et sterkt nærvær fra de som er gått bort. Da kommer det også ofte et håp og tanker om et liv etter døden. Mange opplever det som viktig å få prate om, uansett hva de tenker om det. Diakonen åpner opp for denne samtalen om tro, tvil, håp og åndelighet.
- Vi gir rom til å prate om tro som de ikke har rom til andre steder.
Etter allehelgen, settes det ofte igang sorggrupper. Sjekk din lokale kirke, eller kommune hvordan tilbudet er der du bor.
I lenker under artikkelen finner informasjon og artikler til andre du kan snakke med. Her ligger det også mer informasjon om hvordan du møter en som sørger, og mer informasjon om åpne kirker rundt allehelgen.