Mortens fortelling:
En høstkveld i 1980 så jeg stjernehimmelen over Hamar Vest og fikk en opplevelse av at Gud eksisterer og jeg skal bli prest. Underlig, for egentlig tenkte jeg på å bli lokfører som faren min. Jeg ble født i 1966 på Hamar. Gift med Anne 26 år gammel. Fire voksne unger har det blitt, samt to barnebarn.
I løpet av konfirmanttida ble jeg med klubb og ten-sing. Foreldrene mine var medlemmer i kirka, men ikke akkurat hyppige gudstjenestebesøkere. Moren min var med i kirkering på Hamar Vest, og derfor solgte jeg lodd til inntekt for bygging av Storhamar kirke på begynnelsen av 1970-tallet. Selv ble jeg med i klubbarbeid i “bomberommet” i Storhamar kirke på 1980-tallet og tensingkoret Praising på Ynglingen.
Jeg begynte på MF høsten 1988. Før det hadde jeg jobbet et år i en menighet på Vestlandet og hatt siviltjeneste i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke. Der ble jeg etter hvert assistent for generalsekretær Trond Bakkevig i to år (1991-93), og jobbet spesielt med å følge opp prosjekter som Mellomkirkelig Råd støttet i Sør-Afrika.
18. desember i 1994 ble jeg ordinert til prest av Rose i Hamar domkirke. Et halvt år senere kom vi til Tangen i Stange. Det var juni 1995 og jeg hadde fått stillingen som kapellan. Å komme etter Ole Johs Huuse, føltes som å hoppe etter Wirkola, jeg kunne verken spille gitar, synge eller dirigere kor, vi var to ganske forskjellige prester. De første 3-4 årene som prest var forferdelig slitsomme, jeg gikk i tåka i lang tid før det endelig løsnet og jeg begynte å finne meg selv som menneske og prest. Det var ikke like enkelt å være prest og ha familie, det føltes som om alle ville å ha min oppmerksomhet og mitt nærvær - og jeg følte meg dratt i alle retninger.
Dette blir min nye jobb
For meg er det å begynne i Ottestad sokn (i Stange fellesrådsområde) og i Hamar Domprosti som prostiprest nærmest som “å rykke fram (eller tilbake?) til start” igjen. 27 år etter at jeg begynte på Tangen og 14 år etter at jeg sluttet der, er jeg tilbake i Stange. Men nå skal jeg jobbe som prostiprest med inntil 70% tjeneste i Ottestad sokn, med et spesielt ansvar for å følge opp konfirmantene, det gleder jeg meg til. Ellers skal jeg inn å gjøre vikartjeneste i domprostiet etter oppsatt plan som Kirsten, domprosten, er ansvarlig for.
Trivdes i Grue
Jeg kommer fra stillingen som sokneprest i Grue. Der begynte jeg som vikar i februar 2017. Vi vurderte å flytte til Kirkenær, men valgte å bli boende der vi nå bor, midt mellom Stange og Tangen. På fem-og-et-halvt år har jeg kjørt mellom 150 000 og 200 000 kilometer, det tar på. Jeg trivdes veldig godt i Grue, og har kjent på at jeg ikke var helt ferdig der. Men det er et privilegium å få lov til å gi seg før jeg har gått tom eller ikke har mer å gi. Jeg er svært takknemlig for årene i Grue, og at biskop Solveig utfordret meg til å søke tjenesten der. Men nå er det Ottestad som står for tur. Jeg ser fram til det, og tenker at det blir spennende å finne en vei videre sammen med menigheten der.
Bildet: Fra 200-årsmarkeringen av Grue kirkebrann, Kristi Himmelfartsdag i 2022. Stensberg i rød stola. Foto: Steinar Bekkevold
Det er noen utfordringer, de har mistet menighetssenteret sitt, og opplevd å få kutt i organiststillingen sin. Dessuten er det ikke like enkelt å finne ut hvordan menigheten skal finne sin vei eller form som bygdemenighet og forstadsmenighet. Ottestad er bygda og Ottestad er forstaden til Hamar. Det er nok derfor mange innflyttere ikke har noen spesiell tilknytning til Ottestad kirke. Hvordan vi kan jobbe med det, lurer jeg på? Uansett, å komme til Ottestad, Stange og domprostiet er litt som å komme hjem kirkelig sett.
