På søndagar kom menneske frå nær og fjern til kyrkja. Nokre gjekk lange strekningar, medan andre rodde over fjordar og sund. Når gudstenesta var slutt, samla folk seg gjerne utanfor kyrkja for å slå av ein prat, dele nyheiter og høyre kva som rørte seg i lokalsamfunnet.
Kyrkja var ein stad der menneske fann fellesskap, støtte og samhald. Her vart gleder og sorger delte, og her vart sterke band mellom menneske bygde gjennom generasjonar.
Sjølv om samfunnet har endra seg mykje, lever noko av denne tradisjonen vidare. Også i dag er kyrkjene i Alver møteplassar der menneske samlast til gudstenester, konsertar, kulturarrangement og fellesskap gjennom heile året.
Det er lett å tenkje på kyrkja som ein stad ein berre besøker ved høgtider eller spesielle hendingar. Men gjennom hundrevis av år var kyrkja ein naturleg del av kvardagslivet for dei fleste. Her møttest folk, utveksla nyheiter og kjende seg som ein del av noko større enn seg sjølve.
Kanskje er det nettopp dette som framleis gjer kyrkja viktig for mange: ikkje berre bygningen i seg sjølv, men fellesskapet, møta mellom menneske og kjensla av å høyre til. Det som før skjedde på kyrkjebakken, skjer framleis på ulike måtar når folk møtest i og rundt kyrkjene våre.