Reflekter over fasten med meg, 22/02 2026

For noen kan fastetiden bli i drøyeste laget. Å oppleve meg selv som synder kan gjøre meg klar over at jeg trenger nåden, men det kan også øke min følelse av selvforakt og mindreverd, slik at det faktisk stenger veien til Gud.

Sett av litt tid denne søndagen til å reflektere over fasten med meg.

https://fb.watch/Fr08zBu20V/

Den kristne fastetiden, 19/02 2026

I går kveld startet den kristne fastetiden, og jeg var på nydelig Askeonsdags-messe i Oslo Domkirke. Sammen med en god gjeng, blant annet Aleksandros og Ann-Kristin, fikk jeg askekorset tegnet i pannen, til minne om egen dødelighet. I dag åpner den muslimske fasten, Ramadan; utrolig fint at vi har fastetid sammen i år. God fastetid og god Ramadan, alle som markerer dette på ulike måter:).

Den kristne fastetiden er en forberedelsestid til påsken. Vi starter med askeonsdag, alltid uka etter fastelaven, og så varer fasten i 40 dager, til og med påskeaften. Søndagene regnes ikke med, fordi den dagen feires oppstandelsen.

Utgangspunktet for de 40 dagene er Bibelens fortelling om Jesus som drives ut i ørkenen. Gjennom 40 dagers faste er han i kamp med Djevelen, som frister Jesus med mat og makt, berømmelse og bekreftelse.

Jesus lar seg ikke friste, men vi mennesker gjør det stadig vekk; lar oss friste til å tråkke over mange slags gode grenser for å stille vår grådighet etter makt, sex, rikdom, bekreftelse, status, suksess og nytelse. Trump, Epstein-filer, rettssaken i Oslo Tinghus og OL-juks som har fylt nyhetene de siste ukene, er bare noen av mange eksempler på hvor ødeleggende det kan være.

I går kveld i kirken sa vi forsakelsen og trosbekjennelsen sammen. I forsakelsen sier vi: ”Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.” Det betyr å si nei til Djevelen, nei til alt det som ødelegger mellom oss mennesker, mellom oss og Gud, mellom Gud og alt som lever. Forsakelse betyr å ofre noe – være villig til å si nei til noe vi gjerne vil ha eller gjøre, eller si ja til noe vi egentlig ikke gidder eller orker å gjøre. Forsake noe, for at vi og verden skal bli mer det Gud skapte oss til å være. For at det skal bli mer tro, mer håp, mer kjærlighet og mer rettferdighet i verden. Da gjelder det å ikke la seg friste av det som svarer på egoismen, grådigheten eller frykten vår.

Om du har en gudstro der Gud er streng og fordømmende, og mennesket bare elendig, kan fastetidens tekster og fokus bli heftig. Da er det lurt å ta en samtale med prest, diakon eller en annen klok medvandrer. Sunn kristen tro og teologi evner å fastholde både menneskets storhet og mørkesider. Vi er skapt i Guds bilde, fulle av kjærlighet, evner og talenter, men vi er også syndere, og trenger redning og frelse fra det onde i oss og rundt oss. Og det har vi fått! Vi må bare tåle at vi trenger nåden, og tro at vi er verdt den. Fastetiden kan hjelpe oss i det. Finn ut hva du kan gjøre disse ukene, helst sammen med noen andre, for å utforske Gud og bønn, nestekjærlighet og forsakelse. Lag deg noen gode trosvaner, som hjelper deg å ta imot Guds kjærlighet og gi den videre. Lykke til!

 

Festen før fasten, 17/02 2026

Festen før fasten! Lørdag hadde jeg fest i Bispegården, med gode folk, mat som alle hadde tatt med, fortellinger rundt bordene, tegnestafett med Max innsats, Taizé-sang og salmer i kapellet, og dans utpå natta. Og i går ledet jeg igjen yogagudstjeneste  sammen med Henriette, før domprost Pål Kristian og jeg hadde tros verksted sammen med imam og leder for Muslimsk Dialognettverk, Faruk Terzic. Den kristne fasten starter med askeonsdag nå førstkommende onsdag, og den muslimske fasen åpner torsdag. Utrolig fint å ha det samtidig – og hente kraft og inspirasjon hos hverandre. Vi snakket om kristen og muslimsk faste; hva det er, hva fasten betyr for troen vår, og hva fasten kan hjelpe oss med: å styrke relasjonen til Gud og våre medmennesker og alt levende, og øve opp viljestyrken og evnen til å fokusere, og velge bort for å ha mer rom for det som er aller viktigst. nyhetsbildet nå i vinter gjør tekstene nå i fastetiden skremmende aktuelle, de handler om kampen mot det onde i oss og rundt oss, og fristelsene som trigger vår grådighet, vårt maktbegjær, vår egoisme og misunnelse, og alt som truer menneskeverd og fellesskap. Gud, se i nåde til oss! God fastetid og Ramadan

 

Prekentekst fra Joh.17, 15/02 2026

Velsignet søndag, midt i alt som er. I dag ble det rolig formiddag, etter gårsdagens 11 vielser, og deretter stor Valentinsfest med venner i Bispegården - inkludert mat som alle bidro til, gode samtaler, tegnestafett, salmesang i kapellet, og dancing; helt strålende kombinasjon.

I MORGEN MANDAG GLEDER JEG MEG TIL YOGAGUDSTJENESTE OG TROSVERKSTED I DOMKIRKEN kl. 16.30 og kl.19.00! Henriette Edvarda Ingeborg og jeg har yogagudstjeneste sammen, og så har jeg invitert kloke imam Faruk Terzic - som jeg har kjent i mange år - til å samtale med meg om fasten: både kristen og muslimsk faste starter jo den kommende uka. Kom, kom!

Og her er en preken holdt i Fagerborg med utgangspunkt i dagens tekster (prekentekst fra Joh.17): "Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. 21 Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: 23 jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. 24 Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. 26 Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.»

Kjærlighet. Det enkleste og vanskeligste å preke om. Når vi opplever kjærlighet, er det noe av det fineste vi kan oppleve. Når vi mangler kjærlighet, er det noe av det mest ødeleggende for oss. I gudstjenesten møter vi Guds kjærlighet i dåpens vann, i nattverdens brød og vin, i ord og musikk, stillhet og lys. Og vi møter kjærligheten oss mennesker imellom: Dere foreldrene til dåpsbarna Max, Julie og Herman elsker ungene deres, og det gjør heldigvis mange andre her også. Her er forelskete par, her er gode venner, her er gode hjelpere som får gi og motta i forhold til noen som trenger dem. Som vi skal synge etterpå: «Å leva det er å elska» - i mange ulike relasjoner.

Hva er det så å elske? Svarene vi får i dagens tekster, spriker. Eller kanskje skal vi heller si at de viser noe av kjærlighetens mangfold.

Den første teksten vår i dag, kommer fra Salomos høysang, Bibelens erotiske kjærlighetsdikt. Det setter ord på forelskelsen og begjæret, det maler fram bildet av den lidenskapelige kjærligheten i et parforhold, som ikke lar seg verken slukke eller kjøpe, og som er sterk som døden. Ofte er det denne kjærligheten som får mest oppmerksomhet. Den er viktig, og kan være helt altoppslukende og til å miste pusten av. Men kjærligheten er mer enn dette.

Den andre teksten vi hørte er blant Bibelens aller mest kjente tekster. 1.Korinterbrev kapittel 13 har overskriften Kjærlighetens vei, og legger lista skyhøyt: Det snakker om kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. Gud ER den kjærligheten. Vi mennesker er mer ufullkomne; vi verken kan eller skal være helt der. Vi skal ikke alltid utholde og tåle alt fra hverandre. Som prest samtaler jeg stadig med mennesker som har utholdt og tålt for mye i destruktive relasjoner. Når det er snakk om forhold preget av gjensidighet, likeverd, godhet og respekt, kan vi strekke oss. Om vi ikke har idealer å strekke oss etter, så strekker vi oss vel heller ikke? Å leve sammen er ekstremsport, det vet alle vi som har prøvd, så kjærligheten krever innsats og hardt arbeid. Men om ikke forholdet også er bygget på gjensidig respekt og godhet, kan det være nødvendig å sette noen grenser; kanskje til og med bryte.

Dagens prekentekst er hentet fra Johannesevangeliet, fra den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene, rett før han ble arrestert i Getsemane. Teksten er formet som Jesu bønn til Gud for disiplene før han forlater dem. Denne siste kvelden ber Jesus om kjærlighet og enhet blant disiplene, og om at denne kjærligheten og enheten skal være et kjennemerke på kirken også for verden rundt.

Har den bønnen blitt oppfylt? Både og. Folk er folk, også kirkens fellesskap består av vanlige ufullkomne mennesker, på godt og på vondt. Mange kristne fellesskap er virkelig preget av fred og medmenneskelighet. Og forståelsen mellom de ulike kirkesamfunn er økende. De nydelige opplevelsene av fellesskap kommer ikke så lett fram i media og offentlighet, som konfliktene og splittelsene. Likevel har vi mye å ta tak i. Behandlingen vi kristne gir hverandre, er for mange en god nok grunn til å ikke ha noe med kirken å gjøre. Vi krangler, mistenkeliggjør hverandre, nekter å sitte i samme komitè eller be sammen, og hevder at vi og bare vi har skjønt hva bibeltroskap eller god teologi er. ”De andre”, de som mener forskjellig fra oss, er problemet.

Jeg tror konfliktene handler mye om at vi setter likhetstegn mellom enhet og enighet. Men det er ikke nødvendigvis det samme. Vi må leve med både enig og uenig enhet. Både enhet og mangfold bidrar til å gjøre kirken troverdig. Kjernen må vi være enige om – den har vi allerede sagt høyt i dag, i trosbekjennelsen i dåpsritualet. Den handler om Gud som Skaper og treenig (Gud, Jesus og Helligånden), om Jesus som sann Gud og sant menneske som levde, døde og oppsto for oss, og om Helligånden som er nærværende og virksom over alt. Vi bekjenner kirken som både hellig og alminnelig, syndenes forlatelse, kroppens oppstandelse, dommen og et evig liv. Sånn har troen blitt bekjent siden den første kirkens tid. Men så må vi lære å leve med den uenige enheten, der vi tenker forskjellig om en hel del aktuelle saker og ting. Det er noe bra i at kirken må leve med det meningsspennet den gjør. Samtidig kan vi kjenne behov for å sette noen grenser for hva vi synes er greit å mene som kirkelig fellesskap. Dette er ikke lett å finne ut av, verken i kirkefellesskapet eller i andre fellesskap vi er en del av: å øve oss i og tåle og elske mangfoldet av uttrykk og meninger, og samtidig finne ut hva som er nødvendige grenser.

Fellesskap er best og verst. Noen har opplevd kirkens fellesskap som et sted der vi har opplevd å bli sett, elsket, tilgitt, utfordret, av både Gud og mennesker. En del mennesker i ulike former for krise og utsatthet, forteller heldigvis om kirkens fellesskap som et sted der de har blitt tatt på alvor, tatt imot, tatt vare på. Noen har dessverre opplevd menighet og kirke som et sted for undertrykkelse, maktmisbruk, mobbing, overgrep. Mens det store flertallet her i Norge ikke har så mye erfaring med kirkens fellesskap.

I krisesituasjoner blir kirken og fellesskapet der fortsatt viktig for mange. I uken etter 22.juli 2011 var bokstavelig talt nesten en million mennesker inne i Oslo Domkirke og svært mange av dem gikk til nattverd for første gang. Jeg var på jobb der, og samtalte med en del mennesker. Flere ga uttrykk for at når noe så grusomt og utenkelig hadde skjedd og verden hadde falt sammen, måtte de holde fysisk fast i noe som fortalte om en kjærlighet som var større og sterkere enn døden.

Gud er den kjærligheten som er større og sterkere enn døden. I følge kristen tro er Gud treenig, altså tre i en – Fader, Sønn og Helligånd. Det er litt mystisk og fantastisk med treenigheten: Gud ER fellesskap. I seg selv. Tre i en. Et kjærlighetens fellesskap som åpner seg mot verden og inviterer oss inn. Paulus maler fram hvordan ingenting – absolutt ingenting – kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Da Gud ble menneske, levde, døde og oppsto igjen; da Gud ga seg selv for oss alle og til oss alle; da, tror kirken, tror vi, at kjærligheten overvant døden og alt som truer liv og fellesskap. Som vi synger i nattverdliturgien snart: «Stort er troens mysterium. Deg være ære, for kjærligheten som er sterkere enn døden.»

Denne kjærligheten og denne nåden kan vi få ta imot. Julie, Max og Herman viser oss konkret denne nåden i dåpen, hvordan Guds frelsende kjærlighet gjennom vann og ord og fellesskap øses over dem, uten at de har gjort noe annet enn å være til. Vi kan ta imot Guds kjærlighet gjennom ord og musikk, stillhet, bønn og lystenning, og gjennom nattverdens brød og vin, der vi får del i Kristi kropp og blir del av Kristi kropp gjennom den verdensvide kirkens fellesskap. Vi kan ta imot denne kjærligheten i velsignelsen som lyses over oss, og vite oss sett, elsket, tilgitt og frelst av Gud. Alltid. Det gjør noe med oss, når vi kan gå ut i hverdagen vår og tro på at vi er sett, elsket, tilgitt og frelst av den kjærligheten som har skapt hele universet og rommer hele verden. Det gjør noe med oss, når vi kan gå ut og tro på at vi møter nåden fra Gud gjennom andre menneskers kjærlighet, gjennom vårsola og kirkekaffen, gjennom kunst og musikk, eller en god treningsøkt.

Så utfordrer Jesus oss på å gi den nåden og kjærligheten videre. Dele den med hverandre og med andre. Jesus sier at det største budet er kjærlighetsbudet: Å elske Gud og elske vår neste som oss selv. Dét er livsprosjektet som kristen. Å øve oss, hver dag, i å elske Gud og elske vår neste som oss selv. Altså ikke i stedet for oss selv, av oss selv, mer enn oss selv. Men som oss selv. På lik linje. Slik vi alle er elsket av Gud.

Elske Gud og elske vår neste som oss selv. I ord og handling. «Å leva det er å elska.» Hvordan gjør vi det? Her er det ingen fasit. Det vil se ulikt ut i våre forskjellige hverdager. Det kan handle om et smil, en bønn, en sms, et besøk. Det kan handle om et nødvendig oppgjør, en grensesetting, en kompliment, et kjærtegn. Det kan handle om å engasjere oss politisk, bruke vår stemme, vår tid og våre penger til gode for menneskene rundt oss. Det kan handle om å spille fotball med flyktninger, lage kirkekaffe, ta trappevasken for naboen, sende en pengegave til Kirkens Nødhjelp.

Dikteren Alf Sæther framhever den lavmælte kjærligheten: «Å elska er å vera stille nesten heile tida og ha varme hender. Å elska er ikkje å vakta, Men å sjå en annan veg til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen når du meinar kjærleiken. Dei bur på kvar sin stad og møtest sjelden. Snakk heller om å gå til fots gjennom de tusen kvardager og aldri halda opp med å vera den rette. Å elska er å tenne lys og tørke tårer natt og dag.»

Gå til fots gjennom de tusen hverdagene, og aldri holde opp med å være «den rette» for hverandre – som kjærester, foreldre og barn, venner, kolleger, ledere, hjelpere. Tenne lys og tørke tårer når det trengs. Og stadig hente ny nåde, ny kjærlighet, nye krefter, hos Gud og i gudstjenestens fellesskap. Gud være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden!

 

Valentinsdag, 14/02 2026

I dag er det Valentinsdag. Og jeg skriver til deg som er forelsket, deg som sørger over at du ikke er det, deg som savner den du elsker, deg som feirer mange felles år med din kjære, deg som elsker hunden din, bestevennen, fjorden eller fjellene der du bor, lyset. La oss romme hverandre.

Minst 55 par er viet i kirker i Oslo bispedømme i dag!

 

 

Jeg har fått vie 11 par i Oslo Domkirke. Rådgiver og eventdronning Ann-Kristin var hovedarkitekt bak riggen, med fem minutter mellom hver vielse – og vi holdt skjema, takket være en strålende gjeng:). Kantor Marcus spilte brudemarsj både først og sist, en gruppe fra Domkoret sang nydelig, kirketjener/ kirkeverter Anne Lise, Grete og Mathias tok imot, fikset kaffe og ta, ordnet stolene og mye annet, Ann-Kristin sjekket papirene for hvert brudepar, domprost Pål Kristian og sokneprest Valborg hadde samtale med annethvert par, og Andorra tok bilder.

Her var par som hadde vært sammen i tretti år, med unge voksne barn som forlovere; her var unge par midt i småbarnsfasen, som tok seg tid til at det et øyeblikk handlet om dem som par; her var noen som hadde opplevd en stor sorg nylig, og andre som hadde tatt imot fire nye hundevalper i natt på gården. Så mye kjærlighet og historie! Så fint å få lage høytidelig og varm ramme rundt, og sende dem ut med Guds kjærlighet og velsignelse.

Denne dagen har navn etter presten Valentin, som ble henrettet i romerriket i år 269. Forbrytelsen var at han sto opp for kjærligheten og viet unge elskende. Keiseren ville nemlig ikke ha gifte soldater i hæren sin, han mente de var dårligere soldater. Valentin rakk å forelske seg i datteren til fangevokteren sin, og sende et kort, underskrevet med «Din Valentin». Siden har vi skrevet Valentinskort.

I dag har jeg femte Valentinsdag uten min elskede. Det gjør vondt. Men fortsatt en dag for å takke for kjærligheten som er i oss og rundt oss. Gud er kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt (1.Kor.13, 7). Og jeg har kjærlighet og sorg, men ikke kjærlighetssorg – jeg fikk oppleve å være elsket til døden skilte oss ad. Av en hinsides flott mann, både utenpå og inni, som satte gode spor i alle han møtte. Også i dag overgir jeg min elskede ateist i Guds hender.

Valentin sto opp for kjærligheten, med livet som innsats. Kjærlighet er mye mer, ja, ofte noe annet, enn rosa vibber og begjær: Hardt arbeid, kamp, hverdag, ømhet, oppmerksomhet. Vis kjærlighet i dag der du kan, og særlig der det trengs mest – det er en viktig motstandshandling mot mye av det som skjer rundt oss. Og meld deg inn organisasjoner og bevegelser som arbeider for fred, rettferdighet, menneskeverd og vern om skaperverket. Gi din stemme; gi av din tid og dine krefter, dine penger og andre ressurser, inn i fellesskapet. God Valentinsdag!

 

Statusoppdatering, 13/02 2026

Det er utrolig fint å komme hjem til et tomt hus, som likevel ikke er tomt, fordi det er en firbent en som er overlykkelig for å se deg. Takk, Milla!

håper å beholde deg evig lenge enda:). Vi var ikke like mange på trening i dag som på dette bildet, men det er uansett så mye lettere og gøyere å trene sammen med noen.

I kveld deltok jeg på middag, samtale og Taizé bønn med unge voksne, sammen med bror Stephen som bor i Taizé. Etter bønnen deltok vi i panelsamtale om kjærlighet, sorg, sinne, håp, tro og vilje i møte med klima- og naturkrisen, ledet av to kloke unge voksne, Markus og Maria (fikk ikke tatt bilde, sorry!). Mange følelser og tanker rundt dette, men klarer ikke si mer her akkurat nå. God natt, midt i alt som er.

 

 

 

Statusoppdatering, 13/02 2026

God fredag, midt i alt som er. Her har det vært Bispemøte hele uka, med hard jobbing fra morgen til langt på kveld, med denne flotte gjengen her - så full av faglig kunnskap, humor, omsorg, fromhet og liv

 

 vi har drøftet liturgier, arbeidsgiveri, rolle, klima og bærekraft-engasjement og mye mer. Og skvist inn en treningsøkt her og der. Nydelig utsikt fra møterom hjelper når vi sitter (ligger, står) der fra 8.30 til 22, minus måltidene …

 

No Straight Road takes you there, 12/02 2026

I januar skrev Kjetil Østli i Harvest - Mennesket & Naturen om Rebecca Solnits nye bok "No Straight Road takes you there". Han avslutter anmeldelsen slik: "Bokens avslutning kan leses som en forkynnelse. I en verden der tyranniet og Sterke Menn vinner terreng, der fellesskap erstattes av algoritmer og økonomisk vekst og aksjonærprofitt er mer hellig enn kirka, blir hun en boksetrener som løfter opp den utmattede samfunnsborgeren som har sunket sammen i hjørnet. Hun tørker svetten av pannen på den mørbankede og sier: «De vil at du skal føle deg maktesløs og gi opp. Du gir ikke opp, og det gjør heller ikke jeg … Smerten du føler, kommer av det du elsker. Sørg, rop, bli rasende – men fortsett å gå. Det finnes ingen alternativ til å holde ut, og det krever ikke at du føler deg bra. Du kan gå videre, enten sola skinner eller regnet pøser.» Vi henter kraften i litt ulike kilder, kanskje, men fortsetter å gå.

 

Dagens preken, 08/02 2026

God søndag! Om du ikke kommer deg til kirken i dag, strømmes gudstjenesten her fra Hekta på Tik-Tok og her på FB:). Sees!

Her er dagens preken:)

Jeg er ingen topptur-freak, men jeg har vært oppe på noen fjell. Den følelsen husker jeg. Mektige fjell, høy himmel, mye vær, fantastisk utsikt, følelsen av å ha jobbet skikkelig for å nå dit. Men her kan vi legge til litt mer: Disiplene fikk se Jesus bli forvandlet for øynene på dem, de hører Guds kjærlighetserklæring fra himmelen, og i tillegg ser de altså superhelter fra Det Gamle Testamentet, Moses og Elias, i samtale med Jesus. Det må unektelig ha vært det vi på godt norsk kaller en ”peak experience.” 

De fleste av oss har ikke slike opplevelser – og stadig færre nordmenn har en religiøs tro i det hele tatt. Den siste store undersøkelsen av Norsk Monitor sier at bare omtrent en tredjedel av oss tror på Gud/ har en religiøs tro. Jeg møter mange som har vokst opp uten å ha noen religiøse blant familie eller venner – så vidt de vet. Hvor mange av dere har noen dere vet har en religiøs tro blant nærmeste familie og venner?

Noen går også motsatt vei – fra et ikke-religiøst ståsted til en kristen tro – flere av dem etter en sterk, åndelig erfaring. For en del år siden kom en bekjent av meg, den danske journalisten Charlotte Røhrt, med sin debutbok: ”Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende.” Der forteller hun om to konkrete møter med Jesus, der hun både så ham tydelig og hørte ham snakke, og hun beskriver sin egen åndelige reise. Bokas førsteopplag ble utsolgt på to dager. På Facebook og nettavisenes debattsider gikk diskusjonen i høye bølger, både om henne og opplevelsen hennes. Noen ga henne diagnose og ba henne holde sine syner for seg selv, noen harselerte, andre møtte henne med respekt, nysgjerrighet, gjenkjennelse – og noen kristne innrømmet overfor henne at de var misunnelige, og syntes det var litt rart at hun, som ikke var kristen, fikk en sånn opplevelse.

Jeg har aldri hatt sånne møter med Jesus. Jeg opplever meg å ha en ganske jordnær tro, med mer hverdagslige gudsopplevelser. De kan være sterke nok. Jeg kan kjenne på et guddommelig nærvær, en dyp glede, kraft eller fred jeg opplever kommer fra Gud – i snødrevet på vei til jobb, i et smil fra en ukjent, mens jeg står og deler ut nattverd til unge og gamle i kirken, eller leker med hunden min. 

Men jeg har altså ikke hatt sånne ”overnaturlige” åndelige opplevelser. Det kjennes for så vidt helt greit. Jeg vil likevel våge å la meg utfordre og inspirere av andres ”uvanlige” erfaringer. Vi sier at ”jeg tror det ikke før jeg ser det”, men det omvendte er nok også riktig – at ”jeg ser det ikke før jeg tror det”. Som en av lærerne mine sa:

2 / 3

“90% av det vi ser, ligger bak, ikke foran, øynene.” Våre forforståelser og fordommer, det vi har med oss av tanker, holdninger og erfaringer i møte med livet og virkeligheten, er avgjørende for hva vi ser. “Som man roper i skogen, får man svar.» Det gjelder både religiøse og ikke-religiøse. 

Våger jeg å være åpen for at andre møter Gud på de mest overraskende og uventede måter, og at det også kan skje med meg? Hvordan hadde jeg håndtert det, hvis jeg selv hadde hatt en sånn Jesus-opplevelse på fjellet? 

Jeg hadde nok ikke gjort som Peter; brettet opp ermene og dratt i gang et hyttebyggings-prosjekt. Ikke fordi jeg synes det er dumt – det kan være utrolig mye kjærlighet i sånne praktiske ting -  men fordi jeg selv er helt koko lite praktisk anlagt. Kanskje hadde jeg bare blitt redd, slik disiplene også ble, og trodd at jeg hadde klikka?

Jeg tenker at som i de fleste andre sammenhenger, er selvinnsikt en bra ting. Hvis vi er av typen veldig rasjonelle og kanskje til og med fordomsfulle overfor mennesker som forteller om sterke åndelige erfaringer, så kan vi jo utfordre oss selv litt med dagens fortelling - og lytte til og lese om mennesker rundt oss som har liknende sterke opplevelser. Hvis vi derimot jager etter sånne åndelige opplevelser hele tiden, eller ser ned på de som ikke har sånne erfaringer å skilte med, kan det kanskje være lurt å øve oss i å verdsette Guds spor i den helt alminnelige hverdagen, og huske at når Peter ville bygge hytte på fjellet og bli værende på topptur, valgte Jesus å ta dem med ned i dalen igjen; til hverdagen. Det er jo flest av dem; hverdagene altså. 

Denne helgen er vi samlet her i hallen, på leir. Vi har undervisning og show, står på ski eller sporter her i hallen, blir kjent med noen nye folk, synger og danser, samler inn penger til Uganda, har gudstjeneste og snakker om tro, spiser taco og prater i soveposene. Noen av oss er høyt oppe, andre langt nede, noen elsker leir, andre synes det er slitsomt eller skummelt, noen er forelsket, noen er lei av foreldremas, noen er ensomme, noen har det bare gøy. 

For de fleste er det enklere å tro og kjenne på en identitet som kristen en slik helg. Sånn sett kan det sies å være en topptur for troen, slik fjellturen nok ble for Peter, Jakob og Johannes den gangen. Jeg kjenner ganske mange som har hatt sterke opplevelser med Gud, tro og fellesskap på leir, men som synes det er vanskelig å finne en tro som tåler og er viktig for hverdagene. Da tror jeg vi trenger gode trosvaner. Pusse troen som vi pusser tenna – daglig. Fordi vi vet at vi trenger det. 

3 / 3

Vi er nettopp i gang med 2026. I januar er det alltid fullt kjør med reklamer for ymse treningssentre, som appellerer til alle med et forsett om å begynne å trene mer i det nye året. På bussen jeg pleier å ta, var det en januarreklame for en treningskjede, som sa “Kom som du er – gå som en litt annen.” Den pekte på at vi kan skape vaner som endrer oss på relativt kort tid.

Jeg håper at alle dere konfirmanter og vi andre denne helgen sammen kan skape kirke der vi opplever at vi kan komme som de vi er – med vår tro og tvil, våre opp- og nedturer, våre gode og dårlige sider. Jeg håper også at vi går ut og drar hjem som noen litt andre. Fordi vi har opplevd oss sett og elsket av Gud og mennesker. Fordi vi har kjent oss skikkelig utfordret på å finne ut hva som egentlig er viktigst i livet og hva vi ikke trenger stresse sånn med. Fordi vi hviler i nåden, og samtidig vil øve oss i å bidra så godt vi kan her i verden, og sette gode spor. 

Når vi i kveld er ferdig med denne toppturen og skal ned i dalen igjen – når det i morgen er mandag morgen og vi kanskje er ekstra trøtte – da trenger vi gode trosvaner å hvile i og pushes litt av.

For meg handler det om å bruke tid med Gud og ta Gud med i hverdagen. Ha på Kristuskransen. Be morgenbønn, bordbønn, kveldsbønn. Gjøre korsets tegn i dusjen. Snakke med Gud gjennom dagen. Få Bibelvers daglig på Insta. Gå på gudstjeneste og snakke med noen om tro. Ta med meg troen inn i alle de andre tingene jeg holder på med til daglig. Hva er, eller hva kan bli, dine gode trosvaner?

Min måte å gjøre det på i hverdagen, er blant annet å flere ganger hver dag ta tak i de to korsene jeg nesten alltid har på meg. Det ene korset har et bilde av en korsfestet Jesus - det minner meg på at Gud selv har vært korsfestet og er overalt, selv på de mørkeste steder. Vi er aldri alene - og vi må aldri slutte å bry oss. Det andre korset trumfer - det er tomt. Det minner meg på kraften i oppstandelsen. Den kjærligheten som ga seg selv som sann Gud og sant menneske, og i det overvant ondskapen og døden en gang for alltid. Jeg håper og tror det. Siste ord er sagt, og det er Guds, kjærlighetens og livets ord, selv om det ikke alltid virker sånn.

 

Statusoppdatering, 08/02 2026

Da er jeg på Hekta-leir for 10.gang

Flere hundre konfirmanter, unge ledere og voksne ansatte og frivillige har base i Håkonshall gjennom helgen. Vintersport, undervisning, lek, gudstjeneste, sceneshow, kreative verksteder, samtaler - leir er SÅ gøy! I kveld talte jeg om Bibel og bønn, i morgen skal jeg preke om hverdagstro og toppturer, og forklaring VS forklarelse:)

 

Samiske festdager, 06/02 2026

Lihkku beivviin! Læhkoeh biejjine! Vuorbbe biejvijn! Gratulerer med dagen! Samiske festdager er i gang, og jeg gleder meg til gudstjenesten her i Oslo domkirke kl.14. Her er dagens tekst, og preken:

Matt.5, 13: "Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!"

Vi er i gang med samiske festdager, og det feires tre dager til ende. Vi feirer en viktig og umistelig del av det som utgjør Norge og kulturene og tradisjonene her, og som beriker oss som samfunn på så mange områder.

Samtidig anerkjenner vi – slik det ofte er med store viktige ting og lange, krevende prosesser – at som storsamfunn og som ikke-samisk majoritet må vi delta i feiringen med ydmykhet. Vi er ikke i mål, selv om Kirkerådet i desember 2024 vedtok en handlingsplan for sannhet og forsoning med 29 punkter, like etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde kommet med sin rapport. Punktene handler både om utvikling av språk, kompetanseheving blant ansatte, synliggjøring av kunst og kultur, og å jobbe teologisk med temaet. Som statskirke var vi på ett vis statens forlengede arm, så vi har et medansvar for fornorskningspolitikken. Dessuten har vi som kirke et selvstendig ansvar for hvordan vår teologi og praksis bidro til både å nedvurdere og usynliggjøre blant annet samenes tro og tradisjoner.

Leder i Samisk kirkeråd, May Bente Jønsson peker på at det å feire de samiske språkene og kulturen i kirken på samenes nasjonaldag er viktig for å vise at kirken ønsker å bidra til forsoning, og det gjør vi i dag - hvert år gjennomføres faktisk nærmere 6000 gudstjenester med samisk innslag i Den norske kirke.

Den samiske teologen Tore Johnsen har beskrevet samisk hverdagskristendom som livsnær, praktisk, natursentrert og relasjonell. En gang til: livsnær, praktisk, natursentrert og relasjonell. Som kirke må vi la oss inspirere mer av denne samiske arven og hverdagstroen!

For det første: Troen må være livsnær og praktisk. Den må ha å gjøre med alt det andre vi bryr oss om, ellers blir den ikke viktig. Troen har å gjøre med hvordan vi har det med menneskene og alt levende rundt oss, hvordan vi bruker tiden, pengene og kreftene våre, hvilke store og små valg vi tar, hvordan vi får håp og kraft til å holde ut i møte med de store utfordringene, hva som driver oss og bærer oss.

I dagens tekst sier Jesus at vi er jordens salt og verdens lys. En veldig stor oppgave. Nåden ligger i at vi ER salt og lys; vi skal ikke BLI salt og lys. Vi ER allerede det vi skal være; vi har fått av Gud alt det vi skal gi videre; vi må bare øve oss på å leve det ut; sammen. Salt og levende lys er veldig livsnært og praktisk (og helt livsnødvendig i kulturer der strøm og kjøleskap ikke alltid er tilgjengelig). Saltet konserverer, beskytter og gir smak – brukt på riktig måte, sørger saltet for at det som saltes holder seg og at smaken kommer fram på best mulig måte. Lyset varmer, viser vei og avslører – det skaper god atmosfære, sørger for at vi ikke går oss vill, bidrar til at vi får gjort det vi skal, og avdekker ting som ikke er som de skal være.

Hvordan kan vi som kirke og som Jesu etterfølgere som saltet bevare, beskytte og gi smak til mangfoldet i kulturer og tradisjoner i Norge? Hvordan kan vi som lyset varme hverandre, vise klok vei, og bidra til å avdekke det som trenger å endres?

For det andre: Troen (og teologien) må være natursentrert og relasjonell. Naturen er vår største katedral, og forkynner og lovpriser Guds mangfold, storhet og skjønnhet bedre enn noen predikant. Vi mennesker består av 50-75% vann; vi er en del av naturen og vi avhenger av den. I dagens lesetekst fra Gamletesta-mentet hører vi om Edens hage. Gud satte mennesket til å dyrke og ta vare på hagen; vi er kalt til å være i relasjon til en levende Gud og til hverandre, men også til alt som lever. Gud, himmelens og jordens skaper, er en personlig Gud som søker fellesskap med oss, og som samtidig er nærværende og virksom overalt gjennom sin hellige ånd. Alt og alle er merket av Guds nærvær – det forplikter.

«Spør dyrene, og de skal lære deg», sier Job. «Spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg. Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle. Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget dette? Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske» (Job 12, 7-10). Vår rovdrift på natur og dyr står i grell kontrast til samisk spiritualitet og tanken om at mennesket på Dommens dag skal dømmes av alle levende vesener og alt levende som ikke har hatt en stemme.

Hvordan kan vi som kirke lære av samisk arv og spiritualitet å leve ut troen mer på naturens premisser, i dyp relasjon til Gud og alt som lever?

Vi er jordens salt og verdens lys. Sammen. I dagens lesetekst fra Galaterbrevet slår Paulus fast at vi alle er Guds barn ved troen og at vi er èn i Jesus Kristus. Sammen. Så la oss leve ut det. God feiring!

 

Statusoppdatering, 05/02 2026

Sterk dag, full av takknemlighet, ærlige ord om livet på godt og på vondt, og himmelhåp som gir kraft til å stå i livet her og nå

Først i bisettelse og minnesamvær, så på konsertkveld på Fornebulandet, der jeg fikk reflektere over liv og tro sammen med nydelig musikk av gode venninne Kristin Asbjørnsen og Tord Gustavsen. 

Takk, Anne Grete prest og alle som bidro og alle som kom i Nordstrand kirke i dag. Takk for alle varme hilsener og all praktisk hjelp. I kveld tenner jeg lys for alle som sørger, og alle som sørger over at de ikke sørger

 

 

 

 

Statusoppdatering, 01/02 2026

Det ble en flott vigslingsgudstjeneste i dag, nydelig ledet av domprost Pål Kristian Balstad. Gratulerer så mye med dagen, Dan-Thomas, Sunniva, og Adrian! Så trygge, stødige liturger og så god preken og forbønn at det var en fryd. Takk! Skøyen, Paulus & Sofienberg og Helgerud menigheter er heldige.

Kjære FB-venner - kjenner dere noen andre som kanskje kan utfordres på å søke teologistudiet? Vi trenger flere prester i årene som kommer, og det er et spennende studium og verdens fineste jobb .

Vel hjemme i kveld ventet gode venninne Solvor med en enorm porsjon hjemmelaget müsli for den neste måneden - tenk å ha sånne venner

ETTERLYSNING: Sist sommer fikk jeg denne praktfulle hjemmestrikkete lua, pluss en maken grå, pluss noen heklenåler med en nydelig historie, i posten. Avsender va en for meg ukjent Else Marie (? tror jeg det sto på kortet), men adressen utenpå pakken var hvisket ut. Jeg prøvde å google navnet uten hell, og så mistet jeg kortet. Om noen kjenner igjen lua, eller har en venn som har sendt gave til Oslo biskop uten å få svar, så pliiis si fra

Preken Lukas 8, 4-15, 01/02 2026

Velsignet søndag! Midt i alt som er. I dag skal jeg få vigsle tre nye flotte prester i Oslo domkirke: Adrian, Sunniva og Dan-Thomas. Fra ulike bakgrunner har de funnet sitt kall i Den norske kirke, og vil forkynne evangeliet i ord og handling. Gratulerer så mye med dagen, jeg gleder meg til å feire dere.

Jeg skal ikke preke i dag, det skal Adrian, jeg gleder meg til å lytte. Men her er en preken til dagens tekst og tema - Guds ord og hvordan vi tar imot og sprer det:). Teksten står i Lukas 8, 4-15.

«Et ord er et under», sier dikteren Tor Jonsson. Når han du er forelsket i, sier til deg for første gang: «Jeg elsker deg.» Når hun du er sint på, sier: «Unnskyld - det var galt av meg.» Når hun du ser opp til, sier: «Så bra du var i dag!» Ord kan få både kjærlighet og hat til å vokse, ord bygger opp og river ned, ord kan lage fellesskap og stenge folk ute. Å sette ord på ting gjør det mulig å sortere, rydde i hodet og følelsene, dele innsikt og kunnskap med andre - men også å spre rykter og alternative fakta, trolle på nett, misbruke ytringsfriheten så andre bringes til taushet. Ord kan mobilisere det beste og verste i oss. Å ha ordet i sin makt er å ha makt. Definisjonsmakt.

Samtidig kan ord virke tomme og hjelpeløse. De er «bare ord». Verden har nok fine ord - vi trenger handling. Vi tror mer på folk som ikke bare snakker, men følger opp ord med handling. «Si det» - ikke bare med ord, men med - et blikk, et smil, en finger, en knyttneve, penger, en stemmeseddel, en dans… bare slutt med tompratet!

Guds ord er større enn andre ord. Guds ord, Ordet med stor O, ble menneske i Jesus. Ordet ble kjøtt, sier Johannesevangeliet. Ordet ble kjøtt, ble menneske, ble en av oss. Guds eget Ord gir oss liv, nåde, kjærlighet, frelse.

«Ordet vender ikke tomt tilbake til meg», sier Gud hos profeten Jesaja, «men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.»

Denne søndagen kalles Såmannssøndagen, og dagens fortelling handler nettopp om en såmann. Litt fjernt for mange av oss, om vi ikke har noen bønder i slekta. Jeg har ikke det - og jeg har ikke en gang grønne fingre. Ikke hage en gang. Det lengste vi i vår familie har drevet det til å så, det er frøene og steinene fra kiwi, avocado og paprika vi har spist - og de har blitt til rare tynne lange planter i vinduskarmen, uten særlig matpotensiale.

Såmennene - mulig det var noen damer også - de gjorde en viktig jobb med å så. Uten den jobben ville det ikke bli noe mat på bordet. Samtidig visste de seg nok avhengig av tjenlig vær og jordsmonn for at det skulle bli noe ut av det. Teksten forteller om ulike jordsmonn - om kornet som falt på veien og ble tråkket ned og spist av fuglene, om det som falt på steingrunn og tørket inn, om det som falt blant tornebusker og ble kvalt av ugresset - og om det kornet som falt i god jord og ble til korn og mat.

Denne fortellingen er et bilde på hvordan Guds ord, evangeliet, det gode budskapet sås ut, og tas imot av de som hører det. Jeg har møtt noen som ikke orker å høre denne teksten mer. Fordi de har hørt for mange prekener over den. Prekener som kanskje på en litt for enkel måte delte folk inn i grupper. De tre dårlige gruppene var selvfølgelig vei-, stein- og tornekratt-gruppene, og den ene gode var god jord-gruppa; de som tok vare på ordet fra Gud i et fint, godt og utholdende hjerte og dermed «bar rik frukt», som man sa. De dårlige gruppene var liksom befolket med de dårlige menneskene som ikke tok Guds ord skikkelig på alvor; de som ikke hadde tid eller ork til å ta inn evangeliet, som lot hverdagens stress, nytelser og bekymringer ta så mye plass at de ikke ga rom for Gud. Det granskende spørsmålet var så: Hvilken gruppe hører du til i?

Personlig tenker jeg at det kanskje ikke er bildet i denne fortellingen det er noe i veien med - det er måten vi bruker det på. Det blir rett og slett for enkelt å dele folk inn i sånne grupper, som om vi alltid er enten det ene eller det andre. Jeg tror heller at mange av oss veksler litt med å være de ulike jordsmonn, ut fra hvor vi er i livet og troen og hvilke erfaringer vi har med oss. Jeg vet selv at av og til er jeg nok i den vei- eller stein-gruppa - jeg hører Guds ord, men det lander ikke i meg og gjør ikke noe med meg. Troen kjennes litt vissen og fjern. Andre ganger er jeg kanskje mest i den tornekratt-greia - hvor egne eller andres forventninger til meg, hverdags-stresset, eller små og store bekymringer parkerer troen litt - så den ikke får være det kompasset og den kraften i hverdagen som jeg vet den kan være. Og så, andre ganger igjen, opplever jeg at jeg er som den gode jorda, som tar inn Ordet og lar det virke i meg og skape noe nytt. Kjenner at det lander i kroppen og gjør noe med meg - at troen gir meg kraft å møte livet med og trygghet å møte døden med og mye å dele med andre. Da opplever jeg at den kristne tro snakker ærlig og klokt om livet og troen, Gud og mennesker. Og at jeg snakker mye med Gud gjennom dagen, og kjenner på en dyp fred og takknemlighet midt i alle greiene mine. Jeg blir litt sånn overveldet over at Gud både er denne ufattelige makten og kraften som favner hele universet og holder alt i gang med sine skapende og livgivende krefter - og at jeg kan tro at Gud er helt nær og har blikk for akkurat lille meg og mitt.

Når jeg er i vei-, steingrunn-, eller tornekrattgruppa, trenger jeg at fellesskapet bærer meg og troen min - og jeg må innse at jeg trenger nettopp det….

Sondre Justad hadde en hit for noen år siden, som het: «Riv i hjertet». Jeg skal ikke prøve meg som nordlending, men refrenget var sånn: «la meg reagere, vekk meg til live/ jeg vil være til stede/ jeg vet det finnes noe mere. Jeg vil kjenne at jeg lever; kjenne at det river i hjertet. Gi meg noe som betyr noe; noe jeg virkelig har tro på. For jeg vil kjenne at jeg lever, kjenne at det river i hjertet.»

Min erfaring og min tro er at Guds ord svarer på den lengselen Sondre beskriver.

Guds ord river i hjertet. På den gode måten. Det gir meg noe som betyr noe; noe jeg virkelig har tro på. Noe som bærer gjennom liv og død og inn i evigheten: En Gud som har skapt og elsker alt og alle. En Gud som ble menneske og ga seg selv for hele verden, og overvant dødskreftene en gang for alle. En Gud som her og nå kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp mot det ondes makt i verden, og byr oss å elske Gud og elske vår neste som oss selv.

For at Guds ord skal kunne rive i hjertet og gjøre noe med oss og bli en kraft i våre liv, så trenger vi å la ordet lande i oss. Og da er vi tilbake i fortellingen om jordsmonnet og såmannen. Såmannen i denne fortellingen er jo verdens mest generøse og minst taktiske. Han øser ut såkorn i hytt og pine, ser det ut til, også der man minst kan vente at noe skal gro. Gud sparer heller ikke på noe, men øser ut nåde over alt, hele tiden. Så er utfordringen om vi klarer å spre det videre, og hjelpe hverandre til å ta det inn. Jeg satt på fest for lenge siden, og kom i snakk med en ung jente, som ble veldig interessert da hun hørte at jeg var prest. Hun sa hun var åndelig søkende, men at Gud ikke var blitt interessant nok for henne. Min erfaring er at Gud oftest ikke blir interessant nok sånn helt av seg selv, selv om det finnes mange unntak. De fleste av oss må kline litt til, satse, søke Gud gjennom Bibel og bønn, nattverd og lovsang, samtaler med Gud og mennesker, noen gode trosvaner og fellesskap - og erfare at det kan bære gjennom gode og vonde dager.

Jeg har alltid på meg kors. Ofte har jeg to, men like ofte må jeg gi fra meg ett til en jeg kommer i snakk med. Korset minner meg på den korsfestede Gud, som har vært på alle de mørkeste stedene på jorda og er med overalt. Vi er aldri alene. Korset minner meg på alle de korsfestede i verden i dag, og at vi aldri må slutte å bry oss. Samtidig minner det tomme korset meg på kraften i oppstandelsen; at Guds kjærlighet i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, er sterkere enn alt som truer og overvelder oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet Amen.

(Bildet av Kristus er malt av en god familievenn, østerriksk-danske Adi Holzer - et for meg nydelig Kristusbilde, som jeg bare ville gi med i dag)

 

I går døde moren min Kari Bondevik, 30/01 2026

I går døde moren min Kari Bondevik, brått og stille. Det er rart og trist at hun nå er borte, selv om hun har vært veldig redusert de to siste årene.

Mors liv har vært fylt av både gode og vonde ting, og det har ikke vært et enkelt liv, verken for henne eller oss. Derfor er jeg ekstra takknemlig for at alt var så forsont, nært og godt de siste mange årene. Mor var et stort lite menneske. Hun hadde en ufattelig evne til å være takknemlig og positiv, elske og være dypt engasjert i folkene rundt seg, ikke bli bitter, og vokse personlig hele livet. Hun mistet et barn, hun mistet en mann, hun mistet min Lars Kristian som hun elsket som en sønn; men hun reiste seg igjen og igjen, hun sluttet aldri å elske, og var en nydelig støtte for meg i min sorg.

Mor hadde et mot til å ta oppgjør med ting i eget liv og forsone seg med både seg selv og andre, som jeg er dypt imponert over. Hun vokste opp med en temmelig streng kristendom, men bevarte troen og utviklet og åpnet den hele livet – sist søndag hadde vi en nydelig gudstjeneste sammen i sofaen på rommet hennes på Fagerborghjemmet, hun og jeg. Hun hadde nære venninner hun også hadde trosfellesskap med gjennom et langt liv. Hun hadde et elskende skråblikk på verden og en kjappere replikk enn du kanskje trodde i første omgang.

Mor lyttet engasjert og husket alt vi delte med henne; hun hadde stålkontroll på bursdager, dåpsdager og benbrudd også på våre venner. Hun tok ikke mye plass, verken fysisk eller sosialt, men var et relasjonelt nav både her og der, og satte dype gode spor i mange. Hun var ufattelig stolt av min søster Johanne og meg, av barnebarna sine (inkludert den firbente, min Milla:), og av storebrødrene og venninnene. Vi savner henne.

Takk for alt, mor – vi overgir deg nå i Guds hender (der du egentlig har vært hele tiden). Takk til alle som har fulgt deg helt til det siste, med omsorg, besøk og telefonsamtaler. Og takk til alle nydelig folk på Omsorg Pluss i Ljabrubakken, Best helse på Nordstrand, og på Fagerborghjemmet.

 

Statusoppdatering, 28/01 2026

I dag var jeg invitert på Byvandring med Kirkens Bymisjon. Kari, Kåre Dag, Nora og Solveig er med og leder arbeid med tyngdepunkt i Oslo. 2400 ansatte, og 4000 frivillige arbeider for å avdekke og lindre nød blant utsatte og sårbare (og sterke og seige!) mennesker, og påvirke til politiske og strukturelle nødvendige endringer. Jeg er svært takknemlig for det fantastiske arbeidet Bymisjonen gjør, at de ‘brander’ kirken på så mange flotte måter, og at de bidrar med mye kompetanse, gatenær kunnskap og stadig nye diakonale arbeidsmåter, som utfordrer og inspirerer. Takk!

I ettermiddag var det premiere på Klingenberg på filmen ‘Solomamma’ der snart svigersønn) Torjus Thesen er fotograf. Det var en nydelig og tankevekkende film. Ulike etiske dilemma ble løftet opp, historien godt fortalt, sterke skuespillerprestasjoner fra små og store, og selvfølgelig utrolig fin fotografering:). Gratulerer og takk, Torjus og alle! (Fikk såvidt ta et bilde av Torjus og Gina på den røde løperen)

Auschwitz minnemarkering, 27/01 2026

Det var iskaldt nede på kaia ved Akershus i dag, men det kjentes særs viktig å være der. 27.januar 1945 ble fangene i Auschwitz befridd av sovjetiske soldater, og datoen har blitt en internasjonal dag for å minnes ofrene for Holocaust. Seks millioner jøder, flere hundre tusen rom og romani og et stort antall funksjonshemmede, homofile og politiske fanger ble ofre for nazistenes folkemord.

Mange hadde møtt fram, og vi lyttet til taler, appeller ved representanter for jødene, taterne og romene, opplesning av offerhistorier og bønn for de døde. Kronprinsparet, statsministeren, ordføreren og representanter for flere minoriteter deltok. 772 jøder ble deportert fra Norge, og bare 37 av dem overlevde. Dagen og stedet minner oss kraftfullt på at vi som samfunn ikke hadde evne eller vilje til å beskytte og stå opp for vår jødiske minoritet den gangen. Forsker Vibeke Moe ved HL-senteret skriver: «Forskning på den tidlige etterkrigstidens fremstillinger av Holocaust i Norge viser både at kunnskapen om grusomhetene var til stede, og at ansvaret i stor grad ble tillagt det nazistiske regimets ideologi og –aktører. En latent skepsis til jøder kan også spores i offentligheten. Først utover på 80- og 90-tallet vokste et mer selvkritisk perspektiv frem, der det norske bidraget til og ansvaret for Holocaust ble tydeligere formidlet. Erkjennelsen av at antisemittisme også har lange spor i den norske kulturen er en del av denne utviklingen. Gradvis har forskning og formidling beveget seg bort fra sort-hvitt fremstillinger og i retning av mer komplekse fortellinger. (….)

På ett plan er Holocaust ikke til å fatte. Tragedien har et dyp vi som aldri opplevde den, bare kan begynne å nærme oss. Samtidig som minnet etter Holocaust er utfordret, lever historien videre som eksistensiell erfaring og generasjonstraume blant jøder. Å forsøke å forstå betydningen av denne historien er en etisk og moralsk forpliktelse for samfunnet i dag, som det var da sporene var ferske. Det inkluderer å ivareta en kritisk selvrefleksjon når vi skal forstå drivkreftene bak antisemittisme.»

Den norske kirke søker også å ivareta en slik kritisk selvrefleksjon. I april 2024 ble rapporten «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder» presentert, en utredning bestilt av Bispemøtet, og den følges opp med kurs for alle ansatte.

- Vi må aldri glemme Holocaust. I vår tid med økende antisemittisme, fremmedfrykt og rasisme, også i Norge, er det viktig å markere dagen. Det er en dag for å minnes ofrene, men også å se etter tegn til hat, diskriminering og utenforskap i vårt samfunn. Alle skal kunne kjenne seg trygge i Norge. Vi må hele tiden verne om og utvikle videre et sterkt og mangfoldig fellesskap, i en tid med økt polarisering, sier preses Olav Fykse Tveit.

På lørdag var jeg med på høytlesning av navnene på barna drept i Gaza. I går deltok jeg og holdt appell på fakkeltoget og markeringen for drapet på Benjamin Hermansen. I dag var jeg på kaia og lyttet til fortellingene om jødiske liv som gikk tapt, fordi enkeltmennesker og samfunn lot det skje. Menneskeverd, rettferdighet og trygghet for alle er noe vi må arbeide hardt for, hele tiden; det gir seg ikke selv.

- Flere jøder i Norge melder om økende antisemittisme og utrygghet. Mye av dette skyldes at jøder kollektivt blir gjort ansvarlig for israelske myndigheters krigføring i Gaza og okkupasjonen av Palestina. Dagsaktuelle hendelser i regionen virvler også opp gamle antijødiske forestillinger.  Dette er helt uakseptabelt, og vi har alle et ansvar for å si tydelig ifra når dette skjer og for å vise forståelse og omsorg for norske jøder i en krevende tid, sier Fykse Tveit.

