Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 6. kapittel:
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. 37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. 38 Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» 39 Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? 40 En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester. 41 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 42 Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. (Lukas 6,36–42)
Slik lyder det hellige evangelium.
«Er jeg min brors vokter?»
Dagens lesetekst fra Det gamle testamentet, om Kain og Abel, tar oss med til det som gjerne kalles urhistorien, de første 11 kapittel av Bibelen, av 1. Mosebok. Fra skapelsen, Adam og Eva, og de første hendelsene i menneskehetens historie og de tidligste sivilisasjonene. Fra at mennesker er jorddyrkere, til at de blir gjetere, byutviklere – musikere og smeder.
Vi ser hvordan oppgaver og roller, yrker, utføres for slik å skape og muliggjøre fellesskap, på en måte hvor ikke alle må gjøre alt, men oppgavene deles. – Alt forstås som uttrykk for Guds fortsatte skapergjerning, Guds skaperhånd. Gjennom mytologiske og symbolske fortellinger, som var fellesfortellinger for ulike folkegrupper i for-orienten, beskrives grunnleggende trekk ved det å være menneske og det å være fellesskap.
I fortellingen om Kain og Abel, som vi møter før vi er kommet halvveis i denne urhistorien, introduseres så volden. Vi møter her en historie om sjalusi, misunnelse, hat og hevn. Vi tas i dag med til historiens første drap. Ugjerningen etterfølges av en avslørende utspørring av Herren, Gud selv. Forsøk på å unndra seg skyld mislykkes, og Gud straffer den skyldige med forbannelse og fordrivelse. – Erfaring av skyld, men vi ser også menneskets fortsatte verd, tross skylden:
«Da sa Kain til Herren: «Min skyld er for tung å bære. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.» Men Herren sa til ham: «Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.» (P) – Hva dette «kainsmerket» konkret skulle være, eller vise til, har det gjennom historien vært mange teorier om.
Kain får sin straff. Han vises ut av fellesskapet, til landet «øst for Eden». – Både dommen og barmhjertigheten tilhører Gud – for med seg ut av Eden får Kain merket som skal beskytte livet hans – kainsmerket.
* * * * *
«Er jeg min brors vokter?»
Som et ekko av merket Gud satte på Kain, tegner vi korsmerket ved dåp. Til et vitnesbyrd om at den døpte skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, Gud selv. Et merke på tilhørighet. Som en påminnelse om Guds nåde og tilgivelse, løftet om Guds nærvær og ivaretakelse av våre liv, her og nå, og én dag også gjennom dødens port. Ikke slik at vi er beskyttet mot det onde, mot dødskreftene og det som bryter ned, men som et tegn på at uansett hva som måtte ramme oss, uansett hvordan vi kan trå feil, kan vi finne trygghet i løftet om nåde og salighet. – Den ufortjente gaven forlater oss aldri.
Det er også her listen ligges for hvordan vi skal måle våre medmennesker. Jeg er et dømmende menneske. Jeg har så lett for å se flisen hos min neste, det tror jeg du også har. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å jobbe med denne siden av vår personligheten. Samtidig må jeg og alle andre til syvende og sist lene oss til håpet om at Gud «lar nåde gå for rett», som Jens Bjørneboe sier i diktet «Mea culpa. Mea maxima Culpa»: «Hvem er et menneske som ikke vet: Vi trenger nåde og barmhjertighet.»
Kan din skyld, et menneskes skyld, være så stor at mennesket mister sin menneskelighet, mister sin verdighet som menneske? Det er jo grunn til å spørre når vi ser terror, krig og konflikt rundt oss i dag – i Gaza, Ukraina, Sudan, Etiopia, Kongo, og enda mer når vi tenker tilbake på alle ugjerninger som er gjort i menneskets historie. – Men slik Gud ikke slipper Kain, slipper Gud heller ikke oss. Om ikke med «kainsmerke», er vi alle skapt med «Guds stempel på vår panne», som Henrik Ibsen sier det i Peer Gynt – vi er alle skapt i Guds bilde, og vi er tegnet med korsets tegn.
* * * * *
«Er jeg min brors vokter?»
Ja, du er din brors vokter… I dagens evangelietekst hørte vi så Jesus si: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» I møte med vår bror og søster skal vi være barmhjertige. Ordet «barmhjertig» på hebraisk og arameisk, det språk Jesus talte, går tilbake til ordet for morsliv, eller livmor. Det gjør det også på arabisk. Ordet barmhjertighet gir altså assosiasjoner til det organet som omslutter og trygger fosteret, det spirende livet som foreløpig er skjult. – Et vakkert bilde på det Jesus oppfordrer oss til å være for hverandre: Rom for trygg vekst. Rom for det vi kanskje ønsker å holde skjult eller det vi kan vise hverandre. For vi har alle mer i oss enn det vi viser frem. Det kan være skjulte ressurser som trenger trygghet for å vokse og utvikle seg, eller det kan være sår vi bærer på som vi ikke har våget å vise frem til noen, og som fortsatt, inntil videre, skal få være skult. «Vær barmhjertig, slik deres Far er barmhjertig.»
Skap fellesskap og samfunn hvor vi kan gi trygghet til hverandre. Og som i urhistorien, skal også vi få tenke og tro, at når vi på så uendelig mange måter bygger samfunn og er der for hverandre i barmhjertighet, ja, da er det Gud som fortsatt skaper i verden – skaper gjennom oss. Martin Luther, reformatoren, har et vakkert bilde på akkurat dette. Han sier at når vi slik skaper samfunn, muliggjør hverandres liv, da er vi redskap i Guds skaperhånd. (P) Det er Gud selv som slik direkte og eksplisitt handler gjennom oss, gjennom våre hender. Gud ikler seg deg og meg. Vi ser hverandre, men vi er masker som Gud skjuler seg bak. «Guds masker», larva dei, sier Luther.
Ja, du er din brors vokter – vær barmhjertig!
Våg å tenke stort om livet, våg å tenke stort om Gud!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.