På Granavolden skal vi i slutten av august 2016 ha et større seminar. Det har fått overskriften «Kristendommen som samfunnsbygger». Sammen med kjente kulturpersonligheter skal vi gå på leit etter hvilke leveranser kristendommen har stått for i utviklingen av det samfunnet vi nyter godt å leve av i dag. Mens dette skrives, er det ennå plasser igjen på seminaret. Slik det er lagt opp vil det gi refleksjon og dybdeforståelse til dannelsen av et samfunn som setter raushet og tilgivelse høyere enn ære og hevn.
Vera Henriksen har i «Sølvhammeren» skapt gode fortellinger rundt hva dette trosskiftet faktisk innebar. Er det noe som særpreget dette trosskiftet så var det nettopp dette nye synet på dem man levde sammen med – at man skulle «elske sin neste som seg selv».
I "Sølvhammeren" av Vera Henriksen kan du lese en samtale Tore Hund hadde med en som tidligere hadde reist i viking, men som nå var blitt prest, (side 137 – 138), "Korset i Gluggen".
Kjærlighetens tre dimensjoner
Slik denne søndagens prekentekst uttrykker det, så er det ikke bare sin neste en skal elske som seg selv. Gud ønsker at vi også skal elske ham. Det dobbelte kjærlighetsbudet blir ofte brukt som overskrift på denne prekenteksten. Jeg synes vi kunne ha plusset på med en tredje og gjort betegnelsen om til det tredobbelte kjærlighetsbudet.
Skap nye arenaer for samtale!
Evangelisten forteller at en av de skriftlærde kom til Jesus for å spørre ham om noe, da han selv hadde hørt hvor godt Jesus hadde svart for seg i en diskusjon med noen andre skriftlærde om forholdet til de dødes oppstandelse.
Er det ikke slik vi opplever det selv også – som prester i folkekirken? At de som ønsker å snakke med oss ofte trenger en anledning hvor de kan henvise til hva vi har tatt opp i ulike sammenhenger. Innledningen til dagens prekentekst gir meg anledning til å si: Vi må bidra til å skape disse øyeblikk hvor vi kan få vist at vi tenker ikke så ulikt vanlige folk. Husk da at vi har mange flere arenaer å spille på, enn bare å klatre opp på prekestolen. Det er noe som heter lokalavis, menighetsblad, bygdekvinnelag og idrettsforening. Tenk om vi kunne lykkes med å skape slike nye arenaer. Allikevel: Til syvende og sist dreier det seg om hvordan vi skal få ordene under huden.
Et bud er ikke så lett å få under huden.
Det oppleves heller som noe som kommer utenifra, som et krav som skal innfris. Jødene har en tankevekkende måte å omgås denne teksten på. I de aller fleste jødiske hjem finnes det en sylinder, jeg tror de kaller den en mezusa. Den er festet til dørstolpen, for at man skal kunne berøre den med fingertuppene når en er i ferd med å gå inn til nye mennesker.
Inni hulrommet er det gjemt en tekst fra Bibelen. Den finnes opprinnelig i 5 Mos kap 5,7 og rommer den grunnleggende jødiske trosbekjennelse - Schema. Det er den Jesus gjentar i sitt første innspill til et svar til den skriftlærde: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. 30 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft".
Det er noe fascinerende jødene gjør når de henger opp slike påminnelser. Det er som om de ønsker å ha en nærkontakt med hva Gud sier til oss i Bibelen, slik at det preger vår måte å være på. De ønsker i konkret forstand av ordet å få det under huden. Når du skal gå inn i et jødisk hjem, så er skikken at du berører kapselen eller mezusaen med fingertuppene dine som for å si: «Jeg kommer ikke med noe annet enn fred til dette hus – for jeg vet at Gud har skapt meg til å elske min neste som meg selv.» Om jeg klarer å si det, ja da har jeg forstått litt av hva kjærlighet er.
«Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, 10 slik at dere kan forstå og avgjøre hva som er viktig, og stå rene og uten feil på Kristi dag, 11 fylt av rettferds frukt som vokser fram ved Jesus Kristus, til lov og ære for Gud.» Fil 1, 9 – 11 – epistelteksten.
Salmeforslag:
Kom du Guds kjærleik kom,
Til kjærleik Gud oss skapte
....
Vera Henriksen: «Sølvhammeren» side 137 – 138
i «Sølvhammeren, Jærtegn, Helgenkongen» 5. utg. Aschehoug 1986
«Korset i gluggen»
«Senere på sommeren» fortsatte presten, «ble jeg såret under en kamp i England. De må ha trodd jeg var død, de andre, for de lot meg ligge.
Da jeg kom til meg selv, lå jeg på en benk i et lite rom med hvite vegger, det var en glugge ut mot blå himmel og grønne trær. Et kors stod på karmen, og jeg kan ennå huske hvordan sollyset, som skinte inn i en stripe, kastet en skarp, mørk skygge på veggen. Litt etter kom to menn inn i rommet.
«Hva mener du, fader Edmund, med å ta hit inn og pleie en morder og en røver!» sa den ene.
«Han er bare guttungen» sa den andre. «SE på ham! De ville tømme vann over ham for å få ham til å livne, så de kunne plage ham mer. Vår Herre sa da aldri at vikinger skulle være unntatt fra vår barmhjertighet!»
«Du snakker som du har vett til» sa den første. « Og husk at jeg har advart deg! Du har tatt inn en orm som kommer til å reise seg mot deg til hugg så snart han er sterk nok!»
Det skulle vare lenge før jeg var sterk nok til å reise meg i det hele tatt. Det gikk verk i sårene mine, og tiden som fulgte husker jeg i en tåke av feber og bankende smerte. Men gjennom alt sammen var det som jeg ble dradd tilbake til livet av godheten som lyste i fader Edmunds ansikt, hans milde øyne og kjølige hånd på pannen, hans varsomhet når han stelte med sårene mine og dvaledrikkene som han gav meg da det var på sitt verste.
Til slutt kom den dagen da jeg kunne snakke med ham. Jeg måtte spørre ham da, hvorfor han hadde pleid meg og våkt over mg, hvorfor han lot meg, som ville hogd ham ned uten den minste skruppel, ligge der i sengen hans, mens han selv sov på gulvet.
Da begynte han å fortelle meg om Kristi lære, om hvordan Kristus hadde sagt vi skulle være glade i våre fiender og være gode mot den som har skadd oss.
«Det var merkelig tale for mine ører. Men etter hvert som han fortalte meg mer om kristendommen, begynte jeg langsomt å forstå. Han lærte meg sine bønner og fortalte om sine helter, hellige menn som hadde latt seg pine og drepe for sin tro, mens de bad til Gud at han måtte tilgi de menneskene som plaget dem. Og jeg kom til å forstå at det finnes et annet slags heltemot, enn det som viser seg i kamp, og en annen og bedre lykke enn den som følger hell og rikdom,
Det var som om korset i gluggen kastet skygge, ikke bare på veggen; det merket meg også.