– Du gjør en fantastisk jobb.
Domprost Marta Botne gir en klapp på skulderen til kirketjener Steinar Høiback som er i full sving med praktisk arbeid inne i Tønsberg domkirke. Det er slike som Steinar Marta vil huske i takknemlighet når hun går av som domprost.
– Tønsberg og Færder har en flora av flotte ansatte og frivillige som skaper gode rom for barn, unge og voksne. Alt fra kor til undervisning og stille meditasjonsgudstjenester. Det er høy aktivitet, sier Marta.
Spennende og krevende
Det er flere som har uttrykt overraskelse over at hun fratrer som domprost og starter som kapellan i Sandar menighet, i kirken hvor hun både ble døpt og konfirmert.
– Egentlig er jeg litt overrasket selv, sier Marta.
– Men for meg er ikke dette et steg tilbake. Å være helt alminnelig menighetsprest er det grunnleggende for meg. Jeg ønsker å holde det håndverket ved like. Så blir det godt å kun ha ansvar for min egen tjeneste, sier hun.
For som domprost har hun de fem siste årene hatt ansvar for hele prestetjenesten i Tønsberg og Færder – og vært biskopens stedfortreder.
– Det har vært spennende og krevende. Ikke minst i starten da mye av tiden gikk med til å tolke smittevernregler og holde motivasjonen i domprostiet oppe. Det har vært en stor kulturendring i kirken de siste årene, hvor prosterollen har gått fra å være en solo-rolle til å skulle være en samlende rolle hvor man skal jobbe tett med både biskopen og kirkevergene, sier Marta.
Og det er ikke bare prosterollen som har vært i endring. Det gjelder kirken som helhet.
– Det er tydelig at Vårherre vil at kirken skal bestå, sier Marta og smiler.
– Kirken har vært gjennom enorme forandringer. Det er jo ikke slik at kirken er fullkommen eller perfekt. Vi har ikke alle svarene. Men vi leter oss frem. Det er mye smertefullt som skjer i verden, og som kirke kan vi ikke melde oss ut. Tilliten til kirken bygges i det daglige, ved at vi er til stede i livsriter og har språk for det som også rammer oss i kriser.
Prestekallet
Veien mot prestetjenesten startet tidlig for Marta. Hun var elleve år første gang hun fikk en sterkt åndelig opplevelse. På en speidergudstjeneste ute i naturen fikk hun en tydelig erfaring av Guds nærvær.
– Det satte dype spor og førte meg i retning av Jesus. Gjennom tenårene var jeg en veldig aktiv kirkegjenger. Jeg opplevde et enormt påfyll i kirken og hadde stadig en lengsel etter å søke dypere inn i troen jeg hadde funnet, sier Marta.
Fjorten år gammel kom den første tanken om å bli prest. Dette var i en tid hvor kvinnelige prester ikke var vanlig.
– Jeg hadde aldri sett en kvinnelig prest. Men jeg opplevde et slags kall. Det var en som sa at hvis du gjør det som er vanskelig samtidig som det føles lett, da gjør du noe riktig. Men hvis du gjør det som er lett mens det føles vanskelig, er du ofte på feil spor, sier Marta.
I domkirken henger Martas forgjengere pent innrammet sammen med tidligere biskoper. Snart er det Martas portrett som skal opp på veggen.
En brokete vei
Veien til prest ble ikke bare lett. Da Marta skulle ordineres i 1988, ville ikke biskopen i Tunsberg ordinere henne fordi hun var kvinne. Hun ble derfor ordinert i Bodø og startet som prest på Helgelandkysten. Martas karriere videre er et godt bilde på utviklingen som har vært i kirken de siste tiårene, fra kapellan i Oppegård til sokneprest i Råholt, prost i Ofoten og bispekandidat i Stavanger. I tillegg ble det en periode som generalsekretær i Norges KFUK-speidere.
På livsveien opplevde Marta både sykdom og tvil som gjorde at hun sluttet som prest, meldte seg ut av kirken og jobbet som terapeut og folkehelsekoordinator i Eidsvoll kommune. Men prestekallet slapp aldri taket, og en erfaring av Guds nærvær og av hans nåde og kjærlighet var det som igjen førte henne tilbake til troen og tjenesten, og nå tilbake til Sandar menighet.
– Det fine med å være prest er at du møter mennesker i alle livssituasjoner. Hvis du er glad i mennesker og i Jesus, er det å være prest midt i blinken, sier Marta.
Avskjedsgudstjenesten blir i Tønsberg domkirke 21. april klokken 1800 og er åpen for alle. Den ledes av biskop Jan Otto Myrseth sammen med ansatte og frivillige i domprostiet. Etter gudstjenesten blir det samling i kirken med kaffe og taler.