Lukas 9,57–62
57 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» 58 Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
59 Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «[Herre,] la meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
61 Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»
I dag samler hele Norge inn penger til Atlas-alliansen. Vi skal gi 200 000 mennesker med funksjonsnedsettelser og familiene deres i Palestina, Ukraina og andre land et bedre liv. Pengene fra TV-aksjonen skal gå til skolegang, helsetjenester, nødhjelp og hjelpemidler. Tv-aksjonen handler om menneskeverd. Alle mennesker er like mye verd uansett funksjonsnivå. Det er lett å si dette fra en talerstol på slike dager som i dag. Det krever en daglig innsats av den som selv har en funksjonsnedsettelse og den som har ansvar for å legge til rette for at deltagelsen i samfunnet er lett og sikret.
Det koster mot og energi å spørre om hjelp, om duer blind eller om du sitter i rullestol. Plutselig er det for mange fortauskanter og du må kjøre en skikkelig dum omvei med rullestolen din. Både det å spørre om hjelp og det å ta imot hjelp krever mot og vilje, vilje til å ville delta i samfunnet, selv om du har en funksjonsnedsettelse. Den tidligere tyske Bundesprãsidenten Richard von Weizãcker sier: «Det å ikke ha en funksjonsnedsettelse er ikke ens egen fortjeneste, men en gave. Denne gaven kan bli tatt fra oss enhver tid.»
Jeg forteller om dette nå, fordi det er noen kristne som går langt i å være sammen med mennesker med funksjonsnedsettelser. Jeg vil forteller dere om prester og nonner som passet på gamle og barn med funksjonsnedsettelser under de verste omstendighetene med fare for sitt eget. Hva får mennesker til å sette andres liv så høyt, at du forlater din familiene og det trygge og gjør en tjeneste for hjelpetrengende mennesker?
Vi hørte Jesus radikale oppfordring om å forlate sin familie for å forkynne Guds rike, fortelle om Guds kjærlighet og vise Guds kjærlighet. Mens Jesus og disiplene gikk på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Og Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Jesus selv lever et fullstendig utrygt liv, uten hjem, uten penger, uten familie. Han har den erfaringen som mange mennesker på flukt ha: Å være helt avhengig av hjelp fra andre for å få mat og drikke og en plass å sove.
I vår tekst så sier Jesus til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «[Herre,] la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Å ikke ta farvel med familien var uhørt til Jesu tid. Det var, og er fortsatt slik i Midtøstens kulturer at familie og klan betyr nesten alt. Å ignorere fars gravferd er totalt utenkelig. Det Jesus forlanger, er helt uhørt og sosialt umulig. Likevel krever han det. Jesus vil vise at det koster å følge ham.
Men vi kan også se denne teksten i sammenhengen med Paulusteksten: «For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt.» Paulus ser de ulike folkeslagene, deres språk og kultur og prøver å formidle evangeliet inn i deres liv. Han tar utgangspunkt i deres hverdag og forståelsesmåter. Han spør seg: hvem er det jeg skal forkynne til? Hvordan kan jeg formidle Guds kjærlighet og nåde best til dem? Her skinner det gjennom en stor varme og interesse for mennesker.
Jeg vil gjerne fortelle om prester og nonner som har kombinert Jesu radikale oppfordring med Paulus sin jordnære, pragmatiske kjærlighet til mennesker. Dette er prester og nonner som har tatt et radikalt valg. Dere har kanskje lest eller hørt om prestene og nonnene i den katolsk kirke Den helliges families kirke i Gaza by. På Gaza har det bodd kristne i mange, mange generasjoner. Da Hamas overfalt og drepte 1195 Israelere i 2023, startet en hard krig i Gaza. Mange kristne palestinere flyktet til den katolske kirken og den gresk-ortodokse kirken i nærheten i Gaza by. Her bodde de inne, feiret gudstjenester. Barna lekte inne. For alle ble forholdene vanskelig med lite mat. Pater Romanelli og pater Ferrero tok seg inn i Gaza på nyåret 2024. Pave Frans hadde ringt menigheten hver dag. Da Israel i september beordret alle om å forlate Gaza by og startet harde kamper i byen, så nektet prestene og nonnene. I tillegg til alle familiene de passet på, så har de også et hjem for barn med funksjonsnedsettelse i kirken, og passer på eldre voksne mennesker som trenger ekstra pleie og omsorg. Å legge ut til fots på veien sør på Gazastripen hadde betydd deres sikre død. Nonnene og prestene besluttet å bli i Gaza City. Når VL ringte dem, så hørte man stadig eksplosjoner og droner. Men de ble hos menneskene som trengte dem mest.
De fulgte Jesu oppfordring om å følge han som sier: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.» Det er ikke trygt å følge Jesus. Disse nonnene og prestene klarte å kombinere Jesu radikale oppfordring med sin omsorg for de menneskene som de er satt til å tjene.
Vi lever i en tryggere del av verden. Men også vi blir oppfordret å gi Guds kjærlighet og nåde videre, fortelle om det til Ludvig og alle andre dåpsbarna våre. Vi blir oppfordret om å vise omsorg til de vi kjenner og de vi ikke kjenner, å gi mennesker med funksjonsnedsettelser en mulighet til å gå på skole, gå på jobb og å delta i samfunnet. For det er slik: «Det å ikke ha en funksjonsnedsettelse er ikke ens egen fortjeneste, men en gave. Denne gaven kan bli tatt fra oss enhver tid.»
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.