Og det må vi gjøre alle dager, ikke bare 27.januar.

 

Fakkeltog, 26/01 2026

Arbeid pågår. Fordi menneskeverd og trygghet for alle er et arbeid som alltid må pågå. Her er omtrent det jeg sa i fakkeltoget i kveld:

Kjære alle sammen - nåde og fred være med dere! Midt i alt som er! Takk for at vi er her sammen! Hvert år markeres denne dagen, fordi Benjamin Hermansen, og holdningene og handlingene som drepte ham, ikke skal bli glemt! De roper nemlig høyere nå enn på lenge, de stemmene som vil splitte oss. De stemmene som vil få oss til å mistro, frykte og hate hverandre; de stemmene som vil skape et «oss mot dem», og late som at grunnleggende menneskeverd og menneskerettigheter ikke tilhører alle. Når disse stemmene roper, med presidentmakt og techmilliarder i ryggen, da må vi stå opp for menneskeverd og rettferdighet og rope tilbake! Rope  tilbake på gode måter, som styrker og utvider fellesskapet vårt. Sånn som vi gjør i kveld!

Fellesskapet VÅRT må tåle og elske mangfold og uenighet - og samtidig si tydelig fra mot rasisme, diskriminering og hatprat. Som Oslo biskop og religiøs leder, kjenner jeg på et ekstra ansvar i disse tider, fordi kristendommen blir misbrukt til nettopp å mobilisere og legitimere ‘oss mot dem’, og spre hat og frykt og vold. Jeg vil si det er blasfemi; det spotter den Gud som har skapt alle mennesker i sitt bilde. Samtidig er det heldigvis mange religiøse ledere som gjør det motsatte; som protesterer og kjemper for rettferdighet og fred, drevet av budet om nestekjærlighet og troen på at alle mennesker er skapt og elsket av Gud. Enten vi er religiøse eller ikke-religiøse har vi alle et ansvar for å bidra til et samfunn preget av rettferdighet, nestekjærlighet og solidaritet. 

I mitt første år som biskop, har jeg vært innom alle de 50 menighetene i Oslo, Asker og Bærum, som er del av Oslo bispedømme. Jeg har sett hvor mye bra som skjer lokalt; hvor mange møteplasser og måltider, aktiviteter og aksjoner som samler folk på tvers av alder, tro og livssituasjon. Som en av våre ansatte sa: «We make nabolag great again!» Vi make alle nabolag great again; gjennom kirker, moskeer og templer; idrettslag, kor og korps; speidergrupper, trimgrupper, sorggrupper og dansegrupper, you name it – og sånne markeringer som vi har i kveld. Så takk!

Jeg tror på at det er mye mer som forener oss enn det som splitter oss!

Jeg tror på at tro, håp og kjærlighet er noe vi GJØR, ikke noe vi HAR.

Jeg tror på at nestekjærlighet, godhet, skjønnhet og mot er like virkelig som alt det onde og vonde som skjer. Og jeg tror på evangeliets ord om at «lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» Nåde og fred være med dere alle!

 

Benjamin Hermansen, 26/01 2026

I dag var jeg i Rådhuset på markering av 25-årsdagen for det rasistiske drapet på Benjamin Hermansen. Nå er jeg på vei ut til fakkeltoget på Holmlia. Diakon Ann-Kristin Kasbo har, sammen med andre som jobber for og med barn og unge på Holmlia, skrevet sterk og viktig kronikk - som egentlig sier det meste. I min appell vil jeg i tillegg legge vekt på to utfordringer: 1.Som religiøse ledere har vi ekstra ansvar for  si fra når vår tro og religion blir misbrukt til  legitimere og mobilisere for rasisme, hatprat og dehumanisering. Det er fullstendig uakseptabelt. 2.Til dere som ikke er religiøse: Ikke skjær all religion over en kam og gjør den til syndebukk. Alle religioner og livssyn finnes i gode og ødeleggende versjoner. Om man utelukkende omtaler Gud og religiøs tro som noe problematisk og farlig, kan det virke fremmedgjørende for mange som ønsker å høre til i fellesskapet. Denne dagen minner oss på ansvaret vi alle har. Https ://www.ao.no/benjamin-hermansen-ble-drept-pa-25-ar-siden-drapet-var-rasist-holmlia-tamima-nibras-juhar/o/5-128-1243580

 

Preken om den blinde ved Jeriko, 25/01 2026

God søndag! Midt i alt som er. Jeg gleder meg til gudstjeneste i Oslo domkirke, og her er dagens preken:

Preken 4.sønd.i åpenbaringstiden – den blinde ved Jeriko

Domkirken 25.1.26

Kjære alle sammen. Tenk at vi har mulighet for å samles her i vårt hellige rom, i stillhet, musikk og salmesang, i gamle og nye ord, lys, vin og brød. Være her, akkurat sånn vi har det nå, og sendes ut herfra med velsignelsen! Det brenner mange steder, og fredag kveld brant det også i veggene her i Domkirken. Verden fortsetter å overvelde – Iran, Nigeria, Sudan, Palestina, Ukraina, Venezuela, Grønland, Minneapolis… Samtidig har noen av oss mer enn nok med å håndtere det helt nære.

Hva kan prekenteksten gi oss inn i dette? Det er det antakeligvis like mange svar på som vi er her. Men for min del fant jeg denne gangen fem viktige spor i dagens evangelium:

1.Det første sporet heter utestemme.

Da Jesus nærmet seg byen Jeriko, satt det en blind mann ved veien og tigget. Denne mannen har her ikke noe navn, men i en av Bibelens andre versjoner av denne fortellingen, heter han Bartimeus. Bartimeus var nok ikke med på ”folkefesten” den dagen Jesus kom til byen. Ikke hadde han penger og ikke kunne han komme seg så lett rundt i folkemylderet på egen hånd. Likevel merket han kanskje at det var en spesiell stemning i byen og mye folk på veien. Han spurte seg for, og fikk vite at Jesus var på vei forbi. Og da begynte han altså å rope der han satt: Jesus, du Davids sønn, formbarm deg over meg! Dette ropet er begynnelsen på vårt Kyrie Eleison i gudstjenesten: Kyrie Eleison, Herre, forbarm deg over meg; hjelp meg! Hver søndag roper, synger, tigger og ber vi om hjelp fra Gud i vårt Kyrie - selv om vi kanskje av og til kunne brukt litt mer utestemme i uttrykket.

For de som ikke kjenner begrepet utestemme, handler det om å snakke høyt og rope. I barnehagen lærte vi at dét gjorde man bare ute, derav navnet utestemme. Inne var det innestemme som gjaldt.

Egentlig er det altfor mye utestemme i offentligheten for tiden. Når man sitter på fest eller på en kafè og noen begynner å snakke høyt, stiger fort volumet på alle andre tilsvarende, bortsett fra på de som velger å trekke seg. Sånn blir det gjerne også i den digitale offentligheten. Det ropes høyere og høyere - med utestemmer som er langt farligere enn den i barnehagen. Da tvinges vi til å rope tilbake. Når stadig flere sprer hat, mistenksomhet, løgn og fordommer om andre mennesker, ofte de mest utsatte blant oss, er vi nødt til å bruke utestemmen til å løfte opp menneskeverdet for alle. Salme 146 er en av denne søndagens lesetekster, og smertefullt aktuell. Der står det: «Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett.» Bibelen beskriver stadig Gud på denne måten. Det er vel blant annet det gudsbildet som fikk hundre religiøse ledere til å delta i en fredelig markering ved flyplassen i Minneapolis i protest mot ICE sine deportasjoner, der de ble arrestert? I går deltok jeg selv på en stillferdig markering på Asker torg, der vi tok tørn og gjennom hele dagen leste høyt fullt navn og alder på barna som er drept i Gaza. På tirsdag markerer vi Holocaustdagen og minnes vår manglende vilje og evne til å stå opp for vår jødiske minoritet, og fredag førstkommende feirer vi samefolkets dag, og markerer en viktig og vanskelig sannhets- og forsoningsprosess. Utestemme kan brukes på ulike måter, og gode og kloke utestemmer er mer nødvendige enn noen gang.

I boka om Bartimeus jeg leste som liten, var det et bilde der han ropte så høyt at han var helt ildrød i fjeset, som gjorde uutslettelig inntrykk på meg. - Hvordan våget han? For noen av oss er det å tiltrekke oss oppmerksomhet det verste. For andre er det verste å be om hjelp, og vise at vi er sårbare. Og for andre igjen er det mest utenkelige å bruke utestemme i forhold til Gud. Jeg har møtt ganske mange, særlig eldre damer, som vokste opp med at det var innestemmen som gjaldt når man snakket til Gud, egentlig hele tiden, i hvert fall når det gjaldt egne behov eller bekymringer. Men Gud tåler utestemme, både på vegne av oss selv og andre. I Salmenes bok, som er Bibelens egen bønnebok og som jeg nettopp siterte fra, brukes sterke ord og bilder og store bokstaver også når man setter ord på fortvilelsen, klagen, protesten og smerten overfor Gud. Første spor er altså: Bruk utestemmen klokt på vegne av deg selv og andre når det trengs.

2.Det andre sporet handler om at Jesus stanset.

I datidens samfunn var man ekstremt sårbar som blind. Uten en velferdsstat var man i stor grad prisgitt andre menneskers godhet. Dessuten var det en utbredt oppfatning at synd og sykdom eller funksjonshemming hang sammen, og at mennesker med slike utfordringer hadde seg selv å skylde på. Denne holdningen tok Jesus oppgjør med flere ganger, men det er grunn til å tenke at den blinde mannen Jesus møter i dagens fortelling, hadde et svært krevende liv.

Bartimeus roper og roper. Jesus stanser hos ham. Jesus viser oss en Gud som ser og hører den som er utsatt og utenfor, enten det er en Bartimeus med utestemme, eller hun som sitter helt stille og usynlig på første rad i klassen. Bibelen og den kristne tradisjonen forteller om en Gud som stanser opp hos den som trenger det mest. En Gud som ser og hører, og velger side for den sårbare, utsatte, undertrykte, utestengte. Jesus stanser. Hos deg også, når du trenger det.

3.Det tredje sporet er Jesus sitt spørsmåL: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Ifølge evangeliet roper Bartimeus høyere og høyere og gir seg ikke: Kyrie Eleison!! ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” svarer Jesus. Bartimeus var nok vant til å leve på andres nåde. Han var vant til å måtte føye seg, til å være utlevert til andres medfølelse. Så møter han èn som spør hva han, Bartimeus, tenker og ønsker seg. Jesus myndiggjør og ansvarliggjør tiggeren. Bartimeus svarer kanskje det mest opplagte, men han blir tatt på alvor. Han får si det selv: Herre, la meg få synet igjen! Dessuten er det ingen selvfølge at det viktigste for Bartimeus var å få synet tilbake. Jeg kjenner flere med en fysisk funksjons-hemming som opplever at det er andre ting i livet som er langt mer krevende og smertefullt. Våre største kamper, villeste drømmer, tyngste bekymringer og mest verdifulle ressurser kan være usynlige for andre. Vi må våge å SE, både oss selv og andre, og våge å bli sett. Jesus spør oss alle: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva svarer du da, midt i alt som er?

4.Det fjerde sporet heter: Bli seende!

Bartimeus ber om å få synet igjen, og Jesus sier: Bli seende! Som et svar på mannens Kyrie Eleison. Over hele verden ropes, synges og hviskes Kyrie Eleison – i kirker, på gata, i fengsel, på sykehus, i skogen, og innenfor husets fire vegger. Kyrie Eleison! Alle stedene er Jesus.

Det betyr ikke at livet og verden alltid blir som vi ønsker. Det kan være krevende å både tenke stort om hva Gud kan gjøre av undere OG samtidig bevare tro og håp, midt i all urett og lidelse i verden - og kanskje også i eget liv.

Jeg lærer av andre mennesker og kirker å snakke sant om livet, holde fast på at Gud er nær, midt i alt som er, og holde fast på alle tegn som viser at Guds godhet og kjærlighet er sterkere enn ondskap og død.

«Bli seende» kan også handle om andre former for blindhet enn den som er knyttet til synet vårt. Nå er vi midt i åpenbaringstiden; tiden mellom jul og faste. Å få en åpenbaring handler om å oppdage noe nytt; se noe på en ny måte eller få ny innsikt i noe. Åpenbaringstiden vil gi oss en ekstra mulighet til å gå på oppdagelsesferd i evangeliene; utforske hvem Jesus var og er og hva det kan bety for oss her og nå. «Bli seende!» kan være en utfordring og en gave fra Jesus til oss i denne åpenbaringstiden. Hvordan trenger jeg å bli mer seende; hva trenger jeg å oppdage? Våger jeg å be Jesus om å vise meg det? Våger jeg å bli seende? Våger vi å dele tro og lære av andres tro?

Domkirken samarbeider altså med Areopagos om denne misjonsgudstjenesten. Misjon er et ladet ord; elsket og hatet. Noen forbinder det med nestekjærlighet i Jesu ånd og kamp mot urett og fattigdom. Andre assosierer til brutal evangeli-sering, kolonialisering og maktmisbruk. Historien viser oss rikelig av begge deler.

Areopagos er en organisasjon som vektlegger det å dele tro gjennom respektfull og nysgjerrig dialog – og min egen erfaring er at nettopp det er den beste formen for misjon. Dele tro, lytte til andres tro, og la resten være opp til Gud. Dessuten blir vi klokere og bedre til å leve sammen når vi gjennom dialogen lærer mer om andres tro «innenfra» og vår egen tro «utenfra». Grunnleggeren av Areopagos, Karl Ludvig Reichelt, var opptatt av å lete etter spor av Gud i andre mennesker og i deres tro. Vi kan lære om Gud på de mest overraskende steder; det er et bra prosjekt for åpenbaringstiden:).

5.Det femte og siste sporet er Jesus sin sluttreplikk: Din tro har frelst deg.

”Din tro har frelst deg.” I Bibelens fortellinger om Jesu møte med mennesker, sier Jesus det flere ganger: Din tro har frelst deg. Og han sier det om ganske ulike trosuttrykk. Jesus bekrefter både den sterke og tydelige troen til den romerske offiseren, den sta og utholdende troen til den kananeiske kvinnen med en syk datter, og den tause og fryktsomme troen til kvinnen som rørte ved en dusk på Jesu kappe for å bli frisk. Og Jesus bekrefter ropet til Bartimeus.

Bartimeus hadde ikke svart riktig på en Bibel-quiz, eller fortalt Jesus om gode ting han hadde gjort. Bartimeus hadde rett og slett bare brølt på Jesus - troen hans var kanskje en sterk miks av tillit og desperasjon? Troen handlet om å brøle det ut så han ble illrød i fjeset, og gi ropet en retning. Rope til Jesus: Kyrie Eleison! Og Jesus svarer: Din tro har frelst deg. Det sier Jesus til alle som retter sitt rop, sin lengsel, sin desperasjon, sitt håp, sin tillit mot ham. Også i dag. Din tro har frelst deg. - Hvordan kjennes det?

 

Navnlesing på Asker Torg, 24/01 2026

I dag er det navnlesing på Asker Torg; den startet kl 09 og pågår hele dagen, og er en fortsettelse av navnlesingen som startet på FN-dagen i høst i Sandvika. Helt enkelt leser man på skift fra permen med oversikten over verifiserte navn, og leser høyt fullt navn og alder på alle barn som er drept i Gaza de siste to årene. Det er en stillferdig markering, som samtidig roper høyt om menneskeverd for alle. Religiøse ledere, ordfører og lokalpolitikere, og engasjerte folk fra ulike sammenhenger deltar. Den lokale imamen, prosten og jeg fikk innlede og lese navn den første timen, og her er min korte innledning. Takk til frivillige i Palestinakomiteen i Asker og Bærum som la til rette for dette.

Statusoppdatering, 23/01

Jeg holdt på å skrive denne posten, da jeg fikk telefon om at noen har forsøkt å sette fyr på Domkirken her i Oslo med bensin på veggene på nordsiden. Ting er under kontroll, men det minner meg på hvor mye kirkene våre betyr for oss

 

 

og lure på motivasjonen bak ildspåsettelsen.

Mange arbeidstimer legges i møter - de fleste av dem poster jeg ikke fra. Men de rommer viktige samtaler, prosesser og avgjørelser. Det gjelder å bruke møtene godt, og ha det litt gøy underveis:)

Men denne fredagen har rommet andre ting også: møte med polsk journalist, som intervjuet meg om mitt arbeid, Den norske kirke, og dens uttrykk her i Oslo. Dessuten fikk jeg holde andakt på Kirkens Nødhjelps fasteaksjons-kick-off for menighetene, i kompani med gode Erhard fra Norges Kristne Råd, og kjøre treningstime på MF med en god gjeng. Viktig å lage gode mellomrom:)

 

Preken Joh.2, 1-11, 18/01 2026

Velsignet søndag, midt i alt som er. Jeg ser fram til å gå på gudstjeneste i Uranienborg i dag. Selv skal jeg ikke medvirke, men her er prekenen jeg holdt forrige gang vi hadde bryllupet i Kanaan på plakaten. Noen nye erfaringer er tatt med, samtidig som prekenen er preget av at det var dåp i gudstjenesten. Og teksten er altså fra Joh.2, 1-11:

Selv om jeg er totalavholds, så elsker jeg det. At det første tegnet vi får høre om at Jesus gjorde, var vinunderet i bryllupet i Kanaan. Han var på fest, det ble spist, drukket og danset, gleden sto i taket. Men så var det altså slutt på vinen. Til stor skam for vertskapet. Maria blandet seg - det står som kjent stort sett en kvinne bak. Jesus ordnet opp, sammen med gode medarbeidere, og gjorde vann til vin. Festen og æren for vertskapet var reddet.

Her er en grunn til at jeg elsker dette tegnet: Jesus har verdens største og mest alvorlige oppdrag. Han skal frelse hele verden, bokstavelig talt. Og det skal koste ham dyrt. Han skal møte mye ensomhet, smerte og lidelse, både egen og andres. Og han vet det. Likevel lar han sitt første tegn handle om fest, glede og fellesskap. Vinen er ikke noe livsnødvendig mirakel - tvert om har mange heller dårlige erfaringer med egen eller andres overdrevne alkoholbruk - men tegnet peker på noe viktig: At festen og alvoret må gå parallelt. Vi kan ikke vente med festen til alt er fullkomment - da blir det ikke før i evigheten. Men der Jesus er, der Gudsriket bryter fram, der skapes det fest, glede og fellesskap. Midt i en fantastisk og forferdelig verden. Bjørneboe sa visstnok at «verden er full av stjerner og ekskrementer.» kosmisk skjønnhet - og drit og møkk. Sorg, kriser, fest og glede. Verden og vi rommer begge deler.

Jeg kom nettopp hjem fra Midtøsten, der jeg deltok i vigsling av ny palestinsk biskop Imad Haddad i Evangelical Lutheran Church of Jordan and the Holy Land (ELCJHL). Vi var i Betlehem, Jerusalem og Amman. Vi hadde samtaler med religiøse lærde, besøkte hellige steder (jeg var i Midtøsten for første gang), og var hjemme hos vanlige folk. Situasjonen for palestinerne er prekær. Vi lyttet til fortellinger om lidelse og urett under krig og okkupasjon, om vold og trakassering, ydmykelser og uforutsigbarhet. Vi samtalte om hvordan vi snakker om tro og teologi oppi alt dette, og hva vi som kirke gjør og kan gjøre for å stå sammen med våre venner i den palestinske kirken. Vi feiret gudstjenester og ba sammen. Og midt i alt dette var det måltider med fellesskap og latter, og vigslingsfest med stor prosesjon gjennom Gamlebyens gater, sang og dans. Midt i alt som er.

Livet og troen rommer mye alvor, hvis vi tar det på alvor. Det er nærliggende å bli både avmektig og fortvilet når vi tar inn over oss egen egoisme, egne svik og tilkortkommenheter, andres likegyldighet eller kynisme, verdens urett, lidelse, klimakrise….. Da minner jeg meg selv på at vi kan ikke vente med gleden og festen til alt er på plass; alt er bra - det gjorde ikke Jesus heller. Vi skal ikke flykte fra det vonde og vanskelige. Ikke lukke øynene, stenge dørene, og lage fest i vår egen boble. Men festen, gleden og fellesskapet kan gi oss kraft, pågangsmot og generøsitet som kommer godt med i hverdagen. Og den gode festen peker fram mot den himmelske festen, som Bibelen stadig beskriver med ulike ord. Vi hørte i leseteksten fra Johannes Åpenbaring, om den nye himmel og den nye jord, der Guds nærvær enda mer overveldende gjennomtrenger alt, og der døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte - og alle tårer skal være tørket. Det første tegnet til Jesus, er også det første tegn på det nye som bryter fram - ikke bare den nye vinen, men det nye gudsriket; den nye himmelfesten.

Vi er i starten av et nytt år. Mange er overveldet, sinte, fortvilte og bekymret over alt som skjer ute i verden. Noen av oss opplever også drama og slitasje på privaten. Selv i verdens rikeste land, som stadig kåres til ett av verdens beste land å bo i, kan livet oppleves tungt, sårbart og overveldende.

Da er det egentlig veldig fint å feire gudstjeneste med dåp! I kirken samles både døpte og udøpte - og rommet skal være åpent for alle. Men for den som er døpt, kan dåpen fortelle oss noe om hvem vi er og hvor vi hører til. Min dåp forteller meg at jeg er Guds elskede barn, at jeg hører til i et nådens fellesskap med den Gud som ga seg selv for oss og overvant ondskap og død, at Guds kjærlighet har det siste ordet, selv om det her og nå ikke alltid virker sånn.

Jeg har vært prest i ti år i Gamle Oslo. Jeg husker en gang jeg var i dåpssamtale på Grønland. Mammaen og jeg hadde snakket sammen i stua en stund mens babyen sov - om dåpen søndagen etter. Om tro, kolikk, livets under, det å være aleneforsørger, barnehagesøknad, babysang og søskensjalusi. Da kom 6-åringen stormende inn. Jeg kjente henne fordi hun hadde vært med en stund i barnekoret vårt: - «Sunniva, hva har jeg?!» Jeg rakk ikke å prøve og finne ut hva hun mente, før hun fortsatte: «Fatima og Khadidja har hijab og ramadan og sånne bønnegreier - hva har jeg??» Jeg nølte et øyeblikk, og tenkte hva som var riktig å svare ut fra en familie med typisk gjennomsnittlig folkekirkepraksis. «-Du er jo døpt, da», begynte jeg. «-Ja, det er jeg!!», strålte hun, og løp ut igjen til venninnene. Jeg tror dåpen fortalte henne noe om hvem hun var, hva hun hadde og hvor hun hørte til.

I dåpen blir vi Guds barn, står det i dåpsliturgien. På ett vis er alle barn, alle mennesker, Guds barn - skapt av Gud, i Guds bilde, elsket, kjent, ønsket. Men når vi døpes sier vi eller våre foreldre ”ja” til Guds ”ja” til oss. Ja til å ta imot livet, kjærligheten, frelsen, evigheten Gud vil gi oss. Vi aktiverer relasjonen. I dåpen «dør og oppstår vi med Kristus» - vi blir renset for den felles skyld vi bærer med oss som del av en menneskehet som bærer på både godt og ondt. Vi får nye blanke ark, et nytt liv å utfolde oss i – enten vi er i startgropa på vårt biologiske liv, eller vi har vært her en stund. Og med oss får vi løftet om Guds nærvær gjennom Helligånden; alle dager og alle slags dager. Som Paulus skriver: Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Ingenting.

Dåp og nattverd er sakramenter - hellige tegn. Luther snakker om sakramentene som «synlige tegn på Guds usynlige nåde. Guds frelsende kjærlighet møter oss – i vann, i brød og vin – plasker i hodet på oss og legges i hendene våre, uten at vi selv må prestere noe annet enn å komme og ta imot, eventuelt bli båret fram. Ingen kan gjøre seg fortjent til Guds kjærlighet, og dåpen er ikke et diplom for vel utført tro, eller svart belte i kristendom. Når Jesus sier at den som skal kunne komme inn i himmelen må bli som et lite barn, betyr det ikke at vi skal bli barnslige, eller gå på trendy lederkurs og lære å krabbe. Det handler mest om å ikke slutte med en del av det vi ofte er gode til som barn, hvis ikke vi er blitt avvist eller krenket: Å undres. Å tro. Å ha tillit. Å tåle avhengighet av noen større enn oss selv. Å hengi oss.

Dåp er et valg. Hvis det er et valg på vegne av våre barn, vil de måtte gjøre valget til sitt eget når de blir større. Foreldre velger uansett for barna sine når de er tre måneder gamle. Ikke å døpe, eller ikke å introdusere dem for en kristen eller religiøs erfaringsverden, er også et valg. I den forbindelse er det tankevekkende hvor ordløse mange er når det kommer til det å sette ord på egen tro eller livssyn.

En sommer var jeg programleder for ”Sommeråpent” på NRK og skulle intervjue kjente personer om deres tro. De vi spurte om å delta, var folk som er vant til å snakke om det meste, - du bare putter på en femmer, så er de i gang. Men når de hørte hva vi skulle snakke om, var det flere som sa at det var SÅ spennende, men at det ble for privat å snakke om egen tro/eget livssyn, eller at de ikke hadde så mye å si om det. Hvis vi ikke har ord på troen vår; da står den lettere i fare for å bli uvirkelig eller uviktig. Hvis vi ikke har ord på troen vår – da skal det mer til at vi klarer å formidle den til ungene våre. Ikke for å tvinge dem til å tro det samme som oss, men for å gi dem en fair sjanse til å finne ut hva det er de senere velger eller velger bort.

Dåpen fungerer ikke som et vaksinasjonsprogram; en forebygging som er gjort, og det var det. Fordi vi døpes inn i en relasjon til en levende Gud, må vi stadig velge om dåpen skal ha noe å si for livet vårt. Å leve i vår dåp, er å leve med Jesus Kristus.

Denne uken på besøk hos den palestinske kirken, lærte meg også mye om å leve med Jesus Kristus - midt i alt som er. Om å ha en tro og teologi som snakker sant om alt det grusomme som skjer; som holder fast på Kristi medlidende og frelsende nærvær i ruiner og på sjekkpunkter - og som midt i alt har stort rom for festen og gleden.

 

Statusoppdatering, 16/01 2026

Jeg kom hjem fra Midtøsten i natt, etter en uke med sterke inntrykk og menneskemøter. Sammen med gen.sekr. Einar Tjelle og noen andre kirkefolk deltok jeg i vigslingen av ny palestinsk biskop i Evangelical Lutheran Church of The Holy Land. Situasjonen for de kristne der og for palestinerne generelt er helt forferdelig. Midt i alt dette møtte vi fellesskap, gjestfrihet, utholdenhet, og en tro på Gud og en teologi som gjorde dypt inntrykk. Har ikke nådd å skrive noe enda, men deler posten som mitt gode reisefølge har lagt ut.

 

Statusoppdatering, 08/01 2026

Tusen takk for alle hyggelige hilsener på dagen min i går. Den startet med fin morgen på Geilo, der jeg har vært og talt til omtrent 80(?) kirkelig ansatte som var på KRIK Puls. De hadde tema "vekst", og i mine to bibeltimer snakket jeg først om vekst i kirken som fellesskap - fordi min erfaring er at både personlig vekst generelt og åndelig vekst spesielt gjerne skjer gjennom tilhørighet til et praksisfellesskap. Som Henrik Nouwen har sagt: "Du tenker deg ikke fram til en ny måte å leve på. Du lever deg fram til en ny måte å tenke på." Jeg reflektere også rundt et folkekirkelig forhold til vekst: Vi sier i vår visjon at vi er en misjonerende folkekirke, og - som hele den verdensvide kirke er vi i verden og sendt til verden. Samtidig kan mange av oss ikke identifisere oss med en form for dårlig og uklok evangelisering som det fortsatt finnes altfor mye av, der drivkraften er et negativt syn på verden og trusselen om evig fortapelse, mennesker reduseres til objekter for evangelisering, og skillene settes skarpt mellom innenfor og utenfor. Et folkekirkelig engasjement for vekst tenker jeg handler om et tydelig sentrum i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, mennesker som deler tro i ord og handling på frimodige og kloke måter og inviterer til fellesskap, og vidåpne dører i våre hellige rom, der mennesker finner sine veier. Dagen etter snakket jeg om den indre, åndelige veksten hos den enkelte av oss, og delte min erfaring av behovet for gode trosvaner som tar Gud med inn i hverdagen og hverdagen med inn til Gud, betydningen av bønn, åndelig vekst som ikke kan vedtas, bestilles, kreves eller presteres. Som ikke er en prestasjon fra vår side, men likevel handler om at vi gjør vårt for å åpne opp og gi rom for at Gud kan virke i oss med sin forvandlende nåde. Mange fine samtaler, blant annet med KRIK-leder Vegard Husby. Etter vakker togtur til Bergen, ble det bursdagskakao med gode venninne Ellen, som så kjørte meg ut til Solstrand hvor jeg skal tale i dag - et så vakkert sted i Os utenfor Bergen, som viser seg fra sin aller beste januarside - og der kvelden rommet mange fine samtaler om tro og eksistens med mennesker av ulik tro/ livssyn, og bassengsvømming ute under stjernene. Heldige meg!

NB! Om noen timer skal jeg ut på reise, og da har jeg verken med mobil eller laptop, så vær tålmodig om du prøver å få tak i meg (domprost Pål Kristian Balstad er da fungerende biskop).

 

Statusoppdatering, 07/01 2026

i dag har jeg bursdag! Og det har også min gode venninne Synne Lea! Gratulerer, kjære!

Jeg takker for enda et år med mye godt og noe krevende, og feirer liv og vennskap. Jeg ønsker meg selvfølgelig fred og rettferdighet i verden, intet mindre. At vi med bønn, penger, medlemskap, engasjement, hva vi nå har å bidra med, styrker sivilsamfunn og organisasjoner som arbeider hardt for en bedre og mer rettferdig verden for alle. Jeg ønsker meg at vi på tvers av politiske ståsteder klarer å snakke om alle mennesker som mennesker med samme menneskeverd som oss selv – ikke minst når vi snakker om de mest utsatte blant oss.

Denne uka reflekterer jeg i Plussord rundt de 10 bud, og at vi må anvende dem med fornuft. Jeg har mye å takke foreldrene mine for, midt i alt som var, og jeg tenker på det når det er fødselsdag. Da tenker jeg også på dere som har kompliserte og vonde minner. La oss alltid lage rom i våre menneskemøter og samtaler for både det vi er takknemlige for og det som gjør mest vondt. Velsignet i dag, midt i alt som er.

 

Statusoppdatering, 04/01 2026

I dag var jeg først med på innsettelsen av ny prost i Vestre Aker, Stephen Sirris. Flott gudstjeneste og bra preken av den nye prosten - velkommen på laget, Stephen! Prosten leder prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen i hennes tjenesteutøvelse, og jeg er veldig takknemlig for å få en svært godt kvalifisert og dyktig teolog og prest (og kantor!) inn i denne stillingen:)

I kveld deltok jeg så på åpningsmøtet i ‘Bønn for Oslo’, sammen med blant annet Birgitte Kessel (prest i Den norske kirke), Bertel Hjortland (prest i Storsalen), og pastor i Kristianiakirken, Christoffer Svartdahl; sistnevnte intervjuet meg om bønn. Fint å samtale om bønn og be sammen, på tvers av ulike tradisjoner og uttrykk.

 

Venezuela, 03/01 2026

Jeg har bodd i Venezuela og vært tilbake flere ganger. Jeg har fulgt vertsfamilie og venner siden jeg var 16 år, og sett mange av dem flykte. De siste mange årene har stadig flere venezuelanere reist, og stadig flere av de som er igjen, lever i ekstrem fattigdom. Det er et vakkert land, fullt av ressurser både menneskelig og fra naturens side, men fullstendig skakkjørt. Det er dessverre lite sannsynlig at det som skjer nå, er til det beste for landet og de som bor der. Queridos amigos venezolanos, ruego por ustedes y esa tierra querida.

 

Dikt av Kolbein Falkeid, 02/01 2026

Andre dag i et nytt år. Fortsatt dveler jeg litt både bakover og framover. I PoesiRingen kom dette diktet av Kolbein Falkeid i går kveld:

ÅRSSKIFTE

Nå gløtter tiden

på timeglasset:

– Et sandkorn faller.

– Et år forsvinner.

Vi står tilbake

og raker sammen

en liten gravhaug

av gamle minner.

Vi raker sammen

og ser tilbake.

Tilbakeblikket –

hvor tungt det veier!

Så kaller tiden

fra svingen forut,

og vi må vandre

med hva vi eier.

       Kolbein Falkeid

Jeg har noen rolige dager i Randers hos min far og hans kone, så her har vi fulgt med på og diskutert talene til både norsk og dansk regent og norsk og dansk statsminister. Danmark er likt nok og ulikt nok Norge til at det er interessant å sammenlikne, både når det gjelder kirke og samfunn.

Det blir også litt jobbing her, og jeg tillater meg å dele utlysningen av stillingen som teologisk rådgiver i kirke- og samfunnsavdelingen på Bispedømmekontoret. Kanskje aktuell for noen av dere, eller noen dere kjenner? OG - det er mange spennende prestestillinger utlyst på kirkejobb.no!

 

Nytt år. Nye muligheter, 31/12 2025

Oslo Domkirke er åpen til midnatt i dag, med rom for samtaler, bønn, lystenning, en kaffe - takk til alle dere som gjør åpne kirker mulig, også på sånne dager!

Nytt år. Nye muligheter. Gamle spor. Gammel bagasje. I våre egne liv, og i verden i stort. Vi er snart godt og vondt i gang med 2026, og jeg kjenner på både frykt og sorg, forventning og håp.

Det er lett å miste motet: Forferdelige kriger i Midtøsten, Ukraina, Sudan, Kongo og altfor mange andre steder. Eskalerende naturtap og klimaendringer som får minimal oppmerksomhet. Et stadig mer polarisert og ekstremt offentlig ordskifte; hardest mot de mest utsatte blant oss.

Samtidig fortsetter mange mennesker og bevegelser i ekstremt vanskelige situasjoner å tro, håpe og arbeide hardt for fred, og for en mer rettferdig og bærekraftig verden. Da kan ikke vi la være å gjøre det samme. «Det finnes en ro som kun beror på, at man er tro mot det man tror på» (Piet Hein). Godhet, skjønnhet og kjærlighet finnes på de mørkeste og mest uventede steder. Og den verdensvide kirke har nettopp feiret jul og forkynt en stor glede for alle som vil høre: at Gud er blitt menneske og kom for å frelse sin elskede verden. Gud er oss nær, midt i alt som er.

Vi kan alle bidra til mer fred, rettferdighet og solidaritet hver eneste dag, der vi er i vår hverdag; i våre bygårder, vennegjenger og nabolag, på våre skoler og arbeidsplasser.

Vi kan engasjere oss med tid, penger, medlemskap og arbeid i organisasjoner og politiske partier som jobber for demokratiske, rettferdige og bærekraftige samfunn.

Vi kan hver dag ta inn og gi oppmerksomhet både til noe av det som gjør oss fortvilte og maner til handling, og noe av det som kaller på ømhet, latter og troen på oss mennesker.

Og vi kan øve på samtidig å legge alt i Guds hender.

Dessuten kan vi lære å lytte mer til hverandre. Det kan være steinhardt arbeid, og ett av mine største forbilder på dette, er dokumentarfilmskaper Deeyah Khan. I et sjeldent intervju med Klassekampen, sier hun:

-Man må ikke la én side sette tonen, men presentere en alternativ posisjon. Vi må slutte å fortelle folk hva de skal mene, men lytte langt mer. Jeg ville likt å se politikere som begynner å lytte til folket: Hva er frykten, hva er utfordringene, hvorfor sliter folk? Hva slags løsninger kan vi da tenke ut?

– Og om vi får svar vi ikke liker?

– Mest sannsynlig får vi mange svar vi ikke liker, men vi må være i dialogen på tvers av forskjellene. Vi må forstå bedre hva det betyr å være en utlending i Norge – og hva det betyr å være en som frykter utlendinger. Begge opplevelser er gyldige, og ¬begge må ha plass og være greit å snakke om. (…)

-Det er når det er mest ubehagelig, at det er viktigst at vi forplikter oss på verdiene våre, mener Khan.

– Demokrati og humane verdier dør sjelden fra åpent angrep aleine. Oftere forsvinner de gjennom den tause vissheten om at de ikke lenger trenger å forsvares. Norge har ikke tid til å hvile på laurbærene. Vi må aktivt leve ut verdiene våre i hjemme våre, på ¬arbeidsplassene, i skolene og i politikken, sier hun. – Det handler om menneskelige relasjoner. Vi må forstå at vi skal gjennom dette sammen og at vi trenger hverandre.

Lytte. Praktisere verdiene våre. Styrke fellesskapet. Bra nyttårsforsett.

Nyttårsforsetter handler for meg om en dytt i retning av å få lære og liv til å henge sammen. Så om jeg mener det er viktig å ta vare på helsa mi i vid forstand, prioritere Gud, familie og venner, gjøre en god jobb på jobb, kjempe for en bedre og mer rettferdig verden, danse og synge - ja, da bør jo det merkes på hvordan jeg bruker tiden, pengene og kreftene mine.

De gangene jeg har tatt T-banen i London, tenker jeg på dette. Der hører man et mantra over høyttaleren hver eneste gang man stopper på en stasjon: Mind the gap. Det skal minne passasjerene på å passe seg for mellomrommet som kan være mellom toget og perrongen. Mind the gap. Men det finnes altså også noen andre mellomrom å være oppmerksom på. Det mulige gapet mellom det jeg i teorien mener er viktig eller riktig, og det jeg i praksis prioriterer i mine hverdagsvalg. Mellomrommet nyttårsforsettet retter seg mot.

«Det er tanken som teller, mamma,» sa tenåringsdatteren for noen år tilbake, da jeg nok en gang klaget over hennes rotete spor overalt i leiligheten. Hun hadde jo egentlig tenkt å rydde etter seg. Men som vanlig hadde det kommet noe i veien.

Det er tanken som teller. Eller? Ja og nei. Ja, jeg gir større kvote til noen som sårer meg når jeg vet de ikke mente å gjøre det. Eller til noen som glemmer å gjøre det de sa, men som jeg vet hadde gode hensikter. Men nei, det er ikke tanken som teller; i hvert fall ikke bare. Alle gode tanker til tross - rotet er der fortsatt. Mind the gap.

De store utfordringene står fortsatt i kø når det gjelder klima, kriger, rettferdig fordeling, flyktningers situasjon, fattigdom og utenforskap, polarisering og ekstremisme. Med mer. Jeg vakler mellom mismot og håp i forhold til hva vi kan oppnå i dette nye året. Det mangler ikke på fagre ord og gode intensjoner; hvis det er tanken som teller, så ligger vi kanskje godt an. Men det er ikke tanken som teller, om ikke den mobiliserer oss til å ta grep. De blant oss som lider under andres diskriminering, vold, undertrykking, grådighet, hatprat eller miljø- og naturødeleggelse, hjelpes ikke av hva vi tenker. Det er handling som gjelder. Samtidig som ordene våre skaper gode og vonde handlingsrom.

De mest vanlige nyttårsforsettene handler ofte om å trene mer, spise sunnere, gå ned i vekt, og eventuelt være mindre på skjerm. Det er for så vidt gode forsett i et folkehelseperspektiv, men jeg vil legge til: Bidra til mer fellesskap, mer håp og en bedre og mer rettferdig verden, på de konkrete måter vi kan.

Mind the gap. Sett gode spor. Og husk samtidig at det er dypt menneskelig å feile, og at Guds nåde er større enn alt.

GODT NYTT ÅR – MIDT I ALT SOM ER.

 

Romjul, 28/12 2026

Vi har de sentrale juledagene 2025 bak oss; på godt eller på vondt. Julen, og julens bibeltekster, rommer både gleden og sorgen, fellesskapet og ensomheten, godheten og grusomheten. I kirken har julefreden knapt nådd å senke seg, før vi kommer trekkende med Stefanusdagen 2.juledag. Stefanus er den første kristne martyren vi kjenner til. Han ble steinet i hjel for sin tro. Midt i julegleden, lysene og englesangen, kommer hat, blod og drap. Så kontrastfylt er julen, og så kontrastfylt er livet og virkeligheten for svært mange mennesker.

Romjul. Ordet kan peke mot «jul som rommer.» Vår julefeiring må romme både det gode og det vonde, ellers blir mange, både i vår egen by og ellers i verden, utestengt. For noen av oss er det vanskeligst å forholde seg til julehyggen og julegleden alle andre ser ut til å ha. For andre av oss er det verre å skulle ta inn andres smerte, sorg og lidelse, og samtidig kunne glede oss over alt det vi opplever godt. Bjørneboe sa at “verden er full av stjerner og ekskrementer”. Både livet, menneskesinnet og julen er breddfullt av kosmisk skjønnhet og dritt. Derfor er jeg glad for romjul – jul som rommer - et stort spenn.

Stefanusdagen lå der allerede da kirken plasserte Kristi fødselsfest oppå gamle vintersolvervsfester. Dagen rommer også det vår prekentekst i dag forteller: at Josef, Maria og baby Jesus måtte flykte til Egypt, fordi kong Herodes sto ham etter livet. Jesus holdt selv på å bli martyr; bli drept for sitt oppdrags skyld, allerede som barn (selv om Herodes selvfølgelig ikke skjønte hva slags konge han skulle bli). Ifølge denne beretningen i Matteusevangeliet ble alle guttebarn under to år i området rundt Rama og Betlehem drept, for å sikre at mulige kongsemner og utfordrere til tronen ble tatt livet av. Det er fra denne forferdelige massakren at vi har ordet ramaskrik i vårt vokabular: mødrene i Rama som skrek over sine drepte barn.

Julen forteller om et stort mysterium og en stor glede: om Gud selv som blir menneske og som frelser oss gjennom å gi seg selv til alle og for alle. Men julen forteller også om uskyldige barn som blir drept, om kirkens første martyr som ble steinet til døde, og om Gud selv på flukt. Julen «skjer» midt i alt som er.

I dag handler tekstene om gode og dårlige veivalg, om julemysteriet, og om å være på flukt. Derfor vil jeg si noe om hver av de tre temaene.

Gode og dårlige veivalg

I den første teksten i dag hørte vi om konsekvensene av gode og dårlige veivalg i livet: Den som ikke følger lovløses råd og synderes vei, men har sin glede i Guds lov og grunner på den «dag og natt»; ham og henne skal det gå bra. «De er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke,» sier teksten. Alt de gjør, skal lykkes. Uten å konkretisere mer akkurat her hva det innebærer å ha glede i Guds lov og grunne på den dag og natt, eller å lykkes med alt man gjør.

Samtidig står det at de lovløse skal spres for vinden, de skyldige kan ikke bli stående i dommen, synderne kan ikke være med i flokken av rettferdige og de urettferdiges vei fører vill. Visdomslitteraturen (i Bibelen finner vi denne blant annet i Salmenes bok, Forkynneren, Jobs bok og Salomos Ordspråk) kan tidvis synes å formidle en livsfilosofi som ikke alltid stemmer med erfaringen. Den tankegangen uttrykker enkelt sagt at menneskene kan deles opp i gode og onde mennesker, og at det skal gå den gode vel og den onde dårlig.

En slik fortjenestetankegang kan jo virke rettferdig, men byr også på problemer: 1.For det første er ikke mennesker bare onde eller bare gode. Vi er mye mer komplekse og sammensatte enn det. Dette er ikke bare en 2025-erfaring – Paulus sukker i Bibelen at «det gode jeg vil, det gjør jeg ikke, mens det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.»

2.For det andre er livet blodig urettferdig: Noen glir lett igjennom, mens andre får full pakke av utfordringer, og det er ikke nødvendigvis de snilleste som får det enkleste livet. Det er dypt menneskelig å lete etter «rettferdige mønstre», slik visdomslitteraturen ofte synes å gjøre, men det stemmer bare ofte ikke. Livet går ikke opp, og da er det grunn til mistenksomhet om troen eller livsfilosofien alltid gjør det.

3.For det tredje formidler Det nye testamentet et nytt, grunnleggende premiss: En Guds nåde gjennom Jesus Kristus, som stiller alle mennesker likt overfor Gud, uansett hvordan vi lever. Du kan ikke gjøre noe som kan få Gud til å elske deg mer eller elske deg mindre. Samtidig utfordres vi radikalt på å se oss selv og hverandre med Guds blikk og elske Gud og elske vår neste som oss selv.

De fleste av oss gjør både gode og dårlige livsvalg. De fleste av oss har både gjort valg vi er glade og stolte over, og vi har gjort valg vi i etterkant skjems over og angrer på. Har du noen sånne valg du angrer på og ikke blir ferdig med, kan det være et bra nyttårsforsett å ta en prat med eller et skriftemål hos presten. Hadde alle valg framstått som store en-gang-for-alle-valg, hadde vi kanskje oftere klart å gjøre det vi tenker er rett, men mange store valg består egentlig av ufattelig mange små hverdagsvalg, som vi knapt er oss bevisste at vi gjør.

Min erfaring er at for å ta best mulige valg underveis hva gjelder viktige ting, er det nødvendig å ha en eksistensiell beredskap. Med det mener jeg å ha tenkt gjennom og satt ord på hva som er dyrebart og umistelig for meg; hvilke verdier jeg navigerer etter og hvilke spor jeg vil sette, innenfor de rammene livet har gitt meg. Dessuten er det nødvendig å skape seg noen gode vaner, slik at ikke alle store og små ting må velges på nytt hver gang. Hvis jeg hver eneste dag skal vurdere om jeg skal prioritere tid til bønn og trening, eller hvis jeg hver dag skal vurdere om jeg skal komme meg i seng til midnatt eller ikke, så bruker jeg utrolig mye tid og krefter på å velge, og vil nok oftere velge minste motstands vei; det som på kort sikt er mest behagelig eller minst ubehagelig.

De to korsene jeg ofte går med rundt halsen, minner meg alltid på hvordan rammene for alle valgene jeg står i, kan forankres i troen min. Det ene korset har Jesus korsfestet, og minner meg på Gud korsfestet og alle andre «korsfestede» (i naboblokka, i byen vår, i verden). Dette forteller meg at Gud er over alt, uansett hvordan livet ser ut; at jeg og vi aldri er alene. Som en nydelig julesang sier: «Himmel på jord, en nåde så stor. Du er’ke alene, der du bor.» Dessuten minner dette korset med Jesus korsfestet meg på at jeg aldri må slutte å bry meg med hvordan andre har det. Det andre korset er tomt, og minner meg på kraften i oppstandelsen; håpet og troen på at Guds kjærlighet til syvende og sist er sterkere enn alt annet. Og da er vi inne i dagens andre tema: Julemysteriet.

Julemysteriet

Jeg studerte teologi i sju år, og har virket som prest i tretti år og nå som biskop. Jeg har lest og forkynt juleevangeliet utallige ganger. Jeg tror på og lever på julebudskapet og den større fortellingen om Jesus Kristus: Født som menneske, korsfestet og oppstanden. Som vi synger i nattverdliturgien om litt: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Fortsatt er dette et mysterium, og det må det være. Gud er alltid større enn våre tanker og forestillinger. De gamle kirkefedrene og sikkert -mødrene sa det på latin: Deus semper mayor. Gud er alltid større.

Detaljene i fortellingene rundt Jesu fødsel og barndom har siden bibelkritikkens barndom blitt ivrig diskutert blant fagteologene: Var det virkelig snakk om krybbe og stall? Hvor lenge gikk det fra Jesus ble født til vismennene kom, og til den lille familien måtte flykte fra Herodes? Hvordan kan det ha seg at denne forferdelige barnemassakren bare finnes hos Matteus, ikke de fire andre evangeliene? Fikk Josef advarsel og beskjed i en drøm om at de måtte flykte, eller ikke? Hva er tidsriktige detaljer og beskriver virkelige hendelser, og hva er utslag av gode fortellergrep og kreativ from fantasi?

Her vil ulike teologiske eksperter og fagmiljøer gi ulike svar og tolkninger. Men det grunnleggende i julemysteriet står fast i kirkens tro: At Gud valgte å bli menneske, bli en av oss, bli Gud med hud. Gud valgte å bli båret fram av en fattig, ugift tenåringsjente i en liten landsby i fattige kår i et okkupert land, og slik bringe kjærlighet, redning og frelse til vår fantastiske og forferdelige verden. Så ble Gud selv en flyktning for å redde livet. Og da er vi inne i dagens tredje og siste knagg: Å være på flukt.

Å være på flukt

I følge Flyktningehjelpen var over 120 millioner mennesker i verden på flukt ved inngangen til dette året; halvparten i sitt eget land. Daglig drives 37.000 mennesker på flukt fra sine hjem. Mange flykter på grunn av akutte kriser i form av ekstremvær, tørke og flom, eller lokale konflikter, kriger og terrorgrupper. Andre drives på flukt av langvarig fattigdom og drøm om et bedre liv for seg og sine.

En del av oss kjenner kanskje ingen flyktninger personlig. Da blir fort «flyktninger» et abstrakt begrep og tallene bare store tall. Det er umulig å ha engasjement og medfølelse med 40 eller 120 millioner mennesker. Når vi blir kjent med et menneske eller en familie som har vært eller er på flukt, blir det ofte helt annerledes. Flyktningen blir et menneske, en livshistorie, slik vi selv er det. Flyktningen er en pappa, datter eller bror. En student, bonde eller mekaniker. En som er opptatt av musikk, film eller fotball. En som er religiøs, eller nettopp ikke er det. En som har kjærlighetssorg, migrene, stolthet over hjembyen, gode og dårlige minner. Da kan vi skjønne at frykt for orkanen, sult etter langvarig tørke, angst for å ikke kunne gi barna nok mat og trygg oppvekst, kan få et menneske til å gi seg ut på en ekstremt farefull og strabasiøs ferd, som i beste fall ender i en ofte krevende tilpasningsprosess til et helt nytt land og språk og en helt ny kultur.

I Fagerborg der jeg var prest fram til februar i år, var vi så heldige å bli kjent med flyktninger som hadde blitt bosatt i vårt nærmiljø de siste årene. Vi hadde en fotballgruppe som møtes til fotballtrening (ute på sommeren og inne på vinteren), og til mat og fotball-kamper på storskjerm i ungdomskjelleren vår. Vi hadde flyktninger som hadde vært noe med i unge voksne arbeidet vårt, noen kom jevnlig på gudstjeneste, og vi hadde frivillige som var besøkshjem og åpnet sine hjem for flyktninger.

Uansett hva vi måtte mene om norsk flyktningepolitikk og konkrete tall og politiske løsninger, minner dagens tekst oss på at Gud selv erfarte tidlig å være på flukt for å redde livet, og at vi må se Kristus i våre medmennesker, ikke minst et medmenneske på flukt.

Romjul. Jul som rommer.

Jul som rommer hele verden og menneskelivets spekter av fantastiske og forferdelige ting; inkludert festen, fellesskapet og flukten.

Jul som ofte rommer både gode og dårlige veivalg, og som samtidig kan være et utgangspunkt for små og store valg som må tas.

Jul som alltid vil være et troens mysterium, og som samtidig koker ned til at Gud ble en av oss fordi Gud elsker oss og vil fellesskap med oss.

Velsignet romjul – midt i alt som er.

(Bildet er tatt av Aslaug Sikveland Haugen, og er en collage av deler av hennes private krybbesamling - så fin!)

 

Første juledag, 25/12 2025

Første juledag er snart over, og jeg kjenner på hvor viktig julens gudstjenester er for meg. De gir rom for både juleglede og julesorg, og styrker tro og håp. Oslo Domkirke var fylt til randen i formiddag, og vi sang julesalmer så taket løftet seg, ledet strålende av kantor, domkor og blåsere. Edvard Hoem leste prologen i Johannes-evangeliet (Johannes 1, 1-18) på sitt kraftfulle nynorsk, Odd Nordstoga kvedet, og her er dagens preken:

I dag er dagen for de store ordene: Ordet, Begynnelsen, liv, lys, mørke, vitne, herlighet, nåde, sannhet. Det kan virke litt langt fra disse ordene og til vår hverdag; våre kjøkken, kontorer og skoleveier. Men det er ikke langt. For Gud har blitt menneske. Universets Skaper og Herre er født som et lite barn, midt blant kuruker, halm, fattige, frysende gjetere - OG rike, kongelige astrologer fra alle verdenshjørner. Da er det ikke langt mellom himmelske mysterier og jordisk hverdag. Faktisk har det guddommelige og det jordiske blitt SÅ sammenvevd, at Gud ikke kan komme løs om det så var det Gud ville. Men det vil Gud nok ikke.

