Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 3. kapittel…
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Slik lyder det hellige evangelium.
To søndager gjennom kirkeåret har vi særlig fokus på dåpen. Mens vi tidlig i januar i kirken gjenforteller historien om Jesu dåp, så konsentrerer vi oss nå i juni, på det som heter 2. søndag i treenighetstiden, om vår egen dåp, den kristne dåp.
Og det gir på en særlig måte mening å tematisere dåpen nettopp her i Gamle Aker kirke. For her har mennesker kommet for dåp gjennom 900 år, siden 1100-tallet. Ikke noe sted i Oslo har mennesker over så lang tid kommet til dåp som i Gamle Aker. I dag er det Sonya, Lotte og Sveinung som døpes. Dåpen var kanskje den viktigste riten som kom med kristendommen og skapte en ny forståelse av både menneske og samfunn. – Vi skal huske at da Gamle Aker kirke ble bygget, var jo kristendommen fortsatt relativt ny i landet, gamle førkristne skikker var nok fremdeles stedvis levende.
Jeg vet ikke om dere har hørt om eller kjenner til «knesetting». Vi bruker jo fortsatt begrepet om å knesette noe i dagligtalen. Å knesette noen prinsipper, ja, det betyr å fastsette noen prinsipper. Men selve begrepet kommer fra vikingtiden og hadde en langt større og viktigere betydning. Knesetting var det norrøne ritual der et nyfødt barn ble tatt opp og lagt eller satt på farens fang, der han satt i høysetet, og faren erklærte at han vedkjente seg farskapet. Slik ble barnet formelt anerkjent som en del av familien, ble tatt opp i ætten. Det før-kristne samfunn var et ættesamfunn, ansvaret for hverandre strakk seg til de som tilhørte ætten, og gjennom knesettingen ble du altså tatt opp i ætten. Det betød imidlertid også at førknesettingen så var altså barnet og livet utsatt, uten vern eller rettigheter, var ikke beskyttet av lov. Knesettingen var altså det vi vil kalle juridisk bindende for faren og for ætten, ga barnet rettigheter, verd og verdi.
Med kristendommen kommer et annet perspektiv på menneskets verdi og verdighet. For nå erstattesknesetting av dåp. Perspektivet er nå som følger: Ethvert menneske er skapt i Guds bilde, har som menneske en gudbilledlikhet som uttrykker menneskets unike verdi. Mennesket har altså verdi og krav på vern, i kraft av å være menneske. Dette er det dåpen sier og rommer: Barnet døpes til Guds navn, til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Det er ikke lenger faren, slekten eller ætten som fra og med knesettingen tilkjenner mennesket verdi. Nei det er Gud selv, og dåpen er det sted, den rite, hvor dette nye perspektiv på mennesket kommer til uttrykk.
* * * * *
Dere, hvordan kan vi i en sekularisert tid begrunne menneskeverdet, at ethvert menneske har verdi? Vi er jo alle enige om at menneskeverdet er en umistelig verdi, er vi ikke? Men hvordan begrunnemenneskeverdet? En sekulær tenkemåte knytter gjerne menneskets verd til ulike menneskelige evner eller egenskaper, som det at mennesket har en fornuft og kan ta frie valg. Men ikke alle mennesker kan jo nødvendigvis det – er da menneskeverdet utsatt eller truet? I FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, som om 2 år feirer 80 år, påstår man at det bare er slik, at mennesket har verdi og rettigheter. Men altså, hvordan begrunne menneskeverdet – hvorfor mennesket har verdi?
En av vår samtids fremste tenkere, sosiolog og filosof Jürgen Habermas, har vært nevnt fra denne prekestol tidligere. Om du ikke nærmere kjenner til ham og hans tenkning, så har du sikkert hørt navnet hans, han døde tidligere nå i år. Han var blant de som nettopp i dette spørsmålet fremhevet behovet for religion. Habermas omtalte seg selv som religiøst umusikalsk, «religiös unmusikalisch» som han sa, som en som selv verken talte eller var fortrolig med troens og religionens urgamle språk. Men samtidig fremhevet han at vi trenger nettopp dette troens språk og troens bilder, for det kan være og utgjøre et avgjørende vern om menneskets verd – og da særlig konsentrert i tanken om mennesket som skapt i Guds bilde.
Og da er vi tilbake i dåpen, for det er her i dåpen at menneskets verd på en særlig måte uttrykkes i ritens språk og handling. Og for oss her i Skandinavia går det om overgangen fra vikingtid til kristen tid, fra knesetting og til dåp, fra at ættesamfunnet har og øver definisjonsmakt, og til at verdi og verd er noe vi har i kraft av ganske enkelt å finnes, være skapt, av Gud selv – i troen på at vi er skapt i Guds bilde.
* * * * *
Og da ser vi jo også at den kristne dåp altså er noe annet enn Johannes-dåpen som vi hørte om i dagens tekst. Johannes døpte med «vann til omvendelse», han refset folket for dets synder og umoral, kalte folket til omvendelse, hvor dåpen skulle symbolisere en ny begynnelse, et nytt liv. «Men han som kommer etter meg [hørte vi Johannes si], er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.»
Å ta av noens sandaler, ja, det var en slaves oppgave i datidens samfunn. Johannes sier altså at han i møte med Jesus ikke en gang er verdig å gjøre den oppgaven som vanligvis den gang ble utført av slaver. «Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.» Det er ikke omvendelsesdåpen Jesus bringer. Den kristne dåp kunngjør at vi er skapt i Guds bilde, hvor vårt verd og vår verdi får hvile i Gud vår skaper, og det er en dåp som er til nytt liv for oss, som en ny fødsel, hvor Gud selv i tro, håp og kjærlighet, helligåndens gaver, skal få bo i våre hjerter.
I dåpen mottar vi løftet om at Gud selv vil holde oss fast og aldri slippe oss, heller ikke gjennom døden. At Gud selv vil føre oss frem til seg på den andre siden av tidens grense. Det går ikke om fortjeneste, det går ikke om prestasjon eller evne, det går ikke om at din slekt, din ætt, eller dine venner anerkjenner deg – nei, det hele er Guds gave, det er nåde.
Så: Hold fast i din dåp, aldri glem din dåp! – Og om du ikke er døpt, ja så ta kontakt med meg eller en annen prest, så begynner vi sammen en vandring gjennom samtaler og refleksjon, frem til at også du kan døpes her i Gamle Aker kirke, som mennesker før deg gjennom 900 år.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.