For 80 år siden ble Norge invadert av tyskerne. Det var tilløp til motstand. Blant annet i Åsmarka, hvor den første trefningen mellom allierte og tyske styrker fant sted.
I løpet av noen korte våruker i 1940 ble hele landet vårt forandret. Det var nye og strenge regler å forholde seg til. Det fortelles om en rekke vilkårlige henrettelser i Åsmarka-området, og det fortelles om tyske soldater som tok seg til rette.
Denne våren har vi opplevde «de største inngrepene i vår frihet i fredstid» ifølge statsministeren vår.
I knappe to måneder har vi levd med restriksjoner, forbud og oppfordringer om å holde avstand, ha liten sosial omgang og mange arbeidsplasser har blitt stengt.
Mange kjenner på kroppen hva det har krevd.
I år tror jeg mange av oss som ikke opplevde krigen har en litt dypere forståelse av hva okkupasjon betyr. Vi vet litt mer av hva det betyr å miste frihet. Vi vet litt mer hva det vil si å ikke ane hva framtiden vil bringe. Utryggheten, isolasjonen og frykten ligger på lur.
Likevel: Det var verre under krigen.
I alterbildet i Åsmarka kirke, er det en hvit flekk. Det er et kulehull. I en av søylene er det merker etter en granatsplint. Kirken stod i ildlinjen, den gangen for 80 år siden.
Og det tok 5 lange år for det i det hele tatt ble mulig å tenke seg å åpne for en normal hverdag igjen. 5 år!
Etter denne vårens krise aner det meg at 5 år er et nesten håpløst langt tidsrom å leve med utryggheten og uvissheten. Mange ble merket for resten av livet.
I dagens verden er det mange mennesker på flukt fra krig og sult. Mange lever på steder hvor faren for angrep og overgrep er en del av hverdagen. Våre medmennesker merkes for livet.
Mange av våre unge sendes ut i fredsbevarende operasjoner, og merkes for livet
Elsk hverandre, sier Jesus. Elsk dine fiender.
Ta vare på hverandre, lyder oppfordringen nå. En oppfordring som i tiden som ligger foran oss kommer til å bli satt på prøve.
I 1945 kom friheten. Tyskland kapitulerte og Norge kunne igjen styres av våre egne valgte institusjoner. Ikke alt var like bra. Noe angrer vi på i dag.
La oss håpe, be og ønske for hverandre at Jesu ord om å elske kan hjelpe oss til å vise hverandre raushet og omsorg, både innad i familiene, i lokalsamfunnet, på nasjonalt nivå og ikke minst globalt.
Vi er også i 2020 avhengige av hverandre, vi trenger hverandre og det er bare sammen vi kan bygge en fremtid for våre etterkommere.