Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel…
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. 46 Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. 47 Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Slik lyder det hellige evangelium.
Har du noen gang stilt deg selv spørsmålet, hvor langt du er villig til å gå for å forsvare det du mener er riktig og rett? Nå er jo kanskje det et mer abstrakt eller teoretisk spørsmål, la meg heller spørre mer personlig: Hvor langt er du villig til å gå for å forsvare og beskytte det som er viktig for deg – dine meninger, dine interesser, din eiendom – dine nærmeste? Hvor langt er du villig til å gå…?
* * * * *
Vi tenker jo gjerne på Jesus som en så mild, omsorgsfull og vennlig person. Men Jesus ble etter hvert en vandrende trussel, umiddelbart kan det være vanskelig for oss å forstå. Ifølge Johannes-evangeliet, som jeg nettopp leste fra, er det nettopp nå i Jesus-fortellingen at det skjer: «Fra nå av la de planer om å drepe ham». Det er fjerde søndag i faste, uke for uke beveger vi oss frem til palmesøndag og påskens hendelser. Ennå hører vi om folkets begeistring for Jesus når de opplever hva han gjør, før også folket snur der fremme på langfredag, og de roper «korsfest» – men det er ennå noen uker frem i tid.
I dagens tekst kommer vi inn rett etter fortellingen om søsknene Maria, Marta og deres bror Lasarus. – Jeg tror vi alle husker historien om Lasarus. «Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. [hørte vi, og så:] Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.» Nå er det alarmklokkene går i den religiøse og den lokale politiske ledelse i landet, fariseerne, overprestene og i Rådet:
«Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» De frykter, med rette vet vi i ettertid, at alt kunne gå tapt… Så hører vi altså: «Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.»
* * * * *
Finnes det situasjoner og sammenhenger, som rettferdiggjør at noen må dø for at andre skal kunne leve? Det kristne menneskesynet inneholder en umistelig arv om at ethvert menneske er skapt i Guds bilde, at alle mennesker har verdi. – Menneskeverdets ukrenkelighet regner vi som umistelig. For to år siden feiret vi 1000 år for kristenretten og 750 år for Magnus Lagabøtes landslov. Det er historien om innføringen og sementeringen av grunnleggende prinsipper om likhet for loven i vårt land, at de mektige ikke bare kunne gjøre som de ville, at konflikt skulle løses gjennom lov og rett, og ikke hevn, og om hvordan kvinner og fattige får nye rettigheter, og at barn ikke skulle kunnes settes ut for å dø. Menneskeverdets ukrenkelighet.
Det gjør jo mitt innledende spørsmålet mer komplisert: Hvor langt er du villig til å gå for å forsvare og beskytte det som er viktig for deg – dine meninger, dine interesser… din eiendom… dine nærmeste? Og altså: Finnes det situasjoner og sammenhenger, som rettferdiggjør at noen må dø, for at andre skal kunne leve?
Jo, vi fastholder menneskeverdets ukrenkelighet, og fra filosofen Immanuel Kant har vi lært at vi ikke skal bruke noe menneske som middel, bare som mål. Samtidig står vi overfor situasjoner hvor vi både som enkeltindivid og som fellesskap jo tillater bruk av fysisk makt – og i siste instans forsvarer vi som fellesskap at unge menn og kvinner kan sendes i krigen for å forsvare vårt land, hvor mange vil dø… Vi står alle, i større eller mindre grad, som enkeltindivid og som samfunn, overfor etiske dilemmaer hvor vi opplever oss tvunget til å gjøre noe vi egentlig vet er galt, men som vi likevel vil mene er rett…
Må vi alle, som enkeltpersoner og som fellesskap, håpe at vi slipper å konfronteres med slike dilemma, når de settes på spissen… Den bønnen Jesus lærer oss, handler også om nettopp dette. I bønnen Fader vår, som vi sammen skal få be etterpå, heter det: «la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde». Ordet «friste» kan her så lett misforstås og reduseres til hva vi personlig har lyst til, vårt begjær, om det er materielt eller kroppslig begjær. Men da misforstår vi, for verbet «å friste» betyr å forsøke eller å prøve, en fristelse er altså en prøvelse. – Vi kjenner jo det gamle uttrykket om å «friste lykken», altså å prøve lykken. I bønnen Fader vår, ber vi altså om at vi ikke må komme i situasjoner hvor vi slik settes på prøve i møte med det onde, hvor vi står i dilemmaet og hvor det blir galt uansett hva vi velger. «la oss ikke komme i fristelse [altså: prøvelse], men frels oss fra det onde.»
Vi er heldige, vi har moralsk flaks, vi som ikke blir utsatte for de samme moralske utfordringene som Abraham og Job i Det gamle testamentet, eller fariseerne, overprestene og Rådet i dagens tekst… – Eller mennesker i Russland, Ukraina, Gaza, Israel, Iran i dag, som utsettes for prøvelser som de fleste av oss her i Norge slipper. Det hadde lett krevd en moralsk styrke av oss som vi kanskje ikke har. «…la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde». Øv deg, så du kan bønnen utenat, be den hver morgen og hver kveld, og tegn deg samtidig med det hellige korsets tegn, det er oppfordringen Martin Luther gir. Bønnen handler om det vi slett ikke trakter etter, men likevel utsettes for, fordi det hører med til det å være menneske.
* * * * *
Det er ikke bare alarmklokkene som går i den religiøse og politiske ledelse, vi hører om i dagens tekst. Vi får også et frempek mot påsken, fra øversteprest Kaifas: «Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Vi får se frem mot påskebudskapet – at døden ikke er det siste, at livets Gud holder oss fast også i møte med døden, vitnesbyrdet om den tomme graven. Kan vi tro det? Det er vanskelig om vi med tro mener hva som lar seg etterprøve eller forstå rasjonelt, som at 1+1=2. Men vi kan håpe! Vår kirke tilhører arven fra den radikale munken og snart reformatoren Martin Luther. For Luther er ikke tro det samme som rasjonalitet, nei, han flytter tyngdepunktet fra hodet og til hjertet, for å si det med et bilde. Tro blir noe eksistensielt. Tro går om hva vi skal håpe på, sier han, sette vår lit til – ordene han bruker for tro på tysk er Vertrauen og Zuversicht, ord vi vil oversette med «tillit».
Er det så ingen sammenheng mellom hva vi ser, opplever og erfarer – og troen og håpet? Jo, definitivt. Spørsmålet er hva du ser på og hvilke opplevelser og erfaringer du legger til grunn når du tenker om tilværelsen, om livet du lever. Ikke se på ondskapen, krigens gru, men lær av fuglene under himmelen og liljene på marken for å forstå Guds vilje, de som eksisterer så tilsynelatende ubekymret. Frøet som legges i jorden og dør, for at nytt liv skal vokse frem. Og nå, som våren er her hos oss, la meg legge til: Se på krokusen og straks påskeliljene som kommer opp i blomsterbedene og i parkene!
Lev i håp til livets Gud – og be til Gud om at du ikke må komme i fristelse. – Og når du kommer i fristelse, for det gjør du, og alle alternativer og valg er vanskelige og du går tom for de gode og riktige svar, så aldri gi slipp på ideen om mennesket som skapt i Guds bilde, menneskeverdets ukrenkelighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.