Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 16. kapittel…
Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg merker på meg selv at jeg i større grad har begynt å lese dødsannonser i avisen. Jeg vet ikke om det er et alderstegn eller en yrkesskade… Det er særlig én linje i disse annonsene jeg gjerne stopper ved, og det er den linjen som står rett under navnet. Der omtales det som har skjedd. Om dere leser dødsannonser eller ikke, så har dere sikkert lagt merke til at det er mange måter vi kan omtale og omskrive døden på?
Som «Han sovnet stille inn», eller «Hun gikk ut av tiden», «Han forlot oss.» «Hun gikk bort.» «Han er kommet hjem.» Eller som Frelsesarmeen skriver: «Hun er forfremmet til herligheten.» Ellers om det stod i en annonse nå helt nylig, han «ble hentet av Vår Herre».
Det er vel ikke så rart at vi vil uttrykke noe så ugjenkallelig og dramatisk på litt mindre dramatiske måter. Samtidig skjer det også at noen dødsannonser rett og slett bruker ordet død i sin omtale av døden. – Kanskje har vi tatt litt tilbake et mer realistisk språk om det definitive oppbruddet som døden representerer. For det er jo ikke snakk om en dagligdags avskjed. Jeg skal aldri mer se ham, ta på henne, høre stemmen hans, spise sammen med henne. Saken er at han er borte for alltid. Saken er at hun er død… Men, avskjeden stiller også et annet spørsmål: Hvor er hun nå?
* * * * *
Kristi himmelfartsdag er også avskjed. Jesus ble borte for dem. Disiplene skulle aldri mer se ham, konkret være nær, ta på ham, høre stemmen hans, vandre sammen med ham, spise sammen med han. – Hvor er Jesus nå? Det er Kristi himmelfarts store spørsmål. Men det er jo også vårt store spørsmål som kristne. For de som vandret rundt med Jesus, utgjør jo bare en bitteliten gruppe av den store Jesus-bevegelsen gjennom kirkens lange historie. Det er en forsvinnende liten del av den kristne kirke som var på «rett sted til rett tid». Vi var ikke der – vi har ham ikke på netthinnen, hans stemme lager ikke lydbølger mot våre ører, vår hud har aldri møtt hans. Hvor er Jesus nå?
De ulike evangeliene svarer litt ulikt. I Lukas-evangeliet sies det kort at han «ble tatt opp til himmelen» (jfr. Luk 24, 51). Bare noen vers tidligere i Lukas-evangeliet forsvinner han foran øynene deres i fortellingen om Emmaus-vandrerne, som du kanskje husker, men nå presiseres det at han ikke bare forsvinner, men at han endelig tas «opp til himmelen». I dagens evangelietekst, fra Markus-evangeliet, hørte vi at han ble «tatt opp til himmelen [og så legges det til:] og satte seg ved Guds høyre hånd». – De aller eldste funnene vi har av Markus-evangeliet mangler disse versene, vi må altså konkludere med at dette er et senere tillegg. I Matteus-evangeliet sies det ikke noe nærmere i saken, og i Johannes-evangeliet sies det at Jesus etter sin død og oppstandelse får del i den herlighet Han hadde hos Faderen før verden ble til. Altså mindre himmel som sted, og mer herlighet som eksistensform eller virkelighet (jfr. Joh 17,1-5).
Poetiske og vakre bilder, uttrykt i et språk som tilhører den tidens virkelighetsforståelse, hvor himmelen er et sted der oppe over skyene, en kosmologi som ikke er vår. – Vi tenker jo annerledes om universet. Men disse bildene og dette språket vil ha frem ett avgjørende poeng, nemlig at det nærvær disiplene hans konkret og fysisk hadde opplevd likevel ikke tok slutt.
Kristi himmelfart er blant de eldste festdagene i kirken. Før Jesu fødsel fikk en egen feiring i kirken, ja, så feiret man himmelfart. Grunnen er jo ganske så enkel. For mens vi umiddelbart tenker himmelfart som fravær, så er det jo nærværet – det fortsatte nærværet som feires når vi feirer himmelfart. Disiplene kom til å glede seg over avskjeden, de gledet seg fordi noe han sa begynner å demre for dem. At de ikke skulle bli etterlatte som foreldreløse barn. De begynner å ane et nytt og annerledes nærvær. Ved sin himmelfart går Jesus fra å være på ett bestemt sted til én bestemt tid, til å være på alle steder til alle tider. Derfor er himmelfart og pinse helt avgjørende for at vi, som ikke var på rett sted til rett tid, likevel kan kjenne Jesus.
Og formuleringene fra evangeliene lever videre i de felles kristne bekjennelsene, hva vi bekjenner i kirkene over hele verden hver søndag, han: «For opp til himmelen. Sitter ved Gud den allmektige Faders høyre hånd». Fremmed språk og fremmede bilder, og samtidig er det språk og bilder vi nettopp i sin fremmedhet slutter oss til, fordi de i sin fremmedhet likevel også rommer vår erfaring som troende: Vi er ikke etterlatte som foreldreløse barn, vi får kjenne Ham – vi har livets lys!
* * * * *
Til slutt, en gammel tradisjon fra middelalder som vi forsøker å holde i hevd her i Gamle Aker, og som vi også skal markere særskilt i dag. Det store Kristus-lyset, som vi gjerne også kaller påskelyset eller dåpslyset, bæres inn her i kirken på påskenatt og tennes da for første gang. Fra påskenatt, når vi feirer oppstandelsen, så lyser Kristus-lyset i kirken til alle gudstjenester og kirkelige handlinger, for å minne oss om de 40 dagene etter påske mens Jesus som person, som oppstanden, fortsatt var synlig i verden. Men i dag, på himmelfart, ti dager før pinse, slukker vi lyset. Vi tenner det nå fremover når det er dåp for å synliggjøre at den døpte får del i Jesu oppstandelse, som en ny fødsel, og vi tenner det når det er gravferd, for slik å markere at den døde får del i oppstandelsen, at det evige lys må få lyse for den avdøde. – Frem til et nytt påskelys bæres inn i kirken på påskenatt ett år frem i tid.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.