Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 5. kapittel:
Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.
Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. 30 Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Lukas 5,27–32)
Slik lyder det hellige evangelium.
Det finnes en følelse de fleste av oss nok kjenner, men som veldig få vil innrømme at de kjenner på. Den melder seg når feil person slipper unna.
Når den som tar snarveien, den som løy seg til det andre måtte slite for, den som såret noen vi er glade i. Når han eller hun plutselig står der, smilende, tilgitt, ønsket velkommen inn i varmen, og alt plutselig er i orden. Ingen ser ut til å huske, ingen fører regnskap. Han eller hun får plutselig bare være med.
Og det strammer seg en liten knute i magen. Ikke akkurat sinne, nærmere en slags rettferdighetssans som sier dette går ikke opp. Noen burde sagt noe. Det er ikke rett. Vi lar sjelden den knuten komme til uttrykk i ord. Vi vet at den ikke helt kler oss. Men den er der.
Det er en gammel følelse, som mange har kjent. Faktisk har den et eget ord i bibelen, som vi nettopp hørte i dagens evangelium, da tolleren Levi ble invitert inn i varmen og fariseerne og de skriftlærde sto utenfor og murret.
Det norske ordet er blekt. Det greske er ikke det. Egogguzon. Det er ikke et hvilket som helst ord. Det er ordet den greske bibelen bruker om Guds eget folk i ørkenen. De nettopp befridde, de som Gud hadde ført ut av slaveriet med sin sterke hånd, og som nå, mette av manna, omgitt av under, likevel murrer.
Også i dagens evangelium, som er satt så mange år etter frigjøringen fra slaveriet i Egypt, murres det. Nok en gang, ikke av fienden. Men av de frelste. Murringen er ikke den utenforståendes synd. Det er de innaforstående som murrer. Det er reaksjonen hos dem som allerede har fått alt. Apostelen Paulus sa det rett ut. Ørkenfortellingen ble skrevet ned til lærdom for oss, for nå er vi ørkenfolket. Dette er ikke noen andres historie å riste på hodet av. Det er kirkens egne. Murringen er vår historie.
Fariseerne er heller ingen skurker vi ser på fra avstand. Fariseerne var de fromme. De alvorlige. De som brydde seg mest av alt om hellighet, om å leve rett, om å ta Gud på dypeste alvor. Det er nettopp derfor vi og har noe å lære av at det var de som murret da feil mann ble sluppet inn i varmen. For å murre, i bibelen, er å stå foran Guds gavmildhet som en av dem som kjenner ham best, og likevel mislike den.
Når det murres i dagens evangelium, skjer det noe eldgammelt. Det murres mot hvem Gud velger å spise med. Vi skal komme til hva den murringen avslører, men før det, vil jeg si noen ord om hvem Levi var.
Jesus går ut og får se en toller. Han betrakter ham. En toller var en landssviker med lommebok. En som var jødisk, men drev inn skatt for den romerske okkupanten, som tjente penger på sitt eget folks undertrykkelse, som hver eneste dag valgte imperiets side mot sine egne. Å kalle noen en toller var ikke bare en yrkestittel, det var like mye en dom. Det var å si: Dette mennesket er hva han gjør, og det er alt han er.
Men Jesus ser han. Ikke kategorien, men mannen. Så sier Jesus to ord: «Følg meg!» Og så beskriver Lukas hva Levi gjør med et svært ord. Han reiste seg. Det høres ganske enkelt ut på norsk, men det er det samme ordet Lukas bruker hver gang han skriver om omvendelse. Han bruker det i fortellingen om den bortkomne sønn, og i påskefortellingen. Det er oppstandelsesordet. Mannen som satt i tollboden reises opp til et nytt liv.
Og det første han gjør er å holde fest. Han åpner huset sitt, dekker langbord, og fyller det med de vennene han har. Andre tollere, andre utstøtte, andre folk som han. Og Jesus setter seg midt i blant dem og spiser.
Å dele bord med noen, var i antikken å si «Dette er mine. Disse hører jeg til.» Når Jesus da deler bord med utenforskapet, sier han med hele kroppen sin, offentlig, for alle: «Disse hører til hos Gud.» Han flytter grensen for hvem som er innenfor. Det er derfor det svir. Det er ikke bare mildhet, det er en grunnleggende endring av de sosiale betingelsene. Dette er en vakker tekst om utenforskap. Om at Gud ser personen der samfunnet ser en merkelapp. Om at det finnes en plass rundt bordet for dem som har blitt holdt utenfor. Og hvis vi stopper her, får vi en preken alle kan gå hjem og være rørende enige i. En varm og trygg preken. Problemet er bare at dagens evangelium ikke stopper her. For det er noen som murrer.
Og da fariseerne og de skriftlærde murret, svarer Jesus dem med et lite ordtak: Den som har det godt, trenger ingen hjelp. Det er den som har det vondt, som gjør det. Det er en talemåte, et bilde. Men Jesus lar det ikke bli stående som bilde. Han oversetter det selv, uten omsvøp: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
Det handler ikke om noe medisinsk, om noen var friske eller syke. Det handler om rettferdighet og syndere. Jesus påpeker at fariseerne og de skriftlærde, som står ved veggen, de er rettferdige. Men Jesus er kommet for synderne. De rundt bordet. For deres omvendelse.
