For noen år siden skulle jeg forberede en gudstjeneste for gullkonfirmanter her på Hadeland. Det var opprettet en liten gruppe blant dem som skulle feire sitt 50årsjubileum som konfirmanter, og jeg kom fort i samtale med dem om hvordan vi skulle legge opp gudstjenesten. - Hvilken salme husker dere best fra konfirmanttiden? Svaret lot ikke vente på seg: - Hold fast hva du har! (Tekst: Jonas Dahl, 1898). - Jeg er redd den ikke er blitt med over i den nye salmeboken, men vi må vel kunne synge den allikevel, sa jeg. - Fint, sa gullkonfirmantene, for da har vi ihvertfall satt et tema for selve gudstjenesten
Spørsmål det er verd å grunne over først:
Har den nye avgrensningen av teksten «gjort» noe med tekstens hovedinnhold?
Tidligere fant vi denne teksten på søndag før pinse. Da var den avgrenset litt annerledes, begynte i v 9 og avsluttet med v 17. Nå har vi fått bare avsnittet 6 – 11 å forholde oss til. Resten er flyttet til de tekstrekkene som er satt opp på søndagen for kristen enhet, mens innledningen ( v 1 – 5) er flyttet til Kristi himmelfartsdag. Jeg synes dette i seg selv er kloke grep. Det bør i hvert fall føre til at vi har en høynet bevissthet om hvilke momenter som hører med til den enkelte kirkeårssøndag. For min del vil det føøre til at jeg denne søndagen ikke ville ha lagt vekt å tale om kristen enhet, men om han som skaper kristen enhet – ved å gi oss tilhørighet til seg.
«De var dine og du gav meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har tross at du har sendt meg.»
Hva er hovedordet/hovedordene i teksten?
I mitt forsøk på å nærme meg denne teksten, ville hovedvekten bli lagt i del 1 ( v 6 - 8) Derfor er det i denne delen jeg ville lete etter et ord som kunne «åpne» teksten for oss, slik at også elementer fra v 9 – 11 kunne bli tatt med. Om vi tar disse håndgrepene, vil ordene «holde fast på» og «ta imot» være de ord jeg ønsker å bygge prekenen rundt.
Hva det er «å holde fast» - har vi lært fra livet selv Om du prøver å huske tilbake til ditt eget liv, oppdager du enda flere sammenhenger hvor ordet er brukt, enn de du finner nedenfor. Nedenstående er nevnt for lettere å finne forankringspunkter i tilhørernes egne opplevelser, enn bare å bruke bibelordet alene.
Barnesangene vi lærte da vi var små: Mange av oss har vokst opp med Prøysen og Kirsten Langbo. Hjemme hos oss var «Hompetitten» en sikker vinner. For når mjølkeruta var på vei fra skomperud på heia, da gjeldt det «å hold seg i stolkarmen, lek du er med, og dermed så homper det opp og ned.»
Lekene vi hadde: Der jeg vokste opp, drev vi mye med aking på vinterstid. I den grad mor og far var med ut i bakkene, ropte de alltid før vi slang oss oppi kjelken og satte utfor: hold deg fast, underforstått – da klarer du deg nok. Det skapte trygghet nok til å sette utfor. Derfor lærte vi noe gjennom leken at vi i livet, hvor spennende og utfordrende det enn er, trenger noe å holde fast i, som kan gi oss en slags mestringsfølelse.
Voksenlivets gleder og sorger: denne delen av livet er i like stor grad som barndommens lek, preget av vokseverdenes tro på at ord er til å stole på. Når noen gifter seg i kirken, gir de hverandre et ord som den andre skal ha lov til å regne som sant. Stadig flere velger nå å gi hverandre ringene med følgende ledsagende ord: «Jeg gir deg denne ring, til et tegn på mitt løfte om kjærlighet og troskap.» En slik setning sies aldri bare ut i luften. Den sies for at ordene skal bli tatt imot og holdt fast i – når de mørke og skytunge dagene kommer
Hvilke ord var det så disiplene hadde tatt imot og holdt fast i?
Det sier ikke teksten noe om. Men disiplene har hørt hvordan Jesus presenterer seg gjennom dem. De lyttet til hva han sa og Jesus gir dem i dag tilbakemelding på at de gjennom ordene vet at Jesus er kommet fra Gud, men samtidig er blitt menneske som oss. Med moderne ord kunne vi si: De hadde lært hans identitet å kjenne og visste hvilke tall hele personnummeret hans bestod av. Kjenner du det på et menneske, så har vedkommende hatt tillit til deg og satset på at du er interessert i å høre hva han kan bidra med i ditt liv.
Kortversjon av et prekenopplegg:
1. Kjenner du hele Jesu personnummer,
2. vet du at han snakker om
3. tilgivelse, fremtid og fred på en måte som
4. det er god grunn til å holde fast på.
---------
Jonas Dahl: «Hold fast hva du har!» (1898)
Hold fast hva du har!
Du fikk da som barn de til dåpen dig bar,
En rett til Guds rike, en høiættet arv,
med adgang til alt som kan tjene din tarv:
Guds nåde og styrke og frihet og fred
til solen går ned.
Hold fast hvad du har!
Du så mens som liten i hjemmet du var,
de åpne Guds himler, hvor engler med fred
og glede og renhet steg op og steg ned.
Og Jesus oplukket sin favn imot dig
og signet din vei.
Hold fast hvad du har!
Guds bud som en lykte din barnehånd bar,
Og Guds evangeliums sol kastet skinn
Så vakkert og varmt i ditt barnlige sinn,
Og mørket som lokket med lystenes lek,
For strålene vek.
Hold fast hva du har!
Bevar din samvittighet ærlig og klar,
Fold hendene daglig enfoldig til bønn
Din barnetro vedstå i lys og i lønn!
Så mange gav gull og berømmelse hen
Fikk den de igjen.
Hold fast hva du har!
Vær trofast mot hjemmet mot mor og mot far!
Og se til din Frelser i stort og i smått,
Så går det deg vel, og så får du det godt
I ungdom og alder, og evig hos Gud!
Hold fast og hold ut!