Dagene i den stille uke må få ulik vekt
Da jeg var guttunge, pleide mor og far alltid å minne oss barna om at vi fra og med palmesøndag var inne i den stille uken. Jeg fikk aldri tak i om de sa det mest for å få oss til ikke å leke så bråkete, eller om det var en slags liturgisk bevissthet de var ute etter å skape. Mange år senere begynte jeg å forstå: Det en slags puls som går gjennom disse ulike dagene. Den slår litt forskjellig og skaper helt ulike bilder. Den pulsen må vi hjelpe kirkegjengerne til å få tak i. På skjærtorsdagen har den litt lavere frekvens enn de på de øvrige dager. I år må vi legge vekt på fotvaskingen. Da kan det bli ro rundt bordet. Da kan det bli mulighet til å grunne over mysteriet.
Hva installasjonskunstneren lærte meg
I Oslo domkirke hadde vi på 90-tallet flere installasjoner nede i krypten, som ulike kunstnere fikk bidra med. En av dem ble laget som installasjon til tiden frem mot påske. Navnet på kunstneren husker jeg ikke lenger, men følelsen av å vandre gjennom de fire rommene hun hadde laget, kan jeg ennå gjenkalle fra minnet.
Det første rommet jeg kom til hadde grønne grener lagt utover gulvet. En fikk nesten lyst til å plukke dem opp. - Kanskje hun har tenkt på palmesøndag, sa jeg til meg selv, og hørte for mitt indre øre lyden av mengden som ropte: «Hosianna. Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» Siden har palmesøndagen alltid vært «den grønne dagen».
Det neste rommet var det mest overraskende. Etter palmesøndag gikk jeg inn i et rom med røde vegger. På gulvet lå det små biter av et rødt materiale. Det knaste når jeg gikk på det. En fikk nesten lyst til å ta av seg skoene. Noe vaskevannsfat så jeg ikke. Men kunstneren fikk meg til å tenke at jeg på skjærtorsdag møter en kjærlighet som er så sterk og direkte at den er villig til å gjøre hva som helst for at jeg skal kunne kjenne meg akseptert og verdsatt. Den slipper deg ikke før du lar deg merke av den og betjenes av den.
Fotvaskingen er i sentrum av prekenteksten i år. Gjennom det som der skjer tyde-liggjør Jesus sin egen rolleforståelse. «Han vil en tjener være». Fotvaskingen var satt bort til dem som lå nederst på den sosiale rangstigen – det var en tjeners oppgave. Når Jesus utfører denne oppgaven før de skulle holde påskemåltidet sammen, lærer han oss noe om at den kjærlighet han står for er fri for alle rangstiger og menneskelige fortrinn. I salmeboken synger vi riktignok om at «Den kjærlighet han gir vår jord er fylt av kongemakt,» (n 13 nr 142) men hans kjærlighet er like meget preget av det tjenersinn som bare han hadde evne til å virkeliggjøre. I dette ligger hans utfordring til oss. Hvordan kan vi gi skikkelse til en lignende måte å leve på anno 2016?
Fra verktøykassa
Det er viktig at mysteriet i troen får lov til å være med oss denne dagen også. Den kjærlighet Jesus viser oss gjennom fotvaskingen og senere i det etterfølgende bordfellesskapet peker langt utover hva vi av oss selv kan klare å forstå. Kanskje vi da bare skal la handlingene tale og la forklaringene ligge?
En enkel fotvaskingsseremoni
- Klokkeringning og et kort orgelstykke
- Inngangsord v/ prest:
«Kjære menighet.
Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.
Vi er i denne stille uke kommet fram til skjærtorsdag aften. Denne kveld hvor Jesus lengtet etter å få være sammen med disiplene sine en siste gang før han skulle lide og dø. I bibelen hører vi at da de hadde kommet sammen, så går han frem, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.»
Gjør det teksten sier og vent med å helle vann - til du er helt klar til å gjøre det SAMTIDIG med at du siterer videre fra teksten: 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. - En fra menigheten er instruert til å komme fram mens du gjør forberedelsene i punktet over. Gjør så fotvaskingen uten ord. Se på ham du vasker og la han møte blikket ditt.
- Når fotvaskingen er ferdig , leser en fra menigheten teksten til Edvard Hoem på nr 163 i salmeboken.
- Gudstjenesten fortsetter med inngangssalme.