I hvert prosti har biskopen møtt ansatte, medlemmer i menigletråd, tillitsvalgte og andre menighetsmedlemmer og hørt hva de har å fortelle om sine menigheter.
Biskop Stig Lægdene fikk også legge frem sin visjon for hvordan Kirkene i Nord-Hålogaland skal være- en bispedømme med kirker som ser inedenfor, se folkekirken og vet hvor vi er.
I hver prosti, avsluttet biskopen dagen med en gudstjeneste og forrettet natverden.
Biskopens preken til prostiene kan du lese her.
Tekst Jesaja 42,1-6
Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal føre retten ut til folkeslagene. Han skriker ikke og roper ikke, hans røst høres ikke i gatene. Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke slukne og ikke knekkes før han har satt retten igjennom på jorden. Fjerne kyster venter på hans lov. Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene.
Preken
Vi har altså hørt en profeti fra profeten Jesaja, flere tusen år gammel, om en tjener - som skal komme og føre retten ut til folkeslagene. Tjeneren er sendt av Gud som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der, og tjeneren skal være som et lys for folkeslagene.
Profetien passer på det som skulle bli Jesu virke, men også på andre vitner fra den tidlige kristne tida; Johannes døperen, Peter, Paulus, Johannes, Maria, Priskila, Akvilas; tidlige vitner om den kristne trua. Mennesker som ble lys, som førte retten ut, utsendt av Gud som gir pust til folket.
Ca. 2000 år etterpå, etter Jesus og de første kristne, lyder det samme for oss: Før retten ut til folkeslagene – her i vårt prosti, til nordmenn, samer og kvener, og alle andre, med troskap, vær lys! Intet mindre. Ordene minner oss om at vi står i en stor sammenheng, og å være i den store sammenhengen er noe av det viktigste trua gir oss, etter mitt syn; sammenhenger; med bispedømmet vi bor i, Den norske kirke, men også den verdensvide kirke – men enda mer sammenheng; historisk, bakover i tid – den kristne kirke fra 1 begynnelsen av - fra Jesus i Palestina, men altså også enda lengre tilbake, til profetene, og her i Nord, fra kristningen. Det er om lag 1000 år siden den første registrerte dåp i den nordnorske landsdelen ved Laugen i Harstad - og framover og framover til i dag. Vi står i den dype historiske sammenhengen. En sammenhengende kirke. Før oss har andre hatt denne oppgaven, å føre retten ut til folkeslagene, være lys, etter oss kommer det andre. Og vi står i sammenhengen til andre troende andre steder, i hele verden.
Det er en enda dypere sammenheng – med Gud selv, med Skaperen – som skapte himmelen og spente den ut – bredte ut jorden og alt som spirer der og gir pust. Det er vakkert! Å være kristen er å stå i sammenhengen med Gud, evigheten, med historien og framtida. Å være kristen er å høre til, å være grepet av ei hånd, Guds hånd. Mitt lille liv inn i det store, tiden og evigheten, og likevel nært, ei hånd som griper meg.
Og vår oppgave nå, fortsatt, grepet av denne hånda, å bidra til at kirka er lys, at den reflekterer Guds pust, at den bringer retten ut, enten du er ansatt, frivillig, sitter i et råd, eller er vanlig gudstjenestedeltaker.
Retten: «Føre retten ut». Det kan forstås på flere måter. La meg nevne to sider: Det ene: Forkynne at alle mennesker har verdi, ingen skal gis opp, å ikke dømme andre, å tro på mennesket, rettferdighet mellom mennesker, at ikke noen plager andre, plyndrer andre, at ingen holdes nede - mellom folkeslagene – midt inn i en diskusjon om fornorskningspolitikk skal vi forkynne retten. I møte med klimautfordringene, med økene spenning mellom folk og nasjoner, økende forskjell på fattige og rike skal vi forkynne retten – i en tid hvor stormakter påroper seg retten til bombe sivile – i Guds navn – skal vi forkynne retten, slik den framkommer gjennom budskapet fra Jesus – født i en stall, flyktning, som i særlig grad vandret blant de fattige, de vanlige, som døde for oss og brøt dødens grenser. Retten til kjærlighetens Gud skal vi forkynne. 2 Det andre: Vi skal forkynne retten som handler at alle mennesker hører til Gud, har forbindelse med Gud, kan knyttes til Gud – hører til i dåpen, renses i dåpen, har rett til å kalle seg Guds barn. Og som det står her, knyttet gjennom en pakt mellom Gud og menneske. Som gjør at vi kan motta Jesu legeme og blod – den nye pakt – og vite at jeg hører til med mitt liv, mine hemmeligheter, styrker, svakheter, med meg, uansett. Som gjør at vi kan snakke med Gud, den evige Gud, gjennom bønnene, kan høre til i tid og evighet. Intet mindre!
Vi kan bli slitne av det vi skal formidle og stå for i ord og handling. Det er mye. Men husk da at du hører til selv, du har selv fått en del av den pusten, av lyset, du er selv grepet av Guds hånd. Og du hører til noe større enn deg selv, et fellesskap vi kaller kirke.
Når vi glemmer dette blir i alle fall jeg sliten, når jeg tror det er på egen kjøl jeg arbeider. Jeg blir oppgitt og motløs, når jeg tror prosjektet kirke og tro er mitt eget. Men det er det ikke, det er Guds prosjekt. Og vi er ikke alene, vi står alle – uansett rolle – i en sammenheng med Gud. Våre liv er innvevd med Gud, vi får vår pust fra Gud.
Vi står i den store sammenhengen, i fellesskapet som kirke, men aller dypest står vi i Guds sammenheng. Og vi arbeider på et oppdrag større enn oss selv. Utsendt av en som er større enn oss selv.
Gud velsigne deg!
Bilder fra biskop Stigs prostibesøk