I BEGYNNELSEN VAR ORDET: I dag er nemlig ikke bare dagen for de store ordene - men for Ordet med stor O. Ordet som ble menneske. Ordet som var hos Gud, Ordet som VAR Gud. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.»

Dikteren Tor Jonsson snakker om at et ord er et under: «Kva hjelp det å syngje som elv i det aude? Kva hjelp det å kyngje med klokker for daude? Kva hjelp det å skapa all venleik i verda, når ORDET lyt tapa for svolten og sverda? Slik undrast og spør vi i modlause stunder. Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under. Dei gløymest dei gjæve, og alt det dei gjorde. Men livet er æve, Og evig er Ordet.»

Et ord er et under. Mange av oss har erfart det – at ord skaper virkelighet. På godt og på vondt. Det skjer noe med oss når noen sier at de elsker oss eller hater oss. Vi kan selv bygge opp og rive ned med ordene vi bruker – hver dag. Ord er ikke bare ord. De gjør rommet for visse handlinger større eller mindre. Det er noe av det vi må snakke om når vi diskuterer det offentlige ordskiftet – hva ordene gjør med oss. Og Logos, skaperordet, er et enda større under. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.» Det største under: at noe i det hele tatt er blitt til? Leseteksten fra Ordspråkene gir oss enda et annet bilde på dette skaperordet Logos: denne Visdommen, som var med helt fra begynnelsen, som var byggmester og lekte for Guds ansikt.

LYSET SKINNER I MØRKET, OG MØRKET HAR IKKE OVERVUNNET DET. Selv et bittelite lys, splitter mørket. Det skal ikke mye lys til, før mørket ikke lenger er fullstendig mørkt. Verden virker temmelig overveldende, og det kan synes som om mørket – både inni oss og rundt oss – tar overhånd. Jeg tror ikke på å late som om mørket ikke finnes. Lukke øynene. Men jeg tror heller ikke det gjør oss godt å bare se det som er mørkt. Da mister vi motet, og tolker fort alt i mismotets tegn. Jeg tror vi alltid er kalt til å se lyset som finnes, tenne lys i mørket, og hver dag orke å se noe av både det fantastiske og forferdelige som skjer, hele tiden.

ET MENNESKE STO FRAM, UTSENDT AV GUD. NAVNET HANS VAR JOHANNES. HAN KOM FOR Å VITNE. HAN SKULLE VITNE OM LYSET, SÅ ALLE SKULLE KOMME TIL TRO VED HAM. Vi startet dette kirkeåret 1.søndag i advent. I en av tekstene for denne søndagen stormer Jesus rundt i tempelet, velter pengevekslernes og duehandlernes bord, og anklager de religiøse lederne for å gjøre Fars hus til en kommersiell røverhule. Dermed ble vi utfordret på litt tempelrydding, både i våre indre og ytre rom, for å finne hvilke skatter vi har, hva vi har mistet i hverdagsrotet og -travelheten vår; hva som egentlig betyr mest i livene våre. Vi ble utfordret på litt tempelrydding for å lage plass for den Gud som skulle komme til oss. Jesus er en tempelrydder. Også Johannes omtales som «en rydder»; en veirydder. Og et vitne. De fleste av de jeg kjenner som har en religiøs tro, har møtt noen gode veiryddere og vitner. De har møtt folk som i ord og handling har vist dem en Gud de kan tro på. Folk som har snakket forståelig, klokt og smittsomt begeistret om Gud og tro. Folk som har snakket ærlig om troen og livet. Mennesker som har vist omsorg på de vondeste dagene, som ikke har gått sin vei. Mennesker som aldri gir opp å kjempe, håpe, og gjøre godt, selv om det kan synes håpløst. Noen ganger vokser kirken på grunn av oss som er der, andre ganger på tross av oss. Men i et stadig mer sekulært norsk samfunn, der mange vokser opp helt uten å kjenne personlig noen med en religiøs overbevisning, trengs det stadig flere synlige og troverdige veiryddere og vitner.

DET SANNE LYS, SOM LYSER FOR HVERT MENNESKE, KOM NÅ TIL VERDEN. HAN VAR I VERDEN, OG VERDEN ER BLITT TIL VED HAM, MEN VERDEN KJENTE HAM IKKE. HAN KOM TIL SITT EGET, OG HANS EGNE TOK IKKE IMOT HAM. Jesus kalles og kaller seg selv flere steder for «verdens lys.» Den som gir lys, gir liv, gir varme, viser vei. Også disiplene kalles «verdens lys». Men hvordan være lys blant sine egne, når de ikke kjenner eller tar imot?

Johannesevangeliet er kjent for å være temmelig dualistisk og dele opp i gjensidig utelukkende deler: Lys og mørke, Gud og verden, orden og kaos. Jeg tror ikke det er SÅ entydig og todelt som Johannesevangeliet vil ha det til. Jeg tror vi mennesker og resten av skaperverket på samme tid er preget av Gudbilledlikheten vi har, OG av synden og ondskapen. Derfor tror jeg også at det ligger en motstand mot Gud i oss mennesker, som stadig hindrer oss i å kjenne Gud igjen og ta imot.

MEN ALLE SOM TOK IMOT HAM, DEM GA HAN RETT TIL Å BLI GUDS BARN, DE SOM TROR PÅ HANS NAVN. På ett nivå kan man si at hvis Gud har skapt og elsker alle mennesker, så er alle Guds barn, nærmest enten man vil eller ikke. Det er så mange ulike veier til Gud, og så mange ulike grunner til at mennesker tror eller ikke tror, at sånne «rett til å bli Guds barn»-setninger fort kan bli litt for enkle. Likevel peker nok Johannes her på noe viktig. Han utfordrer oss på å utforske tro og øve oss i å ta imot Gud. Det kan både være veldig enkelt og veldig vanskelig. Jeg har selv ikke hatt såkalte overnaturlige åndelige erfaringer eller møter med Gud – selv om jeg har mange erfaringer jeg har tolket som Guds nærvær og Guds fred i mitt liv. Men mange andre har slike historier, blant annet den danske journalisten Charlotte Rørht: «Min historie er en utvidelseshistorie, ikke en omvendelses-historie. Jeg mente jo Gud var en menneskelig konstruksjon. Men en konstruksjon kan ikke kaste lys ned på meg fra himmelen. Jeg må leve med noe jeg ikke kan forstå. Det er et slags tap av kontroll», sier Rørht. Jeg kjenner meg igjen. Julen og troen utvider livet og virkeligheten.

OG ORDET BLE MENNESKE OG TOK BOLIG BLANT OSS, OG VI SÅ HANS HERLIGHET, EN HERLIGHET SOM DEN ENBÅRNE SØNN HAR FRA SIN FAR, FULL AV NÅDE OG SANNHET. Ordet ble menneske. I julen blir Gud menneske. Sann Gud og sant menneske. Jeg har lest og sagt det og prekt over det gjennom snart 30 år som prest. Jeg skjønner det ikke - men jeg tror det. Det er noe av det for meg umistelige ved Gud, noe av det som gjør Gud både stor nok og liten nok. Gud er stor nok til å skape og favne vårt evig ekspanderende univers, der kloden vi bor på, snurrer superfort rundt sin egen akse og samtidig i over 100 000 km/t rundt sola. Legg på at Melkeveien snurrer rundt seg selv, OG at vi samtidig visstnok suges mot en superhop av stjerner i en fart av et par millioner km i timen; da er det ikke rart om vi blir litt svimle av dette livet av og til?

I dette overveldende universet synes jeg det er fantastisk å både tenke at Gud er før og etter alt, i en mektig og guddommelig herlighet – OG at Gud er et lite sårbart menneskebarn, Gud med hud, overgitt til den menneskelige godheten rundt seg, og at jeg kan snakke med Gud hvor og hvordan jeg vil.

“Og Ordet ble menneske, og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” Nåde OG sannhet. De hører sammen. Julens Gud både trøster og utfordrer oss. Gud kommer med nåde – tilgivelse, trøst, kjærlighet, oppreisning - til den som denne julen føler at alt det onde og vonde tar overhånd. Men Gud kommer også med sannhet, og sannheten kan være utfordrende. Sannheten om oss selv, om fellesskapet, om livet og døden. Mange av oss trenger en liten omvendelse, for å kunne ta imot det Gud vil gi. Derfor utfordrer Gud oss også; ber oss stoppe opp og vende om. Vende om fra stresset, frykten, likegyldigheten, grådigheten, eller selvforakten. Vende om til Gud, til andre mennesker og til oss selv. La Gud være Gud. Vi utfordres til å bidra med det vi kan for at både våre egne og andre menneskers liv skal bli bedre å være i.

Karin Boye skriver: ”Du skal takka dina gudar/ når de bryter bort ditt skal/ verklighet og kärna/ blir ditt enda val.” Jeg kjenner at barnet i krybben, Ordet som tar bolig blant oss, bryter bort mitt skall, mitt filter, mine unnskyldninger - og holder meg fast; midt i virkeligheten, i det som virkelig betyr noe i livet. Dagen for de store ordene og Ordet med stor O. Folkens: Siste ord er sagt. Guds kjærlighet, i et menneskebarn, kom for å vise oss hvem Gud er, elske menneskene, gjøre bot for ondskapen, overvinne dødskreftene, lære oss det gode. Så store ord må vi bruke – for så stort er det!

(ps. Mors himmelske hærskare på kleshengeren er gjenbruk og mangfoldig. Julekrybben er hverdagsjulekrybben med Milla inkludert. Som jeg avsluttet prekenen i går: La oss være julekrybbe sammen, hele året - samles rundt Jesus, og bringe med oss de gavene vi har inn i fellesskapet:)

 

Velsignet julaften, 24/12 2026

Kjære alle FB-venner! Velsignet julaften, enten du feirer den eller ikke. Noen av oss sees kanskje i Domkirken kl.11 eller 13? Her er dagens preken:

I dag er det julaften! Jeg kjenner mange som har gledet seg stort til jul. Som koser seg i adventstiden, selv om de kanskje også kaver litt. Som gleder seg over god mat, julekonserter og -avslutninger, pynting og tradisjoner, lukter og smaker, julesangene og fellesskapet, gavekjøp og adventskalender.

Og jeg kjenner en del som har grudd seg. Fordi det er for vanskelig med maten, drikkingen, familien, ensomheten, økonomien - eller sorgen over alle tap.

Jeg har kjent på det mange ganger: Jula setter ting på spissen. Det fine blir enda finere, og det vonde blir enda vondere. Og det fineste blir stadig også det vondeste. Jeg kjenner det i hvert fall sånn, fordi når noe er skikkelig fint, skulle jeg så gjerne dele det med ham jeg har mistet. Så jula er for meg og resten av familien både mye glede og en hard arbeidsøkt – og det gjelder sikkert flere her. Juleglede og julesorg.

Livet er godt og vondt, og jula tåler det. Jeg elsker at vi har en julefortelling som kjenner både gleden, smerten og sorgen; et juleevangelium fullt av både liv og død, kosmisk englesang og kuruker, slitne og glade mennesker, stengte og åpne dører, fellesskap og flyktninger, knuste drømmer og nye håp. Ordet evangelium betyr godt nytt; godt nytt, midt i en fantastisk og forferdelig verden.

-Frykt ikke, sa engelen, -jeg forkynner dere en stor glede, det er født dere en frelser!

-Og det trenger vi! Vi klarer ikke fikse verden alene. Verden og vi er skapt og elsket av Gud, full av skjønnhet og kjærlighet, men verden og vi er også preget av det onde. Vi trenger frelse fra det onde i oss og rundt oss, og vi har fått det! I et lite barn i en krybbe; i en Gud som ble menneske og levde blant oss, elsker, elsker, elsker oss, ga sitt liv for oss, og overvant død og ondskap en gang for alle. Så stort er det! Siste ord er sagt, folkens, og det er ikke mørkets, ondskapens og dødens ord, men Guds, livets og kjærlighetens ord. Selv om det ikke alltid virker sånn. Selv om alt det onde og vonde er altfor nærværende.

Ennå lever vi midt i både liv og død, lys og mørke. I denne verden gjelder det å tro og håpe, elske og stå opp for det vi tror på, selv om det kan kreve mye av oss. Likevel forkynner julen en stor glede, fordi våre liv og våre fortellinger er innrammet av en mye større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der døden aldri har det siste ordet. Vi kan hjelpe hverandre å tro på det og hente kraft i det.

Frykt ikke! Selv om vi har mange grunner til å frykte; noen av oss mer enn andre. Lyset er kommet til verden, og mørket har ikke overvunnet det. Vi er aldri alene. Gud er blitt en av oss i Jesus og er oss alltid nær. Frykt ikke! For frykten dreper livet.

Det handler ikke om å lukke øynene for alt det vonde og vanskelige – om vi er så privilegerte at vi har mulighet for det. Men vi kan velge å tro på at døden en gang skal vike for gudsrikets krefter, og at vi her og nå er kalt til å elske Gud og elske vår neste og sette gode spor der vi er – og ta imot nåde, tilgivelse og nye muligheter fra Gud når vi kommer til kort. Vi er alltid elsket. Aldri alene. Midt i alt som er.

Ekte julestemning rommer både glede, sorg, håp og bekymring. Den første jula var faktisk ingenting på stell. Tar vi inn hvor rått juleevangeliet er? Høygravide Maria og bonuspappa Josef sendt på tvungen reising i et okkupert land, møter fulle herberger og stengte dører, føder i en stall, og blir flyktninger med et nyfødt barn for å berge livet. Altfor likt det som fortsatt skjer der den første julen skjedde, og altfor likt det mange mennesker opplever i verden i dag. Samtidig er den politiske debatten og det offentlige ordskiftet knyttet til de mest sårbare og utsatte blant oss, blitt mye hardere. Grunnleggende menneskerettig-heter er under press, grupper av mennesker blir omtalt og behandlet på en måte som krenker menneskeverdet, - enten det er snakk om flyktninger, asylsøkere, muslimer, jøder, uføre, transpersoner, fattige, eller andre. Hva gjør det med oss og vårt samfunnsengasjement at Gud ble menneske og født i en stall og ble flyktning som nyfødt? Som kirke og troende er vi kalt til å se Kristus i våre medmennesker, vise nestekjærlighet og arbeide for rettferdighet og fred der vi er – uansett hvilket politisk ståsted vi har.

I julen blir Gud menneske. Sann Gud og sant menneske på samme tid. Dét er julemysteriet. Jeg har lest og sagt det mange ganger, men jeg skjønner det ikke helt. Jeg bare tror det. Jeg tror at Gud er stor nok til å favne universet, være den kjærligheten og kraften som gir alt liv og redder oss fra det onde i oss og rundt oss. OG jeg tror at Gud har landet i oss; at Gud vet hva det er å være et sårbart lite menneske, være Gud med hud, fordi Gud har kjent det på sin egen kropp. Vi er aldri, aldri alene.

Det sies at jula varer helt til påske – men egentlig varer jula hele året. Gud kommer til oss og er oss alltid nær. Her og nå. Og når vi går ut herfra. Og når hverdagen er i gang igjen. Og når vi en gang skal møte døden. For å minne meg på det, har jeg en helårs julekrybbe. Den er liten og solid, kan tas med overalt og tåler en støyt. En helårs hverdagsjulekrybbe for hverdagstroen. Den korter ned veien mellom julemysteriet og hverdagen. Den krybben minner meg daglig på den allmektige Gud som lot seg føde i verden som et hjelpeløst barn. Krybben minner meg på alle de barn som ligger i halm eller trau, eller på gata rundt om i verden, fordi de tilfeldigvis ble født i Gaza eller Moria, I Kiev eller Sudan. Julen leves og feires i luksushus og flyktningeleirer, i slott, i fengsel, på sykehus og på gata. I dag går kollekten til Kirkens Nødhjelps arbeid blant noen av verdens mest sårbare, i en tid da både de og mange andre humanitære organisasjoner må kutte radikalt på grunn av færre ressurser – så gi det du kan.

Hvordan nærer vi håpet i disse tider? Jeg synes biskop Marianne Budde svarte godt da hun sa: «Vi trenger ikke framstå som håpefulle overfor Gud. I julen inviterer Gud oss til åpne våre hjerter og motta håp og praktisere håp, gjennom å lene oss på de hellige tradisjoner som inspirerte våre forfedre til å holde håpets lys levende og bringe det videre til oss.»

Julenatt sang englene på Betlehemsmarken: «Ære være Gud i det høyeste.» Jeg tror de også sang «Ære være Gud i det dypeste», for Gud er over alt. Selv på de mørkeste steder. Men for at flest mulig skal få kjenne at Gud er nær, må vi la Gud bli menneske også gjennom oss og våre ord og handlinger. La oss sammen være en julekrybbe! både til fest og hverdags; der vi flokker oss rundt Jesus, med de gavene vi har med inn i fellesskapet, og tenner lys i mørket. God jul – midt i alt som er!

 

Julepreken, 24/12 2025

Vi er fremme, og fordi Gud kom til oss er vi aldri alene. Tusen takk for følget i disse små kalenderbøkene, og for alle hyggelige meldinger om dem

 

 

 En velsignet jul til deg der du er – midt i alt som er.

Her er dagens preken - kanskje noen av oss sees i Domkirken kl.11 eller 13?

 

I dag er det julaften! Jeg kjenner mange som har gledet seg stort til jul. Som koser seg i adventstiden, selv om de kanskje også kaver litt. Som gleder seg over god mat, julekonserter og -avslutninger, pynting og tradisjoner, lukter og smaker, jules angene og fellesskapet, gavekjøp og adventskalender.

Og jeg kjenner en del som har grudd seg. Fordi det er for vanskelig med maten, drikkingen, familien, ensomheten, økonomien - eller sorgen over alle tap.

Jeg har kjent på det mange ganger: Jula setter ting på spissen. Det fine blir enda finere, og det vonde blir enda vondere. Og det fineste blir stadig også det vondeste. Jeg kjenner det i hvert fall sånn, fordi når noe er skikkelig fint, skulle jeg så gjerne dele det med ham jeg har mistet. Så jula er for meg og resten av familien både mye glede og en hard arbeidsøkt – og det gjelder sikkert flere her. Juleglede og julesorg.

Livet er godt og vondt, og jula tåler det. Jeg elsker at vi har en julefortelling som kjenner både gleden, smerten og sorgen; et juleevangelium fullt av både liv og død, kosmisk englesang og kuruker, slitne og glade mennesker, stengte og åpne dører, fellesskap og flyktninger, knuste drømmer og nye håp. Ordet evangelium betyr godt nytt; godt nytt, midt i en fantastisk og forferdelig verden.

-Frykt ikke, sa engelen, -jeg forkynner dere en stor glede, det er født dere en frelser!

-Og det trenger vi! Vi klarer ikke fikse verden alene. Verden og vi er skapt og elsket av Gud, full av skjønnhet og kjærlighet, men verden og vi er også preget av det onde. Vi trenger frelse fra det onde i oss og rundt oss, og vi har fått det! I et lite barn i en krybbe; i en Gud som ble menneske og levde blant oss, elsker, elsker, elsker oss, ga sitt liv for oss, og overvant død og ondskap en gang for alle. Så stort er det! Siste ord er sagt, folkens, og det er ikke mørkets, ondskapens og dødens ord, men Guds, livets og kjærlighetens ord. Selv om det ikke alltid virker sånn. Selv om alt det onde og vonde er altfor nærværende.

Ennå lever vi midt i både liv og død, lys og mørke. I denne verden gjelder det å tro og håpe, elske og stå opp for det vi tror på, selv om det kan kreve mye av oss. Likevel forkynner julen en stor glede, fordi våre liv og våre fortellinger er innrammet av en mye større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der døden aldri har det siste ordet. Vi kan hjelpe hverandre å tro på det og hente kraft i det.

Frykt ikke! Selv om vi har mange grunner til å frykte; noen av oss mer enn andre. Lyset er kommet til verden, og mørket har ikke overvunnet det. Vi er aldri alene. Gud er blitt en av oss i Jesus og er oss alltid nær. Frykt ikke! For frykten dreper livet.

Det handler ikke om å lukke øynene for alt det vonde og vanskelige – om vi er så privilegerte at vi har mulighet for det. Men vi kan velge å tro på at døden en gang skal vike for gudsrikets krefter, og at vi her og nå er kalt til å elske Gud og elske vår neste og sette gode spor der vi er – og ta imot nåde, tilgivelse og nye muligheter fra Gud når vi kommer til kort. Vi er alltid elsket. Aldri alene. Midt i alt som er.

Ekte julestemning rommer både glede, sorg, håp og bekymring. Den første jula var faktisk ingenting på stell. Tar vi inn hvor rått juleevangeliet er? Høygravide Maria og bonuspappa Josef sendt på tvungen reising i et okkupert land, møter fulle herberger og stengte dører, føder i en stall, og blir flyktninger med et nyfødt barn for å berge livet. Altfor likt det som fortsatt skjer der den første julen skjedde, og altfor likt det mange mennesker opplever i verden i dag. Samtidig er den politiske debatten og det offentlige ordskiftet knyttet til de mest sårbare og utsatte blant oss, blitt mye hardere. Grunnleggende menneskerettig-heter er under press, grupper av mennesker blir omtalt og behandlet på en måte som krenker menneskeverdet, - enten det er snakk om flyktninger, asylsøkere, muslimer, jøder, uføre, transpersoner, fattige, eller andre. Hva gjør det med oss og vårt samfunnsengasjement at Gud ble menneske og født i en stall og ble flyktning som nyfødt? Som kirke og troende er vi kalt til å se Kristus i våre medmennesker, vise nestekjærlighet og arbeide for rettferdighet og fred der vi er – uansett hvilket politisk ståsted vi har.

I julen blir Gud menneske. Sann Gud og sant menneske på samme tid. Dét er julemysteriet. Jeg har lest og sagt det mange ganger, men jeg skjønner det ikke helt. Jeg bare tror det. Jeg tror at Gud er stor nok til å favne universet, være den kjærligheten og kraften som gir alt liv og redder oss fra det onde i oss og rundt oss. OG jeg tror at Gud har landet i oss; at Gud vet hva det er å være et sårbart lite menneske, være Gud med hud, fordi Gud har kjent det på sin egen kropp. Vi er aldri, aldri alene.

Det sies at jula varer helt til påske – men egentlig varer jula hele året. Gud kommer til oss og er oss alltid nær. Her og nå. Og når vi går ut herfra. Og når hverdagen er i gang igjen. Og når vi en gang skal møte døden. For å minne meg på det, har jeg en helårs julekrybbe. Den er liten og solid, kan tas med overalt og tåler en støyt. En helårs hverdagsjulekrybbe for hverdagstroen. Den korter ned veien mellom julemysteriet og hverdagen. Den krybben minner meg daglig på den allmektige Gud som lot seg føde i verden som et hjelpeløst barn. Krybben minner meg på alle de barn som ligger i halm eller trau, eller på gata rundt om i verden, fordi de tilfeldigvis ble født i Gaza eller Moria, I Kiev eller Sudan. Julen leves og feires i luksushus og flyktningeleirer, i slott, i fengsel, på sykehus og på gata. I dag går kollekten til Kirkens Nødhjelps arbeid blant noen av verdens mest sårbare, i en tid da både de og mange andre humanitære organisasjoner må kutte radikalt på grunn av færre ressurser – så gi det du kan.

Hvordan nærer vi håpet i disse tider? Jeg synes biskop Marianne Budde svarte godt da hun sa: «Vi trenger ikke framstå som håpefulle overfor Gud. I julen inviterer Gud oss til åpne våre hjerter og motta håp og praktisere håp, gjennom å lene oss på de hellige tradisjoner som inspirerte våre forfedre til å holde håpets lys levende og bringe det videre til oss.»

Julenatt sang englene på Betlehemsmarken: «Ære være Gud i det høyeste.» Jeg tror de også sang «Ære være Gud i det dypeste», for Gud er over alt. Selv på de mørkeste steder. Men for at flest mulig skal få kjenne at Gud er nær, må vi la Gud bli menneske også gjennom oss og våre ord og handlinger. La oss sammen være en julekrybbe! både til fest og hverdags; der vi flokker oss rundt Jesus, med de gavene vi har med inn i fellesskapet, og tenner lys i mørket. God jul – midt i alt som er!

 

Statusoppdatering, 23/12 2025

Etter morgenturen med Milla i dag er graven pyntet litt til jul - takknemlig for å bo så nær den. De siste par ukene har vært enda travlere enn forventet, da mor plutselig fikk plass på Fagerborghjemmet og vi måtte tømme leiligheten på omsorg pluss før jul. Søster Johanne kom fra Stavanger og var ryddesjef og superhelt

 

 

Å se gjennom et utall album, papirer og andre ting som veide uendelig mange kilo, og finne ut hva som skulle med videre, var en både fin og krevende jobb. Fant blant annet et skriftlig bevis for at jeg var en særdeles from OG selvbevisst men ikke særlig god poet da jeg var 9 år. Jeg var veldig glad i mine besteforeldre, særlig morfar, og han var nok en varmere og mer deltakende bestefar enn far - lærte meg blant annet å gå på ski og vaske bil. Gunnar Bondevik var prest og indremisjonsmann, og nok en både god og streng forkynner - jeg satser på at jeg har fått med meg det beste.

Når jeg nå sitter med de siste prekenforberedelser til i morgen og 1.juledag, går tankene mine blant annet til stedet for juleevangeliet; til biskop Sani Ibrahim Azar, ny biskop Imad Haddad og våre andre venner i Evangelical Lutheran Church of Jordan and the Holy Land (ELCJHL). Situasjonen deres er fortsatt svært krevende. Dere som ber, ta dem gjerne med i deres bønner. Dessuten går det an å vippse en julegave til dem på 609350 (DNK Kirkerådet ELCJHL)

 

Preken om marias lovsang, 21/12 2025

Da jeg startet som biskop i slutten av februar, satte jeg meg et hårete mål om å komme innom alle menighetene i Oslo, Asker og Bærum (som sammen med den nasjonale Døvekirkens utgjør Oslo Bispedømme), i løpet av mitt første år. Takket være velvilje og innsats fra mine medarbeidere, både administrasjonen og prostene, har det latt seg gjøre, og jeg har sett og opplevd så mye fint og hatt så mange gode samtaler om folkekirken. I dag, da jeg hadde gudstjeneste i Lambertseter kirke, hadde jeg vært rundt!! Gøy:).

Erle og Sol ble døpt, og mange ildsjeler bidro i dag: Synnøve, Eivind, Heidi og Liv var medliturger, Steinar ønsket alle velkommen i døra som kirkevert, Julia var kirketjener, Mari var sjef over kirkekaffen (og sikkert mye annet), og Øyvind ledet oss musikalsk (dette var navnene på husk, sorry om jeg glapp på noe). Mange hadde funnet veien til kirken denne siste søndagen før jul, blant annet Sidsel Wold, Ellen Alveberg og Trine Sollie.

Etterpå bar det ned til feiringen av 100-års jubileet til den svenske Margaretakyrkan, der jeg fikk være del av et godt økumenisk fellesskap. Biskop Erik fra Visby stift ledet gudstjenesten, jeg prekte, og her er dagens preken (inkludert selve Marias lovsang, ikke bare versene før):

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.

Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyet de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og kom i hu sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Vi har nettopp hørt introen og noen av de mest berømte ordene i Bibelen: Marias lovsang, Magnificat. Lovsangen bryter fram i møtet med Elisabeth og velsignelsen hun ga Maria. Elisabeth tilbød Maria gjestfrihet, kvinnefellesskap og myndig velsignelse av det store oppdraget Maria hadde fått, i en helt sikkert svært krevende livssituasjon. La Elisabeth inspirere oss alle; gjestfrihet, velsignelse og fellesskap trengs mer enn på lenge.

Magnificat er en lovsang som ikke avhenger av at livet er på stell og framtida lys. En lovsang midt i usikkerhet og opplevd sårbarhet, fylt av protest og takk på samme tid; en lovsang som trassig holder Gud fast i Guds løfter.

Marias lovsang leses, resiteres og synges over hele verden – hver eneste dag. Ordene har inspirert Bach, Mondeverdi Vivaldi, Rachmaninoff, Arvo Pârt og mange flere av verdens fremste komponister. Antakeligvis er røttene til denne sangen enda mye eldre enn Maria; vi hører gjenklang av for eksempel Hannas sang tusen år tidligere, da hun overga sin sønn Samuel til tjeneste i tempelet, slik hun hadde lovet.

Hovedmotivet her går igjen i mange, mange andre troserfaringer som også er nedskrevet i Bibelen: Troen på en Gud som har valgt side i den konflikten som har gått gjennom hele historien - konflikten mellom de rike og de fattige, de herskende og de undertrykte. Gud står på småfolks side, der makten undertrykker og skaper urett. Det er nettopp fordi denne erfaringen, dette gudsbildet, er så tydelig i Marias lovsang, at sangen visstnok ble forbudt som prekentekst i Guatemala under diktaturet. Dens revolusjonære kraft var for stor.

Gjennom hele historien, også i dag, har Gud og Guds navn blitt brukt og misbrukt av mange slags grupper og herskere. Men det går en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen, fra profetene i det Gamle Testamentet, til Jesus og videre til de første menighetene, som tegner bildet av en Gud som har særlig omsorg for de undertrykte, de stemmeløse, de utstøtte, og som byr oss stå opp mot utnyttelse og urett. Marias lovsang står i denne tradisjonen. Denne sangen blir ekstra sterk inn mot jul og fortsettelsen av Marias fortelling gjennom juleevangeliet: tvungen reising for å registreres av okkupasjonsmakten, fulle herberger, og nødvendigheten av å bli flyktning med et nyfødt barn for å berge livet hans. For ikke å snakke om den pågående krigen der nå.

Maria og hennes lovsang utfordrer oss kirker og troende i nord, som samlet sett hører til de rike og mektige. I Marias lovsang er det nettopp de mektige og de rike det går dårlig med. De støtes ned fra sine maktposisjoner og sendes tomhendte bort, mens de sultne mettes med gode gaver. For at rettferdighet skal skje. Midt i krig, konflikt og opprustning, er det vanskelig å høre de stemmene som arbeider for forsoning og fred, og som roper på en mer rettferdig fordeling av verdens goder. Tvert om kan det virke som vi er mest opptatt av å sikre oss selv, og det offentlige ordskiftet om de mest sårbare og utsatte blant oss har blitt langt hardere. Som kirke må vi øve oss på å løfte alles menneskeverd hele tiden, også i måten vi snakker om politikk og samfunn på.

I møte med Marias lovsang og Bibelens mange andre radikale tekster om rikdom, fattigdom og rettferdighet, blir det helt nødvendig for meg å spørre: hvordan bruker jeg – og vi - det jeg eier og det jeg tjener og de ressursene jeg ellers har? Hva gjør jeg for å bidra til at verden skal bli mer rettferdig og bedre for flere? Hvilken Gud bekjenner jeg, med de valgene jeg tar og den måten jeg lever på? Hvilke fellesskap blir jeg medlem av og engasjerer meg i, for å styrke demokratiet, fredsarbeidet og gode politiske veivalg framover?

Utgangspunktet for Marias lovsang er likevel ikke politisk; utgangspunktet er den Gud hun tror på. Sangen starter ikke med de politiske konsekvensene, men med en glad takk for Guds inngripen i hennes liv. Maria, gudfødersken, bærer Gud under sitt hjerte og gir Gudsbarnet til verden. Marias lovsang kombinerer en ydmykhet og lydighet i forhold til Gud, med en sunn selvbevissthet, stort mot, og en glede over det hun får være med på. Derfor kan hun også være et inspirerende forbilde i den gode ydmykheten, på tvers av ulike politiske ståsteder.

Den danske poeten Helle Søtrup har et kort dikt som sier det meste om den gode ydmykheten: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.» Eller som en av mine muslimske venninner siterer: «Den som bøyer seg for Allah kan stå oppreist for hvem som helst.» Knelende blir allting større. Også jeg selv. VEL. Det kommer an på hvem vi kneler for! Det er mange stemmer, mange krefter som vil ha vårt fokus og vår hengivenhet, ikke minst i disse dagene før jul. Som vil ha oss til å knele, med hjerte, oppmerksomhet og lommebok.

Det er ikke uten grunn at Jesus advarer mye mot penger og rikdom, og sier at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon. Mange er redde for religiøs hjernevasking, for så vidt med rette. Men hva med all den andre hjernevasken? Samfunnet er jo ikke fritt for ideologisk påvirkning om ikke Gud er på kartet? Hva med alle de andre gudene som vil ha makt over oss, gjennom å spille på våre lengsler og begjær, vår angst for ikke å være bra nok, vår frykt for å gå glipp av noe, vår uro for verden? Hvem lytter vi til, hvem lar vi påvirke oss?

For et par måneder siden fornyet jeg passet mitt, som holdt på å gå ut. Da jeg sto med det oppklipte passet som ble utstedt i 2015, slo det meg hvor mye jeg den gang ikke visste om årene som lå foran. Jeg visste ikke da at jeg selv nesten skulle dø i en sykkelulykke to år senere. Jeg visste ikke at jeg tre år etter det igjen skulle følge min elskede mann Lars Kristian gjennom sykdom og død. Det slo meg der jeg sto med det oppklipte passet, at jeg egentlig var glad for at jeg ikke visste i 2015 hva som lå foran meg. Vi vet ikke alltid hva som kommer, men vi kan vite hvem vi møter det sammen med: Gud er nær, midt i alt som er. Vi er aldri alene. Julen roper det.

En av dagens lesetekster gir oss ett av de fineste navnene på Gud jeg vet. Håpets Gud. “Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft,» hørte vi. Det er det håpet som gjennomsyrer Marias lovsang - og englenes lovsang julenatt.

La oss synge, lese og lytte til Marias lovsang og andre lovsanger, som holder oss fast i både takken for Guds gode gaver, håpet, OG protesten mot alt som ikke er som det skulle være. La oss bygge fellesskap som Elisabeth og Maria, preget av gode menneskemøter, gjestfrihet, solidaritet og bønn.

På vei inn i et nytt år kan verden og livet virke temmelig overveldende. Vi kan kjenne på avmakt og håpløshet, noen hver. Men julen forteller om hvor mye kraft det ligger i en guddommelig kjærlighet som valgte å gi seg selv til oss og for oss. Troen og håpet sier at vi alltid er elsket. At vi aldri er alene. At vi aldri må slutte å bry oss. At Guds kjærlighet er sterkere enn alt. Midt i julegleden og julesorgen; midt i alt som skjer i verden; midt i alt som er. Så la oss synge med Maria!

 

Statusoppdatering, 20/12 2025

I går deltok jeg er på skole gudstjeneste i Ris kirke, sammen med kunnskapsministeren og over 400 elever. Oslo er et svært mangfoldig bispedømme, med ulike tradisjoner også når det gjelder dette, tilpasset den lokale konteksten. Skolekoret og 5.trinn gjorde en strålende innsats og sang så det ljomet, og den delvis dramatiserte framføringen av juleevangeliet var levende, høytidelig og morsom. Ellers er helgen preget av at mor har fått plass på Fagerborghjemmet, som er et nydelig sted, og dermed tømmer vi og rydder ut et sted, og julepynter et annet.

I morges var jeg på Helgemorgen i en fin samtale om jul og sorgarbeid, og fortalte blant annet om den danske folkekirken, der flere kirker har en egen Blue Christmas/ julesorggudstjeneste før jul. I morgen skal jeg ha gudstjeneste i Lambertseter kl 11 og preke i Margaretakyrkan kl 14

gleder meg!

Statusoppdatering, 18/12 2025

Når Solvor Lauritzen er på jobb i Oslo, bor hun hos meg. Solvor er forsker på MF, og forsker på romsk historie og rettigheter for den romske minoriteten, og akkurat nå har hun kuratert en utstilling på HL-senteret, sammen med tre romske forskere og en romsk kunstner: «500 years of Roma slavery – «who could I have been had I had the truth?»

Dagen startet med en omvisning der – i et nærmest sakralt rom. Historien om det romske slaveriet formidles gjennom 16 oppslag, 8 på hver side, med sterke sitater, korte tekster, borende spørsmål og tydelige illustrasjoner (skulle hatt bilde av dem også, men dra og se!). De er del av åtte hvite vinger, som dras ned av noen metallrør på midten, som symboliserer å holde noen nede som skulle vært frie. Jeg lærte mye nytt, ikke minst når det gjelder å forstå situasjonen til de fattige tilreisende i byen vår. Takk, Solvor! (utstillingen står ut februar, kan anbefales).

I kveld deltok jeg på Hanukkah-markeringen nede på Rådhusplassen. Denne jødiske høytiden varer i åtte dager, markerer gjeninnvielsen av tempelet, og er gjerne en lysfest med barna i sentrum. Til jødiske venner: God Hannukah, midt i alt som er. I år er feiringen preget av terrorangrepet på Bondi Beach på søndag, og det er viktig å slå ring rundt den jødiske minoriteten vår og stå opp mot hat - både mot den jødiske og andre minoriteter. Sånn sett hang denne dagen sterkt sammen.

 

Hilsenen sendt fra Mellomkirkelig, 16/12 2025

Kjære FB-venner. Jeg deler her hilsenen sendt fra Mellomkirkelig Råd til DMT i går, etter terroren på Bondi Beach:

"Kjære venner i Det Mosaiske Trossamfund.

Vi er rystet over det tragiske terrorangrepet som fant sted i Sidney i Australia i går 14. desember. Vi fordømmer denne ekstremismen på det sterkeste. Det at det skjedde som en del av Hanukkah-feiringen gjør dette til en hendelse som nok kjennes enda mer opprivende.

Vi vet at denne hendelsen bidrar til enda mer frykt også i Norge. Og vi vil gjenta at forpliktelsen til å bekjempe antisemittisme og annen ekstremisme er også vårt ansvar, jfr også utredningen som kom i fjor, og ønsker en fortsatt dialog med dere om dette og andre tema som den berører.

Fra Den norske kirke vil vi uttrykke tydelig at vi står vi sammen med dere i denne tunge tiden, dere er ikke alene.

Vi tenner våre lys i solidaritet og håp."

 

Preken matt. 11, 2ff, 16/12 2025

I kveld ber jeg for alle som er rammet av terror og vold og alle som er redde.

Jeg har vært på julekonsert i Vardåsen kirke i kveld, der 160 sangere   i aspirant-, barne-, ungdoms- og voksenkor, akkompagnert av flinke musikere og ledet av sin fabelaktige dirigent Yngvild Wattum Stuksrud, sang lys og håp knyttet til barnet i krybben inn i oss. I prekenteksten hører vi om søskenbarna Johannes og Jesus som voksne, og selv om vi ikke vet tonefallet i teksten, rommer Johannes sitt spørsmål om Jesus sårbarhet, tvil og håpløshet som mange kan kjenne på når det røyner på. Her er en preken til dagens tekst:

Matt.11, 2ff: "I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte:  3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»  4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.  6 Og salig er den som ikke vender seg bort fra meg.»

Jesus vitner om Johannes

 7 Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden?  8 Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott.  9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet! 10 Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg."

”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Spørsmålet kommer fra en som satset mer enn de fleste på at Jesus var den han sa han var. Johannes ga avkall på alt. Han flyttet ut i ørkenen hvor han levde på gresshopper og villhonning og var profet. Han brukte livet sitt på å fortelle mennesker at himmelriket har kommet nær, og at vi trenger å vende om og ta en ny kurs. Han tålte spott, trusler, motstand og forfølgelse. Han hadde mot til å kritisere makten, og herskerens umoral.

I vår tekst sitter Johannes fengslet og er truet på livet, pga sin tro og sin forkynnelse. Det er nok tøffe tak. Og det kan virke som han begynner å tvile på hele prosjektet. Var virkelig Jesus den han sa han var; den som skulle komme og frelse menneskene og bringe Gudsriket til jorda?

Vi vet selvfølgelig ikke hva Johannes følte. Men han gir i hvert fall stemme til mange troende og tvilende mennesker. Mennesker som har satset mye på å dele tro med andre, kjempe mot urettferdighet og holde håpet levende. Mennesker som har trodd og håpet på Gudsrikets forvandlende kraft. Mennesker som har kjempet for å gjøre verden til et bedre sted. Eller som i eget liv har opplevd at de har fått altfor mye å bære. Og som har opplevd så mye motstand og vanskelig-heter at tvilen og slitenheten tærer på både livsmotet og overbevisningen. ”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” – ”Går dette egentlig riktig vei?”

Som student besøkte jeg Guatemala. Der traff jeg prestestudenter som sto under et enormt press fra myndighetene om å ikke engasjere seg i kampen for demokrati og menneskerettigheter – da ville de med stor sannsynlighet bli fengslet og drept. Alternativet var å lukke øynene for all undertrykkelse og urettferdighet, forkynne den tro som det diktatoriske regimet forlangte, og dermed sikre sin egen trygghet.

De levde og studerte under helt andre forhold enn jeg gjorde her. Og de fortalte både om sterkt håp og stor glede midt i alt det vanskelige, og om frykten, utmattelsen og tvilen som kunne gnage i stykker det meste. Var troen på Jesus og kallet fra kirken virkelig verdt all motstanden? Var han den som skulle komme – eller venter vi på en annen befrier, som tydeligere seirer her og nå over mørket, ondskapen og urettferdigheten?

Jeg må innrømme at jeg er glad jeg ikke satt med de valgene mine guatemalanske kolleger gjorde. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt mot til å gjøre det jeg visste var rett. Jeg håper det.

Man skal ikke stikke verken håpet eller skinnebenet for langt fram, sa Epiktet, en av de gamle grekere, for da får det fort en smell. Både håpet og skinnebeinet får lett blåmerker; og det gjør vondt. Noen opplever at de er blitt skuffet, sveket eller slått i bakken så mange ganger, at de ikke orker å håpe lenger. Jeg kan forstå det. Jeg har selv i en vanskelig periode i livet kjent på at det var for vondt å senke guarden, for vanskelig å la seg selv håpe, og nok en gang skulle bli skuffet når en god forandring uteblir. Heller da krype sammen og være forberedt på det verste. Men da stenger vi fort av store deler av oss selv og av livet. Prisen er høy for å la være å håpe.

Jeg tror ikke håpet kan stilles som et krav, verken fra Gud eller mennesker. Det er vanskelig å håpe på kommando. Det er slitsomt og frustrerende å bli tvunget til å være optimist og tenke positivt når håpet er tynt, skjørt og slitent. Men vi kan hjelpe hverandre til å holde fast eller bli holdt fast i et håp, som ikke nødvendigvis handler om noen gode følelser, men som mer er en bønn. Slik salmedikteren Svein Ellingsen kan låne oss ord: ”Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.” Den bønnen har jeg bedt mange ganger.

”Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?” Johannes sitt spørsmål til Jesus forble ikke ubesvart. Jesus ber disiplene fortelle Johannes om det de selv ser og hører: at blinde ser, lamme går, spedalske renses, døde står opp, evangeliet forkynnes for fattige. Svaret Jesus gir inneholder en enorm bekreftelse for Johannes. Både på hvem Jesus er, og på hvem Johannes selv er. Johannes får vite hva som skjer rundt Jesus; at store tegn og mirakler skjer, at mennesker får nye liv og muligheter, at de fattige ikke lenger holdes utenfor. Det som skjer, må jo styrke håpet og troen om at Jesus er den han sier han er, og at det er verdt å kjempe for og rydde vei for at mennesker kan møte Gud. Johannes får nok også høre Jesu sterke anerkjennelse av Johannes selv og det han har gjort.

Johannes var veirydder. Han betalte en høy pris for at andre mennesker skulle få høre om Jesus. Oppdraget hans var å rydde bort hindre og steiner for folk, så de kunne møte Jesus og følge ham.

Det finnes mange slags ulike hindre for at mennesker møter Gud, selv om Gud er kommet til oss. Noen har dårlige erfaringer med troende mennesker og med kirken, og har opplevd oss fordømmende, kranglete, redde; eller bare opptatt av å omvende folk. Andre har aldri har opplevd at det ble snakket om tro eller åndelige ting i deres oppvekstmiljø, og de strever med å finne ord for egen leting eller overbevisning. Andre igjen synes bare hele konseptet tro på Gud er litt livsfjernt, eller har aldri hørt noen fortelle om troen sin på en engasjert og forståelig måte. Dessuten finnes det mange mennesker i verden som aldri har hørt om Jesus Kristus, eller som lever i samfunn hvor det er forbundet med livsfare å bli kristen.

Gjennom historien har Gud kalt stadig nye veiryddere. Det trengs. Det finnes fremdeles steiner å rydde vekk, det er mange hindre som stenger for tro og etterfølgelse. Derfor trengs det stadig nye mennesker som tør å fortelle at historien om barnet i krybben er mer enn julestemning og eventyr. Som våger å dele tvil og håp. Som tør å dele tro, i ord og handling, på ulike måter. Det trengs smittsomme kristne. Veiryddere som lever troen i hverdagen.

”Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.” Noe nytt er på gang. Det som skjer, av gode annerledesting, er tegn på det som skal komme. Tegn på Gudsriket: Mennesker som har vært holdt utenfor, tas inn igjen i fellesskapet. Fattig og rik stilles på lik linje med samme verdi. Mirakler skjer. Håp blir sterkere. Alt dette skjer også midt i kriser, sorg og vanskeligheter.

Advent ber oss håpe, holde ut, ta imot. Og hjelpe andre til å håpe, holde ut og ta imot. Rydde vei i vårt eget liv og vårt eget indre, så Gud kan få rom hos oss. Og rydde vei for hverandre, så vi gjennom hverandre kan få møte Guds kjærlighet.

 

Statusoppdatering, 14/12 2025

Velsignet søndag. Midt i alt som er. I dag fikk jeg delta på Sing Along’s julespill i Grefsen: helt ufattelig bra

 

 

! Diakon Marit så for mange år siden et behov, og nåværende Dirigent Anne Grethe, sammen med ektemann (og daværende prest i Grefsen) Sigmund, og en god ledergjeng, dro i gang dette i 2009, og nå er det smekkfull kirke når Sing Along hvert år setter opp både julespill og påskespill. Den månedlige lørdagskafeen er et viktig miljø inn i dette, og det er et godt samarbeid med bydelen. Omtrent 30 medvirkende med ulike funksjonsvariasjoner fra ulike boliger i bydelen, deres assistenter, 100 frivillige, musikere og solister, tar oss gjennom juleevangeliet og 14 for meg kjente og ukjente julesanger, og vi får synge med. Så mye innlevelse, glede, fokus, varme og mestring. Stort rom for oss alle. I disse tider, der noen verdensledere tydeligere enn på lenge utfordrer felleskap og mangfold, sårbarhet og empati, opplever jeg dette som motkultur og håpstegn. Og jeg tror mange av oss andre kan lære av Grefsen

 

Tusen takk! takk til blant annet hyrde Hansine, konge Ivar, julekjoledronning Camilla, dronningene(?) Caroline og Tove, May Elusabeth alias Maria - jeg håper å få det med meg neste år også

 

Ps: hadde glemt snippen i dag, men Arne prest fikset kartongbit til jeg skulle synge velsignelsen

 

 

Statusoppdatering, 13/12 2025

I går kveld fikk jeg åpne helgen med julekonserter i Oslo Domkirke - fem nesten utsolgte konserter på en helg, med de fem korene i domkirken og Trefoldighet, og et knippe dyktige musikere anført av kantorene Markus André og Tjark. Nytt og gammelt, kjent og noe mer ukjent, i en salig miks - med kor fra fire ulike steder i kirken. Himmelsk lovsang, rett og slett, som ga meg kraft og lindring. Takk

 

Utpå kvelden dro jeg videre opp til ungdomsklubben i Bekkelaget kirke, der menighetspedagog Erlend, Anna, Victoria, og en bra gjeng samles på fredagskveldene - til brettspill, prat, kakao og fellesskap - og med slush- og popkorn-maskiner på kjøkkenet

 

. På kveldssamling var telyskorset klart, gitaren med, og jeg delte erfaringer fra egen oppvekst i strøket, og egen tro når livet er tøft. Så fin gjeng

 

 

I dag var jeg invitert på Oslo Fagottkors julekonsert - like magisk som i fjor

 

 

glitrende show, bokstavelig talt, fantastisk sang, koreografi, kostymer og skift, arrangementer som boblet av overskudd, humor og alvor og sterke personlige historier. Vi lo og fikk klump i halsen, og ble dypt imponert. Takk

 

Det finnes mange flotte musikk- og kulturopplevelser i kirkene i adventstiden. Mange har inngangsbilletter som naturlig nok koster en del, men på Oslo bispedømmes hjemmesider finner du også oversikt over gratisarrangementer jul og advent 2025. Vel møtt!

 

Statusoppdatering, 12/12 2025

I dag fikk jeg være med på en av Bispegårdens årvisse tradisjoner før jul: at vi får ta imot elever fra Gamlebyen skole, tvers over gata, som kommer på besøk i Santa Lucia-tog. Lucia var en modig, ung jente, som trosset makta og spredte lys i mørket. Vi fikk glitter, tente lys, sang og bøttevis med sjarm – de fikk lussekatter, pepperkaker, klementiner og saft. Yrja og Juna var 2x Lucia, og stilte til fotografering med rektor og meg. Elevene fra 3.trinn fortalte hvor glade i de var i skolen sin, og vi snakket om fellesskap, mangfold og tradisjoner. I min korte hilsen understreket jeg at religion, tro og livssyn både kan brukes til å splitte oss i «vi» og «dem» og til å bygge bro og lage et stort «vi». Jeg fortalte at jeg selv har familie og nære venner som har annet livssyn/ annen tro enn jeg, og at mangfold og uenighet ikke er farlig. Når vi skal bygge bro, må vi jo ha et godt feste i hver vår side, det kan jo være vanskelig å starte en bro på midten? Vi skal bare snakke skikkelig sammen og si tydelig fra når noen snakker stygt om andre eller stenger dem ute. Både i skolegården og ute i verden. Takk, Gamlebyen 3.trinn, la oss alle tenne lys!

 

Statusoppdatering, 10/12 2025

Dagen startet med møte på skjerm med mine bispekolleger (her på slottsplassen sist uke). Jeg lærer mye av dem alle, og setter stor pris på dem. Ellers er mine tanker i dag i stor grad i Venezuela. Jeg bodde i Caracas et år da jeg var 16, hos en venezuelansk vertsfamilie, og har holdt kontakt og vært tilbake flere ganger. Det var et skikkelig krevende og livsforvandlende år. Jeg gikk på katolsk nonneskole for jenter, fant min første store kjærlighet, lærte for første gang et annet språk så godt at jeg snakket det i søvne, ble forelsket i salsa og gaita, venezuelanske såpeoperaer, arepas y carraotas negras, Avila-fjellene og strendene.

Meningene om dagens fredsprisvinner er sterke og delte. Jeg er også delt, men håper og ber om at prisen og oppmerksomheten den bringer med seg, kan bidra til helt nødvendige endringer. Landet er i dyp økonomisk, politisk og sosial krise, og stadig mindre demokratisk. 8 millioner har flyktet, min vertsfamilie er spredt i Argentina, Ecuador, Mexico, Canada, og USA, i tillegg til hjemlandet. Venezuela, mi (extra)patria querida - viva!

 

Preken til dagens tekst, 07/12 2025

I dag tok jeg en bispevisitt til SEM-huset! Ligger i Bekkelaget og Ormøy menigheter, har vært et eget lokalt gudstjenestefellesskap to søndager i måneden siden slutten av 80-tallet. Prest dekkes av bispedømmet, men pianist og andre nødvendige oppgaver fikser de selv. Eilert Rostrup har ledet SEM-komiteen siden 2008, og jeg har inntrykk av at det er mange dugnadsvillige folk her. Danseskolen Curio var med i dag på ‘hip-hop i advent’ - lykketreff da jeg er mer enn gjennomsnitt glad i det:). Fredrik, kollega fra bispedømmekontoret, spilte piano og ledet sangen, og Magne prest dro fram gitaren og stilte med egenprodusert Guds julekalender for prekenen. Takk for i dag!

