Aposteldagen er en messe verd!
Med sin røde farge er det noe signaltungt over dagen- Det er en slags forventning om at også vi skal våge å sette det vi har inn i tjeneste for Gud
Ofte kommer aposteldagen lengre ut på sommeren, men i år får vi den i slutten av juni. Det gjør plasseringen desto mer meningsfull. Denne gangen kommer den forholdsvis nært både Peter og Paulus sin minnedag (29. juni), samtidig med at vi i uken før har St.Hans feiring mange steder. Dermed ligger alt til rette for at vi på hvert sted i bispedømmet vårt kan få til en markering av denne markante kirkeårsdagen.
De lokale forhold må avgjøre.
Hvem av disse troskjempene vi skal fokusere mest på i gudstjenesten 26. juni må bli opp til lokale forhold å avgjøre. Har dere en innarbeidet St.Hans tradisjon, skal dere ikke vike fra den. Selv ville jeg ha fulgt opp det spennende prekentekstforslaget det denne gang er lagt opp til med Apgj 9 som prekentekst. I prekenen kunne jeg tenke meg å holde det som fortelles om Paulus sin omvendelse på veien til Damaskus sammen med noe som står skrevet om Ingmar Bergman i «De urolige» av Linn Ullmann. (Mer om det nedenfor).
Prekenen må ikke kun bli en homiletisk utlegning!
Tilhørerne trenger mer enn at vi forsøker å gjenskape stemningen der og da. Men om vi ikke tar med oss noen historiske kjensgjerninger, blir det vanskelig å gå videre inn i hva aposteldagen vil formidle. Det ligger skjult i erfaringen av «att falla i den levende gudens händer» (sitert etter Ingmar Bergman i Linn Ullmanns: «De urolige»)
Prekeneksten er delt inn i tre.
Først gir Lukas en rammebemerkning om Saulus og hva slags virksomhet han bedrev overfor de kristne. Så (del 1 vv 5 – 9) fortelles det om hvordan Jesus viste seg for Saulus i et syn. Her fikk Paulus en klar føring på hva han skulle gjøre. I del 2 ( vv 10 - 16) snakker Herren til Ananias og forbereder ham på hva han skal gjøre overfor Paulus. I den siste delen ( vv 17 – 19) møter Ananias og Saukus hverandre og Saulus blir hjulpet til å se at de kristne budskap også gjelder ham.
Parallell til kallelse av profetene
Jeg leser teksten slik at det i Apgj 9 finnes sterke paralleller til ulike profetkallelser. Som hos Jes er det sterke synsinntrykk, tydelige stemmer, direkte tale og nye symbolhandlinger på veien mot en endelig avklaring av hva som så kan hende.
Om Linn Ullmanns bok «De urolige».
Etter å ha slitt meg igjennom halve boka, begynte den å åpne seg for meg. Mot slutten av boken fortelles det om to gule postitlapper som forfatteren fant på farens kontor etter hans død. De var klistret opp på veggen bak døra og da hun løsnet dem så hun at panelet under var lysere enn det omkring..
Hva den store filmregissør mente med de korte setningene han selv hadde skrevet , er det ingen som med 100% sikkerhet kan si. Men at de er uttrykk for noe av det som var selve drivkraften i livet hans, synes åpenbart. Selv om Bergman slett ikke kalte seg kristen, han overlot den slags til de kvinnene han hadde rundt seg, så er et snev av kristentro når han skriver:
«Det er fruktansvärt att falla i den levende gudens händer. Men det är bara då som mänskan fiinner försoning». På lappen til høyre sto det: «Det är kanske detta vi söker genom hela livet: Den största möjliga sorgen för att äntligen bli oss själva».
Han var altså ikke ensidig opptatt av å fremheve hva han selv hadde fått til. Viktigere å «finna försoning» . Den andre setningen har noe ibsensk over seg når han sier at det vi særlig skulle være opptatt av før vi dør er «att bli oss själva»
Kanskje Bergman skjønte mer enn hva han selv ville innrømme.
Med disse to setningene får han en «innertier» fra meg på at han har sett hva som er aposteldagens to viktigste målsettinger: Å skape et lag som er sterkt nok, åpent nok og sårbart nok til å virkeliggjøre hva kirkens bidrag i verden kan være. For hva annet er det vi sendes ut med enn et budskap om
- å søke forsoning, så lenge det er tid
- å bli oss selv før vi dør.
Plantegningene for et slik prosjekt holder Gud i sin hånd.
Han lengter etter å få ferdigstilt den jobben. Derfor kaller han ikke bare apostler, men også slike som deg og meg og Ingmar Bergman.