Hilde Wien fra Gran på Hadeland, har laget et maleri som hun har kalt "Skogskatedral".
Hans Erik Raustøl har fått lov å låne maleriet til bruk under hovedgudstjenesten i Lunner kirke 17. april 2016. I gudstjenesten skal Raustøl preke med utgangspunkt i et dikt av Hans Børli, "Ledestjerna", men vil også bruke Wiens maleri for å forklare dagens tekst. På bildet nedenfor: Hilde Wien sammen med Hans Erik Raustøl.
Ledestjerna av Hans Børli
Det er mørkt, sier du.
Å ja – det er ofte mørkt
På veiene bror. Men mennesket
Må VILLE sin ledestjerne, ønske den
Så hett og inderlig
Av hele sitt vilskne hjerte
At mørket plutselig slår ild
Og stjerna står der
Tindrende stor og klar
Over de frosne veiene
Mulig innfallsvinkel til prekenen
Jeg tror ikke det nødvendigvis er så veldig originalt, men de aller fleste av oss har erfaringer med at vi på ulike reiser rundt omkring, har opplevd at et menneske har tatt ansvar for å vise oss veien ved faktisk å gå den. Slike erfaringer kan vi godt gjøre oss bruk av i prekenarbeidet, kanskje særlig som innledningen til prekenene våre. Bruk gjerne vedlagte "Han ble veien for oss" som inspirasjon til å lage en lokal variant med navn og stedsangivelser fra ditt nærmiljø.
Del av Jesu avskjedstale
Prekenteksten innleder Jesu avskjedstale, slik Johannes beretter den. Vi bør merke oss at flere av prekentekstene for påsketiden er hentet fra denne avskjedstalen. Derfor kan det være lurt en av søndagene å gi litt av bakgrunnen for hvordan Johannes har redigert stoffet og gitt det en form hvor han flere ganger utnytter Jeg er – formelen. Den skaper trygghet på at noe er, her i tiden og siden i evigheten.
Avskjedstalen hjelper oss til å se: Døden er ikke å skremmende som før
Prekenteksten starter med å si: «la ikke hjertet bli grepet av angst!» Dette er en åpen og dialogisk formulering. Den hysjer ikke på angsten, og krever ikke av menneskene at de skal være fritt for slikt. Det er som om den vil si: Menneskelivet er til tider fullt av angst. Det kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan skape så mye trygghet for menneskene at de kan velge å la angsten fare og heller holde fast i at Gud har gjort sin egen sønn til den veien som føret fra livet her på jorden og til livet i hans rike.
Fra bokhylla 1
Kolbein Falkeids vakre dikt «Fjellfolk» kan hjelpe oss til å finne nye ord for den type trygghet vi her snakker om. Denne «kortpoesiens mester» får med sin fire verselinjer gitt et tankevekkende uttrykk for hva prekenen denne søndagen må hjelpe folk til å forholde seg til:
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i. Har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem
Fra bokhylla 2
Mange av oss har hatt gleden av å lese Eyvind Skeies lille bok «Sommerlandet» - en fortelling om håp. Skildringene av vandringen gjennom den mørke dalen er egentlig en fortelling om hvordan Jesus ER veien- Boken kan gjerne hentes frem på nytt og brukes aktivt i prekenen. Men la den ikke bare bli et vakkert avsnitt du leser opp, men noe du integrerer i ditt eget språklige uttrykk
Rom for alle
Prekenteksten legger fra v 2 vekt å beskrive hva Kristus har gått av sted for å gjøre i stand til oss. Han ønsker at vi skal hvile i det og hjelpe dem vi er prester for til å se: I Guds rike er det rom for alle – her i tiden, siden i evigheten. Derfor er dette en av folkekirkens aller flotteste tekster-
Folkekirken bygges via troverdig raushet
Det finnes det mye av i dagens prekentekst. Det blir vår utfordring å finne balansen mellom alt hva mennesker av i dag lurer på, stiller spørsmål ved, håper på og leter og over mot hva som står fast. Det er denne balansen Jesus klarte å nå frem med i sin samtale med Tomas. For når han kom med sitt spørsmål om hvor de så skulle gi, kunne Jesus si: Jeg er veien, sannheten og livet. At han fullfører setningen med å si: «Ingen kommer til Far uten meg,» gjør ikke budskapet eksklusivt og begrensende. Men det krever av oss at det forkynnes med en dyp respekt for de prosesser tilhørerne står i og de eksistensielle spørsmål de strever med. Derfor blir det kanskje litt i meste laget å bruke salmen «Du som veien er og livet» Den er nesten som en kampsang å regne. Bruk heller «Lær meg å kjenne dine veier» nr. 319
Vi må ikke lage en kirke som blir utydelig på sitt egentlige fundament. I vår forkynnelse skal vi frem-holde at Jesus er veien, sannheten og livet, men på en slik måte at ingen prosesser stanser. Da øyner vi kanskje også overlyset i de tekstene som hører denne dagen til.
--------------------
«Han ble veien for oss»
Det skjedde for en del år siden nå. Vi var på utenlandsreise og hadde tatt bilen med som befordringsmiddel. I en av de europeiske storbyene kjørte vi oss helt fast. Nå var gode råd dyre. Jeg fant ikke på noe bedre enn å kjøre inn til fortauet, stanse bilen og spørre etter veien.
Problemet var at jeg ikke kunne språket i det landet vi var kommet til. Engelsk kunne jeg selvsagt håpe på at de forsto, men oddsene var lave for at så var tilfelle. Allikevel hadde jeg ingen annen mulighet enn å forsøke. Veien ville jeg neppe finne uten hjelp.
Det varte ikke lenge før jeg traff en veldig forståelsesfull mann. Han kunne ikke et ord engelsk, men pratet i vei på sitt eget språk. Jeg viste ham kartet over der vi hadde planlagt å dra. Han smilte og det var tydelig at han forsto hvor det var. Øyeblikket etter startet han på noe som hørtes som en forklaring. Men da han så de fortvilte øynene mine, klappet han hendene sammen og gav tegn til at vi skulle følge etter. Det var likesom ingen bønn om annet. Hadde vi spurt etter veien, så fikk vi bare følge etter ham og bruke den måten han kunne forklare seg på – ved fysisk å gå foran og vise vei. Dermed toget han foran, vi etter tvers gjennom hele byen og kom langt om lenge til det stedet vi hadde ønsket å besøke. Slik ble han veien for oss.
Til toppen