Jeg håper å være en prest som kan finne en vei sammen med andre i Ottestad menighet. Ideelt sett ønsker jeg å være til stede for de som regner Ottestad kirke og menighet som sitt fellesskap. Og for dem som er kirkemedlemmer, men ikke nødvendigvis kjenner mye til kirka som ligger på begynnelsen av flata mot Stange og har en svær låve som nærmeste nabo. For meg er søndagens gudstjeneste bærebjelken i eget tros- og fromhetsliv.
Håper på tid til å møte mennesker
Utgangspunktet mitt er at mennesker som kommer til kirka i forbindelse med dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd, skal ha en opplevelse av å bli møtt. Det er grunnleggende at vi som jobber i kirka formidler at vi har tid nok til å møte folk, de vi møter tror ikke alltid det, og opplever dessverre at det heller ikke alltid slik. Jeg håper likevel at jeg som prostiprest kan få litt mer tid til å møte mennesker, og kan bruke litt mindre tid på administrasjon og interne møter.
-Ideelt sett handler et hvert møte med mennesker om å ta av seg på bena fordi stedet en står på er hellig grunn.
For meg er troen på at Gud har blitt menneske i Jesus Kristus det som mer enn noe annet gir retning og mening for livet og møtene med livets utfordringer. Alt liv, alt levd liv, er møtt av Gud fordi Gud er blitt menneske.
Oppstart på nytt sted
Forventingen til jobben jeg skal inn i handler om andres forventninger til meg, og mine egne forventninger. Med årene har jeg blitt mer realistisk i møte med egne forventninger om hva jeg skal rå med og få til. Ikke sjelden opplever jeg at tjenesten som prest får meg til å kjenne at jeg nesten er hudløs og naken i møte med andre.
Troen er ingen rustning som gjør meg bedre rustet enn andre til å ta imot de slagene som livet påfører oss mennesker. Men troen gjør meg i stand til å leve med egen og andres sårbarhet. Jesus oppviser i evangeliene en blanding av sårbarhet og styrke, han flykter ikke unna andres smerte eller anklage, han forblir stående i det. For meg handler prestetjenesten om det, å bli stående i livet, med Kristus som eksempel.
Det viktige med oppstarten i Ottestad er for meg å la den være en oppstart. Jeg kommer ikke til Ottestad med et program, noen saker som menigheten skal hjelpe meg med å realisere. Snarere tvert om, oppstarten handler om å observere, bedømme og, når tiden er moden, handle.
Det handler om å finne en vei videre med andre i Ottestad. Oppstarten skjer aller først med konfirmantleir og konfirmanter, så kommer alt det andre etter hvert og i en viss forstand av seg selv. I kirka er det ofte sånn av gaven er en oppgave og oppgaven en gave.
- Når mennesker kommer til kirka med et barn, et samliv, et avsluttet liv, overlater de noe dyrebart i våre hender. De betror seg til oss, og ikke sjelden med en forventning om at vi verdsetter det de bringer med seg, og vårt svar er å ta imot, og løfte fram det de bærer med seg i tillit til at Gud møter oss midt i livet.
Togdrømmen lever
Jeg har aldri hatt fritidsproblemer. I oktober fikk vi oss en kongepuddeltispe, hun er en trofast turkamerat, og mange av mine mest kreative øyeblikk har jeg på tur sammen med henne. Kona mi, Anne, arvet ei hytte på Harasjøen etter foreldrene sine, den må tas vare på.
Ettersom jeg ble prest i stedet for lokfører, er jeg med i Norsk jernbaneklubb og driver med modelljernbane. Ellers liker jeg å lese, både skjønnlitteratur og dokumentar/fakta, skrive gjør jeg gjerne. I tillegg kommer alt det andre, slik som familie, venner, musikk og innimellom tid til å gjøre ingenting.