Av Stine Wium Jakobsen
La oss begynne med det store spørsmålet: Hvorfor ble du prest?
Jeg har ikke visst at jeg skulle bli prest så veldig lenge. På bibelskole i 2017/2018 ble en interesse for tro og teologi tent som ikke hadde vært der tidligere. Etter hvert i løpet av året fikk jeg en ro for at jeg ville studere teologi, da uten å helt vite hva jeg skulle gjøre med utdanningen. Underveis i studieløpet fikk jeg gradvis øynene opp for alle privilegiene man får oppleve som prest i Den norske kirke. Å bli kjent med en så stor bredde av menneskene i et lokalsamfunn, i en så stor spennvidde av livets oppturer og nedturer, der min rolle handler om å vandre sammen med og peke på Jesus. Jeg har mer vanskelig for å forstå at ikke alle vil bli prest.
Du har allerede rukket å være prest i Garden. Hvordan var det?
Jeg kommer fra et år som vernepliktig feltprest, der Hans Majestet Kongens Garde utgjorde størsteparten av min tid i tjenesten. Jeg fikk lov til å bli litt kjent med og bli en del av en avdeling som fortjener stor respekt. Særlig akkurat nå. Jeg fikk være en annerledes impuls i en hverdag som krever andre ting enn de fleste andre sine hverdager. Særlig gjennom samtaler på kontoret var det fint å være en som hadde tid til og som sin oppgave å se den enkelte og det den tok med seg inn i samtalerommet.
Hva lærte du av det året – og er det noe derfra du tror du får bruk for når du nå skal bli prest i en menighet?
Fra rekrutten lærte jeg at det går helt fint å klare seg en dag eller to eller tre med lite mat og lite og oppstykket søvn om nettene. Det gjør meg roligere om netter der det ikke er like lett å sove. Fra Garden har jeg lært mye om fortrolige samtaler og om meg selv som samtalepartner. Jeg går inn i resten av min prestetjeneste med en betydelig større robusthet til å ta imot mange typer samtaler som ville gjort meg mer usikker uten et år i forsvaret.
Vi har mange våre egne måter å søke Gud på. Når eller hvor opplever du selv Guds nærvær sterkest?
Det føles veldig lite systematisk og oppstår heller plutselig; i en sang jeg har hørt mange ganger før, i det jeg oppdager noe nytt i forberedelsene til en preken. Eller som i dag, da sokneprest Leif tok meg med på omvisning i soknets mange bygg og møtesteder og kirkerommet i Bakkebø kirke helt uventet ble litt ekstra sterkt og spesielt for meg.
Et av mine privilegier med prestetjenesten er at det ofte oppstår i møter med mennesker, sånne møter der jeg blir minnet på at tro ikke først og fremst er noe vi gjør med hodene våre, men at tro og liv kan krasje og nesten smelte helt sammen.
Nå skal du bli kjent med en helt ny menighet. Hva gleder du deg mest til med tiden her i Egersund?
Jeg gleder meg aller mest til alle menneskemøtene og til å bli kjent med hvem egersundere er og er opptatt av!
Er det noe spesielt du håper å få bidra med, eller noe du har lyst til å bli bedre kjent med i menigheten?
Det pleier ikke å være en utfordring å bidra med mange smil, tilstedeværelse og en latter. Det tror jeg at jeg skal klare å bidra med her også. Det tror jeg er viktig. Igjen: Jeg har veldig lyst til å bli kjent med hvem egersundere er og er opptatt av!
Og så: Hvem er du når du ikke er på jobb? Hva liker du å bruke fritiden på? Har du noen hobbyer, interesser eller hjertesaker som kanskje ikke alle ville gjettet ut fra presteyrket?
Jeg liker å spille frisbeegolf, selv om jeg gjerne skulle gjort det mye oftere. En annen ting er at jeg blir mer og mer opptatt av å finne skatter på finn.no, og håper ikke at noen har tellingen på hvor mange timer som går til møbeljakt på bekostning av noe mer uforgjengelig.
Fem kjappe med vår nye vikarprest!
Kaffe eller te?
Kaffe
Morgenmenneske eller B-menneske?
Morgenmenneske
Favorittsalme eller lovsang?
I dag må jeg si: Noen må våke i verdens natt, spesielt Oslo Gospel Choir sin versjon. Pluss, Sorgen og gleden de vandrer til hope. Det må være lov å velge to?
Drømmereisemål?
Vietnam!
Hva er noe du nesten aldri sier nei til?
Is med peanøtter og nonstop. Det slår det meste.