Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24.. kapittel…
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14 og de snakket om alt det som var skjedd. … «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30 Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba velsignelsen, brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32 De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33 Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig reist opp og har vist seg for Simon.» 35 Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Slik lyder det hellige evangelium.
Lengter du etter forandring i livet…? Lever du i håp om noe annet, noe mer…? Jeg tenker ikke på forandring i betydningen skiftende mote, andre klær, nye møbler, ny jobb – selv om jo også alt det kan ha sin selvsagte betydning, det vet vi. – Tyskerne har et eget uttrykk for det, de kaller det å ha behov for «Tapetenwechsel»/ «Ich brauche Tapetenwechsel», sier de – helt konkret: Jeg har behov for å skifte ut tapeten på veggene på stua.
Nei, det er ikke en slik forandring jeg har i tankene, den kan du fikse med litt eller mye innsats, slik eller slik. Nei, jeg snakker om dypere forandring, at livet skifter karakter, at livet du lever blir annerledes, blir mer… – Og ensomheten vi kan føle, når vi lenger, og vi ikke vet hvor veien går videre…?
«Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Ordene fra Emmausvandrerne. Under alle livets mange tildragelser, under alle prøvelser, i sorg, i glede, i smerte og i fest: Bli hos oss! (P) Bli hos oss med ditt lys, din styrke og et syn på livet og tilværelsen som gjør det verdt å leve, gjør det verdt å streve, gjør det verdt å holde seg oppreist – å ikke gi opp gjennom alt som skjer.
* * * * *
Vi har i dag hørt lest en av de tekstene som gjennom kirkens historie har blitt pilegrimsfortellingen fremfor noen i Det nye testamentet, fortellingen om Emmausvandrerne. Særlig i kirkekunsten ser vi hvordan Emmaus-vandrerne gjennom 2000 år har vært avbildet som pilegrimer, med pilegrimsstav og –hatt, og tidvis også med Jakobs-muslingen.
To av Jesu mange disipler er på vei fra Jerusalem til byen Emmaus, påsken er over, skjærtorsdag, langfredag, påskedags morgen, den tomme grav. Som teksten sier: «de snakket om alt det som var skjedd…» Fortellingen handler om to vandrere, to vandrere som måtte velge en ny vei. Det handler mindre om hva som nå var deres konkrete mål, byen Emmaus. Nei, det handler mer om hva de forlater, hva de går fra. For de går bort! De vender ryggen til Jerusalem, den hellige byen, sentrum i deres tro. Nå er ikke Jerusalem lenger noe sted for håp. Jerusalem er Golgata, hodeskallestedet – ødeland, brent jord. Stedet der håpet døde – stedet hvor deres tro og lengsler ble tømt for innhold.
«Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!», hørte vi. I denne setningen hører vi hva de hadde mistet… To vandrere er på vei, det har ikke vært noe løfterikt oppbrudd, eller en reise i håp – nei, hva som en gang var et brennende håp er sluknet.
Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, «kom Jesus selv og slo følge med dem», hørte vi. Selv om de der på veien så ham, så Jesus, så så de ham likevel ikke. Deres tanker og følelser var fanget av fortiden, hva som hadde skjedd. (P)
* * * * *
«Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Også vi er «fanget» av våre tanker og følelser, av fortiden, hva som har skjedd, i det tror jeg vi kan kjenne oss igjen. Vi har meninger og synspunkter om hverandre, om samfunnet, om verden, vi har forutinntatte holdninger. Men har du opplevd å bli overrasket, hatt opplevelser eller gjort erfaringer som har gjort så du har tenkt annerledes om mennesker, om samfunnet, om naturen, om verden – og om deg selv? Mens våre forutinntatte holdninger ofte kan være hemmende og holde oss fast i låste forstillinger, kan vi også overraskes og komme til å føle annerledes, tenke annerledes, handle annerledes. Jeg tror vi alle kjenner oss igjen også i det, det er dypt menneskelig.
Lukten av fuktig jord om våren, hvordan det kan ange søtlig i skogen en sommerdag, og høsten – alle luktene, alle smakene, alle fargene… Har du kjent noe mot huden din kanskje, hatt en opplevelse, gjort en erfaring, som gjør så du tenker annerledes. Eller en stemme som har sagt noe til deg, noe uventet – og den personen som sa det kom i et annet lys, eller du forstod deg selv på en ny måte.
Om vi våger å stanse opp, kan sanseinntrykk peke mot noe større, noe som overskrider, som er mer enn det du konkret sanser, som er avtrykk av en større virkelighet – som bærer i seg et hellig nærvær, av Gud selv. Ofte må vi bort fra hverdagens travelhet, kjas og mas og faste rammer, for å la oss berøre av dette mer ved virkeligheten, det som er mer enn og overskrider det «selvfølgelige».
* * * * *
Det er ikke for ingenting at Emmausvandrerne i kirkekunsten ofte er fremstilt som pilegrimsvandrere: Uten å være forberedt, uten å ha planlagt det, så skjer det et møte – og verden blir ikke mer den samme… Verden er mer enn det vi umiddelbart sanser, Gud er større enn hva våre tanker rommer, det handler om å se og å gjenkjenne verden som Guds verden.
Og likesom Emmaus-vandrerne, så inviteres også vi til å bryte brød og dele vin. Ikke vær «trege til å tro», som Jesus sa til Emmausvandrerne, det gjelder også oss: Det gudsnærvær som fyller vår verden, som holder vår verden oppe og som vi kan ane som et avtrykk av en større virkelighet, et hellig nærvær, rekkes oss i brød og vin. Mens våre opplevelser og erfaringer ellers kan svinge og skifte, og vi blir usikre for hvordan de og virkeligheten skal forstås, så er det ingen usikkerhet i nattverden – Gud selv, gitt for deg, rekkes deg.
«Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Gå morgendagen i møte med åpne øyne – med vidåpne øyne. – Våg å la deg overraske, verden er full av Gudsnærvær. Gud forlater deg ikke, Gud slipper deg ikke.
Ære være Fadere og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet til evighet.