Dagens evangelium handler ikke bare om Levi. Levi er ikke problemet i fortellingen. Levi reiser seg, følger, fester, jubler. Levi er en synder som vet han er en synder. Og som nettopp derfor kan ta imot. De egentlig utenfor i dagens evangelium er ikke tollerne ved bordet. Det er de skriftlærde ved veggen. De som står utenfor selskapet og murrer. De som har stengt seg selv ute, ikke fordi noen nektet dem adgang, men fordi de har erklært seg selv rettferdige og dermed gjort nåden overflødig for seg selv. Man kan ikke ta imot en tilgivelse man har overbevist seg selv om at man ikke trenger.
Det er denne ene tilstanden nåden ikke får trengt inn til: Overbevisningen om at man er rettferdig. Ikke fordi Gud stenger noen ute, han gjør aldri det, men fordi den som holder seg selv for rettferdig, står limt oppetter veggen.
Her må jeg si noe om meg selv, for teksten gir meg ikke lov til å la være. En skriftlærd, var en som kunne tolke teksten. En som forvaltet skriften. En prest, kan vi si. Ved selve tjenesten min, står jeg nærmere veggen enn tollerne ved bordet. Og også jeg kjenner på den knuten i magen, rettferdighetssansen som gjør at jeg murrer, oftere enn jeg liker å innrømme.
Når jeg gjør det, så ser jeg på meg selv om rettferdig. Akkurat som fariseerne og de skriftlærde gjør i dagens evangelium.
Derfor mener jeg at moralen i denne fortellingen ikke er så enkel som: La oss bli mer inkluderende, la oss ta imot den som står utenfor, dekke et større bord. Moralen i fortellingen er det også, men om jeg bare hadde sagt det, ville det latt oss bli være akkurat der vi ikke bør være: Blant de rettferdige. For det ville gjort oss til de gavmilde, de rause som slipper synderne inn, mens vi selv står trygt i vår egen rettferdighet, og ser bort på bordet. Fremdeles utenfor det egentlige fellesskapet.
Evangeliet ber oss ikke om det. Evangeliet ber oss om å sette oss ved bordet. Som syndere. Som en av dem. For Jesus sier ikke: «Bli rettferdig, så skal jeg komme.» Han sier: «Jeg er kommet nettopp til synderen.» Å anerkjenne ovenfor seg selv at man er en synder er ikke en fornedrelse man må gjennom for å bli verdig. Det er verdigheten. Det er billetten inn. Det er eneste veien til tilgivelse.
Jesus tilbyr oss ikke en frikjennelse vi har gjort oss fortjent til, men en vi får. Ufortjent. Han tilbyr å møte synderen i måltidet. Han tilbyr å elske oss tvers igjennom akkurat det vi er reddest for at gjør oss uelskelige. Og han tilbyr å reise oss opp, han tilbyr oppstandelse. Han tilbyr omvendelse.
Vi hører gjerne ordet omvendelse som anger. Men ordet metanoia, betyr en forvandling av noia eller nous, av sinn eller syn. Å vende om er å få et nytt blikk. Det er å begynne å se seg selv slik Jesus så Levi: Ikke som en kategori, ikke som et regnskap som må gå opp, men som et menneske som er skyldig og tilgitt, syndig og elsket på en og samme tid. Omvendelse er å se med Guds blikk.
Dette er noe av det mest lukanske ved hele teksten. Lukas er den eneste av evangelistene som lar Jesus slutte scenen med ordene «til omvendelse». Markus og Matteus droppet det. Og han er den eneste som sier at Levi forlot alt. Begge tilføyelsene er Lukas egne, og de hører sammen. For hos Lukas er det å vende om alltid også et oppbrudd. Å reise seg og forlate noe. Det er ikke tilfeldig at samme verbet, å reise seg, er ordet han senere legger i munnen på den bortkomne sønn, som reiser seg fra svinene og vender seg om til sin far. Levi i tollboden og sønnen i utlendighet gjør den samme bevegelsen. De reiser seg, bryter opp, vender blikket hjem, og setter seg ved bordet.
Dagens evangelium handler om omvendelse. Det handler om å bekjennelse. Og bildet som brukes er et rom, vi alle kan se for oss. Det er Levis hus. Bordet er dekket, langt og fullt. Jesus sitter blant dem. Det er lys der inne, og latter, og lyden av mennesker som spiser sammen uten å føre regnskap over hvem som fortjener å sitte med Gud selv. Og døren står på gløtt.
Ved veggen står det noen og murrer. De er velkomne inn. De har alltid vært velkomne inn. Det eneste som holder dem utenfor, er en dom de har felt, en tillitt til sin egen rettferdiggjørelse, som overgår tillitten til Guds evne til tilgivelse og Guds nåde.
Spørsmålet dagens evangelium stiller oss, er ikke om vi vil slippe syndere inn. Spørsmålet er om vi vil innrømme at vi er iblant dem og gå inn, sette oss, og la oss se.
For Jesus sa det så enkelt at vi nesten går glipp av det: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.