Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 10. kapittel…
Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Husker du Per Fugelli, legen og sosialmedisineren, han som i norsk offentlighet ble kjent for en rekke slående og kloke sitater, før han døde av kreft tilbake i 2017? Han ble på mange måter en vismann for en sekularisert tid og sekularisert virkelighetsforståelse. Ett av de sitatene han er kjent for, står i dialog med dagens evangelium, og det er hans sitat: «Bry deg om flokken din» eller «Ta vare på flokken din». En oppfordring til at vi i mindre grad skal fokusere på oss selv – være «et ettall på jorda», som han sa, og at vår omtanke og omsorg mer bør flyttes fra oss selv og mer over til de omkring oss, fellesskapet, flokken. Senest hørte vi kronprinsen for bare noen uker siden, med indirekte referanse til Fugelli, omtale situasjonen for kronprinsessen og kongehuset i dag, og det store trykket de nå opplever. «Det jeg er opptatt av nå [sa kronprinsen], er å ta vare på flokken.»
Tema for dagen i dag, 3. søndag i påsketiden, har flokken og omsorgen for flokken som tema. Dagen har røtter som går helt tilbake til middelalderen. 3. søndag i påsketiden har gjerne vært titulert «Hyrdesøndagen» – det preger altså dagens tekster. Omsorg, medfølelse, misericordia på latin, er et annet navn på dagen – fra Jesu ord om at han fikk «inderlig medfølelse» med folket. Det går altså om omsorg, og det går om troens trygge tillit.
* * * * *
Når det kommer til stykket, så er det jo ikke så mye vi vet om Jesus. Men av Guds mange skapninger, så er det ett vesen ved siden av mennesket han er særlig opptatt av og gjerne bruker som bilde. Av grunner vi ikke har innsikt i, er det nettopp arten sau, velkjent husdyr både i hans egen samtid og i vår tid. Det er sauen Jesus oftest henviser til når han forteller liknelser om mennesket og menneskets forhold til Gud. Vi kan like det eller ikke, men Jesus tenkte altså at det er noe ved sauens kjennetegn eller adferdsmønster som kan sammenliknes med oss. Jeg vil forsøke å peke på to slike fellestrekk.
For det første så er sauen et flokkdyr. Det normale for en sau er å søke trygghet, tilhørighet og fellesskap hos andre sauer. Det er bare fordeler for sauen å tilhøre en flokk, og den vil aldri frivillig selv velge å forlate flokken. Om sauen blir borte fra flokken, ja så handler det ikke om individuell opprørstrang eller eventyrlyst, drømmen om et annet liv, men at den av én eller annen grunn er støtt ut fra flokken eller har gått seg vill. Det betyr ikke at alle sauer er like, det finnes sorte sauer, sorte får, men også de sorte fårene er en del av flokken.
Om vi skulle ha glemt det, så hjelper altså Per Fugelli oss å huske at også vi er flokkdyr. Og at vi trenger å hente tilbake forståelsen av at tilhørighet til flokken, ja, det er noe helt fundamentalt, rett og godt, ved det å være menneske. Det er noe frigjørende med nettopp det, å forstå seg selv som del av flokken, av et større fellesskap, et livsfellesskap. Vi trenger hverandre, vi blir til i møte med hverandre. Fellesskapet kan samtidig ha sine utfordringer og svake sider, det vet vi, særlig når alle i fellesskapet går i takt. – Men sauene går jo ikke i takt, gjør de vel, selv om de er avhengige av flokken sin.
Det andre likhetstrekket vi har med sauene, som jeg vil hente frem, hvor de kan sammenlignes med oss mennesker, er at de har behov for en gjeter. Sauene har behov for en gjeter eller hyrde, som kan vokte og verne mot rovdyr, og som kan lede sauene til fruktbart beite. «Herren er min hyrde», vi kjenner motivet fra salmisten og andre steder i Bibelen. Og i dagens tekst fremhever Jesus det ytterste av hva en hyrde kan gjøre, å sette livet inn for å beskytte og redde flokken. For når det største offer kreves, ja da er det ofte ikke nok å være tilfeldig oppasser, være leiekar …
«Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene…» Det er påskens fortelling.
«Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.»
* * * * *
Vi har så lett for å avgrense flokken, definere hvor vi hører hjemme, hvem vi tilhører og ikke minst, hvem som tilhører oss, vår flokk. At vårt ansvar slik sett har en grense. Og ja, vi må jo på den ene side rent praktisk avgrense vårt ansvar, ellers ville ikke livet være mulig å leve. Samtidig skal vi aldri glemme at vårt ansvar strekker seg lenger enn våre nærmeste, de vi har et konkret ansvar for, vår egen lille flokk. For det er også andre sauer og andre flokker. Det er her nok å vise til lignelsen om den barmhjertige samaritan, hvordan Jesus holder frem samaritanen som eksempel, samaritanen som tilhørte en annen folkegruppe, en gruppe man anså som uren – en annen flokk. Lignelsen om den barmhjertige samaritan lærer oss at våre flokk-grenser og flokk-definisjoner, har svært så begrenset verdi. At vårt ansvar, dypest sett, ikke har en grense. At vi ikke skal se en annen vei i møte med lidelse og nød. – Er det noe den diakonale arven her på Lovisenberg vitner om, ja, så er det jo nettopp det.
* * * * *
Vi trenger gjetere alle sammen, enten vi er klar over det eller ikke, både som enkeltindivid og som fellesskap. – Slik er det nå en gang å være en sau. Og det er så mange gjetere, det er så mange stemmer som leder oss og som så gjerne vil lede oss. Gjetere som vi bevisst eller ubevisst lar oss lede av, om vi vil vedstå oss det eller ikke. Jeg innledet med å vise til Per Fugelli, og jeg kalte ham en vismann for en sekularisert tid og sekularisert virkelighet. Ja, han viser til flokken, og det er klokt, men som gjeter strekker hans rolle og funksjon seg jo heller ikke særlig lenger, det stopper der.
I dag markerer vi hyrdesøndagen. Det er dagen hvor vi på den ene side skal stille oss spørsmål ved hvem og hva vi har som hyrder. Men viktigere: Vi skal få se mot Ham, mot Jesus som vår hyrde. – Alle andre hyrder gir oss begrenset hjelp og trøst, de er ikke til å stole på når det virkelig røyner på. Når livet skjelver og du hverken finner frem eller tilbake på hvem du er eller hvor du skal i livet – se mot Jesus som din hyrde. Og når du til sist står ansikt til ansikt med døden – se mot Jesus som din hyrde. Han, den gode hyrde, vil lede deg trygt helt frem til Gud Fader på den andre siden av tidens grense.
Ære være Fadere og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet til evighet.