Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle.
Og god påske!
Påskebudskapet om Jesu oppstandelse bryter radikalt inn i vår verden også i år. «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er reist opp!» Fortellingene om Jesus fortsetter etter oppstandelsen. Og det er viktig å merke seg, det er fortellinger, ikke en rekke påstander om lys og mørke, liv og død, synd og nåde vi hører om. Det er ikke påstander, men hendelser hvor disiplene gjenkjenner Jesus. Folket gjenkjenner den Jesus vi kjenner før oppstandelsen. Og han gjør det han alltid gjorde. Hva forteller det oss i dag?
Vi lever i en urolig og usikker tid. Polarisering og mistillit preger verden. Det er krig. Menneskers verdighet krenkes og liv ødelegges. Folkeretten brytes av verdens mektigste ledere. Og Gud brukes i retorikken. Religionens språk og symboler misbrukes i maktens tjeneste. Hva skal vi egentlig tro? Mørket er ikke bare et bilde, det er en realitet. Et langfredags mørke over verden.
Det var i denne virkeligheten kvinnene kom til graven påskemorgen. I sorg. I villrede. I frykt. Og budskapet om den tomme graven var ikke umiddelbart et gledesbudskap. De ble vettskremte. Forferdet. Redde og fortvila. Slik jeg tror vi alle hadde blitt vettskremte, forferda, redde og fortvila om vi skulle finne en åpen og tom grav. Det er skremmende når graver er tomme. Graven besegler et menneskes død. Den døde er tatt ut av tida og har ikke på samme måte et nærvær. Heller ingen nåtid eller framtid. Et begravet menneske har bare ei fortid.
«Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er reist opp.» Kvinnene hører hva de hvitkledde mennene sier, og de husker.
Hva husker de? «Da husket de hans ord», står det. Men ordet er mer enn hva han fortalte. Det er hvem han var, hva han gjorde. Hva han skapte i møtene. De husket. Deretter settes de i bevegelse. På veien møter de den oppstandne Kristus. Eller rettere sagt: de gjenkjenner den korsfestede og oppstandene Jesus. Og de tror. Evangeliet om oppstandelsen kommer ikke som teori eller læresetninger. Det kommer konkret og kroppslig, gjennom liv og relasjoner. Det kommer som møter med nåde og kjærlighet, tilgivelse og forsoning. Det kommer som trøst, håp og glede.
Påskemorgen bryter lyset gjennom. Som Ordet den første dag i skapelsen, når Gud sier: «Bli lys». Og det ble lys. Skaperordet! Oppstandelsen gjør ikke bare krav på være en historisk hendelse, men et grensesprengende skifte som proklamerer at ondskapen, døden og hatet ikke har siste ordet. Når Jesus står opp fra de døde, sprenges grensene for hva vi trodde var mulig. Det er en revolusjonerende proklamasjon om at livet er sterkere enn døden, og kjærligheten sterkere enn hatet.
Men hvordan gjenkjenner vi dette i dag? Kan vi tro på Jesu oppstandelse i vår tid? Finnes det grunner til å håpe i verden nå?
Jeg fikk det spørsmålet av elevene på 7. trinn på Kapp skole i Østre Toten på visitas første uka i mars. Hva gir deg håp?
Biskop Bonden møtte 7. klassingene ved Kapp skole da han var på visitas i Østre Toten. Foto: Anny Holien.
Sånne svar kan lett bli litt generelle og abstrakte. Så jeg prøvde å være konkret knytta til hva jeg hadde opplevd akkurat denne dagen. Jeg begynte med soloppgangen jeg hadde sett fra Kapp over Mjøsa og Hamar tidlig denne morgenen. Det ga meg håp. Og våren som allerede var i anmarsj med alt hva det innebar. Men også dagens bedriftsbesøk, møte med kommuneledelsen og lunsj med brukerne av onsdagskafeen i bygdestua. Menneskemøtene, samtalene, måltidene, fellesskapet var håpefullt. Og nå er jeg her på 7. trinn, sa jeg, og hører hva dere er opptatt av og lurer på. Det gir meg håp.
Et par uker etterpå var jeg på en konferanse med representanter fra protestantiske kirker i Sør og Øst-Europa. Blant dem var også en prest fra Ukraina. Temaet var kirken og evangeliet i urolige endringstider. Dagene gikk med til samtaler, måltider og gudstjenester. Pastor Dmytro var taus mye av tiden. Han kom fra den evangelisk-lutherske kirken i Ukraina. En liten minoritetskirke. Tausheten kan skyldes beskjedenhet. Kanskje var det språket som satte noen begrensninger. Eller hadde han andre ting å tenke på.
Det gikk fire dager før jeg satte meg ved siden av ham og kona hans ved frokosten, den siste dagen rett før avreise. Det var mye jeg lurte på. Lenge satt vi i taushet og spiste. Han kunne ikke engelsk, og til slutt prøvde jeg på tysk. Og da blir det ganske enkelt. Egentlig ville jeg spurt han som skole-elvene på Kapp: Hva gir deg håp? I stedet spurte jeg om hvor de bodde i Ukraina? Hvor mange som tilhørte menigheten? Og om hvordan de reiste hit, og hvordan de skulle reise tilbake. Før jeg hadde rukket å drikke opp kaffen reiser han seg brått. Det var plutselig tid for avreise, og han så på kona som reiste seg like raskt.
