Da det nye kunstsenteret på Granavollen skulle åpnes, var det nesten publikumsrekord oppe ved søsterkirkene. Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha sett så mange mennesker på en gang. Nå hadde dronning Sonja tilsagt sitt nærvær, og vi gikk folk av huse. Når hun skulle være med og åpne «Glasslåven kunstsenter», ja så ville vi være til stede vi også. Lang tid i forveien var folk på vei mot den nyoppussede låven. Den ligger rett ved siden av Granavolden gjæstgiveri og har søsterkirkene som solid støtte på den andre siden av kirkevangen.
Det er visse likhetstrekk mellom hva som skjedde på Granavollen denne siste onsdagen i april og det som Markus forteller om i det som skal være prekentekst første søndag i juni. Både Jesus og dronning Sonja skaper begge bevegelse i en folkemasse, får oss til å ønske å komme så nær som mulig = oppnå berøring og få tak i den bekreftelse de begge gir til de mennesker de møter.Min preken vil jeg derfor bygge rundt de tre ordene – bevegelse, berøring, bekreftelse.
Jeg tenker ennå med glede på den talen dronning Sonja holdt ved denne anledning. Den gav alle oss som er knyttet til lokalmiljøet en følelse av at vi der og da var med på noe viktig. Hvor mye mer kan vi ikke hente av en enda tydeligere bekreftelse på hvem vi er som mennesker, ved å arbeide hardt og målrettet for få fram budskapet i denne dagens tekster.
Tekstene på 7. søndag i treenighetstiden har etter mitt syn denne klare fellesnevner. Å gi stoff til ettertanke om hva det er å være et menneske.
1. Den gammeltestamentlige teksten er den kjente salme 8, hvor salmisten stiller seg under himmelen og sier:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?
2. Paulus markerer i 1. Kor 1, 26 – 27 hvem Gud kan bruke til å arbeide i sitt rike Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.
3. Prekenteksten er en fortelling om et av de mange møter Jesus selv hadde med syke, vanføre, blinde og lamme. Måten den er satt sammen med de øvrige tekstene gjør tydelig at den ikke bare skal få oss til å se at et menneske blir fri fra sykdom. Den vil i enda større grad hjelpe til å forstå hva et menneske er – Guds egen skapning som 1. alltid er i bevegelse mot å kunne lære nye ting, 2. søke etter berøring med det hellige for å 3. få bekreftelse på egen tilhørighet til Guds rike.
I BEVEGELSE
Dronningens besøk på Granavollen førte til folkevandring. Noen mindre oppstandelse var det ikke i det Markus forteller. Mange mennesker ønsket å komme der hvor Jesus var.
Kvinnen hadde forventning til at Jesus kanskje kunne hjelpe. Et sentralt mål for prekenen denne søndag må derfor være å «retningsbestemme» bevegelsen. Slik teksten beskriver hendelsen var hun i godt driv og trengte seg inn midt mellom de andre for å komme så nær Jesus som mulig. Hun hadde hatt blødninger i tolv år. Det er lenge å bære på en så vanskelig sykdom.
BERØRING
«Om jeg bare kunne få røre ved kappen hans». Det er et flott uttrykk hun bruker. Det beste er at hun nådde helt borttil. Virkningen ble umiddelbar. Blødningene stanset og Jesus merket at en kraft gikk ut av ham. Derfor spurte ham: «hvem rørte ved kappen min?»
Det er kanskje ikke så rart at disiplene ble irritert over hvordan han snakket. «Her er det hundrevis av mennesker som trenger seg om deg. Og så spør du: hvem rørte ved kappen din. Nå får du jammen meg gi deg!»
Disiplene fornekter seg ikke! På nytt er de mest opptatt av de rent administrative spørsmål og lite åpne for hva Jesu nærvær rent eksistensielt kan bety for dem han møter. Disiplenes reaksjon får meg til å tenke på deres motstand også mot å la barna komme helt frem. Men Jesus er også der, i enda større grad enn dronning Sonja, opptatt av å formidle : »La dem bare komme, så nær de bare vil.»
BEKREFTELSE
I teksten står det: 32 Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. 33 Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. 34 Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»
Det er vondt å se hvor redd hun ble. Jeg tolker det som at hun altfor lenge hadde høstet stadig nye erfaringer av at folk avviste henne Derfor var hun redd og tenkte: «Tenk om Jesus også gjør det?» Årene med sykdom hadde vært en vond tid. Men så ender altså fortellingen med at hun nå sto foran en som på en helt annerledes måte skapte tillit, trygghet og tilhørighet.
Han bekrefter hennes verdighet som menneske. Det må være hva denne søndagens preken kan hjelpe folk til å se! At om vi bare beveger oss i retning ham, så kan vi nesten røre ved kappen hans. I hvert fall kan vi komme til nattverd og kjenne stjernehimmelen hvelve seg over oss. For hva er et menneske? «At DU husker på ham, at DU tar deg av ham»