Og her en preken til dagens tekst:

Bli med inn i tre knagger fra dagens tekst: 1.La ikke hjertet bli grepet av angst. 2.Tro på Gud og tro på meg. 3.I min fars hus er det mange rom.

1.LA IKKE HJERTET BLI GREPET AV ANGST

I dag møter Jesus oss med ordene: ”La ikke hjertet bli grepet av angst!” Hva har du angst for? Jeg frykter sykdom, smerte, tap av de jeg er glad i, krenkelser. Jeg frykter en utvikling mot en enda mer urettferdig, polarisert og lidelsesfylt verden, ødelagt av kriger og konflikter, naturtap og klimaendringer. Halvparten av oss i Norge oppgir visstnok at vi frykter en tredje verdenskrig i egen levetid.

Frykten gir meg nok større forståelse for andre fryktsomme, og større takknemlighet over eget liv. Men den som lever med mye frykt og angst, vet – som Skriften sier – at frykten dreper livet. Derfor sier Jesus: ”La ikke hjertet bli grepet av angst.” Jesus ser at det er mange gode, altså vonde, grunner til å kjenne på angst i møte med livet og virkeligheten.

Bibelen forteller at Jesus selv svettet blod av bare angst natta før korsfestelsen. Når han sier «la ikke hjertet bli grepet av angst», sier han det ikke som en krampaktig gladkristen, eller dom over den som er redd. Jesus sier det til trøst. Fordi Gud er med oss overalt og fordi Guds kjærlighet er sterkere enn dødskreftene, selv om det ikke alltid virker sånn. Påskeropet lød nylig over hele landet og verden, påskenatt og påskemorgen: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! Vi lever i påsketiden, som vi egentlig har gjort siden den første påskedagen, med en tom grav i ryggen. Da er det mulig å snakke sant om både livet, kampen og håpet, og derfor betyr salmen «Nå øyner vi lyset av dagen», som vi nettopp sang, så mye for meg.

2.TRO PÅ GUD OG TRO PÅ MEG

Kan vi tro, bare på oppfordring? Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Det er jo egentlig samme greia. Det høres så enkelt ut. Og noen ganger er det det. Jeg har trodd på Gud hele livet, selv om jeg har gått og går mange runder med troen og teologien i møte med livets store spørsmål og mørkesider. Men flere av mine nærmeste tror ikke på Gud, eller har en annen religion. Jeg kjenner mennesker som tror sterkt og stødig, og jeg kjenner mennesker som har prøvd å tro, men ikke får det til. Jeg kjenner andre som har mistet troen, og noen som har funnet den. Noen hviler i troen, andre kjemper med den hele tiden.

Min tro er dels en intellektuell erkjennelse av at jeg synes den kristne tro og teologi slik jeg har fått erfare den, snakker nyansert, ærlig, gjenkjennelig og livgivende om Gud, meg selv og verden. Dels er troen min noe som sitter i kroppen og handlingene mine: Det å bøye meg, slå korsets tegn, tenne lys, holde Kristuskransen, gripe tak rundt korset, dele ut nattverd, lyse velsignelsen, danse og synge gleden og takken; alt uten nødvendigvis å føle eller tenke så mye. Dels er troen det jeg vil kalle åndelige erfaringer: en plutselig opplevelse av Guds nærvær og en indre fred, en sterk følelse av å være sett, kjent, elsket og tilgitt; midt i alt som er. Til slutt er troen også en slags beslutning: jeg velger å tro at evangeliet er sant. Som kirke velger vi å tolke liv og hverdag i lys av nettopp dette evangeliet; vi velger å daglig GJØRE tro, ut fra at vi forstår evangeliet som sant.

Det finnes mange forskjellige uttrykk for tro og tvil, både i Bibelen og hverdagen. Luther snakker om tro som tillit. Bibelen kan snakke om troen som å håpe på det vi ikke ser. Jesus sier «din tro har frelst deg» i mange menneskemøter; til folk som roper ut sin nød, som blir båret fram for Jesus av kompisene sine, eller som tar på kappen hans i desperasjon over sykdom og håper på helbredelse. Disse trosuttrykkene er rettet mot Jesus, men lista for hva Jesus anerkjenner som tro, ser ut til å ligge ganske lavt.

I et rikt og sekulært samfunn som vårt, i en både fantastisk og forferdelig verden, er det imidlertid ikke alltid lett å tro på Gud. Derfor må det kristne fellesskapet tåler mangfoldet av tros- og tvilshistorier, og samtalen om erfaringene av Guds nærvær OG fravær. Da bidrar vi til å «åpne rom for tro», jfr. strategien vår.

3. I MIN FARS HUS ER DET MANGE ROM.

I og med at jeg ikke kan sykle lenger, blir det mye kollektivtransport på meg. En dag på Stortinget stasjon så jeg et dikt på veggen, om å "ta himmelen tilbake / rote den til / gjøre den skamfri og herreløs." Jeg antar dette diktet er preget av fordommer eller vonde erfaringer med kristen forkynnelse og miljøer som "kupper" himmelen og gjør den til et fromt, pyntelig og trangt sted, der folk flest er utestengt. Med en Gud som fordømmer, misbruker makt og påfører skam. Om du sitter med en slik troserfaring og gudsbilde, da kan det virkelig trengs å ta himmelen tilbake.

Jeg har andre assosiasjoner. Jeg har lært om himmelen som et hus med mange til dels rotete rom og god plass. Et hjem der ulike folk kan føle seg trygge og hjemme. Ikke fordi denne himmelen er herreløs, for da kunne jo den okkuperes av hvem som helst som ville ta makten over den. Men fordi himmeleieren er en Gud som ser, kjenner og elsker hver eneste en av oss, ønsker alle velkommen, og sikrer tryggheten – med skillevegger for de av oss som trenger det. Så ta himmelen tilbake! For i vår Fars hus er det MANGE rom.

Enhver kirke er på sitt jordiske vis ett av himmelens mange rom. Kirken favner de største gleder og sorger og alt imellom. Denne Domen formidler noe av dette i sitt bygg: Mange ulike rom, med plass både for å gjemme seg og bli sett. Et tydelig sentrum, høyt under taket, vegger som har rommet store gleder og store sorger og alt imellom, gjennom hundrevis av år. Hit har mennesker kommet med sin glede over kjærligheten; sin sorg over en de har mistet; sin takk for et nytt barn; sin feiring av ungdommen i huset. Hit har mennesker kommet med sine håp og bekymringer; sine spørsmål, bekjennelser og hemmeligheter. Hit kommer vi, og mange med oss. Og tar himmelen tilbake. Her er det dører som går ut til gaten og hverdagen utenfor. Her er det dekket nattverdbord, hvor vi kneler sammen: unge og gamle, troende og søkende, glade og fortvilte, med så forskjellige liv og historier.

Så la ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom.

 

Statusoppdatering, 06/12 2025

Jeg har vært på overnatting med gjengen her, hos en av oss. Overnatting er stas. B-gjengen. Vi heter det fordi vi ber. Og deler tro og liv og bøker om tro. Det har vi gjort i tre tiår. Og nå også overnatting med juleverksted. Takk

Jeg har også noen små adventsritualer hjemme. Der tenner jeg adventskransen og synger hver morgen, leser dagens lille kalenderbok, og trekker en lapp fra Simon-boksen. Eldstemann laget, da han enda var tenåring, en adventskalender til mamma og pappa, 12 lapper til hver i en liten boks, der han hadde skrevet ned ting han takket oss for. En av de nydeligste gavene jeg har fått. Har du noe fint å si om noen, så si det til dem

Julekrybben fra venninne Beate kom opp i vinduskarmen sist helg, og er også en daglig påminnelse. Og på tur med Milla i kveld gikk jeg forbi fasaden til menighetskontorene i Gamle Aker, der julefortellingen lyste. Midt i alt som er.

 

Statusoppdatering, 03/12 2025

Lang og fin dag på bispevisitt i Groruddalen prosti, sammen med prost Christofer Solbakken og rådgiver Snn Kristin! Vi startet i Haugerud kirke, som feirer 50 år i år. Lyst, vakkert og enkelt kirkerom, med et helt fantastisk alterveggteppe. Kirken fylles med barn fra de fleste barnehagene i området, og prestene Anette og Sara, organist og pianist Vladimir og trosopplærer Aleksandra holder barna engasjert gjennom fortellingen om Guds gaver, og om stjernen, engelen og barnet. Deretter fikk vi være med på en litt tilsvarende samling for barnehagene i området rundt Fossum kirke, med en teaterforestilling om Maria, Josef og Jesus - og bjørnen Obstfelder (som ønsket seg englevinger) og eselgutt. Barna var oppslukt også her

 

vi ble tatt imot i døra av Charlotte, som hadde vært frivillig i Fossum siden etter konfirmasjonstiden, og nå er blitt del av staben.

Videre gikk turen til Stovner kafé i Stovner kirke, der diakon Ingvild sammen med andre ansatte og frivillige holder kirken åpen etter skoletid hver onsdag. Opp til 250(!) barn finner veien dit hver uke, for å henge, prate, spille spill, og få et varmt måltid. Vi fikk også en god samtale med staben, om det å være kirke i et livssynsåpent samfunn og et stort lokalt mangfold.

Etter en liten treningsøkt på loftet, dro vi til Tonsen kirke og superonsdag med juleavslutning og grøt. Den ukentlige samlingen med hverdagsmiddag og sang og musikk samler stadig flere. Marthe Wang ledet oss glitrende gjennom sanger og danser, og prestene Maren og Einar var del av vertskapet. Jeg ble utstyrt med sjal og glitterhodepynt og oppgaven å spille Maria, og da vi beveget oss inn i kirkerommet til den store julekrybben, fikk jeg 4 uker gamle Oline som lys levende Jesusbarn til å legge i krybben. Her var lave skuldre, mat og prat og lek og sang og glimt av himmel.

Vi avsluttet kvelden i Grorud menighetshus, sammen med alle menighetsrådene i de fem menighetene i Groruddalen. Alle fem råd fortalte om en suksess og en utfordring de opplever lokalt, og vi fikk en god samtale om å være kirke og folkekirke der de er. Groruddalen er et spennende kirkelig laboratorium, og jeg kjenner igjen både muligheter og utfordringer fra mine år som prest i Grønland.

 

Preken om dagens tekst, 30/11 2025

Kjære alle FB-venner. God 1.søndag i advent og velsignet nytt år! I dag starter kirkens nye år - og den lille faste- og forberedelsestiden (den store er før påske). Fargen er lilla, for forberedelse og forventning, for bot og omvendelse, for sorg (og himmelhåp). Vi tenner lys i våre kranser og andre steder, og venter på Verdens lys; Gud som kommer til oss. Og i morgen starter jeg igjen på min lille digitale julekalender; de av dere som har fulgt meg noen år vet om den:). Her er dagens Plussord; søndagen er som alltid satt sammen av de seks foregående dagene. Og i tekst får dere noe av det samme, men ikke helt: prekenen jeg holdt på onsdag i Tøyenkirken under bispevisitten der, med utgangspunkt i dagens tekst. Tenn lys og vær lys og ta imot lyset!

”De nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget. Da sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet, og med en fole hos seg. Løs dem og før dem til meg! Og kommer noen med spørsmål, så si at Herren har bruk for dem. Da skal han straks sende dem med dere. Dette skjedde for at det som er talt ved profeten, skulle oppfylles: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trekkdyrets fole.

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine utover veien, andre skar grener av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn. Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”

Se, din konge kommer til deg.

Midt i alt som er. Jeg har sagt det mange ganger gjennom de årene jeg har vært prest: Advent og jul fungerer som et forstørrelsesglass. Både gleden og sorgen blir større: Julegleden og julesorgen. Det fine blir enda finere: Fellesskapet og forventningen, maten, pynten, lyset og tradisjonene. Det vonde blir enda vondere: Ensomheten, når «alle andre» er sammen med sine. Stolen som står tom. Den stramme økonomien som ikke gir rom for noe ekstra. Spiseforstyr-relsene, angsten eller konfliktene som gjør de mange selskapene og måltidene så vanskelige. Likevel blir det jul – ingenting kan stoppe julen. Julen feires på de rareste, fjerneste, mørkeste og mest umulige steder, også nå i 2025, og forteller at Gud kommer til oss med framtid og håp. Midt i alt som er. Vi er aldri alene.

Se, din konge kommer til deg.

Kontrastene mellom den fulle og den tomme kalenderen, blir større i advent og jul. Noen løper beina av seg, andre strever med å fylle dagene. Noen stresser livet av seg for den perfekte jula; alt som skal kjøpes, ordnes, pyntes, deltas på. Mens andre blant oss kjenner enda mer på tomheten, ensomheten, mislykket-heten. Men egentlig handler ikke advent om tid som flyr og folk som flyr, men om Gud som kommer til oss. Derfor handler advent mer om å ta imot enn å ta seg sammen. En gang til: Advent handler mer om å ta imot enn å ta seg sammen. Ta imot nåden. Oppreisningen. Håpet. Tilgivelsen. Evigheten. Ta imot Gud som kommer. Det høres enkelt ut å ta imot Gud, men det kan være vanskelig. Det kan være vanskelig å ta imot Gud; særlig om vi har møtt mennesker eller forkynnelse som har stengt veien i stedet for å åpne den. Danske Helle Søtrup sier: «Knelende blir allting større, også jeg selv.» Å knele for Gud som kommer til oss, gjør oss ikke mindre, men større. Det kan også være vanskelig å ta imot Gud om vi vil prøve og ha stålkontroll på alt i livet. Eller dersom vi har så fulle tanker, kalendere, skjermer, hender og hjem, at vi ikke har mer rom. Men vi kan øve oss gjennom advent, på å stoppe opp og lage plass til Gud og til hverandre. Be Gud bane seg vei hos oss, der det står eller ligger for mye i veien.

”Se, din konge kommer til deg.”

Denne teksten vi hørte er egentlig hentet fra tiden før påske, og Jesu inntog Jerusalem. Det kan være litt forvirrende å høre den nå: palmesøndag på en adventssøndag. Men Gud er tidløs, og på en måte er det både jul, påske og pinse hele tiden. Jesus har kommet til verden, kommer til verden, og skal en gang – sannsynligvis utenfor vår tid - igjen komme til verden, for å dømme og frelse. Kirkeåret kan hjelpe oss til å være i både evighetens tid og den vanlige tiden på en gang - og akkurat nå nok en gang forberede oss på å feire at Gud ble menneske og kom til verden som et lite sårbart barn.

”Se, din konge kommer til deg.”

I dagens tekst roper mengden: Hosianna, Davids Sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Noen dager lenger ut i påsken roper den samme mengden som en lynsjende mobb: Korsfest! Korsfest! Verken påsken eller jula tegner egentlig noe vakkert bilde av menneskene. Historien er full av menneskers kjærlighet, mot og utholdenhet – men også menneskers troløshet, svik og ondskap. Jeg tipper mange her har kjent på begge deler. Likevel valgte Gud å bli menneske og komme til jorden, slik vi synger i en av våre nyere julesanger: «Himmel på jord, en nåde så stor, vi er ikke alene der vi bor.»

Den kristne kirkes begynnelse var Gud med hud: et hjelpeløst spedbarn i et mattrau, født av en fattig tenåringsjente i en stall i et okkupert land. Han ble flyktning bare noen dager gammel, for å berge livet. Til sist ble han møtt av hat og kors. Likevel fortsetter Gud å komme til oss. Menneskers troløshet møtte Gud med trofasthet. Guds kjærlighet var sterkere enn alt, sterkere enn døden. Jesus la sitt liv i våre hender, slik han ennå gjør det i dag, i nattverdens brød og vin. Han la sitt liv i våre hender – våger vi legge våre liv i hans hender, denne advent og jul?

Se, din konge kommer til deg. Midt i alt som er.

 

Lys våken, 29/11 2025

Lys Våken! I kveld har jeg nok en gang blitt overveldet av stolthet og glede over å være en leder i Den norske kirke, som setter SÅ mange gode spor i folk!

I den offentlige samtalen om Gud og religion, også kristendom, handler det ofte om saker der religion problematiseres; mange ganger med rette. Men dermed kan det være lett å glemme, både for folk innenfor og utenfor kirker og andre hellige hus, at for veldig mange betyr religion forankring, perspektiver, eksistensiell trygghet, fellesskap, mening, håp.

Mange av landets kirker inviterer 6. og 7.klassinger til Lys Våken på denne tiden. Det danses og lekes, lages julelykter og spises pølser eller taco, synges og tennes lys, og samtales om Gud, tro og liv. Og forberedes gudstjeneste til søndag:).

I Nordstrand kirke var 20 Lys Våken deltakere og nesten like mange litt eldre ungdommer samlet – de yngste så opp til de eldste og de eldste fikk leke; vinn-vinn. Jeg fikk dansa litt med Helena, og ledernes kors-T-skjorter var helt etter min smak:). Eline (mørkt hår) var (sammen med Knut Helge, antar jeg) sjef for hele greia, og superflinke med ungdommene, begge to.

Jeg fikk dele erfaringer fra min oppvekst på Nordstrand, og hva kirken hadde betydd for meg i en tøff oppvekst. Jeg utfordret dem på at de aldri vet når noe de sier eller gjør kan vise seg utrolig viktig for noen i årevis etterpå, og at det både er et stort ansvar og en stor mulighet. Da gjelder det å være "Lys Våken", for både ansvaret og mulighetene hver og en av oss har til å sette gode spor her i verden.

Jeg fikk også en god prat med Ingri Sofie og Alida, som beskrev hva kirkens konfirmantarbeid og ungdomsmiljø hadde betydd for dem, midt i ganske krevende år på ungdomsskolen; hvordan kirken var et sted der de kunne være seg selv, der de ble kjent med seg selv på nye måter, der alle var innafor, der tro og kirke ble noe skikkelig fint, der de vokste som ledere, der det var en så sterk kultur for å ta vare på hverandre at unge ledere oppførte seg mer inkluderende enn de samme folka gjorde med hverandre på skolen. Utrolig hvordan dette fortsatt virker å være en godt bevart hemmelighet for ganske mange oppegående folk i byen vår, i hvert fall ut fra samtaler jeg får, å dømme? God lørdag! Midt i alt som er.

 

Statusoppdatering, 29/11 2025

I dag ble det bispe Visit til Nordstrand, med start på Sæter torg, det er flere hundre mennesker var møtt fram for å være med på tenning av julegrana. Det var korpsmusikk og julesanger, godteposer og høy julenisse faktor. Jeg fikk lov å være standin for syk prest og holde advent appell:). Jeg snakket om Gud som kommer til oss, at vi aldri er alene, at den første jula var ingenting på stell, og at jula er som et forstørrelsesglass – det fine blir enda finere og det vonde enda vondere og det fineste også det vondeste. Etterpå snakket jeg med noen som hadde mistet mamma og ektefelle for en uke siden, det er så viktig at vi hele tiden husker at julen og livet er så sammensatt og at det finnes både så mye godt og så mange kamper overalt der vi er

 

 

 oppslagstavlen på bildet er fra Omsorg Pluss der mor bor, som ble neste stopp, før jeg nå skal bort til Lys Våken i kirken og møte 6.-7.klassinger som skal overnatte / døgne? der

 

 ps. Bildet fra det som kalles Kirkegata er for å fortelle om den nydelige lille advent vandringen man kan ta rundt Nordstrand kirke nå i adventstiden og oppleve julens fortelling på mange ulike og kreative måter. Tur anbefalt

 

Saligprisningene i Matteusevangeliet, 29/11 2025

I dag, 29.november, markeres FN-dagen for internasjonal solidaritet med det palestinske folket. Det er helt nødvendig. I Oslo Domkirke markerte vi det i går gjennom fredagsmessen, der blant annet statsministeren og den palestinske ambassadøren, mange fra diplomatiet, folk fra ulike organisasjoner og vennskapsmenigheter, og mange andre deltok. Etterpå var det kirkekaffe og samtaler i krypten. Det ble en sterk opplevelse av både fortvilelsen, sorgen, kampen, håpet, kraften og takknemligheten.

Gudstjenesten ble nydelig forberedt og ledet av domprost Pål Kristian Balstad og de dyktige musikerne og medarbeiderne i Domkirken. Jeg var utfordret på å ha en tekstrefleksjon over Saligprisningene i Matteusevangeliet, og her er den:

«Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.» (Matt.5, 1-10).

I morgen lørdag 29.november markeres FN-dagen for internasjonal solidaritet med det palestinske folket, og her i Oslo Domkirke markerer vi dette i dagens messe. Dagen finner sted midt i en ytterst skjør våpenhvile i ruinene av Gaza, etter en grusom krigføring og humanitær krise som har kostet titusenvis av sivile livet og tvunget hundretusener på flukt, og der volden også på Vestbredden stadig eskalerer.

Tidligere i høst fikk jeg besøk i Bispegården av den nye palestinske biskopen Imad Haddad, som skal vigsles nå i januar. Jeg spurte ham da om hvordan han og de klarte å bevare troen og forkynne evangeliet i den forferdelige situasjonen de står i. Han svarte omtrent slik: «Vi støtter og hjelper hverandre. Vi låner ordene fra Marta der hun står utenfor graven til Lasarus og møter Jesus: «Herre, hadde du vært her, så hadde min bror ikke vært død!» Vi gir rom for klagen og sorgen. Vi holder fast på at denne forferdelige krigen ikke er et uttrykk for Gud som tester oss, men at Gud er oss nær, midt i lidelsen. Vi ber og ber, og vi forkynner kjærligheten som er sterkere enn døden.»

Ord blir små i møte med en sånn kirkeleder og en sånn virkelighet. La oss fortsatt bære biskop Imad, den palestinske kirken, det palestinske folket, og alle andre som lider rundt om i verden, i våre bønner og vårt arbeid.

«Salig» er altså ordet som går mest igjen i saligprisningene vi nettopp hørte lest; en av Bibelens mer kjente tekster. “Salig” – eller «makarios» på gresk - har vi egentlig ikke noe helt godt annet ord for på norsk. De fleste engelske oversettelser bruker i denne teksten ordet “blessed” = velsignet. Velsignet er de som er fattige i ånden, de som sørger, tørster, blir forfulgt, skaper fred; her blant oss, og andre steder. Teksten må IKKE friste oss til å glorifisere lidelsen og nøden altfor mange opplever, eller forstå den som villet av Gud. De som mangler, sørger, hungrer og tørster, blir forfulgt og skaper fred er salige fordi Gud er nær, midt i alt som er, med en kjærlighet som er sterkere enn alt. Og i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, har mørke, ondskap og død aldri det siste ordet.

Når egne eller andres sorger tærer på oss, og andre ikke lenger spør. Når lidelsen og urettferdigheten i verden overvelder oss. Når angsten for framtiden strammer taket. Når overgrep bryter ned og skaper hunger etter oppgjør. Når vår egen skyld tynger oss. Da kan ordene fra Saligprisningene minne oss på at nettopp i våre smertepunkter, i det vi mangler eller lengter etter, i det vi sliter med eller lider under - i alt dette er Gud med oss, og er kjærligheten som er sterkere enn døden.

Vi er på vei inn i advent. I kirken er det den lille fastetiden (den store er før påske), selv om det ikke alltid merkes så godt. Kirkeårsfargen er lilla, og er fargen for forberedelse, håp og forventning, men også for omvendelse, bot og sorg. Denne FN-dagen rommer for oss alt dette.

Ordet advent betyr «komme», og advent handler ikke mest om tid som flyr og folk som flyr, men om Gud som kommer til oss. Juleevangeliet forteller om et sårbart lite barn, født i en stall i et okkupert land, flyktning bare noen dager eller uker gammel for å berge livet. Gud er Gud selv på de aller mørkeste og vondeste steder. Og i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, er Gud den kjærligheten som er sterkere enn døden.

La oss rope sammen med biskop Imad, våre venner i den palestinske kirken og alle andre som er rammet, og gi rom for klage og sorg. La oss arbeide for fred og rettferdighet på de måter hver og en av oss kan, i ulike fellesskap. Det er hardt arbeid, men vi må aldri slutte å løfte fram menneskeverdet for alle, og arbeide for å skape en rettferdig fred. La oss be om kraft, lindring, håp og rettferd der det ikke synes å være vei. La oss ikke miste håp og tro, men be med Svein Ellingsens salme: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.» Amen.

 

Statusoppdatering, 27/11 2025

I morges fikk jeg snakke til lydhøre deltakere på Novemberkonferansen, et årlig arrangement i regi av VAKE (Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep). Jeg var bedt å snakke om ‘Troen som ressurs når livet blir vanskelig’ - noe jeg har gjort mye, særlig de siste årene. Og troen har virkelig båret meg, og gitt styrke og håp, mening og fellesskap, midt i det vonde. Et nærvær som bar meg, et håp om at døden aldri har det siste ordet, et livsprosjekt som alltid handler om å øve på å ta imot nåden og gi den videre, og et fellesskap med Gud og mennesker. Da sier jeg samtidig også alltid noe om hvordan tro og teologi kan bli det motsatte av en ressurs når man er i krise; som åndelig leder vil jeg være ærlig om det.

I kveld fikk jeg holde andakt i en fullstappet Oslo Domkirke, lytte til kloke Sidsel Wold, klappe for årets Petter Dass-pris-vinner prest Odd Eidner, og synge med på Salmer på pøbb som hadde minikonsert (Lewi, dere må si at det er helt ok å google tekstene! Ellers blir det jo bare de som kan utenat, som synger? Og meg, som våger å dra fram telefonen:).

Avsluttet kvelden som gjest på Fagerborg Filosofikafé, som jeg selv var med og grunnla sammen med husfilosof Henrik Syse. Sokneprest Kristian har tatt over på en strålende måte, men i dag fikk jeg ha dialog med Henrik (og salen) om ‘et filosofisk blikk på inkarnasjonen’ (=Gud ble menneske). Når man har kloke og kunnskapsrike folk å snakke med, som har ulike erfaringer, ståsteder og faglighet, blir det stort sett alltid spennende.

 

Markering av deportasjonsdagen, 26/11 2025

I dag markeres deportasjonsdagen. Jeg har vært syk i natt og ligger hjemme, så jeg får ikke vært med på markeringer eller pussing av snublesteiner, slik jeg hadde tenkt. Men jeg vil gjerne dele hilsen som preses Olav Fykse Tveit sendte til DMT og det jødiske fellesskapet i Trondheim, og som jeg stiller meg bak:

"Vi minnes de jødene som ble sendt med Donau til Stettin

og videre til Auschwitz, og også de som ble sendt ut av Norge på annen måte og drept underandre verdenskrig. Samtidig er dagen en påminner om antisemittisme som fortsatt lever

iblant oss.

Bispemøtet erkjente i 2012 kirkens unnfallenhet under andre verdenskrig, og dette er en viktig påminner om at å la være å handle også er et valg. Bispemøtet tok sin del av ansvaret

for folkemordet som rammet norske jøder under okkupasjonen og uttalte at «det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på

vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirkehar et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet

bevissthet, årvåkenhet og handling.»

13 år etter er dette mer aktuelt enn vi ønsker at den skal være. Vi ser hvor utsatt den jødiske minoriteten er i Norge i dag. Slik kan vi ikke ha det, og alle gode krefter må arbeide for å endre holdninger og handlinger. I anledning deportasjonsdagen, vil Den norske kirke igjen uttrykke sin forpliktelse på dette.

Med vennlig hilsen

Olav Fykse Tveit

Preses i Den norske kirke.

 

Vigslingstale til Caroline Hillestad, 23/11 2025

I kveld har jeg vigslet Caroline Irèn Hillestad til kateket i Bryn menighet. Folk trosset regn og mørketid, og det ble en nydelig gudstjeneste, med en sterk og personlig preken av Caroline. Det var trompet og kor, hun var omringet av familie og venner, og fikk gode ord fra stab og menighetsråd i Bryn.

Her er min vigslingstale til henne:

"Kjære Caroline! Gratulerer med denne store dagen! Du har gjennomført et krevende studium, der jeg har hatt gleden av å følge deg deler av veien, og du har allerede flere år bak deg med barne- og ungdomsarbeid i kirken. Du har selv vært gjennom viktige prosesser både personlig, åndelig og faglig, som vil være en stor ressurs i den tjenesten du nå går inn i. Vigslingen til kateket styrker forankringen og innrammingen av den tjenesten du allerede har gått inn i her i Bryn, med å lede undervisnings-arbeidet i menigheten.

I vår tid synes det å være en fornyet interesse for kristen tro, ikke minst blant unge mennesker. Folk er forskjellige, deres trosreiser også, og det kan være mange ulike grunner til at unge er åndelig og eksistensielt søkende, og kommer til kirken. Flere sekulære medier har tolket det som en politisk ytring i en pågående kulturkamp. For noen er det helt sikkert det, men for unge jeg har snakket med, handler det ofte om noe annet: om søken etter trygghet, håp, mening og fellesskap i en urolig og overveldende verden, der lidelse, urett og polarisering når oss i alle kanaler hele tiden.

Som den svenske teologen Joel Halldorf skriver: ”den unge bølgen” er mennesker som søker kirke, ritualer og fellesskap – ikke først og fremst for å kjempe mot moderniteten, men for å fylle et tomrom i den. Vårt samfunn har langt på vei mistet språket for skyld, sorg, tilgivelse og nåde, men kirken forvalter en 2000-årig tradisjon som på sitt beste snakker sant og livgivende om dette.

I går var jeg på teateret og så en dirrende vond og fin oppsetning av Les Miserables, som ropte ut skyldens tyngde, og nåden og tilgivelsens radikale og forvandlende kraft – det må vi som kirke også gjøre med frimodighet! Være både takknemlige og stolte over evangeliet.

Som en bred folkekirke er vi langt på vei blitt gode til å lytte oss inn på folk flest og formidle nåden i menneskemøter og praktisk handling, selv om vi alltid kan strekke oss etter å bli enda bedre. Når jeg nå gjennom mine første måneder som biskop snart har vært rundt i alle bispedømmets menigheter, har jeg sett SÅ mye bra kirke lokalt, som formidler Guds godhet på uendelig mange kreative måter. Så mange hverdagsmiddager, hjemmebesøk, sorggrupper, konfirmantopplegg, babysang, barnesang, turgrupper, gudstjenester med kirkekaffe – for å nevne noe.

Samtidig tenker jeg at i det nye store livssynsmangfoldet, der samtidig stadig flere oppgir at de ikke tror på Gud, er det en stor utfordring for oss som kirke og folkekirke å «bjuda på» med stor frimodighet og smittende glede den tro og tradisjon vi forvalter. Slik kan vi bidra til at folk flest kobler alt det gode som skjer i og gjennom kirken, til den tro og teologi som bærer oss. Kirken har et oppdrag i å møte mennesker «der livet leves», som vi sier i vår strategi, og analysere og møte de diakonale behovene som finnes der. Men vi har også et særegent bidrag som kirke og trosfellesskap, i å vitne om at det gode vi er og gjør som kirke drives av og bæres av troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. For at folk skal oppdage dette, og at vi skal «åpne rom for tro», så har dere som kateketer og undervisningsansvarlige en nøkkelposisjon. Det finnes mye koko og usunn forkynnelse og teologi tilgjengelig både digitalt og fysisk, ikke minst gjennom sosiale medier (og predikanter med ropert på Nationaltheateret stasjon) – det utfordrer ikke minst dere som leder undervisnings-tjenesten i menigheten, på være tydelige undervisere og teologiske fortolkere, som samtidig våger å være personlige og livsnære.

Kjære Caroline. Med din vigsling formanes du til 1.å forkynne Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, 2.til å lære og rettlede alle søkende, så de kan lære Gud å kjenne, og ha dem med i bønn. Og midt i alt, 3. lage rom i arbeidsdagen for selv å søke Gud og vokse i tro. Og du gir ditt løfte og håndslag på dette.

Det kan høres overveldende ut. Men du skal ikke klare det alene! I dag ber jeg deg som din biskop å love og gjøre alt dette «med troskap OG ved den nåde Gud har gitt deg». Guds nåde, denne ufattelige, grenseløse, frelsende kjærligheten Gud møter oss med, gir oss et stort rom å leve og arbeide i – ta det inn! Vi er alltid sett, alltid elsket, alltid reddet, alltid tilgitt, alltid kalt.

Vi har nettopp hørt befalingen om å døpe og lære - inkludert løftet Jesus ga sine første disipler: «Se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.» Jesus er med deg, alle dager og alle slags dager, og møter deg hver dag med sin nåde.

Så kjære søster i Kristus, gå frimodig inn i din tjeneste, og la fellesskapet her i Bryn menighet, og kateketrollen du nå vigsles til, bære deg like mye som du bærer den. Gud velsigne deg, midt i alt som er."

På kirkekaffen ble jeg sittende sammen med tidligere studenter jeg underviste på UKT på MF – hyggelig:). Hun i midten heter Maja og reparerer T-baner, og om du synes du har sett henne før, kan det være fordi hun har vært poster-girl for Ruter i et par år nå; gøy med jenter som går for utradisjonelt yrkesvalg.

I ettermiddag så jeg trær med friske knopper i parken; er det fordi de blir forvirret av +6 i slutten av november? Jeg blir både så glad og så lei meg av all skjønnheten jeg møter på mine mange turer med Milla i parker og på gravlunden og langs elva. COP30 (klimatoppmøtet) i Belèm er akkurat avsluttet, og som alltid har miljøbevegelser, tros- og livssynssamfunn og andre sivilsamfunnsorganisasjoner jobbet knallhardt for å få mer fart på den grønne omstillingen. Etter to uker med tøffe forhandlinger samlet landene seg om en sluttavtale som mange vil mene verken går langt nok eller er konkret nok til å gi nødvendig kraft i arbeidet, men det er det vi har. Det er bare å jobbe videre på de måter vi kan, der vi er; vi kan ikke gi opp.

 

Preken til dagens teks, 23/11 2025

Kjære FB-menighet - noen kanskje på vei til kirken:) Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

I går var jeg på Det norske teateret og så en dirrende vond og nydelig Les Miserables, som roper nådens og tilgivelsens rystende kraft. Det var en helt riktig oppkjøring til dagen i dag. Vi er framme ved den siste søndagen i kirkeåret, som faktisk har to navn: Den heter både domssøndagen og Kristi kongedag. Dagen rommer både et stort alvor og mye lys. En regnskapsdag, full av nåde. Her er en preken til dagens tekst:

Jeg har tre knagger i dag: Valg. Dom. Nåde. Følg med:)

1.VALG:

Gjennom tjuefem år som prest, har jeg hatt hundrevis av samtaler med mennesker i vanskelige situasjoner. Det er noe av det fineste, mest krevende og mest lærerike jeg gjør. Svært mange av disse samtalene er også samtaler om valg. Hvilke valg har jeg, og hvilke valg tar jeg, i den kritiske situasjonen jeg er nå?

Livet er blodig urettferdig – noen av oss glir relativt enkelt gjennom, mens andre av oss får full pakke av kamper og utfordringer. Uansett hvordan livene våre ser ut og hvilke muligheter og begrensninger vi har, inkluderer de nesten alltid små og store valg. Å leve innebærer stadig å ta valg – bittesmå og kjempestore valg og alt imellom, som får konsekvenser for oss selv og andre. Hvordan velger jeg å tolke meldingen fra kjæresten? Hvordan bruker jeg pengene mine og tiden min? Hva gjør jeg med mine egne tabber eller feilgrep? Hvordan setter jeg grenser for menneskene rundt meg? Hvem gir jeg min stemme? Hvordan håndterer jeg angsten min? Hva gjør jeg i møte med et menneske jeg ikke liker eller en utfordring jeg ikke er klar for? Hvordan lar jeg troen prege livet mitt? Hvilke spor prøver jeg å sette?

Vi velger hele tiden, enten vi er klar over det eller ikke. Ikke å velge innebærer i praksis også å ta et valg. Dagens første tekst fra Mosebøkene framstiller valg som noe klart og enkelt. Den framstiller det som at Gud legger fram for folket livet og det gode, og døden og det onde. Eller som det sto lenger ned i teksten: Liv og død, velsignelse og forbannelse. Så enkelt. Livet, velsignelsen og det gode knyttes til det å elske Gud og være lydig; følge Guds bud. Døden, forbannelsen og det onde knyttes til å dyrke andre guder. Det blir kanskje litt enklere å skjønne om vi husker at det å følge Guds bud først og fremst betyr nettopp å elske Gud og elske din neste som deg selv. Og at det å dyrke andre guder, for eksempel kan bety at vi dyrker penger, «likes», makt eller komfort. Likevel er valgene mellom godt og ondt ofte langt mer kompliserte og uklare enn denne teksten framstiller.

Uansett er det enklere å velge og prioritere om vi er oss bevisst hva som er viktig og mindre viktig i livene våre. For mange år siden fikk jeg en møljemail i innboksen om nettopp det. Den handlet om en lærer som underviste klassen sin. Hun tok fram en stor glasskolbe og satte på kateteret, fylte den opp med store stein, og spurte: Er den full nå? Da elevene bekreftet det, hentet hun fram en bøtte med mindre steiner, og slapp dem oppi kolben – de fant plass mellom de store steinene. Så spurte hun igjen: Er den full nå? Deretter fant hun fram en boks med singel, så sand og til slutt vann, som hun fylte på. Og da kolben var breddfull av vann også, var det ikke mulig å putte noe mer oppi, uten at det rant over. Hadde hun først fylt kolben med vann, hadde det ikke vært mulig å komme med noe mer.

Livsvisdommen i dette var at vi må gjøre jobben med å finne ut hva som er «de store steinene» i livet vårt; hva som gir livet mening, kraft og glede; hva som gjør at vi så langt mulig setter gode spor i verden. Så må vi sørge for å gi plass nok til det. Deretter kan vi fylle på med mindre viktige ting, så langt det går. Hvis vi ikke prioriterer – VELGER – så fylles livene våre opp uten at vi helt skjønner hvordan det går til. Og denne dagen – Domssøndagen – minner oss på alvoret i at vi en dag skal stå til regnskap for de små og store valgene vi har tatt – eller latt være å ta - opp gjennom livet.

2.DOM

Da er vi inne i dagens store tema, dommens dag. Kristen tro og bekjennelse sier at Jesus en dag skal komme igjen og dømme levende og døde, og vi skal stå til regnskap med våre liv. Egentlig har dette vært tema omtrent hver søndag siden bots- og bededag, så dere må tilgi meg om jeg sier noen ting om igjen.

Egentlig er ikke det at vi skal stå til regnskap for hvordan vi lever, en veldig opprørende tanke i seg selv. Å ta ansvar for hvordan vi lever, innenfor de rammene og mulighetene vi har, er for mange av oss en selvfølge. Likeså at det bør være en rettferdighet i det store livsregnskapet: at vi alle helst bør få som fortjent. Kjærlighet, godhet, tapperhet og mot skal helst belønnes. Påfører du andre mennesker lidelse og urett, bør det før eller senere svi, og den du har skadet få oppreisning. Har du selv blitt offer for andres ondskap, håper jeg at du skal få oppleve et oppgjør og en oppreisning.

Bibelens tekster om endetid og dom, fortapelse og frelse er ikke lette å bli kloke på – de peker i litt ulike retninger. Det er viktig å huske at mange av disse tekstene ble talt og skrevet til en sårbar og hardt forfulgt kristen minoritet; mange med en forventning om at Jesus skulle komme igjen i deres egen levetid. Det er derfor ikke så rart at de malte fram sterke formaninger om å holde ut i lidelsen, forsikring om at forfølgerne ville få sin fortjente straff, og himmelsk belønning for den som holdt ut. Litt annen setting enn de fleste av oss her har erfart.

Jeg tror det er en kamp mellom godt og ondt i verden. Og jeg tror at vi mennesker alle sammen bærer på både godt og ondt. Jeg tror at vi og verden trenger redning fra ondskapen i oss og rundt oss. Jeg tror at Gud gjennom å bli menneske og gi seg selv for oss alle gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse, har gitt oss den redningen vi og verden trenger; en gang for alle. Derfor tror jeg også at Dommedag er et nødvendig oppgjør på veien med all liten og stor urett og ondskap vi har vært delaktige i, og at Dommedag rommer oppreisning for alle, også blant oss her, som har vært offer for noen andres ondskap eller likegyldighet.

Prekenteksten i dag er avslutningen av en lang diskusjon mellom Jesus, fariseerne og folket, i kjølvannet av at Jesus helbredet en blind mann. Jesus sier: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»

Johannesevangeliet bruker stadig synet, øyet, blindhet som metafor for det å ikke se og forstå det som virkelig er viktig, hele 11 ganger her i kapittel 9. Det bildet er lett å forstå, men jeg blir litt oppgitt, på vegne av de blant oss – også her i vår menighet – som faktisk ER svaksynte eller blinde. Når det er sagt, så er Johannes sitt poeng stadig at man kan være seende og likevel blind (og nok også blind og likevel seende). Man kan være seende på den måten at man ser alt det fysisk-materielle rundt seg, men likevel være blind for kampen mellom godt og vondt i oss og rundt oss; være blind for hva våre valg gjør med oss selv og andre, blind for livets urettferdighet, blind for at vi alle trenger nåden.

3. NÅDE

Da er jeg inne i mitt siste punkt: Nåden. Jeg vet ikke om det var ironi eller selverkjennelse som fikk noen fariseere til å si «kanskje vi også er blinde?» Men Jesus er knallhard i møte med den som er selvgod samtidig som hen ser ned på og forakter andre. Alle mennesker er like for Gud, Jesus døde og oppsto for alle og for hele verden, Jesus kommer tilbake for å dømme alle levende og døde, og religiøse ledere som mener seg å ha livet og troen helt på stell, trenger nåden og redningen like mye som alle andre. Kanskje mer, faktisk. Når Jesus sier til fariseerne at deres synd blir stående, så er det nettopp fordi de ikke ser det. At vi alle må BÅDE tåle at vi trenger nåden OG tro at vi er verdt den, for å kunne ta imot den.

Også Dommens dag er evangelium = gode nyheter. Den gode nyheten er at når vi skal stå til regnskap med våre liv, møtes vi av nåde. Domssøndagen kalles også Kristi Kongedag. Det er jeg glad for. Det peker på at den som møter oss på Dommens dag, er Den oppstandne Kristus, som møter oss med nåde.

Vi møtes i dag av en Gud som kjenner oss tvers igjennom og elsker oss uansett hvordan livene våre ser ut. Vi møtes av en Gud som har tatt et radikalt oppgjør en gang for alle med ondskapen i oss og rundt oss. Og så møtes vi av en Gud som utfordrer oss radikalt på å elske Gud og vår neste som oss selv, i ord og handling. En Gud som en dag vil nyskape himmel og jord, med lindring, frigjøring og oppreisning for alle som trenger det – der Gud skal være alt i alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Statusoppdatering, 21/11 2025

Å være i fengsel er et liv som er vanskelig å skjønne når jeg ikke har erfart det. Jeg har vært på besøk noen ganger, merket alle lås-opp-lås-igjen, kjent på både det som likner og det som er helt annerledes enn livet utenfor murene.

Fengselsprestene gjør en stor og viktig jobb der de er, og da Stiftsdirektør Eldrid, prost Ingeborg og jeg var på besøk på Ila fengsel i dag, fikk prestene våre Sigrun og Rolv mange gode ord fra fengselsleder Tonje og avdelingsleder Gabbi. Det var også sterkt å høre deres engasjement for menneskeverdet og for at soningen skal fungere best mulig. Vi fikk også oppleve den spesielle utsmykningen i fengselskirken, og se de fantastiske julestjernene og flotte produktene laget av de innsatte, i gartneriet der.

Kvelden ble brukt til en tur til Haslumseter kapell, der ungdomsledere fra Østerås kirke var på helgetur. Kremgjeng!

 

 Vi laget Tacos og fyrte på peisen, og fikk høre fra flere av ungdommene om deres vei inn i kirkens ungdomsarbeid via venner, konfirmasjonstid, eller musikk. Og hvordan de hadde opplevd dette miljøet som et sted uten prestasjonspress, der man kunne komme og være seg selv og henge sammen med hyggelige folk, og prate om andre og dypere ting enn det man gjør ellers.  Forskning på feltet viser det samme, og det gleder meg.

Velsignet natt, midt i alt som er

 

Statusoppdatering, 20/11 2025

I dag startet jeg den andre dagen med bispevisitter i Bærum, på bønnemøte i Tanum. Vanligvis er de fire trofaste damer, i dag var det bare Birgit og Synnøve, fordi de to andre var syke. Annenhver onsdag morgen møtes de i kirkesenteret ved siden av kirken, og ber for konfirmantene og ungdomslederne og nevner navnet til hver enkelt. De ber for staben og for ting som skal skje i menigheten, for folk som har bedt om forbønn, og for verden. En god start på dagen! Martin Luther sa visst noe sånt som at «i dag har jeg så utrolig mye å gjøre at jeg må starte dagen med minst et par timer i bønn»:).

Babysangen i Tanum starter hver gang med at Marianne som leder den, tenner et lys for hvert av barna som er der og sier barnets navn og at de er elsket av Gud. Sangene er stort sett kjente, og stemningen god – det var vaflene etterpå også:). Og praten med flere i staben:).

Neste sted på programmet var Jar, der jeg fikk klemt inn en treningsøkt før prost Ingeborg og jeg fikk være med på dåpssamling og snakke litt om dåpen. Vi var også innom og snakket litt med sorggruppa (som samles hver 14.dag og ni ganger) og på lederkurset med kapellan Karen og tre veldig hyggelige fjorårskonfirmanter.

Da vi kom til Høvik kirke, fikk vi være med på familiemiddag, med hjemmelaget potetmos, hjemmebakte rundstykker og mye annet godt. Etterpå var det barnemesse i kirken – en nydelig mini-gudstjeneste med ulike stasjoner i kirkerommet; barnesanger, nattverd, lystenning, korstegning med vannet i døpefonten, og engasjert fortelling om Jesus som kom til disiplene på vannet.

Kvelden endte i Østerås kirke, på temakveld om gjenbruk og en inspirerende fortelling om to gründere og et sykehus i Nepal og en bruktbutikk på Bekkestua, sammen med blant annet sokneprest Arnfinn, daglig leder Mari, diakon Anabel – og fortsatt prost Ingeborg:).

 

Statusoppdatering, 19/11 2025

Denne uka er det bispevisitter / menighetsbesøk i Bærum prosti!

I dag startet vi i Eiksmarka kirke med babysang. En stor gjeng også her, og nydelig ledet av Ingunn. God miks av klassiske og nyere sanger og regler av mange slag, og avslutning med Fadervår og velsignelsen, som dermed kanskje også er enklere å ta med seg hjem når den er brukt her. Kjersti og Liv er premiefrivillige på kjøkkenet og dekket opp til nydelig brødmat lunsj – de er blant de 7000 frivillige i Oslo bispedømme som gjør kirke:).

Derfra dro vi til hyggelig treff med staben i Haslum, som de siste to årene har vært litt hjemløse, og som gleder seg stort til nytt flott kirkesenter åpner på nyåret, med stor fest helgen 11-12.april. Jeg fikk vest på og omvisning og lovet arbeiderne ute ved traktoren at jeg skulle bli med og be om at snøen skulle la vente på seg til over helgen:).

Tilbake på Eiksmarka fikk vi være med David og jentene på korøvelse og litt samtale (her øves det for fullt på kjente og ukjente julesalmer), før vi dro til Fornebulandet og var med på superonsdag! Denne onsdagen var vi godt over hundre store og små, til felles pastamiddag, myldrende småbarnssang ledet med stort overskudd av menighetspedagog Ingeborg (i grønt og hvitt på bildet), og barnegospel ledet av Marthe. Tenk hva det betyr med alle disse gratis trygge møteplassene (eventuelt med frivillig vippsdekning av matutgifter noen steder). Jeg får så mange bra spørsmål av ungene, og svarer så godt jeg kan:).

Mens Haslum altså venter på sitt kirkesenter, ble det tidlig julebord – gratis og åpent for alle - på den iranske restauranten under stabens midlertidige kontorer. Jeg fikk holde en liten advents- og juletale og sitte til bords med Gisle prest og Vibeke daglig leder, for anledningen i matchende bispefarge (eller la oss si adventsfarge:). Maten var helt strålende!

Vi avsluttet kvelden i Helgerud kirke. Først sammen med en helt nydelig gjeng frivillige damer som laget kranser og delikatesser til julemarkedet nå på lørdag (anbefalt!), og deretter i ungdomskjelleren med DIY-Helgerud. De hadde dekorert pepperkakehjerter til julemarkedet med imponerende stødig hånd og stor kreativitet, og vi fikk bli med på avslutningen med varm kakao, marshmallows og samtale om Gud, tro, evigheten, døden og mye annet. Takk for i dag!

 

Statusoppdatering, 17/11 2025

Det ER mange møter i en biskopdag. Da er det godt at 1.de jevnt over er med veldig bra folk, 2.at de ofte er godt forberedt og ledet av noen, 3.at jeg stadig lærer noe nytt gjennom dem, og 4.at det ofte er en sammenheng mellom hva man gir av energi inn i dem og hva man får ut:).

I dag fikk jeg dessuten ønske over femti pensjonister velkommen til gards i Bispegården, på førjulslunsj! Tusen takk til alle dere for deres prestetjeneste i kirken; flere av dere bidrar fortsatt til at vikarkabalene går opp rundt omkring i bispedømmet, og mange av dere er engasjert lokalt i ymse menighetsarbeid der dere bor. Takk! Dette skal gjentas

 

I kveld hadde vi igjen Trosverksted i Domkirkens vakre kapell. Pastor loci Valborg Orset Stene ønsket velkommen, og domprost Pål Kristian Balstad og kirkerådsleder Harald Hegstad var med i panelet, før salen slapp til. Tema var bekjennelsesskriftene våre: Hvilke er de, hva betyr de for Den norske kirke og for oss personlig? Hva er forholdet mellom Skrift og bekjennelse, hvilke uenigheter om bekjennelsesskriftene tåler vi, hvordan har den økumeniske samtalen rundt disse utviklet seg?

Jeg elsker å nerde på teologi sammen med kloke og kunnskapsrike folk OG med «folk flest», og det er skikkelig gøy at så mange kjente og ukjente, fra tre generasjoner og ulike bakgrunner hva gjelder tro- og livssyn, vil bruke en kveld på en rolig OG engasjert OG utforskende teologisk samtale. Neste trosverksted er 8.desember – kom gjerne med innspill til tema!

 

Preken om Matt.18, 21-22, 16/11 2025

I dag skal jeg få preke i Den tyskspråklige menigheten, på deres nasjonale minnedag for å minnes de falne soldater og sivile fra andre verdenskrig - og også fra nyere kriger og konflikter. Og jeg er bedt om å preke over Matt.18, 21-22: «Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror eller søster kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi? Så mange som sju ganger?» 22 «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

I dag, på denne tyske nasjonale minnedagen minnes alle falne soldater og sivile fra krigen som tok slutt for 80 år siden. Ufattelig mange døde, og alle hadde sin historie, sin personlighet, og var sønn, bror, pappa, mamma, datter, venn, søster til noen. Nå er vi her, og igjen er det krig i Europa, og vi minnes i dag også ofrene for andre kriger og konflikter i vår tid. Vi må ikke glemme! Her i kirken gir dagen samtidig en mulighet til å reflektere over Guds vedvarende kall til fred og forsoning; forsoning med Gud, livet, hverandre, og verden. Utfordringen til å forsones som enkeltmennesker, samfunn og nasjoner. Alt henger sammen! Og vi må starte med oss selv.

Forsoning innebærer så mye, men helt enkelt sagt er det en form for reparasjon og gjenopprettelse av ødelagte relasjoner; mellom Gud og mennesker og mennesker imellom. I kristen tradisjon snakker vi om tre litt ulike perspektiver på forsoningen mellom Gud og mennesker, i henholdsvis klassisk, objektiv og subjektiv forsoningslære. Det viktigste i møte med denne dagen og dagens tekst, er imidlertid troen på at Gud gjennom å bli menneske og gi seg selv for sin elskede verden, i korset og oppstandelsen overvant det onde i oss og i verden en gang for alle – og dermed også virkeliggjorde forsoningen og tilgivelsen mellom Gud og mennesker. I dag utfordres vi på å ta imot forsoning og tilgivelse fra Gud og gi den videre. Som Jesus sier: Salige er de som skaper fred.

