I høst inviterte Barnas kateral i Trondheim diakoner, kateketer, prester og trosopplærere i Trøndelag til konferanse: Hvordan lage en gudstjeneste til glede for barna og som inspirerer dem til å bidra aktivt? Og med det bidra til barnefamiliers opplevelse av tilhørighet i kirka.
Hit var prest i Risør, Rune Rasmussen invitert for å holde en papirløs gudstjeneste, som han selv har utviklet. Sammen med elever fra Tomasskolen i Trondheim og ansatte i Barnas Katedral viste han hvordan den gjennomføres med og for barn. Barna var prosesjonen, i koret og fremførte korte tekster. Og ikke minst: Alle sang av full hals!
En papirløs gudstjeneste er uten et tradisjonelt program på papir. Her er det heller ingen salmehefter eller salmebøker. Her er det «call and response», eller ekko-liturgi som gjelder. Alle er med i sangen og i det som blir sagt: Vi gjentar etter presten, som i et ekko. I den papirløse gudstjenesten blir alle naturlig med i rytmen av ord og melodi.
– Du trenger ikke å kunne lese engang for å delta i papirløs gudstjeneste, viser Rune til.
– Å synge slik vi har gjort i dag er sjeldent å høre på en vanlig søndag, smiler han etter gudstjenestens slutt.
Rune er opptatt av å skape tilhørighet til kirka, også for barnefamilier.
– Når vi sier at vi er en folkekirke, må også de kjenne at deres stemme lyttes til og tas på alvor, at de deltar, mener han.
Innholdet i en tradisjonell gudstjeneste kan oppleves som vanskelig og utilgjengelig, og dermed vanskelig å delta i.
Han synes kirka kan gjøre mer for at barnefamilier skal kjenne at de hører til der og at de kan delta i gudstjenestene.
– Som regel oppleves de tradisjonelle gudstjenestene som «kjedelig» for barnefamiliene. For fremtiden må vi tenke ut hvordan vi kan skape deltakende gudstjenester, mener Rune.
I skolegudstjenester
– Å få være med på en papirløs gudstjeneste er veldig gøy, sier kateket Eirik Jørgensen i Melhus.
Han var en av dem som deltok på konferansen.
– Her er det masse inspirasjon å hente. Om du ikke bruker alt, kan du bruke noe, sier Eirik.
Nå har han lyst til å benytte det i årets skolegudstjeneste i Melhus før jul.
– Da er jo kirka proppfull av barn! De kan delta ved å gjenta det jeg sier, noe som gjør gudstjenesten mer tilgjengelig for dem, sier han.
Å gjenta det som blir sagt, er jo slik gudstjenestene var før, før vi begynte å skrive program, peker han på.
– Vi er tilbake til røttene, smiler Eirik.
Annen sanselighet
– Ja, i oldkirken (100 til 600 etter Kristis, red. anm.) var det en annen type sanselighet i gudstjenestene enn det er i dag, sier Rune.
Det oppdaget han da han tok en doktorgrad om gudstjenesten, og søkte tilbake til oldtiden.
Han lurte på hvordan vi har kommet frem til å holde gudstjenesten slik vi gjør i dag. Han ønsket skape en gudstjeneste som taler mer til oss i dag. Sanselighet ble viktig i hans videre arbeid som prest.
Marie tenner lys under gudstjenesten.
Runes inspirasjonskilde er mennesker med utviklingshemming og deres ærlighet. Uten dem hadde ikke han utviklet den papirløse gudstjenesten.
For ham begynte det hele da hans sønn skulle konfirmeres. Da han deltok i foreldremøte i forkant av det, skjønte han at dette ikke kom til å fungere for hans sønn som er utviklingshemmet.
På oppfordring fra andre foreldre bestemte seg han for å lage et eget opplegg for utviklingshemmede, som ikke tok ikke utgangspunkt i hodet, men i alle sanser. Der han som prest ikke snakker til de som er til stede, men med.
Mottaksredskap for evangeliet
– Vi ser at papirløse gudstjenester fungerer for barn, konfirmanter og voksne, sier Rune.
Nå holder han «papirløse gudstjenester» for alle konfirmanter, uansett funksjonsnivå.
– Vi bare «gjør» gudstjenesten, smiler han.
– Bruk av sansene fungerer som et mottaksredskap for evangeliet, sier Rune.
Eirik mener gudstjenestene alltid kan bli mer tilgjengelig for barn og unge.
– Det er min kjepphest! Alt jeg gjør skal være tilgjengelig! Alle skal skjønne ordene vi bruker. Alle skal skjønne sangene de synger. Ingen skal i en gudstjeneste lure på hva skjer nå? En slik gudstjeneste der vi gjentar etter presten i et enkelt språk, gjør innholdet veldig tilgjengelig, synes han.
Nå vil han teste dette ut!
– Ved å bruke sansene, bevege deg, blir du påkoblet på en helt annen måte. Vi blir ikke tilskuere, men deltakere, sier Eirik.
Like aktiv som presten
Til ekko-liturgien hører enkle tegn, tegnstøtte. Når det for eksempel synges «ånden» går bevegelsen med hånden ut fra munnen. Og med ordet «trøst» stryker hånden over kinnet. Alle ser hvilke tegn presten gjør, og gjentar den samme bevegelsen.
Alle er aktive og synger like mye som presten.
– Det blir som om Gud snakker og at vi responderer på det. Med det blir det en mer menneskelig gudstjeneste, opplever Rune.
Større ører, større hjerter
Melodiene er enkle. Og det rappes!
– Om du synger hiphop eller salmer, gudstjenestens liturgi følges, understreker Rune.
– Skal vi jobbe med barn og familier må vi formidle på andre måter. Vi må jobbe med fortellingene slik at de blir levende. Les korte tekster som ekko-lesing, legg inn bevegelser. Ikke vær så redd for om det blir feil. Da får vi større ører, større hjerter og mer fart på beina, sier Rune.
– Lek det inn med barna, oppfordrer han.
Han har en drøm. Om at alle som er til stede i en gudstjeneste kjenner at de kan delta.
– Da må det skje noe radikalt med slik det praktiseres i dag, mener Rune Rasmussen.
Han har et hårete mål: Å få et nytt gudstjenestefolk.
– Vi må ha en enklere inngang til de mange som ikke kjenner det tradisjonelle, og skape en mer relasjonell gudstjeneste.
– Mitt mål er at mennesker skal følge Jesus, sier Rune Rasmussen.