Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 16. kapittel…
Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med det han sier til oss: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Slik lyder det hellige evangelium.
Må du være musikalsk for å like Händel, eller helt konkret, for å sette pris på hans verk «Messias»? Hva er det å være musikalsk? Kan «Messias» på noe vis oppleves og være meningsfullt for deg, selv om du ikke er musikalsk? Spørsmålet om musikalitet skal vi komme tilbake til.
* * * * *
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» I evangeliene gjentar Jesus til stadighet at han ikke alltid skal være sammen med sine disipler – på den ene side en selvsagt refleksjon, ingen av oss er jo her for alltid. Men samtidig en refleksjon Jesus kommuniserer mer som en forberedelse for vennene sine om den tid som ventet… De var kvinner og menn. Noen hadde brutt opp fra sine vante liv for å følge Ham. De hadde gang på gang blitt slått til bakken av Hans ord og gjerninger. Han hadde inkludert de som var stengt ute fra fellesskapene: De urene, som man sa, ut fra etnisk tilhørighet, om de var romere eller samaritanere, eller definert urene og utestengt fordi de hadde en kropp som kanskje var syk eller skadet, som spedalske eller lamme, eller fordi man hadde gitte sosiale roller som ikke var akseptert, som tolleren Sakeus.
Utestengte tok han inn hos, det var som om urenhet ikke fantes. Han helbredet de syke. Mennesker med sine svik og synder ga han rom. Han viste at de var mer enn sine gjerninger, de var mer og mer verdt enn de liv de hadde levd. Han skapte et fellesskap hvor ikke renhet-urenhet, familie eller ætten, etnisk tilhørighet eller kjønn spilte noen rolle. Men nå, når han ikke lenger var synlig og konkret midt iblant dem …? – Johannes-evangeliet som dagens tekst er hentet fra, er jo skrevet ned om lag 60 år etter hendelsene evangeliet forteller om. Var det i det hele tatt sant, hadde det skjedd, eller var det hele bare fortellinger, drømmer og fantasier – som noen kvinner hadde begynt å spre…?
* * * * *
Hva er virkelighet, og hvilke tilganger har vi til virkeligheten? De siste hundreår, i det vi gjerne kaller moderniteten, er det et vitenskapelig blikk som har fått definere og bestemme hva som er virkelighet. Kriterier som observasjon, eksperiment, teorier – vitenskapelig metode, empiri, etterprøvbarhet, falsifiserbarhet osv. Fortellingene om snekkersønnen fra Nasaret, om Jesus, de innfrir jo ikke de vitenskapelige kriterier for sannhet og virkelighet, for hva vi kan vite. Så hvilken status har de da? «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger…»
* * * * *
Det er i dag halvannen måned siden en av vår tids fremste tenkere døde. Den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas, 96 år gammel. – Jeg har nevnt hans navn her fra prekestolen tidligere.
For den unge Habermas var religion primært et tilbakelagt historisk fenomen, del av et førmoderne verdensbilde, som med opplysningstiden og den moderne fornuft var gått ut på dato. Våre samfunnsnormer må i dag formes i en åpen offentlig samtale, hvor alle er likeverdige, fremholdt han. Hvor det ikke er makten som bestemmer, men idealet om at det må være det beste argument som vinner tilslutning. – I dag, i en tid hvor det liberale demokratiet som styresett er utsatt, fremstår idealet fra Habermas som vel verdt igjen å gjennomtenke og fremheve.
Fra å ikke gi religionens og troens språk en legitim plass eller rolle i den offentlige samtale, gjennomtenker den eldre Habermas, fra midt på 1990-tallet, spenningen mellom tro og viten på nytt. Han erkjenner nå at religiøs tro likevel har en viktig rolle som kulturelt fenomen. At selv om tro står i spenning til viten, så betyr ikke det at troen må være ufornuftig. – Å si det var ikke så populært i alle kretser i akademia og i kulturlivet.
Habermas fremholder nå videre religion som en moralsk ressurs, især knyttet til tanken om mennesket som skapt i Guds bilde, og religion som en ressurs for mening i menneskers liv. Altså hvordan troen kan ha positiv betydning for hvordan vi forstår oss selv og tenker om hverandre, hvordan tro kan skape mening i våre liv og være grunnlag for fellesskap som overskrider alle våre forskjeller. Og, understreker Habermas videre, uten at vi har eller kan trekke veksler på et religiøst språk, ja så blir vi jo språkløse, stumme, i møte med døden. For død betyr jo ufrakommelig opphør av fellesskap og kommunikasjon. (P) Gradvis insisterer han nå på at stat og samfunn nettopp derfor skal gi rom for religion også i den offentlige samtale.
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger…» Den eldre Habermas erkjenner altså, at selv om vi ikke kan se eller vite, kan troen bære i seg en tilgang til virkeligheten, en forståelse av hva mennesket er, som kan være til vern om menneskets verdi, vern om menneskets menneskelighet. – Det er det Habermas nå erkjenner.
* * * * *
Må du være musikalsk for å like Händel, eller helt konkret, for å sette pris på hans verk «Messias»? Jeg vil våge den påstanden, at de aller fleste av oss, om ikke alle, opplever at Händels Messias er mektig og storslagen, om vi liker musikken eller ikke, om vi er musikalske eller ikke. – Hva er det i det hele tatt å være musikalsk?
Jürgen Habermas omtalte seg selv som religiøst umusikalsk, «religiös unmusikalisch», som han sa. Som en som selv verken talte eller var fortrolig med troens og religionens urgamle språk. Men samtidig fremhevet han altså at dette troens språk og troens bilder, ja, de kan være det fremste vern om menneskets verd – og da særlig konsentrert i den felles jødisk-kristne tanke om mennesket som skapt i Guds bilde.
Det er nå 5 uker siden Habermas ble stedt til hvile. I andakten i hans gravferd, viste hans venn, teologiprofessor i München, Friedrich Wilhelm Graf, til siste samtale de hadde hatt før han døde. De hadde avtalt at Graf skulle forrette i gravferden. Habermas sier til Graf, «du vet jo at jeg ikke er noen egentlig troende» («Sie wisen ja, dass ich nicht wirklich gläubig bin»), hvorpå Graf responderer: «men du er heller ingen knallhard ateist», („Aber ein knallharter Atheist sind Sie auch nicht“). Og så lo de begge to, forteller Graf i gravferden.
* * * * *
Det religiøse språket og religionens kultiske uttrykk kan være deg fremmed, vi lever i en sekularisert tid, kanskje du som Habermas vil definere deg som religiøst umusikalsk. Men likevel, selv om ingen av oss kan se, så gjenforteller vi i kirkene fortellingen om snekkersønnen fra Nasaret, det har vi gjort her i Gamle Aker gjennom 900 år, og vi fastholder håpet om Guds fremtid. For i siste instans går det om vår verdi som mennesker, troens og religionens språk som avgjørende vern om menneskets verdighet. Det går om tro, det er ikke viten. Men en tro og et håp som kan tennes i oss, forme et nytt liv, som en ny fødsel – hvor sorg og smerte avløses av glede!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.