Opp gjennom historien, og i vår tid sterkere enn på lenge, ser vi at religion utgjør et sterkt potensial for både fred og konflikt. På sitt verste blir religiøs overbevisning et verktøy for å mobilisere hat, frykt og fiendebilder. Religion misbrukes for å legitimere vold og skape et «oss mot dem». Hellige skrifter og religiøs retorikk misbrukes for å nære en vilje til «hellig» krig, og viljen til å ofre både seg selv og andre. På sitt beste derimot, evner religion å styrke overbevisningen om alle menneskers gudgitte menneskeverd, løfte fram den radikale nestekjærligheten og tilgivelsen, og gi kraft og utholdenhet i kampen for rettferdighet og fred.

Det er et stort ansvar for oss som kirke, og ikke minst oss som er åndelige ledere, å gi kraft og legitimitet nettopp til en tro og teologi som løfter menneske-verdet og nestekjærligheten, tilgivelsen og kampen for rettferdighet og fred. På denne minnedagen – OG med den teksten jeg har fått - vil jeg derfor nå si noe mer om tilgivelse.

I dagens tekst spør altså Peter Jesus hvor mange ganger han skal tilgi. Han synes han tar hardt i når han foreslår sju ganger. Svaret han får, er 70x7; det var uendelighetens tall, altså ufattelig mange! Vi kan anta at tilhørerne var godt kjent i Det gamle testamentet, og de husket nok at i ett av Bibelens første kapitler står det om Kain og Lamek at Kain skal hevnes syv ganger og Lamek 77 ganger. Der var blodhevnens spiral satt i system; plikten til å hevne urett mot en selv eller familien og slekten. Øye for øye og tann for tann – men altså heller ikke mer; sånn sett var det nok også en volds- og skadebegrensning i denne normen. Jesus snakker uansett om det motsatte. Ikke plikten til å hevne, men plikten til å tilgi.

I Johannesevangeliet står det at «dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. I bønnen Jesus lærte disiplene å be, og som vi ber i kirken hver eneste søndag og stadig ellers, understrekes sammenhengen mellom Guds tilgivelse og vår: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Vi blir alltid tilgitt, og skal alltid tilgi. Da er det vel enkelt, da?

Nei. Tilgivelse er livsviktig. Men enkelt er det ikke.

Når jeg leser denne teksten, ser jeg for meg mennesker jeg har møtt, som har vært utsatt for andres mobbing, svik, vold og overgrep. En del av dem er blitt møtt med lettvint, kristen forkynnelse og nærmest et press om å tilgi. Blant oss som er samlet her, finnes det kanskje også slike vonde personlige fortellinger – enten det handler om våre nære relasjoner, eller erfaringer fra krig og konflikt.

Slike erfaringer rommer store spørsmål i møte med Jesu ord til Peter og bønnen i Fadervår.

”-Kan Gud elske meg når jeg ikke klarer å tilgi voldsmannen?”

”-Kan jeg kalle meg en kristen når jeg ikke klarer å tilgi?”

”-Hvordan skal jeg lære å tilgi meg selv?”

”-Hvis jeg ikke kan tilgi den som har krenket meg, kan jeg da ikke få tilgivelse fra Gud for det gale jeg selv har gjort mot andre?”

Noen av oss er hardt merket av andres svik overfor oss, enten det er på et personlig plan, eller ved at vi gjennom historien har vært del av en utsatt og undertrykt gruppe. Dette settes gjerne på spissen i krig og konfliktsituasjoner. Freds- og forsoningsarbeid har vanskelige kår for tiden, men vi har ikke råd til å la være. Nettopp på denne minnedagen minnes vi både krigens redsler og kallet vi har til å skape forsoning og fred, med de muligheter vi har, der vi er. Som pave Leo nylig understreket: «Det er ikke krig som er hellig, det er fred.» Og tilgivelse er nødvendig i enhver freds- og forsoningsprosess, både på person- og samfunnsnivå. Vi må bare ha med et maktkritisk perspektiv, så ikke Jesu utfordring om å tilgi blir misbrukt til å dekke over eller tie om urett eller overgrep mot en svak part.

Jeg tenker at det er vanskelig å tilgi mens vi ligger nede. Først må vi med Gud og menneskers hjelp og eget arbeid klare å reise oss. Tilgivelsen er i beste fall slutten på en prosess, ikke begynnelsen. Noen ganger kjennes det umulig, og vi må overlate den tilgivelsen til Gud. Enda mer om den som har krenket oss, ikke innrømmer det og ber om tilgivelse. Men Gud er uendelig mye mer generøs enn det mest generøse menneske. Gud holder ikke tilbake sin tilgivelse til deg for dine feilsteg eller svik, i påvente av at du skal arbeide deg gjennom din egen prosess og komme dit at du selv kan tilgi noen som har gjort deg alvorlig ille. Gud truer oss ikke til å tilgi gjennom å holde tilbake sin egen tilgivelse.

Vi må aldri snakke lettvint om tilgivelse og forsoning, særlig ikke der det er alvorlige ting som er skjedd og ulike maktforhold mellom de involverte parter. Da er et oppgjør nødvendig, før tilgivelse kanskje kan være mulig. Å tilgi noen tenker jeg at også innebærer å fastholde at det den andre gjorde var galt - selv når vedkommende ikke innrømmer det. Jeg kan velge å tilgi deg fordi det kan frigjøre meg, selv om du ikke anerkjenner at det var galt.  Det kan hindre bitterheten eller skammen å vokse i meg og ta makten over meg. Mange mennesker som har opplevd forferdelige ting på grunn av andre menneskers ondskap, kan fortelle at det å kunne tilgi var viktig for dem, for å få livet tilbake. Men en tilgivelse kan ikke presses eller tvinges fram av andre! Ofte forutsetter tilgivelsen tid, hardt arbeid og et mirakel. Noen ganger går det ikke.

Samtidig har jeg møtt mange voksne mennesker med helt greie liv, som sitter fast i en konflikt mellom to jevnbyrdige parter, der de er blitt nærmest innkrøkt i egen bitterhet og selvrettferdighet over partner, familie eller venners feilskjær. Da ville det vært frigjørende om de tok litt mer eget ansvar for konflikten og selv ba om tilgivelse for sin egen rolle i den. Vi prøver å oppdra barna våre til å kunne si unnskyld og kunne tilgi, men ofte er vi voksne langt dårligere på slikt. Og som jeg allerede har sagt: Det starter med oss selv.

Evangeliet utfordrer oss til å se på vår egen skyld før vi dømmer andre, og at vi skal ta bjelken ut av vårt eget øye før vi ser klart og kan ta splinten ut av vår brors og vår søsters øye. Hvis vi ser egne feil, vet at vi trenger tilgivelse, og opplever å få den, blir vi rausere med andre. Jesus sier et sted om kvinnen som salvet føttene hans: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»  Derfor er det ofte lettere å puste rundt de som har opplevd å feile og bli tilgitt. Tabbekvotene man gir andre blir større. Vi må bare tåle at vi trenger tilgivelsen, og tro på at vi er verdt den.

Enten det er utfordringen fra ”den lille hverdagstilgivelsen” vi kjenner på, eller tyngden av alt det vi ikke klarer å tilgi, så kan vi ta det med til Gud. Gud tåler det. Gud utfordrer oss radikalt på vår raushet og nestekjærlighet, men Gud er den siste til å bagatellisere våre erfaringer av å være krenket og tråkket på. Gud elsker alle mennesker, derfor velger Gud også side – mot urett og overgrep.

Forsoningen i Kristus, korsfestet og oppstanden, setter våre liv og kamper inn i en større fortelling som Gud har pågående med sin elskede verden, der døden aldri har det siste ordet. Guds tilgivelse gir oss en nåde å møte oss selv og andre med – 70x7 ganger og mere til. Som korset forteller meg: 1.En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. 2.En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss, men se Kristus i verdens korsfestede. 3.Korset er tomt: Vi er omsluttet av Guds kjærlighet, som er sterkere enn ondskap og død. Så la oss aldri gi opp arbeidet for forsoning og fred – i visshet om at vi er «omsluttet av stille gode krefter», som Dietrich Bonhoeffer skrev i en salme mens han satt i fengselet med dødsdom – og jeg vil avslutte med å sitere fra den:

«Omsluttet av stille gode krefter, beskyttet og trøstet; underbart / så vil jeg leve mine dager med deg / og gå med deg inn i det nye år.  Omsluttet av stille gode krefter, forventer vi med håp, hva komme kan / Gud er med om natten og om dagen / han er vår trygghet i den nye dag.

Det gamle plager fortsatt våre hjerter / de onde dager gir en byrde stor / Å, Herre, gi til våre brutte sjeler / den frelse som du har for oss.

Omsluttet av stille gode krefter / forventer vi med håp, hva komme kan. Gud er med om natten og om dagen / Han er vår rygghet i den nye dag.

 

Statusoppdatering, 13/11 2025

Denne uka er det noen dager i Bispegården tettpakket med møter, men flere dager ute i felt

 

Blant annet på besøk hos dialoggruppe i Ellingsrud kirke - et nydelig kvinnefellesskap der de deler og forteller hverandre om tro og liv, samtaler om den store verden, og besøker ulike hellige hus og kulturelle arrangementer.

Slike lokale nettverk er gull, og her var det folk med ulike bakgrunner både kulturelt og religiøst/ livssynsmessig, og sterke vennskap på tvers.

Jeg har også møtt stab i Sinsen kirke og vi snakket om lokalkirke og frivillighet - muligheter og utfordringer. Så fulgte trivelig babysang og supergod lunsj samme sted - den siste stelt i stand av Mette og Ingebjørg på kjøkkenet. Isabell ledet oss godt igjennom, og jeg fikk en hyggelig prat med Marte, Hennie, Synne og Jonathan etterpå:). Hvor mange er på babysang i Oslo bispedømme (Oslo, Asker og Bærum) i regi av Den norske kirke i løpet av en uke? Skal sjekke:). Det er mange!

Jeg har mistet tall på hvor mange ungdomskjellere og garderober der jeg har fått lurt meg til en treningsøkt mellom slagene - i Sinsen var det både romslig og veldig kule stoler

 

 Nå er det hjem og gå tur med Bispebisken!

 

Preken om den barmhjertige samaritan, 09/11 2025

Velsignet søndag, midt i alt som er. Og det er mye nå. For noen av oss mer enn nok i eget liv og helt tett på, for andre blant oss først og fremst det som skjer litt lenger ute i verden: Sudan, Kongo, Gaza, Ukraina og altfor mange andre steder preget av grusomme kriger og konflikter. Stadig mer alvorlig klimakrise og naturtap, som knapt får oppmerksomhet selv under det pågående klimatoppmøtet COP30, mens ekstremvær og tørke herjer og vi går nærmest i T-skjorte i november i Oslo. Et stadig hardere og mer polarisert offentlig ordskifte og verdensledere som er vanskelige å ha tillit til at har fellesskapets beste og bærekraft i fokus.

9.november markerer Krystallnatten, eller november-progromen, og den dramatiske opptrappingen av jødeforfølgelsene i Tyskland – derfor går mine tanker i dag særlig til vår jødiske minoritet. Denne andre søndagen i november blir i mange av landets kirker også markert som «søndagen for de forfulgte», med et særlig fokus knyttet til mennesker og grupper som forfølges for sin tro (kristne og andre). Det er en dag for å spørre oss selv hvordan vi bidrar til å forebygge dette, både som individuelle og samfunnsborgere og som samfunn.

I dag skal jeg selv ikke preke, men vigsle Anna Hopstock Havgar til kateket i Holmen kirke i Asker. I en tid der det finnes altfor mye ekstrem og dårlig forkynnelse og teologi lett tilgjengelig på nett og sosiale medier, og samtidig det som kan virke som en økende interesse for kunnskap om kristen tro, har kateketene, med sin spesialkompetanse på undervisning ikke minst for ungdom, en stor og viktig oppgave. Gratulerer med dagen, Anna, lykke til og Gud velsigne deg!

I dag er prekenteksten fortellingen om Den barmhjertige samaritan. En av Bibelens mest kjente tekster. Ubehagelig og fantastisk. Den som er utenfor og foraktet blir løftet fram som hverdagshelt og forbilde (samaritanerne sto sannsynligvis ikke særlig høyt i kurs hos de første tilhørerne av denne teksten). Den grenseløse og praktiske kjærligheten brettes ut i fullformat; den kjærligheten som får blod og gørr på seg, som tar tid og penger og innebærer risiko, den kjærligheten som inkluderer ikke bare venner, men ukjente og fiender.

Uten noe å strekke oss etter, strekker vi oss vel ikke - men denne teksten legger lista høyt! Jeg skjønner godt at han som utfordret Jesus, fikk behov for å rettferdiggjøre seg selv, gjennom å spørre: Hvem er så min neste?

Teksten er så sterk og utfordrende i seg selv; jeg vil ikke prate den i stykker. Samtidig kan det at den er såpass kjent for mange, hindre at vi tar den skikkelig inn, sånn på direkten; at vi lever oss inn i den. At vi kjenner i magen hvor radikal den er.  - Enda nøkkelen i teksten nettopp er innlevelsen: Samaritaneren fikk se den utslåtte, og syntes inderlig synd på ham. De samme ordene brukes flere steder om Jesus sin reaksjon i møte med mennesker som har det vanskelig. Både for samaritaneren og Jesus innebar det en innlevelse som skapte handling. Kanskje var noe annet umulig?

Hvordan er det for deg og meg? Er det i våre liv en nødvendig sammenheng mellom innlevelse og handling? Eller bombarderes vi med så mange sterke inntrykk hele tiden, at det blir vanskeligere å leve oss inn, og handle ut fra det? Finnes selvfølgelig ikke ett svar på det. Men jeg kjenner stadig på fristelsen til å skjerme meg for de vanskeligste livene, de høyeste idealene, og de overveldende utfordringene. Gjøre som min prestekollega i teksten om den barmhjertige samaritan - haste forbi. Eller bare strekke meg til “likingen” på Facebook og SMS kampanjen …

På tur i marka med en venninne for en stund siden, kom vi i snakk om en fru Hvermansen i England som for noen år siden skapte de største overskrifter i riksmedia. Grunnen var at hun hadde sittet på toget og observert en bøllegjeng som grovt trakasserte en medpassasjer. Hun hadde sagt fra til dem, hun hadde tilkalt togpersonalet, hun hadde ringt politiet, men ingen kunne visstnok gjøre noe. Til slutt hadde hun resolutt gått ut av toget og stilt seg foran det på skinnene, og nektet å flytte seg før gjengen ble kastet av toget. Hvorfor gjorde hun det? Hvorfor gjorde ikke mannen hennes det, som satt ved siden av henne? Eller noen av de andre passasjerene? Hvorfor er det så mange av oss som ikke gjør det? Hvorfor er det faktisk en del som gjør sånne ting?

Den amerikanske sosialpsykologen Zimbardo satte etter 11.september i gang et storstilt utdanningsprogram beregnet på elever i videregående og ansatte i bedrifter. Det heter “Hero Imagination Project” - HIP - og går ut på å øve opp vanlige folk til å tenke og handle heroisk i sin egen hverdag. Slik engelske fru Hvermansen gjorde. Bli hverdagshelter, i små eller større situasjoner. Godhet og heltemot må avmystifiseres, sier Zimbardo. “Just do it.” Som den barmhertige samaritan.

I den nevnte damens hjemland, England, går det ikke an å ta t-banen uten å høre et slags mantra over høyttaleren hver eneste gang man stopper på en stasjon: Mind the gap. Det skal minne passasjerene på å passe seg for mellomrommet som kan være mellom toget og perrongen. Mind the gap. Men det finnes noen andre mellomrom vi også kan være oppmerksomme på: Den distansen som ofte finnes i våre liv, mellom teori og praksis, mellom hva vi tenker er rett handling og prioritering, og hva vi faktisk gjør. Enten det handler om en mer miljøvennlig livsstil, tiden med kjæresten eller barna, å være ærlig med en venninne vi er uenig i valgene til, eller å stå opp for en kollega som blir urettferdig behandlet av sjefen. Eventuelt en utslått i veikanten eller en medpassasjer på toget.

Jeg etterlyser ikke perfeksjonisten som alltid leverer, alltid gjør det riktige. Ingen av oss gjør det. Dessuten sier Bibelen at om vi så gjør alt det riktige, men ikke har kjærlighet, da gagner det oss ingenting. Vi trenger å drives av innlevelsen, og av kjærligheten vi selv har tatt imot, ikke bare av den dårlige samvittigheten. De fleste av oss trenger store rom av nåde, hos Gud og mennesker, hvor det er plass for idealer vi ikke klarer å leve opp til, tabber og svik. Vi trenger rom for å være underveis, og for å kompromisse.

Men for min egen del vil jeg også at Gud og mennesker rundt meg som vil meg vel, skal utfordre meg jevnlig på mellomrommet (mellom teori og praksis). Jeg vil ikke bare bli klappet på skulderen og bli forstått ihjel når jeg ikke strekker meg. Fordi mellomrommet mellom min teori og min praksis, mellom hva jeg tenker er rett og hva jeg faktisk gjør, har konsekvenser for meg selv og andre. Når jeg bare går forbi der jeg ikke burde gå forbi. Når jeg skyver vekk verdens nød og unnlater å gi. Når jeg lukker øynene for klimautfordringene og unngår å gjøre det jeg kan, med mitt forbruk og min stemme. Når jeg lytter til de kommersielle stemmene som roper høyest om hva det gode livet er, og som gir meg frykt for å mislykkes, frykt for å bli glemt. Da gjør det noe med meg som ikke er bra, verken for meg, min neste eller verden. Mind the gap. Look to the samaritan.

Bibelen snakker nemlig mer om påbudt enn om forbudt kjærlighet, selv om det ikke alltid er så lett å høre. På spørsmålet om hva som skal til for å arve evig liv, og hva som er det største bud, svarer Jesus det samme som vi får i teksten i dag: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.” Du skal. Elske. Med alt du er. Påbudt kjærlighet kan umulig handle mest om gode vibber og følelser. Den handler like mye om vilje, valg, handling. Om å våge å stå opp for noen som trenger det. Om å våge og ikke gå forbi. Om å bruke av vår tid, våre penger, våre krefter, våre talenter, til beste for vår neste - naboen i oppgangen, tiggeren på gata, kollegaen vi ikke liker noe særlig, krigsofrene i Gaza, Ukraina, Sudan, Kongo og mange andre steder.

Mind the gap. Look to the samaritan. Og husk samtidig at nåden og kjærligheten fra Gud er der før og etter alt sammen.

 

Statusoppdatering, 07/11 2025

Jeg har vært treningsinstruktør i SiO Athletica i tretti år, og får fortsatt ha en Cardio Challenge time på tirsdagene – det er mye morsommere å trene hardt når jeg samtidig inspirerer andre til det samme:). Fint også å ha fri tilgang på sentrene våre, og i dag ble det svømming, før bispevisitt på Livssynsåpent samtalesenter på Universitetet i Oslo (UiO, i Frederikkebygget, for dere som er lokalkjent).

Her jobber to av studentprestene våre (vi har også en på BI og en på Oslo Met), sammen med en studentpater, en studenthumanist og en buddhistisk samtalepartner i deltidsstillinger. Senteret tilbyr blant annet individuelle samtaler, sorggrupper, meditasjon, natursamtaler (med utgangspunkt i uro og sorg over klimakrise og naturtap), og messer i kapellet – og de leder flere av aktivitetene og arrangementene sammen på tvers av tro/ livssyn. Vi tre fra Bispedømmekontoret møtte alle senterets ansatte og UiO-rektor Ragnhild Hennum (det artige gruppebildet ble dessverre ubrukelig, derfor bare selfie ved det synlige samtalekontoret på bakkeplan), og fikk orientering og en spennende samtale om senterets arbeid og hvordan det å ha ulike tro og livssyn representert i staben nettopp ga rom for både samarbeid, dialog og det å by på sitt eget. Bli gjerne med på å gjøre senteret kjent – tips en student du kjenner:).

Deretter gikk prost Marit og jeg ned til Torshov kirke, der vi fikk møte en engasjert stab + leder og nestleder i menighetsrådet. Kirken med de mange rom ble pusset opp for få år siden, og er et viktig sted for nærmiljøet – og de har blant annet en nydelig kirkehage med åpen kafè hele sommeren. Noen fredager er det Chili; et etter-skoletid tilbud for 5.-7.klasse, med fellesskap og samtaler, lek og spill, og et varmt måltid. Nesten tretti elever fra Nordpolen, Lilleborg og Fernanda Nissen skoler var der i dag; vi fikk taco og lekte boksen går (stativ med gymmatter står i kirkerommet og ble brukt som kamuflasje), og jeg fortalte om at jeg var mobbet på skolen da jeg var på deres alder og hva det betød at en jente våget å stå opp for meg. Gaute prest hadde med seg Lucia (fra gruppa «Uld»:), Nahum, og Erik (ikke på bildet) i teamet – det er mange som setter gode spor i folk!

Neste stopp var Paulus kirke på Grünerløkka, og møte med stab, før Åpen kirke der det ble servert god grønnsakssuppe laget av prest Arne. Det ble etter hvert en hyggelig gjeng rundt kafèbordene (som – tro det eller ei! – er betalt av en bokstavelig talt rik onkel Lee i Amerika! Han elsket visst Norge, og hadde vært i Oslo og innom Paulus kirke, som han syntes var SÅ flott, at han testamenterte et sekssifret beløp til kirken – som nå er brukt til å kjøpe nettopp bord og stoler og installere et lite kjøkken bak i kirken). Noen var innom Åpen kirke for første gang, andre er del av en fast liten gjeng, og i løpet av året er mange tusen innom dette hellige rommet mens det er Åpen kirke; for en stille stund, en samtale, tenne lys, en skål suppe.

Det ble både tårer og latter der, før Marit og jeg, sammen med daglig leder Ottar, satte kursen mot Sofienberg kirke og forestillingen «Romeo og Julie». Kirken er fortsatt et vigslet rom, og utvikles samtidig som et kulturhus for barn og unge i bydelen, og kveldens forestilling har allerede vært sett av 2500 10.klassinger fra ulike kanter av byen. Shakespears ikoniske fortelling om rivaliserende slekter, maktkamp, hevn og vold og udødelig (og veldig dødelig) kjærlighet, kom i en storm av en forestilling; utrolig fint (og presten kom faktisk godt ut av det, det skjer jo ikke for ofte, synes jeg). Takk til Tigerstadteateret og alle deres gode hjelpere, blant annet elever ved Hersleb skole som sto for den flotte scenografien)!

Hvis noen lurer: Kirken er mye mer enn mange vet!

 

Statusoppdatering, 05/11 2025

Ettermiddag og kveld i Sagene og Iladalen.

Først hyggelig møte med stab og så like hyggelig møte med en del av menighetsrådet, med leder Kjersti og nestleder Margrethe i front (bildet) - og en helt fantastisk grønnkålssuppe, laget av daglig leder Audhild .

Fra kl 16.30 var det yrende liv i begge etasjer i Iladalen (som er en av vel svært få kirker med egen gymsal!) - med felles måltid, lek, barnesang og klubb og fullt hus. Knut prest med myndig stemme, klare pedagogiske evner og godt gitarspill, ledet barnesang for ca 40 1-4-åringer med foreldre i et ikke altfor stort rom

De litt større dekorerte en mengde sauer av kartong, som så ble gjemt i kirkerommet så alle kunne gå på sauejakt, i tråd med fortellingen om sauen som ble borte og boka treåringene skulle få under avslutningen rundt alteret (ledet av Knut, Ellen Sofie og Mia).

Etter dette passet det bra å avslutte dagens menighetsbesøk med Gongbad i vakre Sagene kirke, og bare ligge på gulvet sammen med ca hundre andre og lytte til lydene og klangene fra gongene, traktert av Therese Aasvik.

Alt dette jeg får være med på når jeg er rundt på besøk, er del av den vanlige virksomheten i lokalkirkene i Oslo, Asker og Bærum. Så  om noen skulle lure - ja, det skjer utrolig mye forskjellig i kirkene våre, helg og hverdag

Ststusoppdatering, 02/11 2025

Sterk dag. Først på graven og tenne lys - takk for alt, elskede

Så mikrofestival om døden i kulturkirken Jakob - yngstemann og jeg samtalte om død og sorg på tvers av generasjon og livssyn, og vi fikk se versjon 2.0 av utstillingen hans om pappa. Dyrebare bilder og brådype OG lekne tekster til. Han sa så mye klokt og bra at jeg kjente jeg må lære enda mer av ham:). Ellers sørget blant annet Else Kåss-Furuseth, Eivor Oftestad, Solveig Slettahjell, Iver Kleive, Knut Reiersrud, Torbjørn Dyrud og Ingrid Bækken Melve for en dag full av sterke uttrykk og inntrykk.

På kvelden bar det videre til Uranienborg kirke, der Uranienborg Vokalensemble med dirigent Elisabeth Holte og organist Lars Notto Birkeland ga oss en konsert med musikk til å miste pusten av, helt nydelig framført. Jeg fikk binde det sammen med en kort tale midtveis

Nå er det tur med Milla

 

Preken allehelgensdag, 02/11 2025

I dag skal min yngste sønn Noah og jeg samtale om døden i Jakob kirke - og lytte til mange andre som setter ord og toner på det samme. Der skal jeg ikke preke - men her er en preken til dagens prekentekst:

Det er Allehelgensdag og en tid hvor mange minnes sine døde. Noen minnes med dyp sorg, og kanskje vemod, takknemlighet eller håp. Andre minnes med skyldfølelse, sinne eller en lettelse over at det som var, er over. Kirken, fellesskapet og lysene vi tenner rommer ulike fortellinger knyttet til denne dagen.

Samtidig er Allehelgensdag alle helgeners dag. Vi minnes ikke bare de vi selv har mistet, men også de som har gått foran og de som har gjort det lettere for oss andre å tro på Gud. I luthersk teologi er det ingen som kvalifiserer seg til å bli helgen, men vi kan holde fram minnet om helgnene eller trosforbildene, for å bli trøstet, inspirert og utfordret i vår tro. Kanskje kan vi si at i dag her i kirken holdes himmel og jord enda tettere sammen enn ellers? La oss være her, nå, med det hver enkelt av oss bærer med seg på en dag som denne

PREKEN:

I dag er det altså Allehelgensdag. Vi minnes våre døde, med alle de ulike tanker og følelser vi måtte ha. Kanskje tenker vi også på vår egen død, som en gang kommer. Og vi minnes på «den store hvite flokk», på trosheltene våre, på de som har gått foran oss, og satt gode spor i våre liv og vår tro. Den halve alterringen her oppe i koret er nettopp halv for å minne oss på at den andre halvparten av ringen er i himmelen og består av de som har gått foran oss. Vi er som kirke del av et fellesskap som spenner over liv og død; et fellesskap som sprenger tid og rom.

Den katolske og den ortodokse kirke har en annen tradisjon enn vi har for å gjøre sine troshelter til helgener. I vår lutherske kirke opererer vi ikke med helgener – kan hende for å understreke at alle mennesker er like for Gud og for at troen og frelsen ikke skal framstå som en menneskelig prestasjon. Men også vi lutheranere kan la oss engasjere og inspirere av mennesker som på en spesiell måte har levd ut troen her på jorda og gjort en forskjell i verden. Mennesker som har latt seg utfordre radikalt av budet om å elske Gud og elske sin neste (sine medmennesker) og stå opp for det de tror på. Troshelter, som samtidig viser oss sin menneskelighet, sårbarhet, og avhengighet av Guds nåde og frelse.

Å leve som kristen er en dobbel livsoppgave: For det første: Øve oss hver dag i å ta imot kjærligheten fra Gud. Ta imot nåden som rekkes oss gjennom dåpens vann, nattverdens brød og vin, evangeliet, musikken, bønnen, fellesskapet, stillheten, naturen, godhet fra mennesker rundt oss. Ta imot nåden og la den lande i kroppen. Øve på å tro på at vi er verdt den nåden og tåle at vi trenger den. For det andre: Øve oss i å gi Guds kjærlighet videre. Elske Gud og elske våre medmennesker som oss selv, i ord og handlinger i hverdagen. I et smil, en melding, en klem, en forbønn, en gulvvask, en tilgivelse, ett nødvendig oppgjør, en pengegave, en middagsinvitasjon til noen rundt oss. Kjærligheten er både gave og oppgave.

Dagens tekst er hentet fra det vi kaller «Saligprisningene.» I dag får vi høre dem både sunget i evangelisten Matteus sin versjon og lest i Lukas sin versjon. Matteus kan virke mindre direkte og mindre politisk enn Lukas. Matteus skriver OM «DE» fattige i ånden, de sørgende, de sultne og utstøtte. Teksten kan synes å implisere at «de» som har det vondt og vanskelig befinner seg et annet sted enn tilhørerne til teksten. Og at fattigdommen ikke handler om materiell fattigdom, men at den fattige i ånden forstår seg som åndelig trengende i møte med Gud. Hos Lukas, derimot, henvender Jesus seg direkte til tilhørerne: DERE som er fattige; DERE sørgende, tørste, utstøtte. Underforstått at fattige, sørgende, tørste og utstøtte er blant oss som er samlet. Og at det handler om både materiell og åndelig fattigdom, sult, sorg eller ekskludering.

Jeg tenker at det først og fremst er en styrke at de fire evangelienes tekster er litt ulike tross sine sterke fellestrekk. Forskjellene mellom dagens to versjoner av Saligprisningene kan tydeliggjøre noen grøfter vi som kirke må være oppmerksomme på. 1.Det er viktig å erkjenne at fattigdom, sult, sorg og utstøting finnes blant oss som er samlet her. I alle trosfellesskap finnes det mange ulike erfaringer, kamper og livssituasjoner. Hver gang vi samles her i Fagerborg finnes DERE: noen her som har en meget stram økonomi, noen som har opplevd store traumer, noen som bærer på tunge sorger, noen som sulter seg, noen som opplever seg utstøtt og er svært ensomme. I dag er det kan hende ekstra mange som sørger over noen vi har mistet, eller over alt som ble annerledes enn vi hadde tenkt. Om det ikke var sånn, er dét et faresignal om at vi bare leker med de som likner aller mest på oss selv. Vi trenger en ærlighets-teologi som snakker sant om troen og livet, på godt og på vondt, i salmene, bønnene, forkynnelsen, praten rundt kirkekaffen. 2.På den andre siden må vi i denne privilegerte del av verden orke å ta inn fattigdommen, sulten, sorgen og ekskluderingen i et globalt perspektiv, fordi vi er del av kirkens verdensvide fellesskap. DE fattige, forfulgte, sultne og sørgende i andre deler av verden trenger oss - trenger vår solidaritet, forbønn, penger og stemme. 3. Det tredje Matteus og Lukas sine forskjeller minner oss på, er at vi verken skal åndeliggjøre sult og fattigdom på en måte som lar oss lukke øynene for verdens urettferdighet, ELLER redusere sulten og fattigdommen Jesus snakker om, til rene politiske og materielle realiteter. Som kirke og troende mennesker må vi bry oss om hele mennesket og hele livet: ånd, sjel og kropp. Vi må engasjere oss i kampen for rettferdighet og samtidig forkynne Jesus som noe mer enn en sosialpolitisk opprører og frelsen som noe mer enn økonomisk, politisk og sosial rettferdighet. Vi og verden trenger frelse fra det onde i oss og rundt oss, og den frelsen kan vi få gjennom Guds kjærlighet som i Jesus Kristus er sterkere enn døden.

“Salig” - makarios på gresk - har vi ikke noe helt godt, norsk ord for; ikke slik det står her. I dagligtale betyr «salig» vel nærmest å kjenne på overveldende stor glede og fred på samme tid; for eksempel at man blir salig av et godt måltid eller mye god musikk eller en bra fotballkamp der laget ditt vinner. De fleste engelske oversettelser bruker her ordet “blessed” - velsignet. Betydningen ligger nok nærmere nettopp velsignet, eller heldig. Heldige er dere – vi - som på ulike vis er fattige – dere/ vi som sørger, sulter, blir forfulgt, eller utstøtt. IKKE heldige fordi vi lider eller savner, men fordi MIDT i alt det smertefulle og vanskelige, kommer Gud selv oss i møte, med en ny framtid.

Allehelgensdag. Vi minnes døden, vi minnes de døde, vi minnes de som har gått foran oss og vist vei. Det kan gjøre vondt å tåle, lengte, kjempe og håpe.  Og det kan gjøre vondt å ta imot Guds velsignelser når vi har overfylte hender og hoder, overfylte innbokser og overfylte hus. Saligprisningene utfordrer oss: Det er ofte når vi er på et slags nullpunkt, når vi kjenner på sårbarhet, sorg og avmakt, at vi kan ta imot fra Gud. Midt i alt som er.

Vi tenner lys i mørket, og ber: Evige Gud, du som kjenner oss og elsker oss, vær nær alle som sørger, uansett hva slags sorg det er. Gi lindring og trøst, kraft og håp i sorgarbeidet. La oss få hvile i troen på at din kjærlighet er sterkere enn døden og alt som truer og overvelder oss. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Statusoppdatering, 30/10

I ettermiddag fikk jeg verdens beste torskemiddag i Slemmestad kirke. Gro og Birger med flere hadde fått igjennom investering i et veldig bra kjøkken i lokalene knyttet til kirken, og de fant ut at de måtte dra i gang noe som rettferdiggjorde kostnadene. Dermed begynte de å lage middag For folka i Slemmestad hver torsdag. I begynnelsen for 16 år siden var de en liten gjeng, men nå kommer gjerne 85 stykker, slik som i dag, og det går med 30 kg torsk. Gro og Birger fikk med seg Anne Lill, Gunnhild, Jan og Hege, og nå bruker de omtrent hele dagen hver torsdag på å stelle i stand.

Jeg fikk sitte på et superhyggelig bord, der praten gikk om alt fra torsken og bygda, til hvor vi kalte hjemme og fortellinger fra første stevnemøte med den som senere ble en ektefelle – skikkelig fint.

Derfra var det videre til Holmen kirke, der vi avsluttet med Menighetsfest med feiring av de frivillige. Også her var det dekket fest bord over hele menighetssalen, og etter bli-kjent-bingo (der du for å fylle ut rutene må finne for eksempel en med størrelse 38, en som er A-menneske, en som er født utenfor Asker, og så videre), fikk vi nydelig gulasjsuppe (laget av Jannicke), og jeg fikk tale .

Frivilligheten i Norge er stor, jeg mener å huske at vi snakker om 140.000 timer i året, 62 % har deltatt i noe frivillig arbeid og 78 % er medlem av minst en sivilsamfunn organisasjon. De 7000 frivillige i Oslo bispedømme er helt nødvendig for at vi skal kunne være den bekjennende, åpne, tjenende og misjonerende folkekirken vi ønsker å være, som bidrar til mer himmel på jord

Statusoppdatering, 30/10 2025

Her er glimt fra formiddagens bispevisitter i Asker, igjen sammen med gode prost Øyvind og rådgiver Ann Kristin. Først var vi med på babysang, nydelig ledet av kateket Timea. Noen ganger i semesteret flytter babysangen inn på Bråseth Bo- og Behandlingssenter, og i dag sang de med ivrige beboere og biskop ringside:). Jeg fikk til og med et rytmeegg underveis

 

Deretter var det andakt og kirkekaffe, og sterke fortellinger ved bordene. Jeg snakket blant annet med noen ektepar, der den ene har regelmessig avlastningsopphold på Bråseth, fordi helsen har gjort det vanskelig å bo hjemme hele tiden. Nydelig musikk av kantor i Røyken, Johan Wallace.

Så gikk turen til Kirkens feltarbeid i Asker, der vi fikk være med på gudstjeneste med prest Kristian og en bra gjeng, blant annet bruker Magnus med den nydelige hunden Lea. Det ble vafler stekt av Ragnhild, og jeg fikk lys med egen biskop Sunniva - inskripsjon malt av Ludvig.

Her kommer mange som har store utfordringer knyttet til rus og andre ting, og mange frivillige. Alle har bruk for å bli sett og bekreftet, og få lov til å bidra. Her på varmestua er det feltsykepleiere (som drar mye ut på hjemmebesøk), samtalerom, akutt overnatting, dusj og vaskemaskin, og ikke minst kloke og varme folk å prate med.Dessuten ulike arbeidsmarkedstiltak og Lysstøperi. Feltarbeidet i Asker eies av alle de lokale menighetene i Asker prosti, og jeg møter mye stolthet og glede over dette arbeidet når jeg er rundt på besøk. Tusen takk til dere alle!

 

Statusoppdatering, 28/10 2025

Nok en sterk arbeidsdag. Etter morgenens møter, tok domprost Pål Kristian Balstad og jeg imot et tjuetalls unge jøder fra mange ulike land og med røtter enda flere steder, i Oslo Domkirke. De er del av et internasjonalt program, ledet av rabbiner Joav Melchior. Vi hadde omvisning i kirkerommet og en kort introduksjon om kristendommen og Den norske kirke, og samtalte deretter blant annet om hva tro og tradisjon betyr for oss i krevende tider.

På ettermiddagen dro jeg på menighetsbesøk i Asker igjen, med prost Øyvind Stabrun som godt følge (og sjåfør). Først til supertirsdag i Østenstad kirke, der ukrainske Liliiy er frivillig og sjef på kjøkkenet disse tirsdagene, og lager middag sammen med andre frivillige. Jeg fikk også være med på korøvelsen med tweens'ene, Skattekisten-samling med Audun prest i fri dressur i gjenfortelling av historien om Josef i Egypt (Josef-dukken her i aksjon med "Potimor" og sjarmerende trønder-egyptisk dialekt), OG småbarnssang med såpeboble-avslutning (jeg ELSKER såpebobler).

Mange av våre menigheter har slike samlinger ukentlig, med felles måltid og ulike møteplasser og aktiviteter før eller etter, og ofte skjer det ting i kirken gjennom hele uka. En vanlig uke i Østenstad er det omtrent 1000 stykker innom i løpet av uka - hverdagskirken:).

Kvelden ble avsluttet med språkkafè i Slemmestad kirke, der norske frivillige med og uten pedagogisk bakgrunn hver tirsdag møter folk som har lyst til å lære mer norsk og øve på å snakke - til glede for begge parter. I kveld var det fem positive og tøffe ukrainske damer som lot seg utfordre på å fortelle på norsk om hva de hadde gjort siden sist, spille språkspill og snakke om store og små ting i livet. Noen av dem er ute i vanlig jobb, en er lærerstudent, flere av dem jobber frivillig og går på en eller flere språkkafeer i uka, for å intensivere norskopplæringen. Jeg beundrer dem for pågangsmotet. Og gleder meg igjen over alle møteplassene vi som kirke er med på å lage.

 

Statusoppdatering, 26/10 2025

Første gudstjeneste i dag var i Vestre Aker kirke, der vi tok avskjed med prost Elisabet. Det ble en flott gudstjeneste, fint ledet av sokneprest Gunn-Jorun, med kantor Karsten Ærøs liturgiske melodier, og mektige musikalske bidrag levert av Vestre Aker kammerkor under hans ledelse – inkludert et stykke han hadde komponert til Elisabet. Prosten holdt selv en god preken, og ble gjenstand for mange varme hilsener på kirkekaffen (som selvfølgelig inkluderte marsipankake).

Elisabet har vært en kunnskapsrik, engasjert, ryddig, varm, tydelig og tilgjengelig pastoral leder, og vil bli savnet av mange. Tusen takk for innsatsen!

Dagens gudstjeneste nr 2 var i Manglerud kirke, der den makedonsk-ortodokse menigheten «Den hellige Paraskeva – St.Petka» hadde invitert meg i anledning besøk av den europeiske metropolitt Pimen og menighetens festdag, viet deres skytshelgen den hellige St.Petka.

Den fulle kirken var utsmykket til ortodoks gudstjeneste, og det ble en flott opplevelse også for oss som ikke skjønte makedonsk. Da liturgien var over, ble jeg bedt om å ha en hilsen til menigheten, og refererte til dagens prekentekst i vår kirke om den hjemkomne sønnen – jeg ønsket for våre kirker og menigheter at vi er steder for oppgjør og forsoning, hjemkomster, fest og fellesskap, slik vi hører om i dagens lignelse.

Etterpå sang barnekoret på både makedonsk og norsk; og ungdomsgruppen holdt tale til oss på begge språk. Det var tydelig at de legger sterk vekt på å holde makedonsk språk, identitet og tradisjoner levende, samtidig som de lander godt i det norske. Metropolitt Pimen og jeg fikk en god samtale etterpå om tro og teologi, åndelig tilsyn og rockemusikk (han spiller trommer og sax når han har tid:). Og maten var nydelig! Tusen takk for i kveld:)

 

Preken til dagens tekst, 28/10 2025

I dag skal jeg få være med på to gudstjenester: Avskjedsgudstjeneste for prost Elisabet i Vestre Aker, og jubileumsgudstjeneste med feiring av deres skytshelgen St.Petka i den makedonsk-ortodokse menigheten i Oslo. Finn en kirke nær deg, og la en gudstjeneste være ditt mellomrom der himmel møter jord:). Jeg skal ikke preke i dag, dessverre, men her er en preken til dagens tekst:

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Midt i alt som er. Det er høst og mørketid, og vi samles til bots- og bønnedag. Ingen lett dag. En av de dagene som burde ha bruksanvisning vedlagt: ”Bør ikke brukes av mennesker med stor selvforakt, overdrevent dårlig samvittighet og strengt gudsbilde.”

Hva er bots- og bededag? Årets Svovel-dag i kirken med stor S? Beintøffe tekster og salmer, uten fnugg av mulighet til å glede oss over våre muligheter og talenter og Guds gode blikk på oss?

Kirkens årsskifte ligger bare fire uker frem i tid, og en del av ritualet rundt årsskifter er å tenke igjennom året som er gått, bedrive litt selvransakelse, gjøre opp de ting vi kan gjøre opp, be om tilgivelse der det hører hjemme – så vi kan starte et nytt år med følelsen av enda litt blankere ark enn de Gud gir oss daglig.

Dagens prekentekst hører til Bibelens Topp10-liste. Den har hatt ulike titler opp gjennom tidene: «Den fortapte sønn», «Den bortkomne sønn» og «Den hjemvendte sønn.» Den burde kanskje hete ”de bortkomne sønner”, for de var jo to, og bortkomne på hver sin måte. Nei, forresten: Egentlig skulle den hete: ”Faren som alltid venter”. For det er faren det handler om i dag. Faren og hans grenseløse og urettferdige raushet.

Dagens fortelling er det eneste stedet i Bibelen jeg kommer på hvor Gud har det travelt. Travelt – fordi han løper et menneske i møte. Travelt – fordi hans gjensynsglede gir ham flygende føtter og åpne armer. Travelt – fordi han ikke kan vente med å få øst sin kjærlighet ut over det barn som forlot ham.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15.kap.:

”Jesus sa: En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: ”Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.” Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ”Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.”

Dermed brøt han opp og dro hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.” Men faren sa til tjenerne: ”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.”

Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. ”Din bror er kommet hjem,” svarte han, ”og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.” Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte: ”Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort noe i mot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!” Faren sa til ham: ”Min sønn! Du er alltid hos meg og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.”

 Slik lyder Herrens ord.

Igjennom to tusen år har denne fortellingen møtt menneskers liv. Eller skal vi si disse mange fortellingene i denne ene fortellingen? Vi har ikke alle vært foreldre, men vi har alle vært sønner og døtre. Noen mest på godt, andre mest på vondt. Som prest møter jeg mange som sliter med sin erfaring av å være barn for foreldre som ikke så, ikke var der, ikke respekterte, ikke bekreftet; som kanskje selv var store barn. Gud som den gode Far er definitivt ikke et uproblematisk bilde. Men om dette bildet vi får av faren i fortellingen ikke stemmer med vår fars-erfaring eller foreldre-erfaring, så rimer det kanskje med vårt ønske; vår lengsel – vi vet noe om hva slags far vi gjerne skulle ha hatt.

Noen har kjent seg mest igjen i den yngste sønnen – rebellen, det svarte fårets historie. Han kan ha hatt mange forskjellige grunner til å ville ut og bort, men kom i hvert fall ganske skjevt ut etter hvert. Da han hadde nådd bunnen, fant han ut at eneste sted å dra, var hjem.

Jeg har alltid vært rimelig snill og flink pike. Det er ikke mange juicy details i mitt ungdomsopprør, så jeg kjenner meg ikke veldig igjen i denne sønnen. Jeg er selvfølgelig ikke stolt av alt jeg har sagt og gjort. Men jeg har aldri vært helt på bånn; eksistensielt, sosialt eller økonomisk. I møte med ham kjenner jeg litt på oppgitthet, ømhet, nysgjerrighet og sinne. To ting undrer og gleder meg: At han orket å svelge stoltheten, og at han våget å reise hjem og regne med at han ikke ville bli kastet på dør.

Mine fordommer tilsier at det i Den norske kirke er flere som kjenner seg igjen i den eldste enn i den yngste sønnen. Jeg er blant dem. Det flinke barnet. Vi som har skikket oss rimelig vel og vært trofaste og skikkelige. Kanskje har de hjemme ikke engang fått testet sin kjærlighet til oss, fordi vi alltid har gjort det som var ønsket og forventet. Noen av oss skulle kanskje ønske at vi hadde våget å opponere litt mer; gjort noen flere krumspring? Eller kanskje vi synes vi har tatt så gode valg vi kunne, men er litt slitne av andres dramatiske historier, omvendelser og anger? Kanskje vil vi gjerne bli sett litt mer, bekreftet litt mer, feiret litt mer? Kanskje er vi forarget eller bitre over det vi opplever som en slags lettvint ”synde og si sorry og synde og si sorry på repeat”; at det nesten er mer stas med en som har vært ordentlig ute og kjøre, men er kommet tilbake, enn med en som bare har vært der hele tiden?

I det synlighetens tyranni som vi lever under i vår tid, er det ikke lett å bli sett hvis man bare har vært der og gjort det man skulle. Og jeg spør meg (og Gud): Kunne faren gjort noe mer for at den eldste sønnen skulle følt seg mer sett og verdsatt underveis?

Jeg er ikke far, men jeg er mor. Det står ikke noe om en mor i fortellingen. Hadde vi fått hennes fortelling, så hadde den kanskje vært helt annerledes enn farens; kanskje ikke.

Men hva er farens fortelling?

Som fortellingen til en alminnelig jordisk far, tenker jeg at det er fortellingen om en stor, stor smerte og uro da yngstesønnen ville ut og fly og krevde sin del av arven der og da. I den kulturen var det det samme som å ønske faren død. Kanskje så faren selv ting han ville ha sagt eller gjort annerledes. I den lange tiden han ikke hadde kontakt med sønnen, ventet han likevel hele tiden på ham, og håpet han ville komme tilbake, slik de fleste av oss gjør med dem som står oss nær, eller burde stå oss nær. Da sønnen kommer tilbake, klarer faren tydeligvis å legge vekk det han måtte ha av bebreidelser, anklage, sarkasme, hevnlyst; og tar imot med en raushet og glede som kan virke både gjenkjennelig og ufattelig på en gang. Vi vet ikke hvordan farens historie med eldstesønnen har vært underveis, men utfra hva han sier på slutten om at ”alt mitt er ditt”, tror jeg han selv har opplevd dem som et godt team og vært glad for ham.

Hva er så Guds fortelling i denne historien? Jeg ser en Gud som elsker både sine skikkelige og sine mer opprørske skapninger. En Gud som ikke tvinger mennesker til å bli, men som følger med oss uansett, og som alltid venter på oss og ser etter oss. En Gud som er full av gjensynsglede, og lager i stand til stor fest når noen kommer tilbake, uansett hvordan og hvor lenge de har vært borte. En Gud som også ser og verdsetter det flinke barnet og vil ha alle med på festen. En Gud som utfordrer vår fortjenestetankegang og vinner-taper-tankegang med sin urettferdige, betingelsesløse godhet; sin nåde.

”Guds godhet driver meg til omvendelse”, sier Paulus. Guds godhet er ikke utydelig eller sløv, selv om den er ufattelig raus. Tvert om er den så betingelsesløs at den utfordrer. Den imøtegår min rettferdighetssans, min selvforakt, min hang til å dømme andre. Jeg kjenner at når jeg tar Guds nåde innover meg så gjør den noe med hele livet mitt.

Om jeg er full av selvforakt: tør jeg tro at Gud vil feire min hjemkomst uansett?

Om jeg har alt mitt i orden: våger jeg innse at jeg trenger Guds nåde likevel?

Om jeg synes det å leve som kristen er mest plikt eller frykt – hvis jeg kjenner at jeg ville føle meg snytt om det nå viser seg at alle mennesker kommer til himmelen – litt sånn ”hva var vitsen da?!”: våger jeg da å lete etter det gode livet med Gud, ikke bare i himmelen, men her? Blir jeg med på festen?

Vi mennesker trenger å få være både store og små på en gang. Holdes fast i spennet mellom vår storhet og våre muligheter på den ene siden – og på den andre siden; vår sårbarhet og avhengighet av vår Skaper og av hverandre. Nåden holder oss der. Guds godhet gir oss det rommet. Eller som danske Helle Søtrup skriver: «Knelende blir allting større, også jeg selv.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

(Bildet er av altertavlen i Brorson kirke i København, malt av en lokal grafittimaler, med teksten "Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet", på engelsk/dansk/arabisk).

 

Statusoppdatering, 23/10 2025

Da har vi hatt ledersamling på Kleivstua for proster, biskop og bispedømmekontoret. To fine, intense og lærerike døgn, der vi ble bedre kjent med hverandre, våre roller og forventninger til hverandre, og dynamikken mellom oss. Målet er at vi - sammen med ledelsen i Fellesråd og Bispedømmeråd - kan være et best mulig lederskap for Oslo bispedømme, i det store og viktige oppdraget vårt: Å være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke, som bidrar til mer himmel på jord. Vi jobbet blant annet med en personlighetstest (Mayer/Briggs-inspirert) som verktøy, og gjengen på bildet til høyre under hadde en felles bokstav E for ekstrovert:). Jeg er så takknemlig for å ha så mange dyktige og fine (og forskjellige!) folk rundt meg, i en så stor oppgave. Takk til dere!

TV aksjonen, 19/10 2025

Velsignet søndag.

Støtt TV-aksjonen!

Dagens prekentekst har overskriften Jesus krever alt. Vi er mange som kan la oss utfordre av det - til oppgjør med egen egoisme, grådighet, likegyldighet, halvhjertethet. Øve på å Gud og elske vår nesten som oss selv - hver dag, i ord og handling. Det må jo få konsekvenser. Men til dere som har fått overdose av kravstor Gud gjennom forkynnelsen dere har hørt og miljø dere har vært i: husk at å følge Jesus starter og slutter med å virkelig ta inn nåden - og hvile i den i alt vi gjør.

Tro, politikk og makt, 18/10 2025

I dag har jeg vært i Strømstad (og en liten skogstur ute på nydelige Natholmen), og delt erfaringer knyttet til død, sorg og sorgarbeid med en god gjeng ansatte knyttet til gravferdsbransjen, fra hele Østlandet. Nå sitter jeg og forbereder trosverkstedet i Oslo Domkirke mandag kveld, der jeg får besøk av Hilde Sandvik, under følgende overskrift: «Det frelste blikket» som en ressurs og en utfordring for demokratiet – om tro, politikk og makt.»

Hilde er journalist, tidligere kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, og en av tre i podkasten Norsken, svensken og dansken. Hun kommer fra Ervik i Rogaland, og hun har vært en snakkis i kirke-Norge de siste månedene, etter at hun hadde sitt «Sommer i P2», der hun snakket om sin strenge kristne oppvekst og dagens politiske strømninger. Hun advarte mot «det frelste blikket» og mot totalitære krefters sammenblandingen av religion, politikk og makt, og utfordret sine sekulære venner på å ta dette på største alvor. Jeg ser fram til å snakke mer med henne om dette.

