Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11. kapittel:
2 I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 5 Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6 Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» 7 Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? 8 Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. 9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! 10 Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. 11 Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.
Slik lyder det hellige evangelium.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Spørsmålet tilhører Johannes. Den historien vi i dag hentes inn i, er fra siste fase i historien om døperen Johannes, som nå er fengslet. Vi kjenner jo hvordan historien går videre? Johannes slippes ikke fri fra fengselet. Landsfyrsten, Herodes Antipas, får ham halshugget etter ønske fra sin kone, og hans hode serveres på et fat. Johannes hadde anklaget Herodes for incest. Den jødiske historieskriver Josefus, som levde mellom år 37 og år 100, hevder at Herodes var redd for Johannes' innflytelse over folket, Josefus forteller oss også at Herodes’ stedatter, som Herodes altså også hadde giftet seg med, het Salome. Hun er ikke navngitt i evangeliene. – Det «å kreve [noens] hodet på et fat», er jo siden blitt et eget uttrykk i språket.
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Johannes og Jesus var i familie. For Johannes sin mor, Elisabet, var ifølge tradisjonen i familie med Maria, Johannes og Jesus var tremenninger. I en av fortellingene fra Bibelen hører vi at Maria besøkte Elisabet mens de begge var gravide, og at barnet da hoppet av glede i hennes mage. Jesus og Johannes, ja mye kan tale for at de også lekte sammen som barn. Da de blir voksne og Johannes begynner sitt virke og kaller mennesker til omvendelse og døper, ja så døper han også Jesus. Når Johannes ser Jesus stå der og vente på tur for å bli døpt i elven Jordan, så sier han: «Se, Guds lam, som bærer verdens synd!» (jf. Joh. 1, 29). Det er altså ordene fra Johannes vi bruker når vi feirer nattverd, og vi synger: «Du Guds Lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss». Tre ganger gjentar vi denne setningen.
Men nå, i dagens fortelling, er vi i fengsel, hvor fortellinger om Jesus har nådd Johannes – og vi hører ham spørre: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Tekstene i kirken i adventstiden er preget av alvor, faste og formaning, som forberedelse frem mot julegleden. Nå på tredje søndag i advent går det helt konkret om håp til og lengselen etter en som skal komme. Det de eldgamle profetier vitner om, en ny tid, hvor ørkenen skal blomstre, slappe hender og knær som skal styrkes, at blinde øyne åpnes, døve ører lukkes opp og lamme som skal springe som hjorter. – Om Guds rike som kommer oss nær.
* * * * *
Hvor store håp våger vi å holde fast på, hvor sterke lengsler? Kanskje strekker ikke håpet og lengselen seg lenger enn til at det er nok penger på konto, frem til neste lønnsutbetaling, pensjonsutbetaling eller annen utbetaling fra NAV.
Hvor store håp, hvor dype lengsler føler vi at vi kan tillate oss? Det er jo ikke så rart om vi kanskje holder igjen, for de fleste av oss har vel nok av skuffelser gjennom livet. Jo eldre vi blir, jo flere erfaringer har vi av at livet ikke ble som vi engang håpet. Det kan være knyttet til utdannelse, arbeid, helse, familie, samliv. For mange kan livet være så fullt av skuffelser, så vi ikke riktig våger de store håp eller dype lengsler…
* * * * *
Døperen Johannes må, som vi forstår, ha vært en imponerende skikkelse. Han var en predikant og en profet som holdt til i ødemarken, ikledd en kappe av kamelhår med lærbelte om livet, en mann som mennesker samlet seg rundt. Han refset høylytt, og krevde omvendelse for både høy og lav, og mennesker følte seg truffet. De strømmet til ham for å la seg døpe som uttrykk for omvendelse. – Og Herodes satte ham altså bak lås og slå. Nå er det en nedbrutt Johannes vi hører stille sitt spørsmål fra fengslet, kanskje forstår han at han aldri kommer ut: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Som svar på Johannes’ spørsmål, viser ikke Jesus til seg selv, til sin person. Heller ikke går det om store mektige ord, eller teologiske utredninger og forklaringer i Jesu svar. Nei, han viser til sitt virke: «Blinde ser, og lamme går,/ spedalske renses, og døve hører, / døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» I Jesu svar hører vi også et ekko av de eldgamle profetier om Guds rikes komme. Vi hørte lest fra profeten Jesaia: «Ørken og tørt land skal glede seg, / ødemarken skal juble og blomstre. Som liljen skal den blomstre og juble, / ja, rope av fryd.» – Som nattverdssalme i dag, offertoriesalme, skal vi også selv få være med og synge profetens ord. Det er nettopp teksten fra Jesaja som Grundtvig har hatt som utgangspunkt når han med sitt romantiske og storslagne språk på 1830-tallet skrev diktet Blomstre som en rosengård.
Så, hva er dagens formaning til oss alle når vi nå har nådd 3. søndag i advent? Jo, vi skal ikke se mot navn, autoritet og rykte, vi skal ikke la oss blende av ytre skjønnhet, styrke, fremtoning eller popularitet. Nei, det om å se sitt liv i et tjenerperspektiv, og: det går om å leve i håp.
Ikke gi slipp på håpet, ikke la håpet dø – selv om alt ser mørkt ut, selv om du knapt føler at du har krefter til ennå en dag. Våg å håpe – et trassig håp, mot alle ods, om så er! Vi trenger alle penger på konto og konkrete planer for dagen, det er ikke det, men for ditt liv skal du ikke knytte ditt håp til deg og ditt, og alt du selv kan mestre og få til.
Nei, knytt ditt håp til barnet som ble født der julenatt. Knytt ditt håp til løftet du fikk i din dåp, og som Phoebe fikk motta i dag, Jesus-ordet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». – Et løfte om Guds nærvær og ivaretakelse gjennom livet – og over tidens grense. Ikke fra at det onde kan ramme oss, for det gjør det jo. Men også når det onde rammer oss, og vi føler at alle våre håp er ute – så vil ikke Gud slippe deg.
Sammen skal vi få leve i håpet om og troen på, at Gud én dag skal være alt i alle, og sammen skal vi få vandre mot Guds fremtid!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.