Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15. kapittel:
1 Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. 2 Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» 3 Da fortalte han dem denne lignelsen: 4 «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. 6 Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ 7 Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvmynten jeg hadde mistet.’ 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Lukas 15,1–10.)
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg tror vi alle på noe vis kjenner oss igjen i dagens evangelium. Å miste noe – fortvilelsen over å miste – du hadde kanskje begynt å miste troen på at du ville finne det igjen, at det du hadde tapt var borte for alltid. Men så, gleden og lettelsen over å finne – å kunne puste lettet ut. Om det er en viktig gjenstand, en mail eller et dokument, eller en relasjon til et annet menneske du fant tilbake til. Det er elementærmenneskelige erfaringer som speiler seg i dagens evangelium. – Det går om å miste, om å finne, og gleden når man har funnet.
* * * * *
Jesus forteller altså disse lignelsene til fariseerne og de skriftlærde, hører vi. Men hvem viser Jesus til når han sier: «På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.» Hvem er den ene synder som Jesus viser til, er det alle tollerne og synderne som holdt seg nær til Jesus for å høre ham, eller er det fariseerne og de skriftlærde, de som har viet seg til et gudfryktig liv, men som vi hører murrer når de ser Jesus tillate at tollere og syndere holder seg nær til ham? Hvem er de 99 rettferdige – er det bokstavelig ment at de ikke trenger omvendelse, eller mener Jesus å si at de i egne øyne ikke trenger omvendelse, men kanskje trenger det aller mest? Lignelsen i seg selv gir ikke enkle svar. Og hvilken gjeter ville vel forlate flokken sin, de 99 sauene, la de være alene og utsatte i ødemarken, for å lete etter en sau som er mistet? Eller forutsettes det at det er flere gjetere til stede? Og en gjeter som mister en sau, og så finner den igjen, ville han samle sammen naboer og venner for å feire? Det å miste, lete og finne, er ikke det heller en ganske vanlig gjetererfaring? – Det gis ikke noe enkelt svar eller noen enkel fasit for hvordan å forstå de ulike leddene i Jesu lignelse.
Lignelsen om kvinnen og de ti sølvmyntene synes enklere å forstå, men er også kompleks på kanskje overraskende måter. – Dette er altså en av de fortellingene hvor en kvinne brukes til å eksemplifisere Gud. I teksten står det helt konkret at hun mistet én drakme, som altså er oversatt til sølvmynt på norsk. Én drakme var en vanlig dagslønn for en ufaglært. Så det hun mister er altså én dagslønn. Kan være hun var rik, at summen i seg selv ikke betød noe for henne, det sies det ikke noe om. Kan også hende hun var fattig, og at mynten var del av medgiften hun fikk med seg da hun ble giftet bort, og var sammen med andre mynter sydd fast i sløret hun hadde rundt hodet, slik tradisjonen var, og at én mynt nå var løsnet og falt av. At hun må tenne lampe for å lete er forståelig, da alminnelige palestinske hus den gang var uten vinduer, så rom var i mørke. Når hun så inviterer venninner og nabokoner, så er det grunn til å tro at den feiringen hun så steller i stand, vil kunne koste mer enn den dagslønnen hun altså har gjenfunnet, feiringen ville i alle fall ikke være gratis…
Det er flere overraskende og paradoksale trekk ved Jesu to lignelser i dagens tekst. Gjennom kirkens historie har den da også vært forstått ganske så forskjellig. Det avgjørende poenget i begge lignelsene, hva lignelsene bygger opp mot som klimaks, det er jo gleden, den store gleden – hvordan gleden overskrider alle forventninger og hva som rasjonelt sett gir mening. – Den store gleden.
* * * * *
Som moderne mennesker i møte med dagens tekst, så tror jeg vi kanskje opplever det mest utfordrende å tenke at motivene om å være tapt og så funnet, at det skulle gjelde oss. Vi er da moderne myndige mennesker. Vi former vel selv våre liv, vi bestemmer vel selv hvordan livene våre skal leves, og jeg bestemmer da selv hva som er et godt liv, for meg? Vi er vel ikke tapt eller mistet på noe vis…!? – Idealer om autonomi og autentisitet preger vår kultur.
Og det er jo rett at vi langt på vei har frihet til å velge og forme våre liv, en frihet som gir oss fantastiske muligheter, muligheter som var utenkelige bare noen generasjoner tilbake i tid. Men samtidig, og det er avgjørende, så gjør vi jo ikke våre valg forutsetningsløst. Våre liv finnes ikke forutsetningsløst. Vi er allerede i verden før vi tenker og før vi handler. Mennesket er og finnes i verden også før kognisjon, før våre valg og våre handling. Som kropper er vi allerede innfelt i tilværelsen. I kirken heter det at mennesket er skapt. Når vi forstår og tenker om hva mennesket er gjennom vår aktivitet, overser vi og har vi glemt at vi allerede er skapt, at mennesket er grunnleggende mottagende. Vi har glemt det enkle faktum at livet er gitt oss – at du og jeg, at vi ikke er vårt eget opphav. Og dommen over oss, vår kultur og vårt samfunn, erkjenner vi i dag i form av den økologiske krise, en verden vi har redusert til ressurs og råvare, og som nå lider og har åndenød!
«Tollerne og synderne holdt seg nær Jesus», hørte vi i dagens evangelietekst. Slik mennesker den gang, så kalles også vi til å være nær ham og følge ham på hans vandring. Å være nær ham, å følge ham, tenner håp og lengsel i våre hjerter, at et annet liv er mulig, at et annet samfunn er mulig – i dag som den gang. Når håpet og troen slik tennes i oss, så frigjøres vi fra oss selv. Vi frigjøres fra all den selvbebreidelse vi opplever, når vi tar inn over oss at så mange av de valg vi har gjort, jo har ført oss til steder vi ikke vil være, gjerne med skyld og skam til følge. Vi frigjøres fra alle makter vi har satt vår lit til, som vi solgt oss til og står i gjeld til.
Makten til å være til i alt det som er til, Gud selv, får i Jesus et ansikt, et nådig ansikt. Overfor makten som bærer tilværelsen, overfor Gud selv, er mennesket aldri handlende, mennesket kan kun gjøre rett mot Gud, handle rett mot Gud, gjennom håp og tro. Det er vår dypeste frihet, en frihet som åpner oss opp mot verden, som setter oss i stand til å tjene vår neste og være Guds hender i verden, til ivaretagelse av skapningen.
* * * * *
I håpet og troen får jeg gjenoppdage en verden som er mer enn min vilje og mine valg. Alle mine sanser – hva jeg ser, hører, lukter, berører, den grunn jeg går på – Jesus viser som vi husker helt konkret til fuglene under himmelen og liljene på marken – alt får vitne om et nærvær som fyller alt og alle. – En makt som bærer tilværelsen, som bærer også mitt liv. I håpet og troen får jeg gjenoppdage verden – en opplevelse av å bli funnet – et nådens under – en alltid overraskende opplevelse.
I dagens lesning fra Det gamle testamente får vi høre den første nærmere benevnelsen som settes på Gud i Bibelen. Det er slavekvinnen Hagar som vi hører si: «Du er en gud som ser meg.» Opplevelse av å være sett. «Tollerne og synderne holdt seg nær Jesus», hørte vi i dagens evangelietekst – mens «fariseerne og de skriftlærde murret». Gjør du som tollerne og synderne – det går om en Gud som ser deg, en Gud vi i Jesus Kristus kjenner som en nådig Gud – det går om et håp som får leve i oss, til frihet og omsorg for verden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.