Slik jeg forstår Hilde (skal spørre henne mer på mandag), er «det frelste blikket» preget av en skråsikker tro som er villig til å gi alt for Jesus, og som blir svært farlig når den kombineres med politisk makt.  Jeg skjønner hva hun mener, og det er altfor mange politiske ledere i dag som har skjønt religionens mobiliserende kraft når den blir misbrukt til å nøre opp under krigslyst, hat og fiendebilder. Men det er ikke alt som er å si om religionens kraft.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa hevder at demokratiet trenger religion, som en motgift mot den økende akselerasjonen og aggresjonen i våre samfunn. Han peker ikke minst på våre hellige rom, der himmel og jord møtes, tiden går saktere og livets store spørsmål settes i spill. «Demokratiet fungerer ikke i aggresjonsmodus», sier han, og etterlyser «det lydhøre hjertet», som han mener religionenes, og i vårt tilfelle kirkens, rom, verdier, ritualer og praksiser legger til rette for.

Jeg tror Rosa har rett i at vi som kirke, både i våre kirkelige seremonier, vanlige gudstjenester, samlinger i fest og krise, og møteplasser gjennom uka, gjør dette. At vi lokalt, rundt omkring i hele landet vårt, bidrar til rom for ettertanke, det lydhøre hjertet, de ikke-polariserende samtalene, ritualene som ofte sier mer enn ord: Musikken, salmene, brød og vin, dåpens vann, lysene som tennes, stillheten. I vår strategi sier Den norske kirke at vi «åpner rom for tro» - og våre kirkerom gjør helt bokstavelig det. Samtidig må vi være ærlige på at religion ikke bare har denne akselerasjons- og aggresjons-dempende effekten, men at religionen opp gjennom historien og også i dag, slik Hilde og mange peker på, misbrukes til nettopp å mobilisere aggresjon, få makt, og skape fiendebilder og mistillit. Derfor påhviler det alle de blant oss som forstår oss selv som religiøse, og aller mest oss som er religiøse ledere, å bidra til en fortolkning av våre religiøse tradisjoner som fremmer nestekjærlighet, rettferdighet, og lydhøre hjerter. Som Nobels Fredssenter sier i sin lille bok der de har samlet erfaringer fra fredsprisvinnerne: «Den som lytter, endrer verden.»

Det er krevende, men jeg tror det er mulig, å holde fast på det lydhøre hjertet og en ydmyk holdning ut fra at vi alltid har mer og lære, og samtidig gi rom for en sterk religiøs tro (mange av fredsprisvinnerne er gode eksempler på nettopp det). En slik tro kan virke skremmende om man ikke er religiøs selv, eller har opplevd religiøs tro som ikke bare brenner, men brenner ødeleggende (Ibsens «Brand» er jo et klassisk eksempel på det). En tro som får mennesker til å gi alt, enten den er religiøs eller ikke, kan redde - eller den kan ødelegge.

Noen gir alt for å ødelegge, hevne seg, drepe, skape frykt og sinne. Voldelig ekstremisme i ulike varianter er en ødeleggende måte å gi alt på. Noen gir blod eller en nyre eller benmarg og redder liv gjennom det. Noen gir alt for en ruset forelder, en anorektisk venninne, en asylsøkernabo, eller et vaklende ekteskap. Noen gir alt for å bli tynnere, rikere, mer berømte, eller flinkere. Noen gir alt for å bringe forskningen, kunsten, politikken, Jesus eller klimakampen videre. Og noen gir alt for å opprette et islamsk kalifat, et hvitt og muslimfritt Europa, eller en verden uten jødisk befolkning. Mennesker som gir alt, kan være i stand til både de mest fantastiske og de mest bestialske handlinger. Men i møte med destruktive krefter, trenger vi også sterk tro!

Søren Kierkegaard sa visstnok «jeg anklager tiden, ikke fordi den er ond, men fordi den er uten lidenskap.» Vi må ikke bli redde alt som smaker av å gå helhjertet inn for noe. Jesus var bra radikal, i morgen har vi en prekentekst med overskriften «Jesus krever alt», der Jesus kaller mennesker til å følge ham helhjertet uten å se seg tilbake. Jesus kaller oss til omvendelse, og løfter fram tjenesten for Gud, nestekjærlighet, gjestfrihet, barmhjertighet, rettferdighet, advarsel mot penger og rikdom, viljen til å dele av det man har, kallet til tjenende lederskap og til å alltid tilgi og elske sine fiender. Det må jo få konsekvenser for hvordan vi lever, og hvilke valg vi tar.

Vel møtt til trosverksted på mandag!

Dagens preken, 12/10 2025

I morges ble jeg plukket opp av eks-Slemmestad og Nærnes-sokneprest Marita Bjørke Ådland på Lysaker stasjon, og fikk haik ut til Nærsnes kirke, som feirer 100 år. En nydelig liten hvit trekirke, med utsikt over fjorden, og Thorvaldsens Kristus som ønsker velkommen både meg og ordfører Ordføreren i Asker - Lene W. Conradi, og alle andre (faktisk ALLE andre: over Kristus står første del av bibelverset i Matt.11, 28: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» - så der står det bare «kom til meg, alle.» Punktum).

Kirken er viktig for bygda, og bygda er viktig for kirken; for de store anledningene, for sorgene, for hverdagsmøteplassene. Det ble en flott gudstjeneste med stinn brakke, nydelig ledet av Marita og prost Øyvind Stabrun. Kantor Anette var opp og ned mellom pianoet og orgelet på galleriet, og vekslet mellom å spille eget, og å akkompagnere henholdsvis menigheten, barnekoret og voksenkoret Nærsvill – alt formidlet med samme dyktighet, energi og overskudd. Da jeg så Anette med den hvite stokken etterpå, måtte jeg tenke på TV-aksjonen kommende helg, som går til Atlas-alliansen (denne stiftelsen beskriver seg som «funksjonshemmedes egen paraplyorganisasjon, som jobber for å fremme rettighetene og bedre levekårene for mennesker med funksjonsnedsettelser i det globale sør»). Mennesker med funksjonsnedsettelser utsettes for mye diskriminering og mangler i praksis grunnleggende rettigheter mange steder i verden. Det er mye vanskeligere å få jobb når man har en funksjonsnedsettelse, også når det egentlig er snakk om svært lite tilrettelegging for at det skal fungere. Også i kirken kan vi bli enda bedre på dette, for alles skyld - ellers går vi glipp av mange utrolig flinke folk.

Etter gudstjenesten var det kirkelunsj med nydelig brødmat og kaker, stelt i stand av stort sett bunadskledde menighetsrådsmedlemmer – hurra for dere! Visstnok gikk det 61(!) egg med til eggerørelaging hos Solveig – og selvfølgelig vanket det marsipankake. Fine hilsener i fleng fra engasjerte ildsjeler. Da Eva snakket (ikke med politikerhatten, ikke som pinsevenn fra Bethel, men som representant fra Nærsnes Vel), ble det bilde av støvlettene hennes, for de var så utrolig fine:).

Takk for i dag!

Her er dagens preken:

Kjære alle sammen – gratulerer med dagen! Våre hellige rom er viktige for langt flere enn de blant oss som bruker mye av vår våkne tid i kirken. Dette rommet har favnet de største håp, gleder og sorger og alt imellom, i mer enn hundre år; først som bedehus, så som kirke. Hit har mennesker kommet med sin glede over kjærligheten, sin sorg over en de har mistet eller alt som ble annerledes enn tenkt, sin takk for et nytt barn, sin feiring av ungdommen i huset. Hit har mennesker kommet med sine håp og bekymringer, sine drømmer og angster, sine spørsmål og sin klage, sine bekjennelser og hemmeligheter. Hit kommer vi, med alt som gjør godt og vondt i våre egne liv og i verden – og i dag feirer og takker vi! For kirken, for bygda, for ildsjelene, for alt som er godt. «Nærsnes er i vekst, og en levende bygd på en veldig fin plass. Kirkebygget er viktig her, og Nærsnes kirkeforening gjør en stor innsats for å holde kirken fin og tale dens sak», har tidligere sokneprest Marita sagt til meg.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa hevder at demokratiet trenger religion, som en motgift mot den økende akselerasjonen og aggresjonen i våre samfunn. Han peker ikke minst på våre hellige rom, der himmel og jord møtes, tiden går saktere og livets store spørsmål settes i spill. «Demokratiet fungerer ikke i aggresjonsmodus», sier han, og etterlyser «det lydhøre hjertet», som han mener religionenes, og i vårt tilfelle kirkens, rom, verdier, ritualer og praksiser legger til rette for.

Jeg tror Rosa har rett i at vi som kirke, både i våre kirkelige seremonier, vanlige gudstjenester, samlinger i fest og krise, og møteplasser gjennom uka, gjør dette. At vi lokalt, rundt omkring i hele landet vårt, bidrar til rom for ettertanke, det lydhøre hjertet, de ikke-polariserende samtalene, ritualene som ofte sier mer enn ord: Musikken, salmene, brød og vin, dåpens vann, lysene som tennes, stillheten. I vår strategi sier Den norske kirke at vi «åpner rom for tro» - og våre kirkerom gjør helt bokstavelig det. Samtidig må vi være ærlige på at religion ikke bare har denne akselerasjons- og aggresjons-dempende effekten, men at religionen opp gjennom historien og også i dag misbrukes til nettopp å mobilisere aggresjon og skape fiendebilder og mistillit. Derfor påhviler det alle de blant oss som forstår oss selv som religiøse, og aller mest oss som er religiøse ledere, å bidra til lydhøre hjerter både hos oss selv og andre, i våre rom. Som Nobels Fredssenter sier i sin lille bok der de har samlet erfaringer fra fredsprisvinnerne: «Den som lytter, endrer verden.» Jeg ønsker for dagens 100-åring at den kan få være et rom for dette også de neste 100 årene, der vi kan lytte til Gud, til hverandre, til oss selv og livet. Det kan virke helbredende på oss og på våre indre og ytre sår – og tema i dagens prekentekst er nettopp helbredelse. Det er et stort, fint og krevende tema, så jeg vil reflektere litt rundt det også.

Sist søndag var det Høstens påskedag, med oppstandelse og helbredelser i alle bibelske kanaler. I år prekte vi over synagogeforstanderen Jairus’ datters oppstandelse fra de døde. Disse oppstandelsesfortellingene fyller meg med både glede, håp og protest: Lasarus, Jairus’ datter, enkens sønn fra Nain…. Det er jo fantastisk! Men hva gjør vi med dem, midt i en hverdag og en verden hvor undere anses som umulig, og hvor lidelse og død er altfor nærværende? Hvor vi så gjerne skulle sett flere bli reist opp fra smerter, undertrykkelse, sykdom, slaveri og død? Hva gjør vi med underne? De uforståelige og umulige miraklene? De mange helbredelsene?

Gud er kilden til alt som lever. Gud er kjærlighet. Gud er full av helbredende krefter. Gud er sterkere enn ondskap og død. Ingenting er umulig for Gud. Alt dette tror jeg på; det er livsviktig for meg. Men - hva gjør vi med underne? De som skjer - og de som ikke skjer?

Helbredelser, undere og oppstandelse fra de døde er et krevende tema. Det finnes minst to teologiske grøfter langs mirakelveien. Den ene er å ha et overdrevent fokus på helbredelse og andre mirakler, på en måte som reduserer Gud til en automat for trospoletter: Putt på sterk og riktig tro, så blir du frisk. Hvis ikke, så er det deg selv eller troen din det er noe i veien med. Mange har sår etter slik forkynnelse.

Den andre grøfta er å unngå de vanskelige fortellingene om helbredelser og mirakler, og få alt til å passe inn i en rasjonell virkelighetsforståelse, gjerne med en Gud som ligner mer på en positiv coach eller Røde Kors-sjef enn en allmektig Gud. Men vi forkynner noe annet og mer enn Røde Kors - vi forkynner en korsfestet og oppstanden Kristus, Herre over liv og død. Det er dèt vi som kirke møter både livet og døden med.

Jeg vil tenke stort om hva Gud kan gjøre og gjør. Underne er tegn på at Guds rike er kommet nær. Men i vår verden tror jeg Gud virker vel så mye gjennom alle de vanlige undere som skjer: En forelskelse, en fødsel, en forsoning, fotosyntesen. Indre fred midt i en krise. Kraft til å holde ut. Jeg har erfart det. For et par uker siden sto jeg på politistasjonen i Lillestrøm og fornyet passet mitt. Da jeg sto med det gamle oppklippete passet i hånden og så på utstedelsesdatoen i 2015, slo det meg hvor lite jeg visste da om hva de neste årene skulle bringe. I 2017 ble jeg utsatt for en livstruende sykkelulykke, og i 2020 ble min elskede Lars Kristian alvorlig kreftsyk og døde sommeren etter. Mange ba om at han skulle bli frisk – det ble han ikke. Det er en stor sorg. Samtidig har jeg fått kjenne på det gode nærværet av Gud og mennesker og en dyp glede over livet, midt i alt som er. Dèt er også en form for helbredelse, selv om det ikke var den formen for helbredelse jeg først og fremst håpet på.

Det vanskelige med underne er ikke først og fremst at de skjer - men at de bare skjer av og til. Helt fra Jesus levde her på jorden, har det vært sånn. Noen ble friske, andre ikke. Noen ble reist opp fra de døde, andre ikke. Noen opplevde å få mat midt i hungersnøden, andre ikke. Det er en krevende balansegang mellom å tro på undere og glede seg når de skjer – og samtidig som menneske og som trosfellesskap bære at de ikke skjer. Uten å tolke det som Guds fravær eller egen mangel på tro.

Gud har lovet å alltid være hos oss. Alle dager og alle slags dager. Men Gud lovet oss ikke et sorg- eller smertefritt liv. Mirakler skjer - av og til. Ikke etter et fastlagt skjema, eller ut fra graden av tro. Ikke rettferdig fordelt. Det viser Bibelens mange ulike fortellinger om dette, og de mange forskjellige erfaringer mennesker har gjort seg. Mennesker helt uten en tro har opplevd undere skje, og overbevise dem. Og mange troende mennesker har erfart at mirakelet ikke skjedde – i   hvert fall ikke slik de håpet på. Da gjelder det å holde fast på og bli båret av korsets tre påminnelser:

En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om verdens «korsfestede»; i nabolaget og i verden. Og det tomme korset: vi lever i lyset fra oppstandelsen og i troen på kjærligheten som er sterkere enn all ondskap og død.

Ære være Gud i det høyeste og laveste og over alt. Gud være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Dagens preken, 11/10 2025

I dag markerte vi høstens åpning av Stortinget. Slike markeringer blir ekstra viktig når demokratiet mange steder er under økende press. La oss ikke ta det for gitt, og la oss være takknemlige overfor alle våre folkevalgte og jobben de gjør.

Tradisjonen tro var det også i år gudstjeneste i Oslo domkirke for å markere åpningen, fint ledet av domprost Pål Kristian Balstad og stortingsprest Tron Fagermoen. Flere folkevalgte og politikere medvirket, blant annet Kirsti Bergstø og Harald Hegstad. Oslo Domkirkes Ungdomskor og kantor Marcus André Berg bidro med nydelig sang og musikk. Jeg ble utfordret på å preke over lignelsene om treet og sennepsfrøet i Markusevangeliet, og her er den:

«Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»

Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.» Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.» Slik lyder Herrens ord.

Hjemme i hagen der jeg vokste opp, var det et stort, veldig gammelt pæretre. Om våren var det utrolig pent, med hvite, små blomster overalt. Om sommeren var bladverket så tett at jeg kunne sitte under det og kikke ut på regnværet, uten å bli våt. Om høsten ble det fylt av søte gråpærer, som var god å sette tennene i.

Det var et tre til å klatre og leke i. Det var et tre å bli mett av, og gjemme seg i. Det var et tre å bygge seg tilfluktssted i. Det var et tre med utsikt - og utsikter gir ofte nye innsikter. Det var et tre som ga hjem til en haug andre arter, og boblet av underfullt liv og stille vekst.

Sånne trær er et bra bilde på Guds rike. Guds rike – som en skatt inni oss, som en skatt vi kan dele, og som et håp for hvordan verden en gang skal bli: Et sted for å leke og utfolde seg, søke tilflukt, trygghet og skjønnhet, finne utsikter og innsikter, oppleve liv og vekst; i fellesskap og i balanse med andre.

For at frøet i jorda skal spire og vokse, trenger det en god porsjon skapelsens magi fra Gud og god omsorg fra bonden. For at frøet i hjertet skal vokse, trenger det også en skapelsens magi fra Gud – og det trenger god omsorg fra både det hjertet frøet skal vokse i, og fra andre hjerter rundt seg. Både korn og menneskehjerter trenger bra mirakler og godt stell. Men det er slett ikke alltid verken kornet eller hjertene får det.

Det er urolige tider nå. Vi står overfor store og komplekse utfordringer, det offentlige ordskiftet kan være polariserende, og jeg vil tro det kan kjennes ganske overveldende å være ledende politikere i Norge nå; enten man er helt ny, ganske ny, eller har vært en stund i gamet.

Evangelisten Markus har to trøstefulle bilder på Gudsriket å gi oss i dag, de gangene vi synes det er et gap mellom hva vi får til - som enkeltmennesker, kirke og samfunn - og hvordan vi drømmer om at ting skal være. Jeg antar at vi som er samlet her i dag har forskjellig til tro og kirke, men kanskje kan Markus’ bilder være fine og ta med seg uansett? Han snakker om det store som bor i det lille; det bittelille sennepsfrøet som blir et stort tre. Og han snakker om bonden som sår, og hvordan ”det blir natt og det blir dag” og kornet spirer og vokser opp, og ”av seg selv” gir jorden grøde. Nå kan vel mange bønder i Norge fortelle oss at slikt ikke bare skjer «av seg selv», men frøet som spirer og vokser rommer et stort under som vi mennesker ikke kan ordne med. På samme måte med kirken. Kirken startet med 12 ikke spesielt åndelige eller heltemodige disipler og noen venner av dem, og gjennom motgang og medgang har kirken vokst og vokser; ikke ”av seg selv”, men ved Guds nåde. Noen ganger skjer denne veksten delvis på grunn av vår menneskelige innsats, andre ganger mer på tross av våre bidrag, og sånn er det egentlig med mye av det vi holder på med. Vi har mye mindre kontroll på livet og verden – og den gode veksten! - enn det vi kanskje har likt å tro.

Vekst er et sentralt ord inn i et samfunn hvor mange av oss har vendt oss til stor og ikke bærekraftig velstand, mens andre blant oss kjenner på fattigdom og de stadig økende forskjellene mellom fattig og rik. Jeg håper vi, på tvers av partipolitiske ståsteder, kan få gode samtaler framover om hvordan vi kan tenke bærekraftig rundt vekst, og samtidig forebygge vedvarende fattigdom og det utenforskapet som ofte følger.

Hos Markus er det imidlertid snakk om en annen slags vekst; åndelig vekst og Gudsrikevekst. Troen som spirer og vokser. Troens vekst er det ikke er så mye tall og statistikker på, men den kan ha mye å si for vår psykologiske beredskap, som nå er i fokus i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Selv har jeg nok arbeidet enda mer med det jeg vil kalle eksistensiell beredskap: Hva tror vi på, hva driver og bærer oss, hva har vi å møte livet og døden med? Hva gir håp, kraft og indre fred, i møte med livets sårbarhet og alt vi ikke har kontroll på? For meg, og for kirken, er alt dette knyttet til troen på Gud og fellesskapet vi inviteres inn i med Gud og hverandre.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa hevder at demokratiet trenger religion, som en motgift mot den økende akselerasjonen og aggresjonen i våre samfunn. Han peker ikke minst på våre hellige rom, der himmel og jord møtes, tiden går saktere og livets store spørsmål settes i spill. «Demokratiet fungerer ikke i aggresjonsmodus», sier han, og etterlyser «det lydhøre hjertet», som han mener religionenes, og i vårt tilfelle kirkens, rom, verdier, ritualer og praksiser legger til rette for.

Jeg tror Rosa har rett i at vi som kirke gjør dette; både i våre kirkelige seremonier, vanlige gudstjenester, samlinger i fest og krise, og møteplasser gjennom uka. At vi lokalt, her i byen vår og rundt omkring i hele landet vårt, bidrar til rom for ettertanke, det lydhøre hjertet, de ikke-polariserende samtalene, og ritualene som ofte sier mer enn ord: Musikken, salmene, brød og vin, dåpens vann, lysene som tennes, og stillheten. I vår strategi sier Den norske kirke at vi «åpner rom for tro» - og våre kirkerom, som dette, gjør helt bokstavelig det. Samtidig må vi være ærlige på at religion ikke bare har denne akselerasjons- og aggresjons-dempende effekten, men at religionen opp gjennom historien og også i dag misbrukes til nettopp å mobilisere aggresjon og hat og skape fiendebilder og mistillit. Derfor påhviler det alle de blant oss som forstår oss selv som religiøse, og aller mest oss som er religiøse ledere, å bidra til lydhøre hjerter hos oss selv og andre, i våre hellige rom. Som Nobels Fredssenter sier i sin lille bok der de har samlet erfaringer fra fredsprisvinnerne: «Den som lytter, endrer verden.» Enten vi er religiøse eller ikke, trenger vi å ta tid til å lytte godt til hverandre. Og samtidig «bjuda på» det vi tror på, og berike den offentlige samtalen med vårt eget bidrag, både som enkeltmennesker og samfunnsinstitusjoner. Som Den norske kirke vil vi være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som bidrar til mer himmel på jord. Jeg ønsker meg at vi skal ha frimodighet, lydhøre hjerter, lave skuldre og god nysgjerrighet inn i livssynsmangfoldet vi er kirke i.

Frøet som spirer og vokser ”av seg selv”, og det ørlille frøet som blir et digert tre, er for meg gode Gudsrike-bilder som gir perspektiv på mitt eget virke. Det minner meg om de to steinhuggerne som sto nede i bruddet og hogget og ble spurt om hva de holdt på med. Den første svarte grettent: ”Det ser du vel; jeg hogger stein!” Den andre rettet ryggen og sa: ”Jeg bygger katedral.” Han var ikke med på å begynne katedralen, og kom nok ikke til å se den sluttført. Men han visste seg del av en større sammenheng, som ga mening, retning og inspirasjon til hans eget arbeid. Vi bygger katedral. Vi bygger demokrati og fellesskap. Det er hardt arbeid, men det er verdt det.

Vi er også del av en større sammenheng; en større fortelling, som begynte før oss og fortsetter etter at vi er borte. Det gjør oss ikke ubetydelige, for ingen andre kan være akkurat oss, leve akkurat våre liv i den store fortelling Gud har gående med menneskene og verden.  Det gjør oss ikke ubetydelige, men det går an å hvile i; når livet, arbeidet eller troen er noen nummer for store, eller vi ikke helt vet verken hva vi tror eller hvor vi er på vei. Vi har fått bildet av det lille frøet og det store treet – til trøst og hvile, til glede og håp.

Vi hørte lest fra Jeremia i dag: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Det kristne håpet handler ikke om å flykte fra verden, lukke øynene for det som er ondt og vondt, eller åndeliggjøre det hele. Det kristne håpet er et bittelite frø som skjuler en stor hemmelighet; det er sammenfattet i tre påminnelser fra korset jeg alltid bærer: 1.En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. 2.En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om de lidende blant oss. 3.Et tomt kors: vi lever i lys av oppstandelsen og en kjærlighet som er sterkere enn døden. Dèt går det an å gå inn i ukjent framtid og en ny Stortingshøst med:).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet, Amen.

 

Statusoppdatering, 11/10 2025

Fantastisk opplevelse i Jacob kirke i går, med pop-up kor anledning verdensdagen for psykisk helse. Stinn brakke, stor stemning blant oss 350 som var der, fantastisk ledelse ved Carls-pubkor-dirigent Vetle, og en hemningsløs framførelse av La ilden lyse:). Sånne møteplasser nær troen på både Gud og mennesker, og håp for fellesskapet. Så gikk jeg rett over gata til kafé Sara, og hadde viktig samtale med Stig Morten Seiersted fra Maritastiftelsen, om hvordan vi er kirke og for hvem. Gyrid Gunnes har skrevet en tankevekkende artikkel med utgangspunkt i spørsmålet: hvem er folkekirkens folk? Og reflekterer rundt ikke bare hvem vi sier er folket, men hvem som i praksis føler seg som folket i folkekirken ut fra hvordan vi er og gjør kirke. Det spørsmålet må vi alltid ha med oss. Kvelden ble avsluttet på fantastisk natt onsert i Oslo domkirke, med organistene Christian Hernes, Gjermund Brenne, og Marcus Andre Berg. Tusen takk! Det er fortsatt mulig å oppleve orgelfestivalen på konsert i kveld og i morgen og på festivalgudstjeneste i morgen formiddag.

I går ble det offentliggjort at fredsprisen 2025 gå til Maria corina Machado fra Venezuela. Jeg har bodd der som utvekslingsstudent og har fortsatt kontakt med familie og venner. Meningene om fredsprisvinneren er mange og delte, det samme gjelder jo fredsplanen for Gaza. Vi må bare inderlig håpe at både fredspris og fredsplan kan være bidrag til demokratisk og rettferdig fred.

 

Statusoppdatering, 10/10 2025

Mens jeg ventet på t-banen i dag, rullet reklamene for verdensdagen for psykisk helse foran meg. Jeg ble stående og snakke med en av de andre som ventet (noe som alle vi som har hatt foreldre som gjorde sånt, vet at er kleint; men det er også en kilde til økt livsglede) – om hvor mye mer vi snakker om psykisk helse nå en før. Mest på godt. Og hva som gir så gode liv som mulig, også når livet ikke er godt.

Å kjenne tilhørighet til et fellesskap, gjøre noe hyggelig sammen med andre, oppleve mestring og mulighet for å bidra, er alt sammen positivt for den psykiske helsen. Sivilsamfunnet, deriblant kirken, er supergode på sånne fellesskap (og så finnes det selvfølgelig også dårlige versjoner av slike fellesskap, men det er ikke tema akkurat nå). I tillegg er fellesskapene i kirken rammet inn av en større fortelling om hvordan Gud skaper, elsker, frelser og bærer verden, midt i alt som er.

I dag besøkte jeg Oppsal kirke med sine vakre glassmalerier, og fredagslunsjen der. Hver fredag dekkes bordene med kaffe, te og noe søtt, man tar med egen matpakke, og så spiser og synger man sammen. En stor gjeng voksne og seniorer fra det større lokalområdet; mange faste og noen som dropper innom. Sangen ljomet, smilene satt løst, det samme gjorde de frie vitnesbyrdene fra noen av dem jeg hilste på:). Når jeg er ute sånn, kommer det mange sterke fortellinger om hvor mye slike møteplasser betyr for folk.

Nå skal jeg snart på pop-up-kor i Jakob kirke, i anledning av nettopp Verdensdagen for psykisk helse, og i kveld følger nattkonsert i Oslo domkirke med organistene Kristian Hernes, Gjermund Brenne og Marcus André Berg, som et ledd i Oslo orgelfestival 2025. Gleder meg! Få med deg en konsert eller gudstjeneste denne avslutningshelgen! (Og minner igjen på Rambøll-rapporten fra fjoråret, som anslo at Den norske kirkes bidrag til kulturlivet i Norge ut fra et forsiktig(!) estimat ble anslått å tilsvare 4, 3 milliarder kroner!)

 

Verdensdag for psykisk helse, 10/10 2025

I dag er det 10.oktober, og tema for årets verdensdag for psykisk helse er psykisk beredskap: «årets kampanje inviterer til en felles innsats for å styrke vår psykiske motstandskraft i en urolig tid» (jfr. verdensdagen.no). Hjemmesiden har en sjekkliste for psykisk beredskap med mange gode råd, blant annet å ta kontroll på tankekjøret, ha rutiner, oppsøke andre, være i bevegelse, bruke tid på det som gir deg driv, snakke med andre, og le litt hver dag.

Selv har jeg nok arbeidet enda mer med eksistensiell beredskap – den gir meg også den psykiske beredskapen. Eksistensiell beredskap innebærer for meg å tenke gjennom, og helst sette ord på sammen med andre: hva tror du på, hva gir livet mening? hva gir kraft og trygghet, i møte med alt du ikke har kontroll over? For meg og for kirken er svaret på dette knyttet til troen på Gud og fellesskapet vi inviteres inn i med Gud og hverandre.

Jeg tror på en Gud som har skapt og elsker verden og oss alle; en Gud som i Jesus Kristus ER kjærligheten som er sterkere enn døden; en Gud som kaller meg til å øve på å elske Gud og elske min neste som meg selv; hver dag, i ord og handling. Jeg tror at vi aldri er alene, at vi aldri må slutte å bry oss om hverandre, og at èn gang skal Gud nyskape himmelen og jorda, og alt skal bli godt og rettferdig. Og tro er ikke bare noe jeg tenker, men noe jeg gjør; sammen med andre: være i kirken, tenne lys, ta imot brød og vin, be en bønn, synge en salme, gjøre noe godt for noen, dele av det jeg har, be om tilgivelse når det trengs og takke for alt som er godt i mitt liv og i verden.

Men hva med alt det forferdelige som skjer i verden; i nabolaget, i byen vår, i landet vårt, andre steder? Hvordan tro på Gud oppi det?

Da søsteren min, Gunvor, døde, var hun 15 og jeg 16. Noen rundt meg var overbevist om at det var en mening med det; at det er en mening med alt som skjer; at alt er villet av Gud, selv om vi ikke ser det her og nå. Jeg klarte ikke å tro det da, og heller ikke nå. Jeg kjenner både kristne og muslimer med en slik tro, og vet at den kan gi slitestyrke i møte med ufattelig onde og vonde ting som skjer – men ikke om den troen pådyttes deg lettvint av andre. Slik jeg forstår Bibelen og teologien, gir den rom også for en litt annen tilnærming; at det ikke er en mening MED alt som skjer, men at Gud kan skape biter av mening I alt som skjer; gi glimt av lys og kraft til å holde ut, midt i alt som er. Jeg har erfart det selv, og sett det hos andre.

Helt siden Gunvor døde, har et salmevers av Svein Ellingsen vært min bønn: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss; fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.» Dèt er for meg eksistensiell beredskap. God verdensdag. Midt i alt som er.

For noen uker siden var jeg i podkasten Hverdagspsyken laget av The Human Aspect  og snakket litt om disse temaene. Finn den der du hører på podkast!

 

Bispevisitt, 09/10 2025

BISPEVISITT TIL FROGNER, LJAN, MORTENSRUD, BØLER, HAUKETO-PRINSDAL

Dagens bispevisitter, sammen med rådgiver Ann-Kristin Smith Moe og kirkeverge Line Henriette Holten startet i Frogner, med ellevill minikonsert av Frogner Singers: for en energi og sangglede! Hver torsdag formiddag inviteres til korøvelse og fellesskap, med blandet repertoar, lave skuldre, varm kaffe, mye latter og fellesskap. Dirigent Espen Selvik spiller gjerne også på trakt!

Så fikk jeg hyggelig formiddagskaffe med staben i Frogner og Bygdøy, og lytte til aktuelle gleder og utfordringer for folkekirken der. De fortalte om sterk økning i antallet dåp, og også flere vielser og gravferder, i Frogner kirke. Samtaletilbudet for eldre, der prestene Lena og Turid samarbeider med bydelen, er også stadig mer etterspurt. Eldre er en sammensatt gruppe, men mange opplever ensomhet og har behov for noen å samtale med – det er jo tross alt ekstremsport å bli gammel. Tilstrømningen til babysang er så stor, at det trengs flere frivillige barnevogn-vakter både inne og ute:). Det er selvfølgelig alltid behov for mer ressurser, men gjengen her var mest opptatt av at de har det veldig bra som arbeidsfellesskap på tvers av kirkens to/tre linjer, og finner gode løsninger når det trengs:). Også her er det fast puls med hverdagsmesse torsdager, og vi avsluttet i det nydelige kapellet i Frogner kirke, der Singers sang, Margunn Sandal ledet gudstjenesten, og jeg prekte om bønn ut fra Salme 38 som er lesetekst på søndag.

Gode Ann-Kristin stilte med bil i dag, så vi kom oss ut til Mortensruds håndarbeidskafè i tide. Mortensrud kirke er nydelig utarbeidet i pakt med naturomgivelsene, og har mottatt flere arkitektpriser, og jeg måtte ta en selfie med Ann-Kristin og Sara (daglig leder i Mortensrud) i det flotte kirkerommet. I håndarbeidskafeen samarbeider kirken med det lokale Fontenehuset, og inviterer til fellesskap og kreativ utfoldelse over en kopp kaffe. Her lages ting til kirkens julemesse/ julemarked, men det går helt fint å bare komme for kaffen og praten, og gjennom sommeren øker man til to treff i uka, da det ellers kan bli en ekstra ensom tid for noen. Jeg fikk nydelige solsikkevotter i biskoppelig lillafarge; solsikken symboliserer arbeidet for at Mortensrud skal blomstre. Merete, Bjørn (fra Fontenehuset), Kari (har designet solsikkevotten) og Sara (daglig leder i menigheten) er noen av ildsjelene her - og Bjørn viste meg også "ekorntrappen" i uterommet ved kafeen; en solid grein til å klatre på ut igjen når noen har falt ned der.

Neste stopp var Ljan kirkes barnehage, en av de 12 menighetsbarnehagene våre

 

 lokalmenighetenes). Disse barnehagene er en viktig arena for vårt oppdrag; de har en kristen formålsparagraf, som gir et annet rom enn de offentlige barnehagene med arbeidet for at barna blir fortrolige med kristne høytider, symboler, sanger, bibelfortellinger og verdier. Som kirke får vi en helt annen kontaktflate lokalt gjennom disse barnehagene, og de scorer jevnt over svært høyt på tilfredshet hos brukerne. I dag fikk vi delta i samlingsstunden på Ljan, og så følge Bjørnene (de eldste) inn for å se på den nydelige kunstutstillingen de holder på å forberede til kirken neste søndag. Jeg vil imponert påstå at det har skjedd mye siden dorullnissene vi holdt på med da jeg var barn.

Fra Ljan dro vi videre til Bøler tekstilverksted i Bøler kirke, som har pågått i flere tiår. Her møtes en fargeglad, god og litt skiftende gjeng en gang i måneden, til måltid og formingsaktiviteter. Den hemningsløst gode maten (i dag blant annet linsesuppe) lages av Ruxana Malin og Khillat dchaudhry. Det ble mange bilder etter hvert, med meg og Nesrin Kuveti, Halima Osman, og Nanabea Oforiwaa (faktisk dronning av Budu stamme, Ghana). Gry Vestby er kunstnerisk leder og sørger for pedagogisk tilrettelegging her, så både barn og voksne skal kunne oppleve mestring og at de lager noe fint. Det var god stemning, og et fellesskap på tvers av generasjoner, tro og livssituasjon. Jeg var også innom et familietilbud de har annenhver uke (unntaksvis på samme dag som Tekstilverkstedet, for at biskopen kunne komme innom begge:), som nå holdt på å lage en strålende fargesterk dekorasjon med en haug av fisker i, til søndagens gudstjeneste. Prestene Erle Fagermoen og Anne Berit L. Evang og jeg fikk begynt på en spennende samtale om det å være en diakonal kirke i et livssynsåpent samfunn, og hvordan vi på ulike måter kombinerer åpenhet og tydelighet.

Vi avsluttet kvelden ute hos ungdomsklubben Sjibbolet (som den også het da jeg var ungdom i området for mer enn førti år siden) i Hauketo-Prinsdal kirke. Prost Sigmund kjørte sykkel og viste vei, så jeg hadde nærmest eskorte:). En stor gjeng ungdommer fylte kirken; fra de som skal konfirmeres neste høst, til noen som var konfirmanter for ett eller flere år siden. Jens, Hugo, Storm, Magnus og Thorbjørn skal starte som konfirmanter over jul. Det var mat og prat, forberedelser til revy, gruppeaktiviteter og avslutning i kirkerommet, før kveldsmat, der de også hadde forberedt en haug av spørsmål til biskopen om blant annet sex, Midtøsten, homofili, arbeidsdagen som biskop, og Bibelen. Prest Johne Stødle og menighetspedagog Cecilie leder klubben, sammen med gode frivillige folk - noen av de 7000 frivillige som bidrar til at vi kan være folkekirke i Oslo bispedømme på de måtene vi er.

I kirken under Hvilepuls hadde jeg kort andakt om Jeremia 29, 11: «For jeg vet hvilke tanker jeg har for dere, sier Herren. Fredstanker, ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Det gjør både godt og vondt å tro, håpe og kjempe. Men jeg får håp for både kirken og verden når jeg er ute lokalt. Det skjer så mye bra!

 

Bispevisitt, 08/10 2025

BISPEVISITT TIL DOMKIRKEN, URANIENBORG OG BYGDØ

Takk for i dag, Oslo Domkirke og Bygdøy! Det var så fint å være sammen med dere alle. Jeg savner jo å være prest «på bakken», selv om det er både meningsfylt og lærerikt å være i ny rolle, og da er det godt å være mye ute lokalt. Onsdagsmessene i Domkirken er en god puls i hverdagen for mange, og det er så fint! Nydelig preken av Valborg Orset Stene med utgangspunkt i teksten fra «høstens påskedag» sist søndag, om kjærligheten som er sterkere enn døden. Mektig musikk spilt av Marcus André Berg, og deilig kirkekaffelunsj blant annet gjort i stand av diakon Helene. Mange hyggelige folk å prate med, og om jeg lever til jeg blir 91 og da har holdt meg like godt som Elsa (på bildet) skal jeg være fornøyd:). Fikk også tid til hyggelig prat med vår nye flotte kirkeverge, Line Henriette Holten.

Jeg hadde en hilsen, der jeg tok utgangspunkt i ord fra Den norske kirkes visjon og strategi, som jeg er veldig glad i: at vi er og strekker oss mot å være en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som bidrar til mer himmel på jord, gjennom å forkynne Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Nå er jeg tettere på Domkirken enn før, og reflekterte rundt hva ordene i visjonen betyr og hvordan jeg opplever at Domkirken i sin hverdag lever dette.

Etterpå dro mitt gode følge Ann-Kristin Smith Moe og jeg bort til Uranienborg kirke, og korskolen og familiemiddagen i menigheten der. Krypten under kirken fylles opp av over 80 ivrige korister og mange takknemlige foreldre og noen besteforeldre hver onsdag. Organistene Henriette, Ingrid og Liv Marie leder det hele med en imponerende blanding av faglig trygghet, varme, humor og pedagogisk kreativitet – sammen med blant annet korbamsene «Kyrie» og «Gloria» - her skal det godt gjøres å ikke bli glad i liturgi! De husker ALLE navn! Og tomatsuppa og rundstykkene var laget fra bunnen av og kjempegode:).

Dagen ble avsluttet ute på Bygdøy, sammen med Onsdagsklubben, som visstnok har holdt det gående i flere tiår. Anne Line har ledet klubben (og diverse annet lokalt arbeid med barn og trosopplæring) siden 2012, og her var det en fin-fin mix av bibelfortelling, steinmaling, kakao og popcorn, Fadervår med bevegelser, og hengetid i sofaene i kjelleren. Prest Arne Øyvind Slørdahl og daglig leder Gjertrud var også der i kveld – mange av Den norske kirkes ansatte strekker seg langt og lenger enn langt for å bidra til å skape gode møteplasser for og med både unge og eldre. Som noen danske ungdommer i kirken på Nørrebro i København lærte meg for et par år siden: Kirke er et verb, ikke et substantiv – skal vi kirke litt i dag? I Oslo bispedømme kirker vi så det suser – og så kan vi alltid strekke oss og hvile i nåden samtidig:).

 

Statusoppdatering, 08/10 2025

Jeg fortsetter oppdagelsesferden i lokalkirkene i Oslo bispedømme - we make nabolag great again:). I går fikk jeg delta på HoBaKLUZZ samling i Holmlia kirke, ledet av Torbjørg Torp og @Ådne Svalastog.  Hver tirsdag et yrende liv med de yngste og nesten de eldste også, med felles middag, fellessamling med sang og snakk, gruppesamlinger på aktivitet (jeg fikk være med og plante krokus ute), og nydelig kveldsavslutning i kirken. Fellesskapsbygging så det suser:). Derfra bar det videre til det fantastiske frivillighetsprosjektet "Brukt og Grønt" i Hauketo-Prinsdal kirke, der driftige damer med prinsdøling (?) Torill i spissen, har gjenbruksbutikk åpen hver tirsdag og onsdag ettermiddag - og Elisabeth er en av de lokale som stadig stikker innom. Folk i nabolaget leverer masse fint, butikken er både treffsted og handlested, kirkekjelleren blir full av liv og sjarm, penger i kassa for menigheten - kunne ikke vært bedre! Etter å ha hengt der en stund, gikk jeg opp i kirkerommet, der Hauketo-Prinsdal sangeri hadde øvelse, ledet av sin strålende dirigent Hans Olav Baden. De er visst nå nærmere 70 sangere, og gir virkelig jernet:). Jeg var faktisk selv med der noen uker høsten 1995, da jeg var praksisstudent i menigheten hos prest @Per Anders Nordengen og kirken var helt ny - gøy å være tilbake! Tusen takk til alle ansatte, frivillige i Den norske kirke, som ved Guds nåde gjør den til det den er:)

 

Dagens preken, 05/10 2025

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Midt i alt som er. I dag sitter jeg på bussen mellom Paris og Malmø, så det blir gudstjeneste for meg selv i setet, men her er en preken for dagen:

Denne søndagen kalles høstens påskedag, og i dag roper kirken igjen det den har ropt ut gjennom mer enn to tusen år: At Gud er kjærlighet som er sterkere enn døden og alt som truer og overvelder. At vi alle trenger redning fra det onde og vonde i oss og rundt oss – og at det er oss gitt i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Midt i alt som er.

Det snakkes om oppstandelse i alle kanaler denne søndagen – alle tekstene i alle tre tekstekkene vi har i Den norske kirke. I dag handler det blant annet om datteren til Jairus, som Jesus ifølge teksten vekker opp fra de døde.

Disse oppstandelsesfortellingene fyller meg med både glede, håp og protest! Hva gjør vi med underne? De uforståelige og umulige miraklene? De mange helbredelsene? For ikke å snakke om oppstandelsene fra de døde: Marta og Marias bror Lasarus, Jairus’ datter, enkens sønn fra Nain? Hva gjør vi med dem, midt i en hverdag og en verden hvor undere anses som umulig, og hvor lidelse og død er altfor nærværende? I en verden hvor vi så gjerne skulle sett flere bli reist opp fra smerter, undertrykkelse, sykdom, slaveri og død? Hva gjør vi med oppstandelsen fra de døde?

Gud er kilden til alt som lever. Gud er kjærlighet. Gud er full av helbredende krefter. Gud er sterkere enn ondskap og død. Ingenting er umulig for Gud. Alt dette tror jeg på; det er livsviktig for meg. Men - hva gjør vi med underne? De som skjer - og de som ikke skjer?

Den store danske prest og forfatter Kaj Munk sa noe om Lasarus-fortellingen (som også er en av denne dagens tekster – et annet år) som jeg kjenner igjen i mange reaksjoner anno 2025 også: «Det er minst to innvendinger mot denne historien. Den første lyder: Det er løgn. Døde folk kommer ikke ut av graven. Den andre innvending lyder: Selv om det var sant, hva hjelper det så meg?  Jeg har mistet, og får ikke mine kjære tilbake, selv om to søstre et eller annet sted, for lenge siden, opplevde dette.»

Mirakler og oppstandelse fra de døde er et krevende tema. Det finnes minst to teologiske grøfter langs denne mirakelveien. Den ene er å ha et overdrevent fokus på helbredelse og andre mirakler, på en måte som reduserer Gud til en automat for trospoletter: Putt på sterk og stor tro, så blir du frisk. Hvis ikke, så er det deg selv eller troen din det er noe i veien med.

Den andre grøfta er å unngå fortellingene om helbredelser og mirakler, og få alt til å passe inn i en rasjonell virkelighetsforståelse, gjerne med en Gud som ligner mer på en positiv coach eller en Røde Kors-sjef enn en allmektig Gud.

Jeg vil tenke stort om hva Gud kan gjøre og gjør. Underne er gudsrike-tegn – de peker mot hva som skal skje over alt en gang når Gud nyskaper himmel og jord.

Oppstandelse fra de døde er likevel ikke hverdagskost. I vår verden tror jeg Gud virker vel så mye gjennom alle de vanlige små og store undere som skjer: En forelskelse, en fødsel, en forsoning, fotosyntesen. Indre fred midt i en krise. Kraft til å holde ut. Jeg har erfart det mange ganger, både i eget og andres liv.

Jeg har aldri opplevd en helbredelse eller et “overnaturlig” under. Men jeg kjenner noen som har det. Og flere som gjerne skulle ha opplevd det. Sånn er det i vår verden. Derfor fyller disse oppstandelsesfortellingene meg med både glede, håp og protest. Det skjer jo altfor sjelden! Det er vanskelig både om det skjer og når det ikke skjer. Likevel fortsetter vi å lese evangeliene, om Jesus som helbreder og reiser mennesker opp fra de døde, og som selv dør og oppstår. Vi håper og ber og vi tegner oss med korsets tegn.

Dåpsbarna våre er i dag blitt tegnet med korsets tegn, her oppe ved døpefonten, som et tegn på at de tilhører den korsfestede og oppstandne Kristus. Korset minner oss på ondskapens, lidelsens og dødens realitet i vår verden, men enda mer på den guddommelige kjærligheten som ga seg selv for oss og gjennom det er sterkere enn alt; til og med sterkere enn døden.

Vi hørte nettopp fra Filipperbrevet, der Paulus sier at “å dø er en vinning.” Tanken om døden som gevinst finner man flere steder i antikk gresk litteratur, men da ble døden beskrevet som en venn fordi den var en utvei fra lidelse og smerte. Paulus er mer opptatt av at han da skal være fullt og helt sammen med den oppstandne Kristus, på en annen måte enn han kan være i sitt jordiske liv.

Når jeg leser det Paulus her skriver, tenker jeg på de blant oss som jeg har samtalt med gjennom årene som opplever livet så utrolig krevende, fysisk og eller psykisk, at de synes livet virker langt mer truende enn døden. Jeg tenker også på de blant oss som har opplevd at kirken i sin forkynnelse har vært så himmelvendt og så lite hverdagsnær, at det kjennes helt umulig å finne en Gud, tro og teologi som kan bli viktig i hverdagen – i tidsklemma, i ensomheten, i konflikten på jobb, i klimaangsten, i egen sårbarhet og krangel med kjæresten. Jeg får også en dårlig assosiasjon til terrorister som er villig til å dø for saken.

 “Å dø er en vinning”, er veldig ubeskyttet sagt i en norsk folkekirkepreken. Hvordan kan jeg la de ordene utfordre på en meningsfull måte?

“Å dø er en vinning” handler da ikke om dyrking av dødslengsel, ikke om å flykte eller gi opp, ikke om selvutslettende offer, ikke om livsfjern tro. “Å dø er en vinning” kan tolkes som en type Kristus-fokus som gir kraft og håp selv i de tøffeste og tyngste livssituasjoner. Filipperbrevet, som denne teksten er hentet fra, ble skrevet mens Paulus satt fengslet og ventet på noe man kunne anta var en dødsdom. Hans livssituasjon var sannsynligvis utrolig krevende, og framtiden så mørk ut. Samtidig er Filipperbrevet den teksten i Bibelen der ordet “glede” brukes hyppigst – en glede over en tro som gir kraft, lindring, fred og himmelhåp, midt i alt som er. Veldig mange av Nytestamentets tekster er skrevet inn i en slik situasjon, der hverdagen for mange kristne (og mange andre!) var preget av forfølgelser, lidelser og store utfordringer på ulike måter. I en slik situasjon er det ikke rart at himmelhåpet ble viktig – slik det også har satt sterke spor i for eksempel negro spirituals; den musikalske arven fra slavene i USA. Når livet kan oppleves som helvete på jord, er det ikke så rart om døden blir en vinning.

Kanskje er det noen av oss som selv, eller gjennom andre som står oss nær, har det sånn. Det finnes ingen enkle svar i møte med menneskers lidelse. Men himmelhåpet kan kanskje gi lindring, kraft og håp. Teksten vi hørte fra profeten Ezekiel, setter sterke og visuelle ord på dette:

«Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»

De fleste blir ikke reist opp fra de døde her i vår verden. Her lever vi og dør vi. Vi dør litt, hele tiden, helt til vi holder opp med å leve her på jorden, og dermed holder opp med å dø. Døden er en del av livet. Ingen oppstandelsesfortelling kan endre på det. Heller ikke anti-aldring-evig-liv-ambisjonene til tech-milliardærer som Peter Thiel og Jeff Bezos. Men hvis vi tror på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, så tror vi at døden ikke har det siste ordet. Som vi synger litt senere i nattverdliturgien: “Stort er troens mysterium! Kristus døde. Kristus sto opp. Kristus skal komme igjen. Ham være ære, for kjærligheten som er sterkere enn døden.” Etter å ha sunget det, kan vi komme fram og motta brød og vin – konkrete og synlige tegn på Guds usynlige, udødelige kjærlighet og nåde. Det er denne kjærligheten og dette håpet Arwen, Gina og Henrik døpes til i dag. Jeg tror det er det aller beste de kan få med seg inn i en ukjent framtid, som helt sikkert vil romme både gode og vonde dage

Både døden og livet er i Guds hender. Det viktigste jeg sitter igjen med, er en tro på og en visshet om at døden må vike for gudsrikets krefter. Uansett hvordan livene våre her ser ut. På tross av de undere som ikke skjer. Døden må til sist vike for gudsrikets krefter. Oppstandelsesfortellingene og korsets tegn minner oss på det.

 

Statusoppdatering, 01/10 2025

Det gjør godt å være i Taizé. Kan anbefales! Nærmere 3 timer daglig i kirkerommet, med bønn, sang, nattverd, stillhet og tekstlesning på mange språk. Bibellesning i refleksjonsgrupper – i dag fikk jeg samtale med blant annet Annika, David, Joel, Tabiya, og Janne. I gruppene snakker vi også om årets brev fra brødrene, om Hope Beyond all hope. Det trengs. Felles måltider og arbeidsoppgaver, og tid til trening og lesing. Verden blir stor og liten på en gang her – det gjør den egentlig ofte, men for mange gjerne i en form som nærer følelsen av avmakt, distanse, utmattelse, og overveldelse (om det går an å si). Her blir verden stor og liten, på god

Statusoppdatering, 30/09 2025

Jeg kom vel fram etter 40 timers reise, og ryggen holdt - bror Stephen tok imot med en bøtte yoghurt naturell fra lokal bonde - mmmmm. Taizé-fellesskapet er en økumenisk (tverrkirkelig) klosterkommunitet på landsbygda en god times tog+biltur fra Lyon (Frankrike). Hit kommer titusenvis av unge mennesker fra hele Europa, USA og Australia gjennom året, og periodevis også en del eldre, og bor en uke (og noen lengre, som frivillige). Kari, min forgjenger, er Taizé-veteran og er også her. Vi deltar i tre daglige bønner, med mye særegen meditativ sang og musikk som er utviklet her, stillhet, bibellesning og refleksjonsgrupper, dugnadsarbeid, kreative verksteder og hengekvelder. Fint å snakke tro og liv med ulike folk, deilig med mye tid i kirken, gøy (og litt utfordrende) å kjøre cardio challenge time på et humpete jorde med en hyggelig gjeng, nydelige omgivelser. Avkobling og påkobling

Dagens prekentekst, 28/09 2025

Velsignet søndag, midt i alt som er. Her ble det trøtt morgen, da jeg måtte tidlig opp for å nå 37-bussen til bussen til København og videre til Paris, og til slutt mellom Paris og Macon i morgen kveld. Håper ryggen holder

 

. Jeg gleder meg til å være en uke i Taizé-kommuniteten, med stillhet, tidebønner og sang, fellesmåltider, bibelundervisning, dugnad, samtaler og fest – høres egentlig ut som en stor versjon av Korsvei festivalen

 

.

Det blir altså gudstjeneste for meg selv på bussen - og her er noen refleksjoner jeg gjør meg rundt dagens prekentekst fra Matteus 11, her vi ruller sørover (forresten den samme teksten jeg måtte preke over da jeg ble ordinert i Oslo domkirke i 1995):

‘16 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

17 ‘Vi spilte på fløyte for dere,

men dere ville ikke danse.

Vi sang klagesanger,

men dere ville ikke sørge.’

18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.’