Det var akkurat i dette øyeblikket alvoret gikk opp for meg. Det ble veldig emosjonelt. Vi hadde bare spist frokost og drukket kaffe sammen i trygghet, nå skulle de reise hjem. Hvordan ville reisen bli? Hva venta dem hjemme? Påskefeiringa? Livet i landsbyen? Framtida? Hva ga dem håp? Det ble ikke sagt så mye. Det lå i blikket. I håndtrykket. I fottrinnene. Og i fellesskapet ved bordet. Et følelsesladet og emosjonelt øyeblikk av nærvær, nåtid og framtid. Av håp! Kan vi gjenkjenne den oppstandene Kristus i den andre? I kjærligheten, måltidet og fellesskapet vi deler?
Biskopens møte med ukrainske kirkeledere ble alvorsfylt. Foto: Norges kristne råd.
Håp er av naturen relasjonell, skriver teologen Werner Jeanrond i sin bok «Reasons to hope». Grunner til å håpe. Håp er verken et prinsipp eller et generelt uttrykk for en overbevisning om at det vil gå bra til slutt. Håp oppstår i den intime og dynamiske forbindelsen mellom guddommelig og menneskelig kjærlighet, skriver han. Vi står alle og alltid i en relasjon til vår neste, til Gud, til naturen og til oss selv. Håp dør når denne kjærlighetsforbindelsen brytes. Da råder håpløshet og fortvilelse. Kanskje er det ikke troen som må gripes først. Troen som føder håpet, og som fører til kjærlighet og kaller oss til gode gjerninger. Kanskje er det omvendt. Det er kjærligheten som kommer først, og som vekker håp og skaper tro. Relasjonene. Hendelsene. Fortellingene først.
Rekkefølgen er ikke tro, håp og kjærlighet, men kjærlighet, håp og tro, hevder Jeanrond.
Det er i kjærligheten vi gjenkjenner den oppstandene Kristus. Kristus blir synlig i kjærlighet.
Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Spørsmålet kunne vært stilt til verdens ledere i dag. De som også hevder å ha Gud på sin side. Og vi kan stille spørsmålet til oss selv.
Den levende Jesus gjør det han alltid gjorde. Hva forteller det oss og verden i dag?
Det forteller oss at det er fred som skaper liv, ikke krig. Krig skaper død. Det er rettferdighet som skaper frihet, ikke makt. Makt skaper undertrykkelse. Det er kjærlighet som skaper nåde, ikke rettroenhet. Rettroenhet skaper fordømmelse.
«Dere har hørt det er sagt», sa Jesus. Det både vi og disiplene har hørt, er at døde ikke kan stå opp fra graven. Vi har hørt det er sagt at oppstandelsen fra de døde er umulig. Og vi ser og hører at oppstandelsen ikke forandret hele verden. Vi kan se det med våre egne øyne. Vi kan høre det i nyhetene. Og kanskje kan vi kjenne at mørket også kan overta våre egne følelser og tanker, og slik prege våre egne liv.
Da Jesus sa: «Dere har hørt det er sagt», snakket han om hvordan de hellige skriftene var blitt brukt. De ble brukt til å holde mennesker nede og i lenker, og gi andre mennesker rett til å definere hva som var Guds vilje. Det handlet da og det handler nå om at Bibelen kan brukes til å holde mennesker i lenker og mørke.
Men vi tror, på tross av alt som er sagt om at oppstandelsen ikke er mulig. Å tro på oppstandelsen i vår tid er både en politisk og eksistensiell handling. Det er å velge forsoning når krefter presser oss til hat. Det er å insistere på menneskeverd når andre reduseres til fiender. Det er å gi kjærligheten et ansikt å feste blikket på, og håpet en retning. Jesus Kristus er dette ansiktet og denne veien!
Oppstandelsen er en ny begynnelse. Det er en ny skapelsesfortelling. Det ble lys, slik at alle fortellingene om Jesus etter oppstandelsen kommer i nytt lys. De blir fortellinger om at barmhjertighet og kjærlighet ikke bare kan helbrede og gi tilgivelse. De blir også beretninger om at døden og alle destruktive krefter kan overvinnes. Jesus brukte øynene sine til å se, ørene sine til å høre, munnen sin til å dele ut tilgivelse og nære livsmot, og hendene til å helbrede. Han viser at barmhjertighet, tilgivelse og kjærlighet er sterkere enn døden. Det ble lys!
Biskopens egne bilde av soloppgangen ved Hoff kirke på Østre Toten under siste visitas.
Jesu oppstandelse gir håpet en retning og kaller oss til arbeid, alle vi som deler håpet. Vi tror Gud kjemper mot døden og dødskreftene, enten de finnes i Ukraina, Midt-Østen eller Sudan. Eller det handler om de dødens krefter som holder mennesker nede og i fangenskap av angst, rus eller av andre.
Kristus er oppstanden fordi Gud er større enn alt som kan holde oss nede og i lenker. I denne verden skal vi være håpets tegn. Tegnene på at oppstandelsen har skjedd. Bevegelsen fortsetter. Kjærligheten, håpet og troen lot seg ikke drepe, og lar seg ikke drepe.
Nåde og barmhjertighet blir av noen avfeid som svakt og naivt i møte med verdens virkelighet. Historien viser noe annet. Fortellingene om den oppstandene Kristus fortsetter. I hans evige kjærlighet kan vi hente næring til tro, håp og glede.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.