Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Matteus, det 20. kapittel:
1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ 7 ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’
8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. 11 De tok imot den, men murret mot jordeieren 12 og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ 13 Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ 16 Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»
Slik lyder det hellige evangelium.
For de fleste av oss her i Norge, tror jeg det å dyrke vindruer og å lage vin fremstår som noe litt eksotisk. Det er jo ikke umulig, det finnes vinsorter som i deler av Norge kan trives og vokse. I dette lett eksotiske og litt romantisk skjær, er det lett å overse at en vingård, det er hardt arbeid, er sesongarbeid som krever mye arbeidskraft. Samtidig så er det jo noe livsbejaende i at himmelriket, Guds rike, ja det kan lignes med en vingård, slik Jesus sier. Å arbeide i en vingård er jo å arbeide for menneskers glede – vinen skulle jo den gang som i dag, være med å skape fellesskap og fest.
* * * * *
Arbeidsdagen i det gamle Palestina var lang, 12 timer, fra soloppgang og frem til stjernene kom til syne, som man sa. Den alminnelige dagslønn var én denar, som vi også hører i dagens tekst. Lønn skulle man få ved arbeidsdagens slutt, slik som i lignelsen. At de sist ansatte fikk lønn først, ja, det var også i henhold til sedvane den gang.
Men lik lønn for ulikt arbeid, det var like utfordrende den gang som det er i dag. Vi sier lik lønn for likt arbeid. Det er jo også et grunnprinsipp for oss. Lik lønn for likt arbeid betyr at kvinner og menn som utfører samme arbeid, eller arbeid av lik verdi hos samme arbeidsgiver, har rett til lik lønn. Vi har et lovverk i Norge som nettopp krever at lønnen fastsettes likt og uten «usaklig forskjellsbehandling», som det heter. – Men slik er det altså ikke for arbeidet i Herrens vingård.
Igjen og igjen utfordrer Jesus gjeldende rettferdighetssans. Tollere, skatteinnkrevere, personer som var definert urene, spedalske eller gitte folkegrupper, som samaritaner. Alle de utstøtte, som man skulle holde avstand til, de tar Jesus inn hos – Han tilkjenner de verdighet. Igjen og igjen bryter han samfunnets konvensjoner. Og i dag altså, det mest elementære rettferdighetskrav knyttet til lønn for arbeid, det snus nå på hodet.
Guds godhet som snublestein. Vi opplever Guds godhet i dagens lignelse som vanskelig, Guds rettferdighet opplever vi som urettferdig. – Gjør vi ikke?
* * * * *
I Herrens vingård, i himmelriket, ses virkeligheten med andre øyne, der er virkeligheten en annen. Alle våre kategorier og måter å sortere på faller sammen. Forskjeller mellom oss i høy og lav, innenfor og utenfor, privilegert og upriviligert, ren og uren, sosialt akseptabelt og sosialt uakseptabelt, kompetent og inkompetent – alle ulike kategorier vi bevisst og ubevisst har i vårt sosiale liv, og som vi som samfunn bruker for å organisere og strukturere – alle forskjeller mellom oss viser seg altså å være midlertidige, for når Herren i sin vingård gjør opp regnskap, ja så finnes disse skillene ikke lenger.
Lar det seg gjøre å tenke mer konkret om himmelriket der fremme, for bedre å forstå? Paulus har hva vi må kunne kalle en visjon om himmelriket, han skriver om det i brevet til de kristne i byen Korint (jf særlig 1.Kor. kap 15). Det var fra de første versene i dette brevet vi hørte i dagens episteltekst, hvor han hilser «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!» I sin visjon om himmelriket skriver han om oppstandelsen og det liv som venter på den annen side av tidens grense, han bruker et poetisk språk hvor han sier at det forgjengelig skal reises opp i uforgjengelighet, og at «Gud skal være alt i alle» (jf. 1.Kor. 15,28).