I dag trigger denne teksten tre spor hos meg:

1. Betydningen av empati og deltakelse i hverandres liv. Vi trenger alle å oppleve at vi blir sett, og at det er rom for både å by opp til dans og synge sørgesanger. At vi evner å ta del i hverandres sorger og gleder på de måter vi kan, begge deler, og at vi snakker sant og nyansert om troen og livet. Som prest gjennom 30 år har jeg fått møte ufattelig mange mennesker, blitt vist en like ufattelig tillit, og ta del i deres største gleder og sorger. Jeg husker at jeg tenkte de første årene at det var som å leve minst 10 liv på samme tid. Det har vært en gave, og vi kan alle øve på dette å se hverandre og ta del i hverandres danser og sørgesanger, om vi er prester eller ikke. Og koble tro, teologi og hverdagsliv. Å lese bøker er også en måte å øve på, jeg kjenner det stadig vekk, og har med flere på tur:).

2. ‘Til lags åt alle kan ingen gjera’ (eller noe sånt), sies det. Johannes levde spartansk, som en åndelig og alternativ aktivist (med kamelhårskappe og gresshopper til mat), og ble kritisert for det. Jesus var med på folks hverdag og fest, og ble derimot anklaget for å være en storeter og vindrikker. Det finnes alltid mange meninger om ulike valg vi tar, og det gjelder å sortere hvilke vi skal bry oss om og ikke. Bjørn Eidsvåg sang for lenge siden ironisk om at ‘de kaller det kristen livsstil’ - men kristen livsstil handler om fellesskap med Gud og mennesker og alt som lever; elske Gud og elske vår neste som oss selv, i måten vi disponerer tid, penger, krefter, talenter og ressurser på – og søke nåden for alt vi ikke får til. Det kan se ulikt ut fra liv til liv:).

3. Tro er først og fremst noe vi gjør, ikke har. Jeg mener ikke en gjerningskristendom der vi sliter ut og selv og andre og tror at det er det som frelser oss fra det onde i oss selv og i verden. Vi kan ikke gjøre noe for at Gud skal elske oss mer eller elske oss mindre, og vi trenger alle Redning og frelse, vi kan ikke fikse det selv. Men gjerninger snakker høyere enn ord, og vi trenger å få troen ned i kroppen og ut i verden, av hensyn til både oss selv og andre. Vise godhet og praktisk omsorg, tenne lys og folde  hender og gjøre korsets tegn. Stå opp mot urett og dele av det vi har. Be om tilgivelse, ta imot brød og vin, synge en salme.  Det er bare å gå i gang

 

Finn en kirke nær deg nå kl 11 eller når det ellers skjer (eller radio, om helsa eller stedet du er på ikke gi rom for annet) for å få styrke og fellesskap på veien.

 

Statusoppdatering, 26/09 2025

i dag fikk jeg møte utvidet stab i Ris menighet, til lunsj og god samtale om hva det er å være folkekirke akkurat der. Nettopp ferdig med åtte konfirmasjonsgudstjenester med 240 konfirmanter og 3000 mennesker i kirken. 500 foreldre som kommer med barn til dåp, gudstjenester, vielser, begravelser, og mye hverdagskirke

 

 

Etterpå ble jeg med på Slush, der menigheten åpner dørene hver fredag mellom klokka 14:00 og 16, med Slush (egen Slush maskin, derav navnet, jeg fikk dele ut

 

, godt voksent nærvær ledet av menighetspedagog Maria, brettspill, pingpong, FIFA, stollek og prat om hva biskopen driver med. Underveis fikk jeg lepomadeassistanse av gode Ann Kristin (rådgivere har alt man trenger, hele tiden), og snakket med Jenna og Josefine.

På kvelden var jeg i vakre Ullern kirke, og samtalte med sokneprest Jorund Andersen om ‘trosfloker’; krevende tema i tro og teologi, som det ondes problem, himmel og helvete, tilgivelse, forholdet til andre religioner og mer. Det ble en fin samtale med et lydhørt og engasjert publikum – imponerende mange på en fredag kveld

 

. Og i morgen lørdag klokka 16:00 leder jeg yoga gudstjeneste i Oslo domkirke – gleder meg!

 

Statusoppdatering, 26/09 2025

Jeg flytter noen ganger kontoret ut på kafé, og i dag satt jeg på Kaffebrenneriet på Grønland. En ukjent tvers over bordet startet samtalen om denne boka til Hartmut Rosa, om religionens rolle for demokratiet. Det ble en spennende samtale om hvordan religionen både kan bidra til de langsomme og ikke-polariserende rommene, der akselerasjonen og aggresjonen er lavere enn mange andre steder – men også kan bli brukt til det motsatte, nemlig å nøre opp under konflikter og fiendebilder. Som åndelige ledere har vi et stort ansvar i disse tider. Jeg fikk med meg boka til Jostein som gave til bussturen mot Paris søndag – den er jo helt riktig biskopfarge

 

 tusen takk for både bok og samtale, Jostein!

 

Statusoppdatering, 25/09 2025

Her er noen glimt fra dagens besøk og magiske menneskemøter. Etter et fint morgenmøte med ordføreren, fikk jeg være med på generasjonssang på Tåsenhjemmet, der menighetens babysang en gang i måneden flytter inn til de eldste blant oss. Beboerne sitter ringside og synger med på klassikerne

 

. Jeg fikk spennende og engasjert info om ‘Tåsen-modellen’ fra institusjonsleder Kari Beate Johnsrud. Deretter bar det opp til Voksen kirke og åpen kirkestue – et ukentlig Treffsted drevet av frivillige – der jeg ble intervjuet om biskoplivet, tro og teologi av menighetsrådsleder Live

 

. Voksen var første sted jeg tjenestegjorde som prest for 30 år siden, og i dag ble det noen rørende gjensyn. På ettermiddagen dro vi ut til Maridalen kirke på Kirkemiddag, og siden det var fårikålens dag, fikk vi nydelig fårikål, laget av tre fantastiske damer. Kirkestua var full av folk fra minst tre generasjoner, og praten gikk livlig. Åpne og inkluderende måltidsfellesskap er viktigere enn noen gang. I kveld fikk jeg vigsle kateket Karoline i Grefsen kirke, sammen med en stor gjeng tweens, ungdomsledere og foreldre og andre – den eldste jeg hilste på var 103 år! Karoline brenner for å jobbe med barn, tweens og unge, og i kveldens preken tok hun utgangspunkt i det store fargerike glassmaleriet i Grefsen kirke, og snakket om hvordan vi alle er en egen viktig liten bit i det store bildet, med hver våre farger. De yngste var skikkelig tålmodige, og ungdomslederne leste tekster og var med og delte ut nattverd. Så mange fine små og store møteplasser vi har, forankret i evangeliet. Takk for i dag!

 

Statusoppdatering, 24/09 2025

I dag har jeg igjen fått være ute på besøk i lokale kirker, og møtt så mye bra folk! Rådgiver Ann Kristin og jeg startet dagen sammen med prost Elisabet Yrwing Guthus på stabsmøte i Røa kirke, og fikk høre om strålende feiring av Sørkedalen kirke 160 år siste uke, stort konfirmant kull, stigende dåpstall, og et kirkebygg som blir mye brukt både av menigheten selv og andre aktører i nærmiljøet. Deretter bar det videre til nettopp Sørkedalen kirke, og dalen viste seg fra sin vakreste side. En god gjeng møtte opp for å synge salmer sammen og spise lunsj, og jeg holdt andakt over søndagens tekst. Jeg snakket om å ta del i hverandres liv, både i dans og sørgesanger, om å gjøre tro (fordi handlinger snakker høyere enn ord), og om å bære frukt og sette gode spor.

Etter en treningsøkt på veien, dukket vi opp på Nordberghjemmet og fikk være med på tiltaket ‘unge møter eldre’, der frivillige fra niende og 10. klasse, ledet av diakon Lillian, kommer og er sammen med beboerne og spiser vafler, prater og leker på tvers av generasjoner.

Dagen ble avsluttet på ungdomssamling i Skøyen kirke, sammen med en stor gjeng tidligere konfirmanter som nå går på lederkurs og er med som ledere på leir. Ansatte og frivillige bidrar for å skape gode minner og læring for livet. Elisabet og jeg måtte ta bilde med daglig leder John, som også er med på leir - det er ingen selvfølge

 

. Kirken har egen kafé, Kaffebønnen, som brukes av hele lokalmiljøet, og i kveld ble det pizza, just Dance, biljard, prat og mørkgjemsel, før vi avrundet med kveldsavslutning i den nydelige kirkerommet. Jeg fikk dele hva troen på Jesus har betydd for meg gjennom tøffe tider, og lyse velsignelsen, det beste jeg kan gi videre.

Den norske kirke er full av liv og tro, ildsjeler og fellesskap, og jeg er så takknemlig for å få være med og lede den

 

 

 

Tale til Einar, 23/09 2025

Så fint å få vigsle Einar i går som studentdiakon! Diakonien som omsorgstjeneste, arbeid for rettferdighet og myndiggjøring er livsviktig for evangeliets troverdighet blant folk flest (her er vigslingstalen)

Kjære Einar!

Gratulerer med denne store dagen! Du har vært stipendiat og lærer her på MF i flere år allerede, og er nå i gang med din diakontjeneste. Du er historiens første studentdiakon her på MF, så det er et sus over dette

 

.

Med din vigsling formanes du til 1.å forkynne Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, 2.til å møte mennesker i samtale om den største glede og dypeste sorg og alt imellom, 3.arbeide for å bedre forholdene for de mest utsatte blant oss og ha dem med i bønn. Og midt i alt, 4. lage rom i arbeidsdagen for selv å søke Gud og vokse i tro. Og du gir ditt løfte og håndslag på dette.

Det kan høres overveldende ut. Men du skal ikke klare det alene! I dag ber jeg deg som din biskop å love og gjøre alt dette «med troskap OG ved den nåde Gud har gitt deg». Guds nåde, denne ufattelige, grenseløse, frelsende kjærligheten Gud møter oss med, gir oss et stort rom å leve og arbeide i – ta det inn! Vi er alltid sett, alltid elsket, alltid reddet, alltid tilgitt, alltid kalt. Dèt går det an å møte ukjente dager og nye oppgaver med. Vi vet ikke hva som kommer, men vi vet hvem vi kan møte det med. Vi har nettopp hørt lest løftet Jesus ga sine første disipler: «Se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.» Jesus er med deg, alle dager og alle slags dager, og møter deg hver dag med sin nåde. Vi er IKKE kalt til å leve perfekte liv, heller ikke vi «profesjonelle troende», men til virkelig å ta imot nåden og gi den videre. Eller som vi hørte fra Paulus brev til Korinterne: Som Kristi utsendinger er vi kalt til forsoningens tjeneste. Kristi forsoning gjenopprettet det brutte og ødelagte fellesskapet mellom Gud og verden, og seiret over ondskap og død, i oss og i verden. Vi er kalt til å ta del i dette, gjennom å ta imot og gi det videre. Vi er kalt til å forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden (i dagens tekst fra Matteus konkretiseres dette i mat og vann, klær og besøk til den som trenger det, og i diakoni-planen for Den norske kirke rammes dette arbeidet inn av fire søyler: nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet). Samtidig er vi kalt til å hvile i Guds nåde med alt vi ikke får til eller rekker over. Tåle at vi trenger nåden og tro at vi er verdt den.

Du skal altså ikke klare dette alene! Vigslingen minner deg også på at du er del av et fellesskap, både her på MF og i den store kirken, som jeg håper og tror du opplever at har tatt godt imot deg, og støtter, oppmuntrer og utfordrer i akkurat passe doser. Kjære MF, studenter og ansatte: Ta godt imot Einar som deres diakon!

Vi er mange som kan kjenne på prestasjonspress og vellykkethet rundt oss. I ditt møte med både studenter og ansatte vil jeg utfordre deg på å minne dem på hvordan vi alltid sammenlikner vår egen innside med andres utside; den de andre velger å vise. Minn dem på at de er sett og elsket av Gud, akkurat som de er, bak alle fasader vi gjerne setter opp. Og minn dem på at det er en dyp og stor mening med våre liv: at vi er kalt til å elske Gud og elske vår neste og stå opp for rettferdighet, fred og menneskeverd for alle; der vi er, og sette gode spor. Du har selv vært gjennom viktige prosesser både personlig og faglig, som vil være en stor ressurs i den tjenesten du nå går inn i.

Vi lever i urolige tider. Noen av oss vil si at det har nok menneskeheten alltid gjort, men mange kjenner ekstra på det nå. Flere søker mening, trygghet, forankring, håp og fellesskap – midt i alt som er. Midt i en fantastisk og forferdelig verden. Midt i det som er godt og vondt i egne liv - og godt og ondt i oss selv. Her kan vi som kirke, MF som utdanningssted, og du som studentdiakon være et viktig fellesskap og en viktig stemme.

Så kjære bror i Kristus, gå frimodig inn i din tjeneste, og la fellesskapet og diakonrollen bære deg like mye som du bærer den. Husk løftet om at Jesus er med deg alle dager og alle slags dager, inntil verdens ende.

La korset alltid minne deg på tre livsviktige ting – og gi dem videre: 1.En korsfestet Gud – vi er aldri alene i mørket. 2.En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede blant oss, men se Kristus i dem. 3.Et tomt kors – Guds kjærlighet, i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, er sterkere enn alt som truer og ødelegger.

 

Statusoppdatering, 23/09 2025

I dag tok jeg toget til Lillestrøm og fornyet passet. Da hun klippet opp det gamle fra 2015, tenkte jeg to ting: 1.Det er godt å ikke vite alt om framtiden. I 2015 ante jeg ikke at jeg nesten skulle dø i en sykkelulykke to år senere, eller miste min elskede tre år etter det. På en måte vil jeg gjerne forberede meg på ting - men, nei. 2. Tenk så heldig jeg er som har et norsk pass, med den trygghet og tilgang det gir – la meg aldri ta det som en selvfølge.

 

Dagens preken, 21/09 2025

God søndag. Midt i alt som er. Jeg gleder meg til gudstjeneste i Oslo domkirke, - finn en kirke nær deg, i dag er tema kjærligheten! Jeg skal ikke preke i dag, men her er preken fra forrige gang jeg talte over denne teksten, med to dåpsfølger i benkene:).

Gud er kjærlighet

Bibelen sier at Gud er kjærlighet. Bibelen gir oss mange navn på Gud – Far, fredsfyrste, Håpets Gud, himmelens og jordens skaper, klippe, vern, borg, frelser, Menneskesønn, Ånd … og altså kjærlighet.

Gud er kjærlighet. Kristen tro sier at Gud er treenig – tre i en. Guds grunnmodus er fellesskap – et kjærlighetens fellesskap som åpner seg mot verden og inviterer oss inn.

Gud er kjærlighet. Gud har skapt og elsker universet, denne fantastiske planeten, alt som lever. Gud er biofil (bio betyr liv og fili kommer av ordet for å elske).

Gud er kjærlighet – den kjærligheten kan vi sanse gjennom mangfoldet, skjønnheten og gåtene i natur og mennesker – i vind, solnedgang, vann, årstidene, trærne i parken, skrukketrollene under steinen, - i musikk, bilder og ord, stillhet og bevegelse.

Gud er kjærlighet. Vi kan sanse den gjennom hverandre – ikke minst gjennom små barn som Olav og Lina. Andre Bjerke sier det så fint i et dikt: «Det største mysterium er ikke mer, enn det: at en ørliten kropp/ er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himlen går opp/ Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill/ når det nyfødte barn, med et eneste blikk, beviser at Gud er til.»

Gud er kjærlighet. Ingen har sett Gud, sier Bibelen, men Skaperverket kan sies å vise oss Gud. Og Jesus har vist oss hvem Gud er. Evangelienes fortellinger om Jesus viser oss hvordan Gud er kjærlighet. Jesus praktiserte en kjærlighet som strekker seg ut til alle, og særlig til den som er utstøtt, foraktet, ekstra sårbar. Jesus festet med de glade, gråt med de sørgende, sto opp mot urett, utfordret de som trodde seg bedre enn andre, løftet fram de som var på bunnen, ga tillit til de som ikke fikk den fra andre, helbredet de syke, vekket døde til live, ga seg selv helt og fullt. Sånn er Guds kjærlighet. Diakonien starter der – i at Gud er kjærlighet.

Kjærlighet er gave og oppgave

Guds kjærlighet er gave. Den følger oss alltid. Før vi ble til, var vi i Guds tanke. I en av Bibelens salmer sier Gud til menneskene «jeg har tegnet deg i mine hender.» I gamle dager skrev vi på håndbaken viktige ting vi måtte huske. Jeg har sett for meg Guds hender – som favner hele universet, og har 7 milliarder individuelt uttegnede fyrstikkmennesker på håndbaken – fordi vi alle er viktige for Gud.

Bibelen forteller om en Gud som elsker oss alle, like mye. Vi kan ikke gjøre noe for at Gud skal elske oss mer eller elske oss mindre – den kjærligheten følger oss inn i livet og ut av det og inn i evigheten. Noe av det jeg synes er det fineste med barnedåpen, er at den understreker denne betingelsesløse kjærligheten. Lina og Olav har ikke nådd å gjøre noe annet enn å bli til og bli båret fram i fellesskapet – og her plasker Guds frelsende kjærlighet i hodet på dem, øses over dem, uten at de har gjort noe som helst. Det er mye vi må prestere eller fortjene oss til – «be good to be loved.» Med Guds kjærlighet (og forhåpentligvis foreldrekjærligheten også) er det omvendt: «be loved to be good.»

Utgangspunktet er at vi er sett og elsket uansett hvem vi er og hva vi gjør – at vi aldri er alene – og ut fra det blir vi så utfordret radikalt på å gi den kjærligheten videre, i ord og handling.

Jeg var i Brorson kirke på Nørrebro i København for noen år siden. Da hadde de nettopp fått ny altertavle, malt av en lokal grafittikunstner, hentet fra 1.Johannes brev i Bibelen, som sier på vekselvis dansk, arabisk og engelsk: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for GOD IS LOVE – Gud er kjærlighet.»

Jeg må bare si at dette skriver ikke Johannes for å gni salt i såret til den som vokste opp uten kjærlighet fra menneskene rundt seg, eller som her og nå ikke opplever seg å ha noen å elske. Å elske og bli elsket er grunnleggende for oss mennesker, og de blant oss som av ulike grunner opplever å mangle kjærlighet i våre liv, vet hvor vondt det kan være. Johannes vil derimot utfordre oss på å elske, med utgangspunkt i at Gud er kjærlighet, og at kjærligheten er både en gave og en oppgave til oss mennesker.

Når Jesus blir spurt om hva som er det største budet, svarer han med det dobbelte kjærlighetsbudet – Elske Gud og elske din neste som deg selv – og sier at kjærlighetsbudet sammenfatter egentlig alt som er å si. Elsk Gud. Elsk din neste. Med ord og handlinger. Hver dag. På en helt alminnelig tirsdag. En bønn, en klem, et smil til kassamannen på Kiwi, en gulvvask for naboen, en pengegave til Amnesty, mindre matsvinn, et nødvendig oppgjør med kjæresten, en flytur mindre, en tilgivelse mer. Sånn kunne vi holde på. Elsk Gud og elsk din neste som deg selv.

I dagens tekst sier Jesus: Bli i min kjærlighet. Hold mine bud. Bibelen snakker mye mer om påbudt kjærlighet enn om forbudt kjærlighet, selv om det ikke alltid virker sånn. Det kan jo virke litt rart, om vi forbinder kjærlighet bare med gode følelser, forelskelse og lidenskap. Hvordan kan vi påbys å elske? Vi kan og skal jo ikke tvinge fram gode følelser? Men i Bibelen tegnes et større bilde av kjærligheten. Vi leste nettopp i 1.Korinterbrev 13, som kalles kjærlighetens kapittel: Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Vi hørte om Rut i Det gamle testamentet, som velger å forlate alt hun er glad i, og følge sin sørgende svigermor til hennes hjemsted. Bibelen tegner bilde av en kjærlighet som handler mye om vilje, valg og handling; mer enn bare følelser. Og dette er mitt bud, sier Jesus i dagens tekst: «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere». Da legges lista ganske høyt. Med livet som innsats. Men hvis vi ikke har noe å strekke oss etter, så strekker vi oss vel heller ikke? Bare vi husker at vi ikke er Gud. Og husker på NÅDEN.

Nåden er først og sist

Nåden er før alt og etter alt. Nåden er Guds kjærlighet når vi svikter, feiler, kommer til kort. Når vår likegyldighet, frykt, misunnelse, sinne, grådighet, latskap tar over. Vi er skapt i Guds bilde – men vi er også alle syndere – det er et av grunnvilkårene ved å være menneske. Derfor trenger vi tilgivelse og frelse, trenger stadig nye sjanser. Og får det. Gjennom dåpens vann, nattverdens brød og vin, Ordet og kjærlighetens handlinger. Vi må bare tåle at vi trenger nåden – og tro at vi er verdt den. For Gud er kjærlighet. Kjærligheten er gave og oppgave. Og nåden er først og sist.

 

Statusoppdatering, 16/09

I går hadde jeg lang lunsjsamtale med nyutnevnt biskop i vår palestinske vennskapskirke ELCJHL, Imad Haddad, som er i Oslo denne uka, og kirkerådsmedlem Nada. Så kloke og fine! Vi snakket om våre egne trosreiser, om familiene og barna våre, om den forferdelige situasjonen de står i, om det lokale og om verden, om tro, teologi og forkynnelse, midt i alt som er. Jeg spurte hvordan de klarte å bevare troen og forkynne nå? Imad svarte at de lånte Martas rop og klage da hun møtte Jesus etter Lasarus død og hun sa: om du hadde vært her, herre, hadde min bror ikke vært død! Og at det viktigste han tror på og har å forkynne, er kjærligheten fra en korsfestet og oppstanden Gud, og troen på at de aldri er alene i mørket.

Vi avsluttet meg lystenning og bønn i kapellet vårt i bispegården  - la oss fortsatt stå sammen med dem. Så må jeg også takke min fantastiske rådgiver Ann Kristin, en av de mange flinke og flotte medarbeiderne jeg har rundt meg. Hun er god på mye, men også helt fantastisk på å lage mat, og vi fikk verdens beste quiche og salat servert. Det viktigste er selvfølgelig å i det hele tatt ha mat, men det betyr også mye for samtalene og fellesskapet når den er så god:).

 

Statusoppdatering, 11/09 2025

TekstHer er glimt fra noen av dagens gjøremål: i formiddag fikk jeg være med på kranselag i nye Trefoldighet kirkesenter, og bidra med en Bibel med personlig hilsen inni til ‘grunnsteinen’, sammen med byråd Anita North. Det skal mange mennesker og mye kompetanse og engasjement til for å bygge katedral, og et solid spleiselag mellom blant annet kommune og kirke. Tusen takk til alle som gjør en fantastisk jobb her, jeg gleder meg til å følge prosessen videre! Våre kirker er hellige rom, som betyr svært mye for mange, enda mange flere enn oss som bruker dem til daglig. Arne Sæther sier så fint i sin salme om kirkebygget: ‘midt i vår verden, her hvor vi bor, står et bygg som et tegn på vår tro. Lyset og mørket, himmel og jord, møtes her i en levende bro.’

Trefoldighet er Oslos freds- og forsoningskirke, som har en særlig forpliktelse til å bygge levende broer. Som del av den verdensvide kirke, bygger vi broer også med kirker andre steder i verden. En god del menigheter i Oslo bispedømme har vennskapsavtale med menigheter i den evangelisk-lutherske kirken i Jordan og det hellige land (ELCJHL), og står sammen med dem med penger og forbønn og ulike markeringer i den forferdelig vanskelige situasjonen de står i. På Kampen kirkeakademi i kveld tok journalist Erling Rimehaug, som kjenner Israel og Palestina inngående, oss med gjennom hele historien og frem til dagens fortvilte situasjon. Vil du gi en gave til denne kirken, kan du bruke Vippsnummer 609350.

Dagens prekentekst, 07/09 2025

Kjære FB-venner. Velsignet søndag. Midt i alt som er. Jeg vet jeg gjentar meg selv ofte med denne siste setningen, men klarer ikke la være. Det er for viktig for meg å minne meg selv og andre på å anerkjenne og uttrykke at alle gode ønsker sies inn i en verden så full av både gode og grusomme ting.

Og alle bibeltekster er blitt til, skrevet ned, lest, hørt, tolket og forkynt i en så sammensatt verden. Husk det. I Den norske kirke er dagens prekentekst fra Johannes 15; fem vers som hver kunne trenge en preken (og en dyp samtale). I dag får dere imidlertid heller et blikk backstage i et prekenforberedende rom, som jeg håper kan trigge videre samtaler om teksten:

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Hva hører du egentlig her? En påminnelse om Jesu kjærlighet til oss? Et krav om at du selv må ofre absolutt alt for andre? Eller minner disse ordene deg på hvor mye du savner venner? Vi er ikke Jesus, men Jesus utfordrer oss).

«Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere» (Hører du her betinget kjærlighet fra Jesus og krav om absolutt lydighet? Blind lydighet i Guds navn har hatt forferdelige konsekvenser opp igjennom historien. Eller hører du en god utfordring til å ikke bare HØRE Jesu ord, men GJØRE etter dem; få troen ned i kroppen og ut i praktisk handling – i visshet om at du og vi alle uansett blir reddet og frelst ved nåde, ikke egne prestasjoner?).

«Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far» (Akkurat nå får jeg ikke sjekket hvilket gresk ord for slave som er brukt akkurat her, men i forbindelse med den siste oversettelsen av Bibelen har man hatt en viktig samtale om når «doulos» skal oversettes med «tjener» og når det er riktigere å oversette med «slave». Å bli beskrevet som Jesu slave kan være kraftig kost – særlig for den som har hørt mye og streng forkynnelse om synd og om lydighet. Om du forstår deg som en av dem Jesus her snakker til – hva betyr det så for deg å bli kalt Jesu venn?)

«Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer» (for meg er utvalgt et slitsomt ord, fordi jeg på barneskolen ikke var blant de utvalgte, men stadig opplevde å bli valgt bort av de andre. Hva hører du? Er «utvalgt» for deg en kjærlighetserklæring, eller et tyngende kall og ansvar? Hva betyr det egentlig å gå ut og bære frukt som varer? Hører du nåden / utfordringen i at det å bære frukt ikke er en prestasjon fra frukttrærnes side; det er noe som bare skjer når man er grein på en stamme, vel og merke når jordsmonn, luft, lys og vann gjør det mulig? Og hva slags frukt er det som varer?)

«Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn» (dette løftet åpner for alle slags spørsmål: Hva er bønn? Hvordan forstå denne setningen inn i alle erfaringene av at vi eller noen andre IKKE fikk det vi ba om? Bygger vi trosfellesskap der vi gir rom for fortellingene om nydelige erfaringer av bønnesvar/ gode ting som skjer - OG vi samtidig kan dele smerten når det IKKE skjer, og hjelpe hverandre til likevel å erfare Guds godhet og nærvær, midt i alt som er?)

«Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (påbudt kjærlighet. Med utropstegn. Hører du et slitsomt og strengt krav, eller en god utfordring som gir mening i hverdagen? Blir du sittende og tenke på alle eksemplene på at kristne IKKE elsker hverandre, men behandler hverandre skikkelig kjipt? Kanskje kirkens mørke historie knyttet til skeiv kjærlighet? Eller kjenner du mest på nåden i at påbudt kjærlighet ikke kan handle primært om gode følelser, men om konkrete og nestekjærlige ord og handlinger?)

Jeg elsker sånne samtaler om tro, teologi og Bibel, når man kan tenke høyt sammen i et trygt rom, bringe inn ulike perspektiver og spørsmål, og be om Helligåndens veiledning og klokskap. Strategien for Den norske kirke fram mot 2029 forplikter oss på å «åpne rom for tro», og som Oslo biskop håper jeg på mange slike samtaler i lokalt i kirkene i Oslo, Asker og Bærum. Jeg vet at de skjer, og jeg har erfart mange ganger at slike samtaler nettopp åpner rom for tro. Og jeg vil selv bidra til dem så mye jeg kan, når jeg nå er i full gang med «bispevisitter»:).

Denne uka hadde jeg høstens første dag med menighetsbesøk; det blir mange slike dager fram mot påske neste år. Jeg satte meg et hårete mål om å komme ut i alle bispedømmets menigheter i løpet av mitt første år – det er jo der kirke skjer! Jeg ønsker å bli enda bedre kjent med den kirken jeg er med å lede, og med stedene og menneskene der. Jeg vil se og anerkjenne, bidra til god refleksjon lokalt rundt hvordan vi lever vårt oppdrag som folkekirke, styrke relasjoner og nettverk i mange retninger, og ikke minst synliggjøre alt det fine som skjer lokalt, for enda flere!

Onsdag startet jeg dagen på Kampen. Det var viktig og godt å komme akkurat dit nå, etter det forferdelige drapet på Tamima og lokalkirkens store engasjement og innsats knyttet til det. Åstedet er rett ved kirken, og jeg fikk lagt ned blomst og bedt en bønn der for Tamima, hennes pårørende og kampen vi alle må stå i. Så deltok jeg på gudstjeneste og formiddagsmat knyttet til Åpen kirke, og det ble et gledelig møte med nye ansikter og med flere gamle kjente fra min tid som sokneprest der. Kampen er en vakker kirke, der kirkerommet fylles av et himmelsk fargespill gjennom glassmaleriene når sola skinner. Den er en «torgkirke» med en av byens beste beliggenheter, som midtpunkt og utsiktspunkt i et levende lokalmiljø. Etter at kirkebakken for noen år siden ble bilfri, ble den virkelig et torg full av liv. Gry rekrutterer og koordinerer frivillige til å være vertskap i Åpen kirke og jeg fikk møte flere av dem. De har ulikt forhold til tro og kirke, men stort eierskap til å holde dette hellige rommet åpent og gi folk mulighet for både å sitte i fred der inne og få samtale om de ønsker. Takk! (Når vi skal åpne rom for tro, er Åpen kirke en viktig del av det. Mange menigheter satser på Åpen kirke, men trenger flere frivillige til å holde rommet åpent. Meld deg gjerne til tjeneste i din lokale kirke, du velger selv hvor mye du er med. Min erfaring er at det gjør godt for en selv også, å få noen timer i kirkerommet midt i kanskje travel hverdag).

Neste stopp var St.Hanshaugen sokn, med Lovisenberg og Gamle Aker kirker. Jeg har bodd i området i nesten førti år, og har vært mange ganger i Gamle Aker, byens eldste og helt nydelige kirke. Lovisenberg kirke ligger litt bortgjemt inne på området der sykehuset og høyskolen også ligger – ikke langt fra «Lovisenberg lindring og livshjelp» der min elskede Lars Kristian fikk verdens beste oppfølging de siste ukene av sitt liv. Alltid sterkt å gå av på busstoppet der. I menighetshuset skrått overfor kirken skjer det mye forskjellig gjennom uka; har menigheten blant annet et Etter-skoletid-tilbud på onsdager, der diakonmedarbeider Helene og trosopplærer Kristian sammen med frivillige byr på fellesskap, mat og aktivitet. Jeg fikk teste «Just Dance» sammen med Johanne – og vant

 

. Men hun knuste meg i kulespill. Jeg fikk en fin samtale med flere i staben om hvordan det er å være ansatt i to kirker, muligheter og utfordringer for folkekirken i dette området, og hvordan de utnytter de to kirkenes ulike profil.

Dagen ble avsluttet i Vålerenga kirke, der jeg fikk være med på menighetsrådsmøte og Tweenssing-konsert. Menighetsrådet (MR) er lokalkirkens «styre», og arbeider med alt som «vekker og nærer det kristelige liv i soknet» - og det kan være så mye:). Mange steder, også i Vålerenga, er MR en god blanding av erfarne folk og nye ansikter med mange ulike bakgrunner. Tusen takk til alle dere frivillige som legger ned tid, engasjement og kompetanse for at vi skal være så god folkekirke lokalt som mulig!

Her fikk jeg også møte de to musikkpedagogene Synnøve og Åshild, som driver barnegospel og Tween Sing. Korene har vokst betydelig de siste årene, og nå er det 70 barn som fyller kirken hver onsdag. Så gøy! Jeg fikk oppleve en fin liten konsert, fylt av sangglede og overskudd, og etterpå fikk koristene stille all verdens gode, dype, rare spørsmål til biskopen.

I disse tre menighetene og mange andre opplever vi en markant økning i antall dåp og konfirmanter, og større oppslutning rundt for eksempel kor og Åpen kirke. Det skjer så mye bra - sjekk ut en kirke nær deg:)

 

Konfirmantpreken, 06/09 2025

Kjære FB-venner. Disse ukene i starten av høsten er mange kirkelige ansatte og frivillige fullt opptatt med konfirmasjon. Som biskop er jeg så stolt og glad over konfirmantarbeidet i Den norske kirke! Det er noe av det fineste og viktigste vi gjør, og jeg møter stadig mennesker som forteller om en konfirmasjonstid som satte gode spor. Og så kan vi selvfølgelig alltid utvikle oss videre og bli enda bedre i det vi gjør.

Gjennom tretti år som prest har jeg stort sett hatt konfirmanter hele tiden. Det var en gave og en utfordring, og jeg vekslet mellom å være høy på og bli matt av det - og lærte utrolig mye om både dem og meg selv. Her er den siste konfirmantprekenen jeg holdt:

Kjære konfirmanter: Dette er en stor dag, en annerledes dag, deres dag. Takk for at vi har fått bli kjent med dere! Takk for det dere har gitt oss, lært oss, delt med oss. Vi følger dere gjerne videre, både dere og de rundt dere. Vi, det er oss konfirmantledere – og da vil jeg også takke alle frivillige konfirmantledere, som har gitt jernet for at denne flotte konfirmantgjengen skulle få en best mulig konfirmasjonstid.

Ordet konfirmasjon kommer fra det latinske ordet ”confirmare”; å bekrefte. Det er et nydelig ord! Å bli bekreftet er å bli sett, anerkjent og trodd, med kjærlighet. Å bli konfirmert er nettopp å bli bekreftet; Gud sier fortsatt et stor JA til dere, slik Gud gjorde det da dere ble skapt, og i dåpen for noen uker eller mange år siden. Vi tror at Gud har skapt og kjenner alle mennesker og elsker alle, og i dåpen og konfirmasjonen får vi si JA til Guds JA til oss. Ja til den Gud som ER kjærlighet og har lovet å være med oss alle dager og alle slags dager.

Dere konfirmanter har levd noen år og allerede erfart mye, på både godt og vondt. Likevel ligger det mye ukjent foran dere – i en fantastisk og forferdelig verden. Men tre ting er for meg temmelig sikkert: Dere har alle sammen Gud og mennesker rundt dere som er glad i dere – SÅ heldig er dere. Dere har opplevd og kommer til å oppleve både gode og onde dager – sånn er livet. Men gledene og sorgene skjevfordelt – noen får full pakke av utfordringer, andre sklir ganske lett igjennom. Dere kommer alle til å ta mange små og store, gode og dårlige valg gjennom livet.

I dag har vi hørt fra bibelteksten om å bygge huset på fast grunn så det ikke faller i stormene, som jo kommer (Matt.7, 24-27). Å bygge huset sitt på fjell er å sørge for fast grunn under alle valgene dere konfirmanter og vi andre må ta, og under alt det gode og vonde livet bringer. Vi ledere håper at konfirmasjonstiden har gitt dere erfaringer, vennskap, kunnskap, ritualer og samtaler, som nettopp kan bidra til å gi dere fast grunn under føttene på veien videre. At dere har fått snakket fram deres egen tro og verdier, og at det kan gi dere verktøy for å ta gode valg framover som unge voksne og sette gode spor i verden.

Hvordan bygger vi livshuset vårt på fjellgrunn, så det tåler storm og uvær? Hva gir fast grunn under føttene når vi står oppe i små og store krevende valg? Hva gir motstandskraft? Hvordan kan troen konvertere bagasjen vi har og får med oss gjennom livet, til god ballast, som hjelper oss å holde stø kurs når det stormer?

Jeg vil prøve å oppsummere det i tre ord: Tro, håp og kjærlighet. Da jeg ble konfirmert, hadde jeg pasjesveis, kremgul kjole med puffermer fra Steen og Strøm og et armbånd i sølv med tre anheng: Kors, anker og hjerte. Tro, håp og kjærlighet. Jeg håper konfirmasjonstiden har fylt på med tro, håp og kjærlighet i deres liv, og bidratt til en grunnmur dere kan bygge videre på.

Tro, håp og kjærlighet. I den kristne tro henger de tett sammen. Ingen tro uten håp og kjærlighet. Det handler ikke om luftige følelser, abstrakte fromme tanker og gode vibber i pastell. Tro, håp og kjærlighet er langt på vei noe vi aktivt må velge å gjøre, og øve på i ord og handling. Hver dag! Det er en grunn til at Jesus innleder dagens lignelse med å si at «hver den som HØRER disse mine ord og GJØR det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.» Høre OG gjøre. Da kan vi bygge en grunnmur som bærer, preget av tro, håp og kjærlighet.

Vi blir ikke gode i karate eller pianospilling av bare å se på eller høre noen forklare det. Det krever trening; mengdetrening. Det samme gjelder egentlig tro. Vi må høre på det Jesus lærer oss, men også gjøre det. Sammen. Det er noe av det vi har øvd på i konfirmasjonstiden, gjennom leir, gudstjenester, samtaler, lek, undervisning, innsamlingsaksjon. Det gjelder ikke bare dere konfirmanter, men også alle oss andre. Ellers blir ikke troen den veiviseren, tryggheten, kraftkilden, GRUNNMUREN i livets stormer og godvær som den kan være.

For et par år siden var det en reklame for et treningssenter på 21-bussen, der det sto: «Kom som du er, gå som en litt annen.» Poenget var at du skulle kunne komme akkurat som du er, godt eller dårlig trent, tykk eller tynn, gammel eller ung. Og gå ut som en litt annen, en bedre utgave av deg selv, fordi du hadde møtt instruktører og fellesskap som hjelper deg til å lage gode treningsvaner og gjennomføre dem. Jeg håper at vi som kirke også kan være et sted der vi kan komme akkurat som vi er, med våre gode og dårlige sider, gode og vonde dager, og møte gode veiledere og et fellesskap som BÅDE bekrefter oss som de vi er, og utfordrer oss på å sette noen gode spor i verden. At vi kan komme som vi er OG gå som noen litt andre, fordi vi har møtt Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Komme som vi er, og gå som noen litt andre; ikke først og fremst fordi VI har trent og prestert og gjort alt riktig, men fordi vi har møtt nåden; den kjærligheten som kjenner oss til bunns, den kjærligheten som elsker oss som vi er, redder oss fra det onde i oss og i verden, tilgir oss og stadig gir oss nye sjanser. Den kjærligheten, dét er Gud.

Vi kan ikke prestere eller fortjene oss til Guds kjærlighet. Vi kan ikke gjøre noe for at Gud skal elske oss mer eller elske oss mindre. Men vi kan øve oss i å tro på den kjærligheten og la oss bli utfordret på å dele den med andre.

Hvordan GJØR vi tro, håp og kjærlighet? Det kan handle om å gi noen et smil eller en kompliment, ta noen med inn i gjengen, stå opp mot mobbing på skolen eller arbeidsplassen. Lage en middag, ta et nødvendig oppgjør med noen, gi praktisk hjelp, fortsette kampen for det grønne skiftet, be en bønn, snakke med noen om tro, engasjere oss i organisasjoner som kjemper for det vi tror på, bruke stemmeretten og forbrukermakten til å stå opp for rettferdighet, gå på gudstjeneste, tilgi en venn eller be om tilgivelse, dele av det vi har med noen som trenger det.

Verden er både fantastisk og forferdelig. Det kristne menneskesynet sier at vi er skapt og elsket av Gud, med en viss fri vilje, og med muligheten til både godt og ondt i oss. Det onde finnes ikke bare andre steder i verden, men i hver og en av oss. Da blir våre egne små og store valg også utrolig viktige.

Det er lett å bli overveldet. Jeg kjenner stadig på en klump i magen når jeg tar innover meg de utfordringene vi står overfor, lokalt og globalt. ”Verden er full av stjerner og ekskrementer”, skrev Bjørneboe. Kosmisk skjønnhet OG drit og møkk. Vi trenger ikke ha øyne og ører åpne så veldig lenge for å innse sannheten i det. Å engasjere seg i kampen for livet i vår verden betyr også at ting gjør mer vondt. Å håpe og kjempe gjør vondt. Samtidig gjør det godt og gir livet mening! Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Nå skal dere snart komme fram en og en. Vi skal tenne et lys for hver enkelt, med ønske om at Jesus Kristus, verdens lys, får være lys for dere, og at dere kan få lyse for andre. Ved døpefonten skal dere bli tegnet med korsets tegn – til minne om dåpens nåde og løftet om Guds Ånd og Guds nærvær alle dager, som dere fikk i dåpen. Ved alterringen blir dere bedt for, og på vei ned derfra får dere med dere en rød rose, som tegn på Guds kjærlighet og på kjærligheten vi håper vil følge dere.

Tro, håp og kjærlighet. For meg er det samlet i korset jeg alltid har på meg. Korset minner meg på en korsfestet Gud, som er over alt der vi mennesker lider. Det minner meg om at jeg aldri må slutte å bry meg. Og det minner meg på at kraften i oppstandelsen og Guds kjærlighet er sterkere enn alt - sterkere enn døden. Dèt kan jeg møte gode og vonde dager med. Jeg håper at det også kan gi dere styrke, håp og glede inn i en ukjent framtid. Gratulerer med dagen!

 

Statusoppdatering, 05/09 2025

I går fikk jeg hilse deltakerne på European Festival of Civic Education, og dele refleksjoner om håp. For meg er håpet forankret i tro og teologi, og jeg delte ‘håpshånden’ min med dem: 1.håp er (for meg) tro - tro på en Gud som alltid er nær, midt i alt som er. Vi er aldri alene. 2.håp er himmelhåp: at min og alles livsfortelling er del av Guds større fortelling med sin elskede verden, der ondskap og død ikke har det siste året; med en evighet å ta av. 3.håp er fellesskap - vi er fellesskapT; skapt til fellesskap. Flokken trenger oss og vi trenger flokken - og flokken er hardt arbeid. 4.håp er handling - håp er ikke noe vi har, men noe vi gjør. Gjennom å arbeide for en bedre og mer rettferdig verden, i våre individuelle valg, og gjennom deltakelse i demokrati og sivilsamfunn. 5.og håp er hvile - som religiøs legger jeg alt i Guds hender, og sørger for å danse, synge, trene, lese, be, og være med menneskene jeg elsker, midt i travelheten.

 

Dagens preketekst, 31/08 2025

God søndag, midt i alt som er. Finn en kirke nær deg nå kl.11, og er du i Oslo, så få med deg markeringen for Tamima kl.14.00. Jeg skal ikke preke i dag, men her er en preken over dagens tekst, fra en dag da Iben og Sofia ble døpt. Teksten forteller om hva det gjør med oss å bli sett med et godt blikk og møtt med nåde. Tamima ble møtt med hat og vold, på grunn av tro og bakgrunn. La oss hedre henne gjennom å møte hverandre med et helt annet blikk.

«I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. 28 Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» 30 Da dro de ut av byen og kom til ham.

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» 40 Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. 41 Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»

Denne teksten er hentet fra noen avsnitt på slutten av en av mine favorittfortellinger i Bibelen. Her kommer Jesus til brønnen midt på dagen, og møter en navnløs samaritansk kvinne som skal hente vann. Vanligvis gikk kvinnene til brønnen tidligere på dagen når det ikke var så stekende varmt, så vi kan anta at hun ikke ønsket å treffe på noen. Men hun treffer altså på Jesus, som har satt seg ned ved Sykars brønn, Jakobskilden, for å hvile etter vandringen. Jøder så ned på samaritanere og hang ikke sammen med dem, og menn omgiktes ikke kvinner (og så vel til dels ned på dem også), så oddsene for at dette skulle bli et bra møte, var ganske lave.

Jesus sier til kvinnen: «La meg få drikke». Jeg får jo lyst til å si: Vis folkeskikk og spør, ikke kommander! Men kvinnen blir ifølge teksten heller positivt overrasket over at Jesus faktisk henvender seg til henne. Så går de inn i en lang og litt rar teologisk samtale om tilbedelse og tørst og livets vann.

Plutselig sier Jesus: «Gå og hent din mann og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarer kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» Hva gjør kvinnen da? Det hadde vært forståelig om hun hadde krøpet sammen i skam og frykt over at et farlig rykte om henne var kommet så langt ut. Det hadde vært rimelig om hun hadde blitt forbannet og vist ham fingeren og sagt «Hva har du med min private moral å gjøre??!!» Men kvinnen gjør ingen av delene. Hun går inn til landsbyen, inn til det fellesskapet av folk som vi antar at hun frykter og gjemmer seg for, og sier: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Det skulle vel ikke være Messias?»

Rekk opp hånda den som ville sagt det samme, til en gjeng folk som du antar er fiendtlig innstilt overfor deg? På det digitale kunstprosjektet norskehemmeligheter.no har folk siden 2009 kunnet sende inn sine hemmeligheter anonymt. Så blir det lagt ut en hemmelighet hver dag, illustrert av en navngitt person. Prosjektet har mange tusen følgere og nok av hemmeligheter å ta av, og bidragsytere forteller at det hjelper både å dele selv og å lese andres hemmeligheter. Det skjønner jeg – selv om jeg synes det funker enda bedre å dele hemmeligheter med Gud som elsker og tilgir. – Men å ha fått avslørt sine vanskeligste og farligste hemmeligheter, og så ta det med inn i gjengen som du er redd for og som har avvist deg?!

Det tror jeg bare er mulig om vi har møtt virkelig nåde fra Gud og mennesker.

Nåden er at vi er sett OG elsket som de vi er, på godt og på vondt, med alle våre sterke og svake sider, alt vi er stolte av og våre mørke hemmeligheter. Gud elsker sånn, og om vi er veldig heldige, har vi – eller har hatt - foreldre som elsker oss litt på samme måten. Dagens dåpsbarn Iben og Sofia er omsluttet av nåde fra både Gud og mennesker – jeg håper alle vi andre også får kjenne på det.

Alle har behov for å bli sett. Da jeg jobbet som TVprest på slutten av 90-tallet, var mannen min og jeg på vei opp Østerdalen, og stoppet på en bensinstasjon for å fylle tanken. Det var rett før påske, og i avishylla sto Dagbladet magasinet med et bilde av meg smurt ut over hele forsiden, og følgende tittel i krigstyper: «Jeg har behov for å bli sett.» Utrolig flaut. Men vi har alle behov for å bli sett, om ikke på forsidene. Spedbarnsforskning allerede på 50-tallet viste at om ellers friske spedbarn ikke fikk blikkontakt, berøring, respons fra menneskene rundt dem, kunne de rett og slett visne bort og dø. Jeg har selv gjennom årene på barneskolen hatt mange erfaringer av å bli oversett – eller egentlig livstruende undersett – og vet hvor utrolig vondt det gjør. Da mine egne barn var små, på alder med de som holder på her på lekeplassen ved siden av, ropte de hele dagen: «Se på meg, mamma! Se på tegningen min / på hvor høyt jeg kan hoppe / hvor fort jeg sklir!» Og selv om vi gjerne slutter å rope så utilslørt når vi blir større, driver også vi voksne med mange rare ting, drevet av behovet for å bli sett. Vi trenger å se hverandre og bli sett – derfor er det også utrolig fint at det første navnet Gud får av mennesker i Bibelen, kan sies å være det slavekvinnen Hagar sier etter et møte med Guds engel i ørkenen: «Du er den Gud som ser. Har jeg virkelig fått se den Gud som ser meg?» Hun visste nok mye om å bli undersett.

Nåden er det blikket som ser oss og elsker oss som de vi er, på godt og på vondt. Nåden kan være vanskelig på minst to måter: Vi må nemlig både tåle at vi trenger den og tro at vi er verdt den. Vi må tåle at vi trenger redning fra det onde i oss selv og i verden og at vi ikke fikser hele kampen mot det onde selv. Vi må se våre mørkesider i hvitøyet, og be om tilgivelse. Samtidig må vi altså tro at vi er verdt denne nåden; tro på at den Gud som ER kjærligheten i verden, og som favner dette uendelige evig ekspanderende universet som hen har skapt, faktisk elsker oss helt grenseløst og gir alt for oss. Tåle at vi trenger nåden OG tro at vi er verdt den. Det kan være vanskelig, begge deler.

 

Statusoppdatering, 30/08 2025

Bergen i godt vær er magisk:). Fint å være på tur med yngstemann, kombinert med litt jobb. Vi var begge ute på Fana folkehøgskule i Bergen i formiddag, der gode venn Agnes Vevle Tvinnereim er ass.rektor, og samtalte med elevene om livet i stort og smått, annerledesår som for eksempel et år på utveksling eller folkehøgskole, sorg på tvers av ulik tro/livssyn…

Folkehøgskole er en utrolig mulighet for å utforske livet, deg selv, verden, fellesskapet, med engasjerte og faglig dyktige voksne rundt deg. For mange et år som skaper endringer, minner og venner for livet. Kanskje du kjenner noen som trenger å få høre om det?

Vi fikk også gjensyn med vakre Fantoft stavkirke og den utrolige fine skogen rundt, et par supre gjenbruksbutikker, og solnedgang på Fløyen. Mmmmm

 

Gud, tro og klima, 29/08 2025

Kjære FB-venner. I morgen lørdag er det store markeringer mange steder i landet, der vi STÅR OPP for naturen vår (www.staa-opp.no). Jeg håper vi blir mange! Og at vi kan skape bredere og mindre polariserte samtaler om hvordan vi kan ta et krafttak sammen, på tvers av politiske, religiøse og andre skillelinjer, for å ta vare på livet på jorda.

Hva har Gud og tro med klima og naturtap å gjøre? Noen mener at kirkelig engasjement for natur og miljø er det beste beviset på at kirken er venstrevridd. Noen mener at klimaendringene ikke er menneskeskapt - eller at teknologien får løse dette. Noen troende mennesker jeg møter nærer en oppriktig bekymring for at evangeliet, Jesus, frelsen, synden og nåden blir borte i alt miljøsnakket og «grønne grep.» Eller de hevder at denne verden uansett skal gå under, og at siden alt er i Guds hender, skal vi ikke styre med det. Eller som Vårt Land-kommentator Erling Rimehaug spurte i en kronikk en gang: Kan det være at en del kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord?

Kirken bekjenner en Gud som er kilden til alt liv. En Gud som er kjærlighet. En Gud som har skapt hele universet og vår fantastiske planet med et yrende og fantastisk mangfold. En Gud som kjenner og elsker alle, som byr oss å elske vår neste og ta vare på de mest utsatte blant oss, og som sier at vi skal gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Derfor har også miljø, naturtap og klimaendringer med troen vår å gjøre.

For klimakrisen og dens virkninger ødelegger denne magiske jorda vår. Arter utryddes, øyer oversvømmes, hav drukner i plast, is smelter, ekstremvær gir flom og tørke, ras og branner som skaper sult, konflikter og epidemier, tar livet av dyr, planter og mennesker, og sender millioner på flukt.  Alt dette går hardest ut over de mest sårbare blant oss, som har minst skyld i krisen. Derfor har også diakoniplanen for Den norske kirke fire søyler for kirkens diakonale arbeid: Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

Verdens eldste yrke er gartner og naturforvalter. I den jødiske og kristne skapelsesfortellingen satte Gud det første mennesket til å dyrke og passe på Edens hage. I dag er hagearbeid og opplevelser i naturen blant nordmenns favoritthobbyer. Likevel er vi ganske dårlige til å ta vare på Guds skaperverk, både naturen og menneskene som avhenger av den. Akkurat i dag dag skriver NRK om ny forskning som tyder på at Arktis har nådd et vippepunkt på grunn av den globale oppvarmingen, sånn at fra å lagre klimagasser bidrar den nå til utslipp (https://www.nrk.no/.../arktisk-natur-gar-fra-klimagass...).

Bibelen forteller oss at alt er skapt og elsket fram av Gud, og at Gud var såre fornøyd med sitt Skaperverk. Salmenes bok beskriver hvordan fosser og fjell tar del i tilbedelsen og lovsangen til Gud, og flere steder - for eksempel i salmene og i Jobs bok - kan vi lese hvordan Gud selv viser til Skaperverkets skjønnhet, bestandighet og velde som uttrykk for den guddommelige storhet. Mange av oss har opplevd dette – roen, ærefrykten, undringen, gleden - i møte med naturen. Nordmenns viktigste, vakreste og mest brukte katedral.

