Matteus 11,16–19
16 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:
17 ‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’
18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»
Hva er visdom og hva er dårskap? Hvilken visdom og klokskap bringer liv og nåde inn i menneskets liv?
I de tre tekstene som ble lest i dag hørte vi om Guds visdom og menneskelig visdom. I dagens evangelietekst beskriver Jesus folk som barn som roper til hverandre: «Hvorfor lever Johannes av ingenting i ørkenen? Hvorfor Er Jesus med på fest?? Alt blir feil, om Johannes er en nøysom og asketisk mann som faster, så blir han erklært som besatt av en ond ånd. Når Jesus derimot drikker og spiser med tollere og syndere, så blir han stemplet som en storeter og vindrikker. Hvis du skal følge folks råd og klokskap så er du prisgitt et kaos av meninger.
I noen livssituasjoner kan det være helt greit og enkelt. Det står ikke så mye på spill. Men hvis du er i en fortvilet situasjon, hvis du er alvorlig syk, da er det verre. For å leve klamrer man seg fast ved ulike råd. Man leter etter den riktige kuren og den riktige levemåten for å overleve.
Mange kjenner noen som har vært kreftsyk eller noen av dere har vært det selv. Det kommer så mange råd. Gjør dette, eller gjør det andre. Få kontroll over situasjonen og kjemp! Det ligger et nådeløst menneskesyn under mange av rådene. Du skal kjempe mot kreften. Du må bare ta deg sammen. Fra nå av skal du bare leve sunt, spise riktig, bevege deg, stresse ned; få kontroll over kropp og sinn. Mange kurs blir tilbudt, dyre og billige. Men alle disse tilbudet kommunisere også noe annet: Det er du som har gjort noe feil, det er du som nå må kjempe for å bli frisk. I noe av selvhjelpslitteraturen blir det til og med formidlet at du selv kan forhindre tilbakefall. Det formidles et individualistisk og nådeløst menneskesyn. For hvordan skal vi da se på de som mister kampen? De som «ikke få det til»? For noen av oss kommer til å dø tidligere, noen kommer til å «tape» kampen. Er dette dårligere folk? Late folk man kan da se ned på?
Hvor finnes det et annet menneskesyn som kan gi styrke og håp, når man er på det svakeste? I dagens tekster beskriver mennesker Jesu liv og død som dårskap. Paulus snur dette om: denne dårskapen er og formidler Guds visdom.
Hva forteller Guds visdom om Gud og om mennesker?
I Korinterbrevet blir budskapet om Jesus Kristus satt på spissen. Jesus viser oss Guds ansikt på jorden. Men dette ansiktet, denne menneskelige kroppen går ingen seiersgang. Gud i menneskelig kropp blir torturert, spyttet på, blir hengt opp på et kors.
Kampen er tapt, livet er over. Guds sønn, en taper, som henger tørst og blødende på korset? Jesus som roper fortvilt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Dette stygge, fortvilede mennesket skal være Guds sønn, som bringer frelse og håp? Dette er dårskap, sier folket. Tull. Men Paulus forklarer i brevet til Korint at alt snus på hodet i Guds rike. «Gud frelser ved en dårskap. Jøder spør etter tegn og grekere spør etter visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus.» Dette vekker forundring og forargelse. Hvordan kan Guds frelse komme til syne i et korsfestet menneske? Men det er nettopp dette de første kristne forkynner og forteller: Håp og styrke kommer fra Gud som viser seg og er dette elendige menneske. I den korsfestete Jesus og oppstandene Kristus vises Guds kraft og Guds visdom. Denne visdommen er ikke en menneskelig visdom med råd som går i den ene retningen og den andre retningen. Guds visdom går til kjerne av vårt liv, til frelsen: Håpet og friheten ligger i det svake. Denne svakheten er sterkere enn menneskers kunnskap.
Denne dårskapen var det strid om i den tidlige kirken. Kunne Jesus også være Gud? Hang Gud selv på korset? På konsilet i Nikea ble dette diskutert. Og man ble enig til slutt i en felles bekjennelse. Birgitte Lerheim kommer etter gudstjenesten til å si mer om dette. Men striden bestod i bl.a. om Jesus var ekte menneske og ekte Gud. Bekjennelsen som man ble enig om, sier nettopp dette:
Jesus er sann Gud og sant menneske.
Hva sier dette om oss mennesker? Hvilket menneskesyn formidler det? Hva skal man si til et kreftsykt menneske? Skal man si: Ta opp kampen, vinn kampen, du må ta kontroll! Det er ditt ansvar!
Eller skal man tåle det fortvilete ropet? Skal man tåle den andres slitte kropp som kan være døden nær? Den tyske teologen Drechsel advarer mot å gå inn i denne kamp-metaforen. Når du skal kjempe mot kreft, så er det jo din egen kropp du kjemper imot. Noen mennesker kommer til å dø allikevel. Dette er en måte å møte mennesker på som mangler barmhjertighet, mangler nåde. Drechsel ser derimot en styrke i Jesu dårskap. Han sier: Tål det syke mennesket. Dette mennesket er Kristus lik. Dette mennesket er et Imago Dei, et bilde av Gud. Denne vonde kroppen sier noe om Gud og Jesus. Det er dårskap. Hvordan kan smerter og sykdom si noe om Gud? Men det er nettopp her det kristne budskapet ligger: Gud er til stede i mørket, i sykdommen Gud har opplevd dette selv og nettopp i sykdommen, i lidelsen, er han helt til stede. Han er oss nærmere enn vi er oss selv. Håp og styrke i fortvilte situasjoner kan begynne her: å anerkjenne seg selv i lys av en korsfestet Kristus. I lidelsen er du ikke alene. Kristus har gjennomgått det samme. Hans liv og død og oppstandelse kan gi håp og styrke i våre egne liv, på vår vei til døden og til livet etter døden. For Kristus er et menneske av kjøtt og blod og Gud av Gud, lys av lys. Sann Gud av sann Gud.
Ære være Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.