Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel…
Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. 25 «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Det tror jeg ikke før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans.» 26 Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» 27 Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» 28 «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» 30 Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. 31 Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Slik lyder det hellige evangelium.
Tomas Tranströmer er et navn som nok er kjent for mange av dere, svensk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 2011. Han skrev diktet «Gläntan». En «glänta» er en åpning eller lysning i skogen. Den første setningen i diktet lyder slik: «Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse.» I diktet er lysningen omgitt av en kvelende skog, svarte stammer som er døde oppe i toppen men hvor det samtidig finnes grønne skudd som vokser frem på stammene. Mitt inne i skogen er det en uventet lysning, eller åpning, som bare den finner som har gått seg vill.
Vi søker og lengter etter det hellige. Det har mennesker gjort til alle tider, i alle kulturer, i alle religioner. Det hellige, knyttet til opplevelser av dypere mening, av at livet åpner seg, løftes opp – opplevelser som speiler et større nærvær. Ofte kanskje som overraskende opplevelser, som kommer bakpå oss, som vi bare opplever der og da, men, som samtidig er så verdifulle for oss, og som vi tenker tilbake på med glede og takknemlighet. Som «gläntan», som lysningen i den mørke skogen. Kan vi gripe det hellige, kan vi holde det fast, eie det?
* * * * *
På andre søndag i påsketiden, møter vi i år Tomas. Han som vi i ettertiden bare kjenner som «Tomas tvileren». – Mange har tenkt, at om det kan være plass til Tomas i det kristne fellesskapet, ja, så kan det være plass også for meg…
Det var jo ikke den tomme grav i seg selv, som skapte noe håp eller glede – den tomme grav skapte med rette kun undring, både for kvinnene som først kom til graven, og for disiplene som kommer til. Det var ikke slik at den tomme grav skaper håp og glede, leser vi i evangeliene. Det er først senere, når de møter Jesus igjen – som når Maria Magdalena møter ham som hun tror er gartnere, og når hun hører ham si navnet sitt, det er først da, fra møtene hvor de kjenner ham igjen, det er først da at troen og gleden gjør sin ankomst.
Fortellingen om Tomas handler om han som ikke var der, da de øvrige møtte Jesus. Hvordan kan han da tro det de forteller? Så får også han møte den oppstandne, på konkret måte får han, som vi hørte i lesningen, oppleve og erfare den oppstandnes nærvær, og som de fylles han med både ærefrykt og glede. Er så tvilen borte…? Nå som de har opplevd, har møtt den oppstandne, er så tvilen borte? Utgjør nå de opplevelser de har gjort, et trygt fundament og en trygg eiendom – eier de nå lyset mitt i mørket som omgir de?
Merkelig nok legger ikke evangelistene skjul på at noen fortsatte å tvile. I selve høydepunktet i Matteusevangeliet, helt på slutten av evangeliet, fortelles det at Jesus møtte disiplene på et fjell i Galilea og sendte dem ut i all verden for å forkynne evangeliet. – Der hvor han gir dem det vi kjenner som «misjonsbefalingen». Igjen var de overveldet, vi leser: «Og da de så ham, tilbad de ham», men umiddelbart etter kommer den uventede observasjonen, og det står videre: «…men noen tvilte» (Matt 28, 18-20). Var det fordi de ikke kunne tro sine egne øyne…? Var det kanskje for godt til å være sant…? Eller var det for sant til å være godt…? – Noen hadde kanskje fått nok…? Vi vet ikke. Men det gir jo samtidig troverdighet til fortellingen at de som trodde sine egne øyne, også registrerte og forteller om at ikke alle trodde…
* * * * *
«Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse.» Er det slik at vi stadig må oppdage eller gjenoppdage det hellige? At opplevelsen av hellig nærvær, som fyller hele oss med lys, nåde og kjærlighet, alltid kommer overraskende på oss? – At det hellige ikke er noe vi kan eie, disponere eller kontrollere?
Her tror jeg en av vår samtids fremste tenkere, filosofen og teologen Jean-Luc Marion, kan hjelpe oss et stykke på vei. Mange av dere har nok fått med seg, at Marion nå besøker Oslo. Som den første var han invitert til å holde Fosseforedraget, som den norske regjeringen opprettet etter at Jon Fosse fikk Nobelprisen i litteratur i fjor. Marion er kjent for å skille mellom idol og ikon, han forsøker å gi ordene dypere mening. Med «idol» mener han det vi kan gripe, med blikket, tanken, følelsen, noe vi kan eie, disponere over, kontrollere. Noe som ikke er mer enn nettopp det vi ser, tenker, føler. Men «idolet» er nettopp en avgud, hva ordet jo språklig betyr. Det leder oss vill ved at det gjør verden endelig og avsluttet, for våre idoler er jo begrensede, de varer ikke, og de svikter oss så lett. «Ikon» derimot, handler om en annen måte å se, tenke, føle. For ikonet hjelper meg å se lenger enn hva jeg konkret ser, tenker, føler. «Ikon» er et avtrykk, hva ordet språklig betyr, et avtrykk av et mer, et guddommelig mer. Ikonet sender blikket mitt videre til noe større og mer, det kan hjelpe meg så jeg opplever meg å være sett av Gud selv. Vi skal slippe Marion der.
* * * * *
Kan vi eie det hellige? Jeg tror ikke noen av oss kan eie det hellige. Om kirken ser seg eller søker å gjøre seg, til eier av det hellige, det guddommelige, ja da blir kirken ikke mer enn et idol på linje med andre idoler. – Det er nok av eksempler i kirkens historie på nettopp det.
Fortellingen om Tomas handler om han som ikke var der, da de øvrige møtte Jesus. Hvordan kan han da tro det de forteller? «Salige er de som ikke ser, men likevel tror.» Hvordan kan troen tennes i oss, hvordan kan flammen leve i oss? Er det slik at vi må gå oss vill i vårt eget tankespinn, i våre egne livsprosjekt etter mening, at idolene må vise seg for oss som de avguder de er, før lyset kan nå oss. Må vi gå oss vill for å finne frem…? Er det bare i mørket vi finner lys…?
«Salige er de som ikke ser, men likevel tror.» I dagens episteltekst fra 1. Petersbrev, hørte vi det vers som rammer inn våre liv som kristne, det vers om leses ved både dåp og gravferd: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde». Kjemp så du holder fast i løftet gitt deg av Gud selv, så Kristus kan være ditt lys. – Følg ham, og du skal ikke vandre i mørket men ha livets lys.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.