Troen på Guds fremtid, himmelriket, er et vern om menneskets verdighet. Alle forskjeller mellom oss, også de forskjeller som vi nok vil mene at vi på noe vis trenger for at samfunnet skal fungere, de skal altså vise seg å ha vært midlertidige. I himmelriket har de ingen rolle! – Når det kommer til stykket så tror jeg det er noe vi skal være glade for, selv om vi kan la oss provosere over Guds godhet, over at nåden er urettferdig…
* * * * *
Men når vi slik kjenner Guds vilje, hva betyr det for våre liv i verden? I hvor stor grad skal vi oversette lignelsen om Herrens vingård, og Jesu virke som evangeliene vitner om, til praktisk politikk i dag?
I det som gjerne kalles Jesu programerklæring, hvor han i synagogen i Nasaret leser fra profeten Jesaja, så sier han at «fanger skal få frihet» (jf Luk 4,18-19). Skal vi starte med å legge ned fengslene og slippe fangene fri? Når Jesus sier i Bergprenene at «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre kinnet til» (jf Matteus 5, 39) – skal vi legge ned rettsvesenet? Og altså: Skal alle få lik lønn uavhengig av innsats eller arbeidstid? – Jeg tror de fleste av oss vil synes at det er mindre aktuelt.
Det finnes nok av grupper som gjennom hele kirkens historie har forsøkt å skape samfunn og fellesskap hvor de søkte å realisere himmelriket her og nå. Alle forsøk har mislyktes, har endt i ulykke. Jeg tror de fleste av oss vil være enige om at teokratienes og prestestyrenes tid er forbi, at vi har mest tro på det liberale demokrati, har vi ikke?
Vi står her midt i det som gjennom kirkens historie på ulikt vis har vært omtalt som læren om to riker eller en lære om to regimenter. At vi rent faktisk lever i en verden hvor syndens makt fortsatt rår, og at vi må innstille våre liv deretter, «gi Gud hva Guds er og keiserens hva keiserens er» (jf Mark 12,17), inntil Gud en dag der fremme skal være «alt i alle», som Paulus sier. Men hvilken rolle og betydning skal så vår kjennskap til himlenes rike, slik Jesus forteller i lignelsen om Herrens vingården, ha for våre liv her og nå? Når vi erkjenner at alle forskjeller mellom oss er midlertidige, hva betyr det for hvordan vi så bør innrette våre samfunn? Hvilke politiske implikasjoner har det? Vingårdslivet starter jo her og nå!
* * * * *
I disse dager er Norge samlet i sorg. H.M. kong Harald V. er død. Er det noe kong Harald særlig minnes for, han som gjerne ble og blir omtalt som «hele Norges bestefar», så var det hans alminnelighet. Alminnelighet på den måten at han nettopp ikke var opptatt av forskjeller på folk. Det fortelles fra alle møtene han hadde, at han ikke sorterte mellom høy og lav på en slik måte at de mektige, rike eller populære, at de var mer verdifulle mennesker for ham enn alle andre han møtte. Han var fortsatt konge, opphøyet, den fremste i folket, samtidig som han altså søkte å forvalte sin kongerolle på en måte som var inkluderende, som ivaretok alle menneskers likeverd.
I møte Jesu ord i dagens tekst så vet vi at alle forskjeller mellom oss er midlertidige og en dag vil vise seg å være helt uten betydning – der fremme i himlenes rike, når Gud én dag skal være alt i alle. En innsikt vi, hver på vårt sted, skal søke å applisere i vår hverdag, i vårt samfunn, i praktisk politikk – vi skal arbeide for å fremme likeverd.
Guds godhet er urettferdig. Nåden er urettferdig. Nettopp troen på Guds fremtid, himmelriket, er et vern om menneskets verdighet. Det skal vi huske når vi i dag er samlet til sørgegudstjeneste for kong Harald. Og vi skal få takke Gud for at Han i sin nåde lot kong Harald i sitt virke få synliggjøre nettopp det.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.
(Bibelreferanser er her i den skrevne teksten lagt til for den som vil studere nærmere.)