Om jeg husker rett, så hadde Karsten Isachsen en morsom betegnelse for dem som i gamle dager sto på perrongen og ventet på toget. Han kalte dem «strutsene», for han visste ikke noe annet sted enn ved utgangen fra en jernbaneperrong hvor halser blir strukket og øyne blir kastet høyere opp og lenger frem enn nettopp der. Når toget endelig rullet inn på stasjonen, gjaldt det å få øye på dem man ventet på.
Prekenteksten på 18. søndag i treenighetstiden har denne type lengsel dypt forankret i de ordene som sies. Men den bruker enda mer spalteplass på å tale konkret og realistisk om hvilke begrensninger og fallgruver menneskene står i fare for å havne i om de bare vektlegger hva de selv kan få til. Samtidig sier salmen enda tydeligere hva «strutsene» venter på.
Det at salmen dermed fremtrer i en slags balanse mellom en sunn selvforståelse og en glad og forventningsfull tro, gjør den slitesterk. Om salmen bare bestod av heiarop, hadde den lite på kirkens prekestol å gjøre. Men salmen godskriver menneskets tilkortkommenhet på nådens konto. Det blir ikke noe penger å hente av slikt, men desto mer aksept og tilhørighet. For «det er deg Herre jeg venter på. Du vil svare meg, Herre min Gud»