Jesus sier at det største budet er kjærlighetsbudet – at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv. Bibelen er full av konkrete eksempler – det handler om å gjøre godt mot andre, gå den ekstra milen, dele av vår rikdom, være rettferdig, vise ekstra omsorg for de mest utsatte og sårbare. Gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Engasjementet vårt for Skaperverket må være en del av alt dette.

I 1.mosebok 9 hører vi om pakten Gud oppretter med Noah, hvor regnbuen er paktstegnet. Syv ganger understreker Gud at pakten med Noah gjelder alle mennesker og hver levende skapning. Hele jorden med fugler og fe og alle ville dyr er omfavnet av Gud i pakten. På tilsvarende måte kan man forstå et utvidet kjærlighetsbud: vi skal ikke bare elske vår neste i form av våre medmennesker, men alle levende skapninger. I den samiske tradisjonen fortelles det at i gammel tid kunne alle dyrene, trærne og alt som finnes på jorden, tale. På dommens dag skal de igjen få denne evnen tilbake. Da vil alle naturens skapninger som har vært under menneskets herredømme, tre fram og anklage oss. Vestlig tradisjon har begrenset Jesu ord om å elske sin neste til bare å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Men det er ikke god teologi.

Kristen tro sier at Gud er himmelens og jordens skaper og frelser. Hele skaperverket inkludert oss mennesker er del av Guds frelsesplan. Paulus skriver i starten av Efeserbrevet, en av Nytestamentets eldste tekster: "Han (Gud) ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." Gud vil ikke gi menneskene en ny framtid på en annen planet, mens vi etterlater oss en ødelagt jord. Bibelen sier at skapningen sukker og lengter etter at Gud skal forløse den, ikke at Gud skal ødelegge den.

Om vi daglig skal orke å ta inn over oss klima- miljø og naturkrisen og de overveldende utfordringene vi står overfor, er det tre ting som gjelder for meg:

1.Ha et dobbelt blikk. Våge å feste oppmerksomheten både på det fantastiske og det forferdelige i verden. Hver dag trenger vi å glede oss over det gode i livet: natur, venner, god mat, musikk, trening, en god bok, et smil, et fellesskap - OG ta inn over oss noe av uretten, lidelsen, ondskapen og ødeleggelsene i verden. De av oss som er privilegerte og trygge nok, kan ellers fristes til bare å lukke øynene for alt det vonde. Men om vi motsatt BARE gir oppmerksomhet til alt som går galt, kan vi gå helt under av det. Bruk begge blikk!

2.Ta noen grep. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Hvis jeg skal kunne se mine unge voksne barn i øynene om tretti år, må jeg kunne si at jeg gjorde det jeg kunne. Jeg tror ikke at jeg redder verden ved at jeg ikke flyr, ikke har bil, gjenbruker, er medlem i grønne bevegelser i og utenfor kirken, ber for og preker om natur og miljø, og bruker stemmeretten så klokt jeg kan. Men jeg har erfart at jeg klarer å beholde gleden, håpet, roen og energien, midt i alt som går feil vei, gjennom å ta noen grønne valg og være del av noen fellesskap.

3.Det gjelder å legge alt i Guds hender. Og stole på at Gud - himmelens og jordens skaper - er den bærende kjærlighetskraften i hele universet. Be om tilgivelse for min del av overforbruk og klimakrise. Be om tro, håp og kraft til å stå i alt sammen. Be om Guds nærvær og lindring over alt der mennesker og natur lider.

Vi er skapt av jord og Guds livspust og hører sammen med alt det andre skapte. Jeg leste nettopp i Jobs bok: «Om han (Gud) kun tenkte på seg selv og holdt ånden, pusten sin, tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket vende tilbake til støv.» Men Gud tenker ikke bare på seg selv og holder ikke sin ånd og livspust tilbake – og takk Gud, for det! Så la oss forenes med Jesus Kristus i kampen for livet i vår verden. Ære være Gud i det høyeste og det laveste og over alt i vår verden.

 

Tamima Nibras Juhar, 28/08 2025

Velsignet torsdag. Midt i alt som er. Så har det altså skjedd igjen.

Tamima Nibras Juhar ble drept natt til søndag av en mann med høyreekstreme holdninger, som selv sier at drapet var politisk motivert. Som foreldreveileder Netsanet Assefa skrev på NRK Ytring i går: «Drap er resultatet av holdninger som får vokse – fra hverdagslige ord og blikk, fra samtaler rundt middagsbordet, via politisk retorikk, til farlige ideer som peker ut hvem som ikke skal få være med. Tamima var allerede et mål for slike holdninger før hun ble drept. Nettopp derfor må vi stille de vanskelige spørsmålene, søke sannheten og ta et oppgjør, både med svikt i systemene og med holdningen som ga handlingen næring. De som var en del av beslutningene, må svare for seg, men vi som samfunn må snakke sammen.»

Først og fremst er dette et forferdelig tap for Tamimas familie og venner, og min dypeste medfølelse og kondolanse går til dem. Jeg har også med i tanker og bønn det etiopiske miljøet og det muslimske miljøet mer generelt, og alle som føler seg redde for å bli utsatt for denne type vold. Rasisme, ekstremisme og muslimhat lever, og vi må alle ta et oppgjør med det når vi møter det. I 2011 kom Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig Råd med en felleserklæring mot ekstremisme, og vi må fortsette å stå sammen på tvers av tro/ livssyn og alle slags skillelinjer i vårt samfunn, for å bekjempe slike holdninger og handlingene de kan føre til. Som samfunn og enkeltmennesker må vi snakke sammen.

På fredag skal Tamima gravlegges på Alfaset i en seremoni kl.11.30, og familien har ifølge pressen gitt uttrykk for at de gjerne vil at alle som kan, skal delta. Det samme gjelder det planlagte rosetoget på søndag kl.14.00. Jeg skulle ønske jeg var i byen i helgen; heldigvis vet jeg flere fra kirken som kommer. Jeg håper også mange andre tar veien, for det betyr mye for de nærmeste i en slik situasjon å se at folk bryr seg. Enten vi har mulighet til å være tilstede nå eller ikke, så la oss hedre Tamima Nibras Juhar – og Benjamin Hermansen, Arve Beheim Karlsen, Johanne Ihle-Hansen – gjennom å hver dag gjøre det vi kan der vi er, for at dette ikke skal skje igjen. Hvil i fred, Tamima.

«kven spring i mørkret?

tre barn spring i mørkret

er det arve beheim karlsen?

er det benjamin hermansen?

er det johanne ihle-hansen?

tre norske barn

med tre norske namn

karlsen

hermansen

ihle-hansen

tre barn spring i mørkret

eg spring ikkje i mørkret

eg sit i mørkret

og les om

arve

benjamin

johanne

eg skriv dei fram

i på det lyse papiret

det kvite papiret

- - -

1

eg er den brune guten som spring over brua

eg er den brune guten som spring under brua

eg er den brune guten som spring ut i elva

eg er den brune guten som seinare

blir funne i vatnet

dei ropte

drep denne negeren

men det var ikkje meg

eg er ikkje brun, eg er gul

- - -

2

eg opnar dei smale auga mine

og les om

arve beheim karlsen

han er eitt år yngre enn meg

adoptert frå india

gutane som jaga han

var like gamle som oss

drep denne negeren

ropte dei

- - -

3

og eg spring saman med arve beheim karlsen

eg ser på han og han ser på meg

vi snur oss og ser dei kome etter

drep denne negeren

ropar dei

og vi spring over brua

og halvvegs så stansar arve opp

han vurderer

fram og tilbake

så skjønar eg at han vil

springe under brua

og eg følgjer etter

ned til elva

som er sterk og djup

steinane er glatte og harde

og arve og eg går ut i vatnet

det kalde, mørke vatnet

som renn ut i sognefjorden

verdas djupaste og lengste fjord

tenk at vi skulle hamne her

drep denne negeren

ropar dei

og vi ser på kvarandre

den eine brun

den andre gul

tenk at vi skulle hamne her

i denne djupe, lange fjorden

der det veks epler og bringebær på rekke og rad

langs fjordskråningane

der fjell etter fjell strekkjer seg oppover

mot snøtoppane

der ferjer sklir som kvite kvalar

mellom små bygder

no høyrer vi steg på brua

drep denne negeren

ropar dei

og vi ser på kvarandre

vi held kvarandre i hendene

vi dukkar under

i vatnet er vi brør

to adoptivbarn held pusten

eg er den einaste som reiser meg

           Brynjulf Jung Tjønn - fra "Kvit Norsk Mann", 2022

 

Statusoppdatering, 24/08 2025

Hadde gudstjeneste i Domkirken i dag, sammen med den fine gjengen her og mange andre. Under prekenen oppfordret jeg til å bli med og fortsette samtalen om tro, frihet og trygghet, under kirkekaffen – og vi ble en god gjeng rundt et bord, som snakket videre om tema og delte tanker (prekenen ble lagt ut i går).

Deretter var jeg nede på VM i gatefotball, som i år arrangeres i Oslo, nede på Rådhusplassen. 700 spillere fra 50 nasjoner spiller landslagskamper gjennom hele kommende uke, og vi oppfordres til å komme og heie på de som vanligvis ikke heies på. I Norge er det Frelsesarmeen som står for arrangementet, og som med en stor gjeng ansatte og frivillige har laget en fantastisk rigg; her er det kamper på tre baner gjennom hele dagen fram til kl.21, det er spennende panelsamtaler, mange sterke fortellinger om hva fotballen og fellesskapet betyr for den enkelte, teltkirke med gratis vafler, og mye liv og røre.

Jeg fikk sitte midt i klyngen av norske gatefotballspillere og heie på det norske herrelandslaget, som vant en overlegen seier over Hellas i denne kampen, og stemningen på tribunen var upåklagelig. Etterpå fikk jeg en prat med gatefotball-ambassadør Kasali Casal (Kas) fra London, og jeg fikk være med på en viktig samtale om håp sammen med blant annet generalsekretæren i Leger uten grenser, Lindis Hurum. Vi snakket om håp som noe vi gjør, like mye som noe vi har; om betydningen av tro og av fellesskap; og om balansegangen når vi skal understreke både alvoret og håpstegnene i alt som skjer i verden. Tusen takk til Frelsesarmeen og til alle andre frivillige og alle spillerne – jeg håper mange tar turen nedom i løpet av denne uka!

 

Dagens preken, 23/08 2025

God lørdag, folkens, midt i alt som er. Jeg sitter og forbereder preken til i morgen, da skal jeg få ha gudstjeneste i Domkirken sammen med mange bra folk, og gleder meg:).

Livet og troen er full av store ord, som bærer bud om en stor virkelighet! Og med utgangspunkt i dagens prekentekst fra Johannesevangeliet (Joh.8, 31-36), og hva jeg opplever rører seg i det offentlige ordskiftet og de mange samtalene jeg får være en del av, er både «frihet» og «sannhet» sentrale ord. Jeg vil alltid for mye, så i dag prioriterer jeg å utforske begrepet «frihet», så må sannheten langt på vei vente til en annen preken.

Frihet er livsviktig. Men jeg er lei forenklede og naive frihetsparoler. For frihet er et stort ord, og peker både mot frihet FRA og frihet TIL noe. Frihet FRA frykt, vold, undertrykkelse og overgrep. Frihet fra sult, fattigdom og arbeids-løshet. Frihet fra mobbing, diskriminering, urettferdighet, og ensomhet. Og frihet TIL å tro, tenke og mene høyt det vi vil, elske den vi vil, bli det vi vil, engasjere oss der vi vil. Dette er friheter mennesker kjemper og dør for, hver eneste dag - og som andre av oss stadig tar for gitt. Ikke gjør det!

I dag tenker vi særskilt på alle med tilknytning til Ukraina. Ukrainas uavhengighetsdag feires årlig på akkurat denne dagen, til minne om uavhengig-hetserklæringen som ble vedtatt 24.august 1991. Erklæringen var landets endelige brudd med Sovjet. I dag skjer feiringen fortsatt i skyggen av Russlands aggressive krigføring. 3,5 år etter at Russland invaderte Ukraina, står fortsatt hundretusenvis av ukrainere i frontlinjen og millioner lider under artilleri- og missilangrep. La oss be om frihet, trygghet, fred og rettferdighet for Ukraina - og for alle, både der og andre steder, som i dag er rammet av krigens redsler. Norge er et fritt land, en fri nasjon; noe de av oss som aldri har opplevd noe annet, skal passe på, så vi ikke tar det som en selvfølge.

Samtidig er frihet et mangfoldig ord langs mange dimensjoner. Om vi snakker om friheter i flertall, kan også de ha en høy pris – og det er altfor ofte de mest sårbare blant oss som betaler. Å kunne «ta seg friheter» er det privilegium for de som har makt. Billige klær å velge blant, koster dyrt for de som lager dem. Billige flyreiser å fråtse i, koster dyrt for de som kjenner klimakrisen på kroppen allerede. Billigere mat for oss forbrukere, betyr ofte dårligere arbeidsvilkår for de som produserer maten. Økt biltrafikk gir dårligere luft og farligere veier for barn og astmatikere. Og sånn kunne vi fortsette. I Bibelen er det en tydelig tråd, der Gud utfordrer oss på å stå opp mot urett; for rettferdighet og alles menneskeverd og implisitt derfor også vern om Skaperverket. Hva gjør det med vår forståelse av frihet, og våre små og store valg i hverdagen?

Ut fra et kristent perspektiv, tenker jeg at frihet må forstås relasjonelt, både i et globalt og et helt lokalt perspektiv. Min individuelle frihet henger sammen med din. Hvis min frihet umuliggjør din, må jeg kanskje redefinere min frihet eller gi avkall på noe av den.

De kommersielle og de politiske stemmene som i vårt samfunn snakker høyest og mest effektivt om frihet, snakker sjelden om en frihet som inkluderer vårt ansvar for hverandre. Det handler oftere om valgfrihet for den enkelte – og den valgfriheten kan selvfølgelig være viktig nok. Men vi må også våge å stille kritiske spørsmål. Frihet må være for alle; frihet er for stort og viktig til å reduseres til en frihet for den mektigste, sterkeste, og rikeste, med størst nettverk. Og valgfrihet er for stort og viktig til å ikke utfordre: Om vi bare er opptatt av å holde alle dører åpne; HA valg, ikke TA valg, fordi vi da HAR færre valg igjen – enten det gjelder studier eller Tinder-dater – da kan vi slite ut både oss selv og andre, så vi ikke skjønner når vi må kline til, virkelig satse, fordi noe er viktig.

Friheten har nemlig også en innside, som troen alltid peker på. Da munken og forfatteren Thomas Merton flyttet inn i et kloster der han fikk en helt enkel og liten klostercelle med bare det mest nødvendige av utstyr, sa han visstnok: “These are the four walls of my new freedom”. Vi skal IKKE idyllisere det enkle livet i form av fattigdom og mangel på materielle goder, men Merton peker på den kristne frihet, forstått som å hvile i et stort valg jeg tar; om hva jeg tror på og hvem jeg bygger livet mitt på, hva som skal få drive meg og bære meg, midt i alt som er.

Jesus sier i dagens tekst: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Å bli i Jesu ord er å velge og leve som at den kristne tro er sann, og at Jesus er selve sannheten: at vi mennesker både er fantastiske og forferdelige; at vi trenger redning og frelse fra det onde i oss og i verden, og at vi har fått det, gjennom Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Og reddet og frelst utfordres vi radikalt på å elske Gud og elske vår neste og sette gode spor der vi er, hver dag. Det gir mening og retning – og frihet - i massevis. Frihet har også med god samvittighet å gjøre: At jeg ikke bærer på uoppgjorte ting i forhold til Gud eller andre mennesker. Dårlig samvittighet, uansett om den er velbegrunnet eller ikke, gjør sjelden fri. Derfor rommer alle gudstjenester også syndsbekjennelse og syndstilgivelse – vi møtes med nåde, uansett hvordan livene våre ser ut. Det gjør fri.

I denne gudstjenesten markerer vi også studiestart for Oslos nesten 70 000 studenter. Noen gleder seg, noen gruer seg, noen grugleder seg. Selv har jeg vært full av eksamensangst hele livet, og jeg har stor forståelse for de av dere som kjenner på prestasjonspresset allerede første uka. Jeg var første studentprest ved Høgskolen i Oslo, nå Oslo Met, noen år, og fikk være samtalepartner for mange studenter, i hundrevis av samtaler. Mange kjente på en ny frihet som student, men like mye på et nytt og litt overveldende ansvar for å fikse alt i voksenlivet – bolig, kjæreste, karriere, veien framover - og et stort press på å både yte og nyte: Yte sterkt faglig, trene og pleie utseendet, holde orden på økonomien, og samtidig leve det Instagram-vennlige lykkelige livet med mange venner og fester. Men det er krevende å yte og nyte max hele tiden, både for oss selv og for fellesskapene vi er en del av. Det hjelper stort om vi kan forsone oss med at verken vi selv eller livet er perfekt. Minne hverandre på at vi ALLTID sammenlikner vår egen innside med de andres utside (det de velger å vise oss). Velge å se oss selv og andre med Guds nådige blikk; vi kan ikke gjøre NOE for at Gud skal elske oss mer eller elske oss mindre. Det gir frihet!

Et nøkkeltema i mange sjelesorgsamtaler har vært at vi alle trenger både frihet og trygghet. Personlighetene våre, erfaringene våre og livsbetingelsene ellers varierer, og dermed også hvilket behov som synes sterkest. Men jeg tror vi alle trenger en trygghet på at vi er sett og elsket som de vi er, at vi hører til i en flokk, at det gir mening å bidra med det vi kan, og at ondskapen og døden ikke har det siste ordet. Samtidig som vi trenger frihet til å ta våre egne valg, finne vår egen vei, ta ansvar for å leve vårt eget liv.

Helt ærlig tror jeg ikke på trygghet uten frihet, eller frihet uten trygghet. Og jeg finner begge deler i troen. Det kan synes rart for den som forbinder tro bare med bud, regler og det å underkaste seg en guddommelig autoritet. Og, som andre ideologier, kan religion misbrukes og true friheten. Men Bibelen snakker mye om frihet; en annerledes frihet. Ikke en kommersiell, komfortabel, egoistisk eller maktbasert frihet. Men en frihet OG trygghet som handler om at jeg er Guds barn og arving; alltid er elsket, aldri alene, alltid tilgitt, alltid utfordret, av en Gud som jeg tror er den sterkeste og mest elskende i hele universet. Bli med og snakk videre om dette på kirkekaffen om du vil!

Huskelappen for den kristne frihet og trygghet er KORSET: En korsfestet Gud – du er aldri alene, selv på de mørkeste steder. En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede. Et tomt kors: Guds kjærlighet i JK, korsfestet og oppstanden, er sterkere enn alt som truer og ødelegger. Lykke til med semesteret, midt i alt som er!

Bildet av Bispebisken er ikke en veldig god illustrasjon, annet enn at hun akkurat nå ligger ved siden av meg som hun pleier og ser veldig både fri og trygg ut:)

 

Dagens preken, 22/08 2025

Velsignet fredagskveld, midt i alt som er. Jeg har null grønne fingre og ingen hage, men blomster og trær gjør meg glad, ikke minst dette blomsterbedet som jeg går forbi stort sett hver dag, med eller uten Milla.

En annen glede de siste dagene har vært helsearbeiderne på Legevakten og Ullevål. Mor ble sendt på legevakten onsdag, og vi var der nesten hele dagen. Mottaket var fullt av pasienter, og leger og sykepleiere fløy rundt hele tiden, oppe på avdelingen var det også travelt. Likevel tok de stadig tid til å hilse og svare vennlig når noen klaget på ventingen, og gjorde undersøkelser på gammel kropp med kyndige og varsomme hender. Tusen takk!!

På jobb har jeg de siste dagene hatt fine avslutningssamtaler med prester som skal ut av tjeneste etter flere tiår på jobb for folkekirken; jeg har takket, lyttet til erfaringer og framtidsplaner, så fint! Jeg har hatt besøk av og fin samtale med den relativt ferske lederen i Human-Etisk Forbund Oslo, Jørgen Christiansen;  holdt på med planleggingen av høsten sammen med staben, og sammen med dem feiret Fredrik Brekke Møller som rundet femti år. Jeg har begynt på preken til søndag, skrevet hilsen til nyhetsbrevet som går ut til alle ansatte og frivillige i Oslo bispedømme, og deltatt på semesteråpning på VID vitenskapelige høgskole – her er prekenen:

Semesterstart høst 2025! For noen er det den første semesterstarten, for andre den siste. Overskriften er «overgang» og denne overgangen mellom sommer og høst 2025 er for noen av oss preget av oppbrudd og forandringer, og for andre handler den mest om å finne tilbake til en hverdagsrytme vi hadde før sommer og ferie. I dette rommet skal vi få være nå, med alt det vi har med oss inn mot denne høsten, slik mennesker har kommet til våre hellige rom med sine gleder og sorger, drømmer og bekymringer, bekjennelser og hemmeligheter gjennom mange år. Vær her nå!

Tekst: Joh.15, 4-5: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Foruten meg kan dere ingen ting gjøre.»

Dagens tekst handler om forankring, lave skuldre, og det å bære frukt. Og vintrær. Vintrær har jeg lite erfaring med, jeg har ingen grønne fingre, og jeg har bodd i leilighet uten hage hele mitt voksne liv. Men jeg elsker parkene i nærheten av der jeg bor, og mine hardføre planter på balkongen.

Under pandemien ble det mye trening ute, og mye tøying, der jeg gjennom alle årstider lå i gress eller på jord og kikket opp i himmelen og trærne over meg. På den tiden leste jeg også om «trærnes hemmelige liv», og ble skikkelig fascinert. Jeg tenker at trærne lærer meg minst 6 superviktige ting:

1. Å bli på stedet og vokse langsomt.

2. Å strekke seg både oppover mot lyset og nedover i røttene.

3. Å rekke ut etter de andre og dele på lys og næring.

4. Å lære når bøye av og når stå imot.

5. Å bære frukt, prioritere riktig og gi slipp.

6. Å være et hjem for andre.

1.Å bli på stedet og vokse langsomt: Ordet «bli» kan romme en bevegelse mot et mål: «hun vil bli rørlegger, han vil bli sykepleier, hen vil bli gift. Ordet «bli» kan også romme det tilsynelatende motsatte av bevegelse: å bli værende; «stanna kvar» («bli igjen» lyder så mye mindre poetisk). Å «bli - i Kristus», innebærer for meg begge deler: Være i stadig bevegelse og himmelvendt, som menneske og som kirke, mot den nyskapelse av himmel og jord som en gang skal skje. Og samtidig bli værende, dypt forankret akkurat der vi er. Øve oss på å søke Jesus Kristus over alt i vår hverdag, i bønn, menneskemøter, natur, musikk, gudstjenestefellesskap, i visshet om at Jesus er virksom overalt hele tiden gjennom Helligånden. Stoppe opp, puste, søke Jesus Kristus - midt i all bevegelse rundt oss. Sosiologen Hartmut Rosa hevder at akselerasjon, fartsøkning, er et sentralt kjennetegn ved moderniteten og vår tid; at mye går fortere, og flere stresser med følelsen av å ikke henge med. Trærne minner oss på at det går an å bli værende og vokse langsomt.

For det andre minner trærne oss på å strekke seg oppover mot lyset og nedover i røttene: Det er så mye som kaller på vår oppmerksomhet; så mange stemmer som roper høyt om hva vi bør gjøre, prestere, oppleve og nyte. Vi skal gjøre det bra på studiene eller jobben, trene nok, være nok oppdatert, nok synlige i sosiale medier, nok ute og nyte livet. Yte og nyte. Men livet er sjelden sånn at vi kan yte og nyte max hele tiden. Når livet slår knute på seg eller slår skikkelig, er det livsviktig å ha tenkt gjennom hvor vi finner lyset vi kan strekke oss etter og hvor vi har røttene og forankringen vår.

For det tredje lærer trærne oss å strekke ut etter andre og dele på lys og næring. Det er helt nødvendig for både trær og mennesker. Vi er fellesskapT, som avdøde lege og samfunnsdebattant Per Fugelli sa; vi blir oss selv sammen med andre, vi trenger flokken og flokken trenger oss. Flokk er også hardt arbeid, men vi klarer oss ikke uten. Våg å dele, våg å bjuda på, og om det er ekstra krevende, så ta kontakt med studentpresten / -diakonen eller andre kloke samtalepartnere. Sånne medvandrere er gode å ha, også for å sparre om den fjerde visdommen fra trærne: «Å lære når bøye av og når stå imot». Noen ganger når vi møter stormkast og motstand, er det viktig å stå imot og stive av, for å kunne holde oss oppreist. Andre ganger er det tvert imot viktig å bøye av, å søke mindre motstands vei, for å kunne rette ryggen igjen når stormen er over, uten at for mye er ødelagt.

Det femte jeg tar med meg fra å omgås trærne, er: Å bære frukt, prioritere riktig og gi slipp. Dagens tekst om vintreet sier at «slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Foruten meg kan dere ingen ting gjøre.» I Galaterbrevet står det at Åndens (Helligåndens) frukt er «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» Det KAN jo høres ut som vi forventes å ha svart belte i nestekjærlighet og godhet. Enda mer å leve opp til! Men da kan jo vintrærne og andre frukttrær vennlig minne oss på at å bære frukt strengt tatt ikke er ens egen prestasjon; det skjer jo bare, når man får nok lys, næring og vann. Det er derfor jeg snakket om å bære frukt med lave skuldre. Det skjer jo bare, når vi søker Jesus Kristus i vår hverdag; han som ER verdens lys og livets vann og brød. Å bære frukt gjennom å BLI I Jesus handler om hele tiden å ta imot nåden og kjærligheten vi får fra Gud, og gi den videre.

Men for å kunne bære frukt må trærne spare på energien gjennom vinteren; trekke sevjen inn i stammen der den trengs mest, og gi slipp på bladene. For at de kan bære frukt må noe annet oppgis. Oversatt til menneskelivet kan vi enklere bære frukt gjennom å prioritere kreftene og oppmerksomheten riktig, skjelne hva som virkelig er viktigst, velge våre kamper og gi slipp på ting og tang vi ikke trenger. Det kan være bra både for oss selv og de rundt oss.

Overskriften for denne gudstjenesten var «overganger», og særlig overgangen inn i et nytt studiesemester. I Bibelen kan vi lese om ganske mange mennesker som ble utfordret av Gud på å bryte opp og reise til nye steder og mennesker. En Abraham, en Moses, et helt Israelsfolk, en flokk disipler. På en måte kan vi si at Guds folk alltid er i oppbrudd, er underveis, mot evigheten. Samtidig kan vi i Bibelen lese fortellinger om å bli. Som da profeten Jeremia utfordrer folket sitt, som er drevet i eksil og lengter hjem til noe annet enn der de er. Han sier: Bli der dere er. Skap dere en hverdag her, bygg hus, plant hager, etabler dere med familie, søk å fremme fred for byen der dere nå er. Ikke lev på drømmer om noe som har vært eller skal komme. Akkurat nå er det her dere skal være, og samtidig vite at en gang i framtiden skal dere få komme hjem. - Hvilket oppbrudd skal du våge nå i høst, og hva trenger du å «stanna kvar» i – mens du er underveis?

Vi er underveis - teologien, troen, vi og kirken blir hele tiden til. Samtidig har vi som kirke og troende noe som kan holde oss fast underveis; noe å bli værende i: Skriften, bekjennelsene, liturgiene. Fellesskapet, stillheten, musikken og bønnen. Brød og vin. Det bærer oss. Å være underveis som kirke og troende innebærer å ha et himmelhåp som kan gi kraft, tillit, håp og utholdenhet underveis - midt i alt som er.

Husk trærne. Og husk korset. Som biskop har jeg fått et ekstra stort kors rundt halsen, som jeg griper tak i flere ganger om dagen for å minne meg på hva som bærer og driver meg: 1.En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. 2.En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om alle verdens «korsfestede». 3.Et tomt kors vitner om Guds kjærlighet som i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, er sterkere enn alt som truer og ødelegger. Velsignet høst, midt i alt som er.

 

Dagens preken, 17/08 2025

Kjære FB-menighet, Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Midt i alt som er.

Dagens korte prekentekst står i Markus 11: "Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres.» En av bønnene i Fadervår/ Herrens bønn lyder: "Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere", så denne store og smertefulle tematikken ligger egentlig i alle gudstjenester og er sentral i livet med Gud. Jeg skal ikke preke i dag, men her er en temapreken om tilgivelse:

En av mine gode venninner hadde en bestefar som var prest i Bergen. Han var en sosial og populær kar, og han var ihuga Brann-fan og til stede på alle kamper og på puben før og etter. En gang kom han opp i krangel med en annen supporter. Denne visste godt hvem han var, og etter å ha gitt presten en skikkelig lusing, sa han ironisk: “Ja, dere skal vel ut fra troen deres bare tilgi sånt og vende det andre kinnet til!” Presten gjorde så, og den andre ga ham et nytt slag med flat hånd. Da brettet presten opp skjorteermene så noen kraftige armmuskler kom til syne, og sa “Ja vel, men nå sier heller ikke Skriften noe mer!”

Hvordan kampen endte, vet jeg ikke, men det er mange som vet om Bibelens ord om tilgivelse og det å snu det andre kinnet til. Det er viktige ord, men de må anvendes klokt. ”Les bruksanvisningen nøye”, står det stadig på ting vi bruker. Nå skal vi dele en fortelling, og så vil jeg forsøke meg på en slags bruksanvisning til ordet tilgivelse:

(Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matt. i det 18.kap.)

”Da gikk Peter til ham og spurte: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju? Ikke sju ganger, svarte Jesus, men sytti ganger sju!

Derfor kan himmelriket lignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Han begynte med oppgjøret, og da ble èn ført frem som skylte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren bød at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen. Da syntes Herren synd på denne tjeneren, ettergav ham gjelden og lot ham gå.

Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! Men den andre falt ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg. Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der han skulle sitte til han hadde betalt sin gjeld.

Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de bedrøvet, gikk til sin herre, og fortalte alt sammen. Da kalte herren ham for seg igjen og sa: Du usle tjener! Hele gjelden ettergav jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du vært barmhjertig mot din medtjener som jeg var det mot deg? Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte.

Slik skal også min himmelske far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir sin bror.”

Peter spør Jesus hvor mange ganger han skal tilgi. Svaret han får er 70x7 - uendelighetens tall. Tilhørerne var nok temmelig godt kjent i Det gamle testamentet, og husket at i ett av Bibelens første kapitler står det om Kain og Lamek at Kain skal hevnes syv ganger og Lamek 77 ganger. Dermed var blodhevnens spiral satt i system: plikten til å hevne urett mot en selv eller familien og slekten. Øye for øye og tann for tann. Jesus snakker om det motsatte; ikke plikten til å hevne, men plikten til å tilgi. 

Når jeg leser denne teksten, ser jeg for meg noen av de menneskene jeg har snakket med, som har opplevd store krenkelser, svik og overgrep. Andre menneskers mobbing, vold, løgner og svik har gjort livene deres ekstremt vanskelige. Flere av dem er blitt møtt med lettvint, kristen forkynnelse og nærmest et press om å tilgi. Kanskje er noen av dere her i kirkebenkene i dag?

Jeg har flere ganger fått spørsmålene: ”Kan Gud elske meg når jeg ikke klarer å tilgi voldsmannen?” ”Kan jeg kalle meg en kristen når jeg ikke klarer å tilgi?” ”Hvordan skal jeg lære å tilgi meg selv?” ”Hvis jeg ikke kan tilgi den som har krenket meg, kan jeg da ikke få tilgivelse fra Gud for det gale jeg selv har gjort mot andre?”

Jeg tenker at Gud kjenner og elsker oss alle; Gud raser når noen av hans skapninger blir tråkket på og kjenner smerten og fortvilelsen. Gud pusher IKKE tilgivelse fra et krenket menneske som ligger nede for telling.

Gud utfordrer oss til å tilgi, ja - fordi når vi tilgir - ikke glemmer, eller godtar handlingen, men tilgir den - så kan det frigjøre oss. Det kan hindre bitterheten eller skammen å vokse i oss og ta makten over oss. Mange mennesker som har opplevd forferdelige ting på grunn av andre menneskers ondskap - i Sør-Afrika, Rwanda, Holocaust OG innenfor husets fire vegger her i Oslo - kan fortelle at det å kunne tilgi var viktig for dem, for å få livet tilbake. Men en tilgivelse kan ikke presses eller tvinges fram. Ofte forutsetter den tid, hardt arbeid og et realt mirakel.

Det er ikke alltid det går! Jeg leste en gang et intervju med en prest i England. Hun hadde sluttet å jobbe som prest året før. Det ble umulig for henne, fordi hun ikke klarte å tilgi de som sto bak terrorbomben på banen i London i juli 2007, som drepte datteren hennes. Det ble for vanskelig med alle disse tekstene om tilgivelse. Jeg forstår - så langt jeg kan forstå når jeg ikke er henne - men jeg skulle ønske hun hadde fortsatt som prest. Fordi jeg vet mange mennesker kjenner seg igjen i henne, og trenger en kirke som viser at den skjønner det umulige i tilgivelsen, selv om den tror på den. Når vi har opplevd alvorlige krenkelser og overgrep, ligger vi nede. Vi kan ikke tilgi mens vi ligger nede. Først må vi med Gud og menneskers hjelp klare å reise oss. Tilgivelsen er i beste fall slutten på en prosess, ikke begynnelsen. Ekstra vanskelig å tilgi er det når den som har krenket oss, ikke innrømmer det; ikke ber om tilgivelse.

Men Gud er uendelig mye mer generøs enn det mest generøse menneske. Gud holder ikke tilbake sin tilgivelse til deg for dine feilsteg eller svik, i påvente av at du skal arbeide deg gjennom din egen prosess og komme dit at du selv kan tilgi noen som har gjort deg alvorlig ille. Gud truer oss ikke til å tilgi.

Samtidig har jeg møtt voksne mennesker med “greie” liv, som sitter helt fast i en konflikt mellom to jevnbyrdige parter: en krangel om en arvegjenstand, arbeids-deling, hyttebruk, pleie av samlivet, hage eller økonomi. Martin Luther beskrev synd som å være «innkrøkt i seg selv», og noen blir nærmest innkrøkt i egen bitterhet, selvrettferdighet og klage over partner, familie eller venners feilskjær. Da kunne det vært frigjørende for dem å ta litt mer eget ansvar for konflikten og selv be om tilgivelse for sin egen rolle i den. Vi prøver å oppdra barna våre til å kunne si unnskyld og kunne tilgi, men ofte er vi voksne langt dårligere på slikt.

Jeg opplever også at for mange er tilgivelse et fremmedord, i hvert fall hvis det skal ha utgangspunkt i Gud og det at Gud tilgir oss. For noen blant oss bringer ordet «tilgivelse» tankene hen til en hevnlysten, kontrollerende Gud som er mest opptatt av å ha orden i regnskapet. For noen er «tilgivelse» et livshemmende, ydmykende, begrensende ord; noe som skal få oss til å krype. Men sann tilgivelse er frigjørende. Tilgivelse handler om å kunne erkjenne mine mørkeste sider for meg selv og andre, fordi jeg er trygg på å bli tilgitt når jeg feiler og svikter; trygg på at hos Gud får jeg alltid kjærlighet og nye muligheter.

Guds kjærlighet kan imidlertid bli en litt abstrakt greie om ikke vi erfarer den gjennom hverandre; i ord og handling. For oss som lever i “verdens tryggeste og beste land å bo i” (de blant oss som har sluppet å oppleve alvorlige svik eller krenkelser fra andre), er dagens tekst en utfordring til nettopp å dyrke ”den lille tilgivelsen”, den daglige rausheten, som er en så nødvendig smøring i vårt menneskelige fellesskaps maskineri. De fleste av oss vet hva raushet og tabbekvoter betyr i hverdagskabalen; når vi småkrangler med barna våre, kjæresten, svigerfar, venninnen. Hvor mye det betyr når noen sier unnskyld! Hvis partneren har vært kjip og dritsur hele dagen, og vi bare legger oss, da koker det gjerne innvendig.

Men om den andre sier: “Beklager, jeg har vært håpløs i dag, skatt, dårlig dag på jobb. Du har vært en helt. Kan du tilgi meg?” - da kan alt kjennes bra igjen, så lenge det ikke skjer hver dag, da…

Evangeliet utfordrer oss til å se på vår egen skyld før vi dømmer andre, og at vi skal ta bjelken ut av vårt eget øye for å kunne se klart og kan ta splinten ut av vår brors og vår søsters øye. Om vi innser våre egne feil, vet at vi trenger tilgivelse, og opplever å bli tilgitt, blir vi rausere med andre. “Den som får tilgitt mye, elsker mye,” sier Jesus (i fortellingen om en kvinne som salvet føttene hans). Derfor er det ofte lettere å puste rundt de som har opplevd å feile og bli tilgitt; tabbekvotene blir større.

For noen er det vanskeligste ikke å tilgi andre, men å tilgi seg selv. Også det ber Gud oss om å gjøre. Da må vi ha mot til å se våre egne feil i øynene, og likevel være glad i oss selv; gi oss selv nye sjanser. Dessuten gå inn i det vonde og sortere: Hva har jeg å be om tilgivelse for, og hva handler mer om en skam jeg er påført av andre, som jeg ikke skal ta på meg?

Tilgivelse kan være smertefullt både å be om og å gi. Tilgivelse fra mennesker kan man be om, men ikke være garantert å få. Det kan være for mye som er ødelagt. Om vi får tilgivelse, betyr ikke det nødvendigvis at alt er som før. Mange av oss har lært å synge Prøysen-visa om ”en dag i mårå, med blanke ark og fargestifter tel”, men vi får sjelden helt blanke ark. Alt setter spor på våre livs ark, men det kan komme nye spor og farger oppå de gamle.

Gud, derimot, gir oss blanke ark. Guds tilgivelse hefter det ingen usikkerhet ved – den får vi, når vi ber om den. I Salme 103 nevnes tilgivelsen som Guds første, store gave. Det kan virke litt lettvint; at vi kan synde og få tilgivelse, og så synde litt til, og bli tilgitt igjen, og så synde og si sorry og synde og si sorry, og sånn holder vi på. Vi er alle både mirakler skapt i Guds bilde OG syndere uansett hva vi gjør. Vi må tåle at vi trenger tilgivelsen og nåden, og tro på at vi er verdt den.

Om vi virkelig tror at Jesu død og oppstandelse måtte til for å få bukt med ondskapens og dødens krefter; om vi tror at gjennom kors og oppstandelse ble forholdet mellom Gud og mennesker helet og tilgivelsens mulighet en barsk og fantastisk virkelighet; da er ikke tilgivelse en lettvint sak, verken i forhold til Gud eller mellom oss mennesker. Enten vi kjenner på utfordringen fra ”den lille tilgivelsen”, eller vi kjenner på tyngden av alt det vi ikke klarer å tilgi, så kan vi ta det med til Gud. Gud tåler det. Gud utfordrer oss radikalt på vår raushet og nestekjærlighet, men Gud er den siste til å bagatellisere våre erfaringer av å være krenket og tråkket på. Gud elsker alle mennesker, men Gud velger også side; mot urett, mot krenkelser, mot overgrep og svik. Hva betyr tilgivelse i ditt liv, i august 2025?

 

Arendalsuka, 16/08 2025

Velsignet lørdag, midt i alt som er.

Da er Arendalsuka over, og jeg er tilbake i Oslo igjen. Det er tredje gang jeg har fått være der; min første gang i ny rolle. Det ble fine dager med kommunikasjonsdirektør Emil Alexander Tan Engeset og spesialrådgiver Ann-Kristin Smith Moe i samme hus i Stintetoppen, og med gode venninne og arendalitt Kristin Grøntoft som lokal guide, taxi og selskap.

Det kan sies mye om Arendalsuka, og den omfattes av både begeistring og kritikk. Jeg er glad for å være der; for å lytte, samtale og være del av kirkens nærvær der. Det er viktigere enn noensinne å møtes ansikt til ansikt. Trefoldighetskirken er et fantastisk hellig rom og en oase midt i alt som skjer; takk til ansatte og frivillige som med ulike samarbeidspartnere sørget for å holde den åpen og gi rom for mye fint program. Takk til rabbiner Joav Melchior, imam Senaid Kobilica, og leder av STL Birte Nordahl, for at dere orket og våget å dele den ekstremt krevende dialogen; det ble for meg ukas sterkeste opplevelse. Takk til Frelsesarmeen som inviterte meg til å bidra med en respons, og gjennom det gjorde meg bedre kjent med liv, tro og virke til deres fantastiske pioner Othilie Tonning. Takk til Sigrid Rege Gårdsvold fra Vårt Land, Espen Ottesen fra Dagen og Andreas Melberg fra Folkehøgskolene, for vår gode samtale om kirkens stemme og rolle i et stadig mer polarisert ordskifte; jeg grunner mye på den. Takk til Hilde Sandvik for at vi fikk tid til en første samtale om religion, makt og mulige blindsoner hos både religiøse og sekulære - og til preses Olav Fykse Tveit for godt nærvær og flere gode bidrag. Og takk til alle dere som tok kontakt når jeg bare ruslet rundt i folkehavet, for å si noe hyggelig, diskutere, be om en forbønn, ta en selfie, dele en erfaring knyttet til Gud eller kirke. Vi sees neste år!

 

Arendalsuka, 13/08 2025

Da er jeg på plass i Arendal, som så mange andre. Deltok på spennende frokostseminar om det vi kan si var Frelsesarmeen i Norges første sosialsjef, Othilie Tonning. For en dame!!

Nå har jeg hatt nydelig, fin og vond morgenstund i den vakre Trefoldighetskirken. Så fin musikk, med Utstilling med sterke bilder av @Håvard Bjelland, og like sterke tekster av @Sindre Skeie. Jeg blir holdt fast både i menneskers håp og motstandskraft, og jordens skjønnhet. Jeg blir holdt fast i fortvilelsen og sinnet over menneskets grådighet og likegyldighet, og vår evne til å ødelegge. Og jeg blir holdt fast i det hellige rommets budskap om at Gud i Den korsfestede og oppstandne er sterkere enn alt som truer og legger øde, og troen på at en gang skal alt bli nytt. I mens la oss forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden, og øve på å elske vår neste som oss selv. Og - puste dypt og legge alt i Guds hender.

Her er utrolig mange som lager flotte arrangementer, men kanskje færre som lager rom for å gå på dem? Jeg skal være med i spennende samtale med Espen Ottesen klokka 13:15, men ellers har jeg tenkt å mest mulig gå rundt og bare være kirke på den måten jeg kan. Stopp meg gjerne for en prat om du er her og ser meg

 

Dagens refleksjoner, 10/08 2025

I formiddag var jeg på flott gudstjeneste i Oslo Domkirke, med nydelig musikk, flotte salmer og klok engasjerende preken av ledende domkirkeprest Valborg Orset Stene. Hun tok utgangspunkt i siste del av teksten fra Det Gamle testamentet, om at Kain ble merket av Gud, og uttrykket «å bli merket for livet». Disse ordene var sterke å ha med seg da jeg noen timer senere kom ut til Al-Noor-moskeen i Bærum, for å delta på markeringen av seksårsdagen for terrorangrepet der. Moskeen er fysisk merket for livet: i minne- og læringssenteret som ligger der har de tatt vare på døra som Philip Manshaus skjøt seg gjennom, og veggbitene med kulehull. Enda viktigere er det å huske at mange mennesker på ulike måter er usynlig merket for livet av det som skjedde.

Atta Mohammed er stifter av stiftelsen 10.august, og leder av støttegruppen etter 10.august. Her avbildet med to statsråder som begge erfarte terroren på Utøya; utviklingsminister Åsmund Aukrust og arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna. Omtrent hele det politiske spekteret var representert i kveld, og ordførerne fra både Bærum, Asker og Oslo. Markeringen ble ledet av daglig leder for stiftelsen, Louise Hamran Myklebust, og avsluttet av nettopp avgått styreleder Henrik Syse. Det ble en verdig og fin markering av en mørk hendelse, med flere gode hilsener, dirrende diktlesning av Brynjulf Jung Tjønn, og tid til samtaler over kaffen etterpå.

Her følger utdrag av Valborg Orsets preken tidligere i dag:

-«Å bli merket for livet», er et utsagn som benyttes når noe som har hendt får store følger. Traumer, katastrofer og vonde erfaringer gir indre sår. De synes ikke på utsiden nødvendigvis, men gjør noe med hvordan en tenker, erfarer og er i lag med andre. I disse dagene kan vi undres over hvilke følger det får for alle barna som må flykte fra hjemmene sine, i Gaza. For alle som holdes fanget. For alle som frykter for sitt eget liv i kriger. Hva vil det gjøre med dem? Hvem følger opp? På torsdag denne uke ringte mange kirker over hele landet for alle lidende i Gaza. Det er så lite vi opplever at vi kan gjøre i en stor konflikt i en hel region, men vi lot klokkene rope ut. Kyrie eleison, Herre forbarme deg!

Å bli merket. Fra våre bibelfortellinger vet vi også at noen fikk ytre merker. Kain ble merket for at de andre skulle la ham få gå i fred. Det var ikke gitt at han skulle få leve, han som hadde gjort en av de verste udådene en kan tenke seg, nemlig å drepe sin bror. Men han fikk likevel ny mulighet. Han ble velsignet. Gud viste barmhjertighet. Tenk det. At han ikke ble fordømt. Det er en forunderlig nådig fortelling dette som skjer med Kain, en kontrast til øye- for-øye, tann-for tann-fortellingene i Det gamle testamentet. Gud åpenbarer seg som en overraskende barmhjertig Gud. Det er også et frampek til fortellingene om hvordan Jesus møtte mennesker med ikke-fordømmelse, han som sa: Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Kainsmerket har en vond motsats. På 1930-tallet ble mange jøder merket med Davidsstjernen, ikke for å bli beskyttet, men snarere for å bli utpekt. Ja, de ble gitt skylden for mye som var galt i en urolig tid. At jødeforfølgelsene er en syndebukkfortelling er det mange som har pekt på. Merkingen var en merking til død.

Å sette merkelapper på andre blir nesten uten unntak benyttet for å sette andre i en dårligere posisjon enn seg selv. For å holde noen unna, for å markere avstand. Hva får mennesker til å behandle andre mennesker som om de ikke har noe verd? (...)

Abrahams barn deler troen på en Gud som er barmhjertig, men vi menneskebarna ter oss ikke slik vår guddom oppfordrer oss til. Jesus sine ord om å ikke dømme andre trenger vi å ta med oss når vi snakker om dette. Vi kristne skal passe oss for å dømme andre troende. Vi må huske at de kristne korsfarere var ikke noe mildere enn andre. Alle menneskebarna står innunder den dommen at vi har forsømt vårt oppdrag om å være barmhjertige mot hverandre. Gud skal stå for dommen, vi skal ikke dømme hverandre. Det er lett å se flisen i den andres øye, mens bjelken i vårt eget får vi ikke øye på.»

Orset Stene siterte videre danske Piet Hein: «Med flisen i nestens øye skal ingen brobygger regne. Broene mellom oss bygges av bjelkene i våre egne». Hun utfordret oss på vilje til å erkjenne egen begrensning og sårbarhet: «En sunn selverkjennelse kan bygge bro mellom oss mennesker.» Hun pekte videre på at «Bibelens budskap er at vi mennesker er likeverdige. En bro kan ikke bygges med for bratt helling, den bør være mest mulig rett. Forbindelseslinjen mellom oss mennesker må heller ikke være ovenfra og ned, men mest mulig i lik høyde. I øyehøyde. (…)

Slik Gud selv har kjent på å være avhengig av andres barmhjertighet, vil Gud at vi skal kjenne på vår sårbarhet, og slik møte hverandre med det vi selv ønsker å bli møtt med. Det er denne sårbare og barmhjertige Gud som alene eier dommen og som vi mennesker står overfor, vi tror denne barmhjertige Gud vil la nåde gå for rett. Gud forbarme deg over dine menneskebarn! Kyrie eleison!»

Jeg blir så takknemlig for alle som i ord og handlinger står opp for menneskeverdet og for fellesskapet, på tvers av tro og alle typer grenser. Takk for i dag! Velsignet søndagskveld og gode ønsker for uka.

 

Dagens refleksjoner, 10/08 2025

Kjære FB-menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Midt i alt som er godt og vondt denne dagen; i våre egne liv og i verden.

I dag er det seks år siden terrorangrepet i Al-Noor-moskeen i Bærum. Philip Manshaus tok livet av sin søster Johanne og tok seg inn i moskeen for å drepe muslimer. Han skjøt seg gjennom nødutgangen, og løsnet skudd inne, men ble overmannet av Mohammad Rafiq og Mohammad Iqbal før han rakk å forårsake alvorlig fysisk skade. Etterforskningen viste at han var motivert av blant annet islamofobiske konspirasjonsteorier og tanken om rasekrig. Familie og venner har opplevd dyp og kanskje sammensatt sorg, og lever nok med den på mange ulike vis. Blant muslimer skapte terrorangrepet naturlig nok stor frykt, og i lang tid etterpå var det visstnok mange som ikke våget å komme til moskeen.

10.august-senteret er blitt et minne- og læringssenter, som er støttet av hele det politiske spekter i kommunen. Det har også fått offisiell anerkjennelse og tittel som et av våre freds- og menneskerettighetssentre. Her sitter skoleelever og mange andre ulike grupper i dialogsirkel innenfor døra med kulehullet, og samtaler om hva som skjedde og hvordan vi forebygger liknende hendelser framover. Jeg ser fram til å være med på en markering der i ettermiddag sammen med blant annet prosten i Bærum, Ingeborg Sommer. Jeg vil lytte og lære og med mitt og vårt nærvær også signalisere at kirken tar på alvor at Philip Manshaus også ga uttrykk for å være inspirert av kristent tankegods i en egen utgave, slik vi har sett og ser at flere høyreekstreme personer og miljøer er. Religion, og i dette tilfellet kristendom, har gjennom historien vist seg å ha et kraftfullt potensial både for å skape fred, fellesskap og forsoning, og for å nære opp om hat og konflikt. Derfor påhviler det oss som åndelige ledere og fortolkere av våre hellige tekster et stort ansvar. Og denne dagens særpreg gir et eget perspektiv å ta med inn i dagens bibeltekster.

Fra Det gamle testamente leser vi slutten på fortellingen om brødrene Kain og Abel. Bibelens første drap, og altså søskendrap, men nok helt annerledes motivert enn drapet i Bærum som vi bærer med oss i dag.

De fleste av oss opplever ikke sånne ting i familien. Men mange blant oss kan kjenne seg igjen i smertefull søskenkrangel, ikke minst kan det vi oppfatter som foreldres forskjellsbehandling bidra til det; bare tenk på konflikter rundt arv. Jeg vet om søsken som ikke har snakket sammen på flere tiår. De som per definisjon skal være våre nærmeste, kan bli de vi slåss mest med.

I dagens fortelling følte Kain seg oversett av Gud og at Gud favoriserte Abel – fortellingen sier at Gud så med velvilje på Abels offer, men ikke enset Kain sitt. Det er ulike teorier om bakgrunnen for dette, som går på motivene de to brødrene hadde for ofringen, kvaliteten på offeret de kom med, osv. Jeg må uansett innrømme at den Gud jeg tror på, ikke gjør forskjell på folk på den måten. Men ifølge teksten oppfatter i hvert fall Kain det slik, og han blir forståelig nok rasende, misunnelig og hevnlysten, og så dreper han sin bror. Etterpå later han som ingenting, og når Gud anklager ham, spør Abel ”om han er sin brors vokter, kanskje?” – ”Hør, din brors blod roper til meg fra jorden,” svarer Gud. Og minner Kain – og oss alle - på at vi har et ansvar for hverandre; denne søskenflokken som kalles menneskeheten. Kain prøvde å lure seg unna, men Gud kjøpte ikke den. Vi skal bry oss om hvordan andre rundt oss har det. ”Ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv,” som Arnulf Øverland sier. Aller minst tåle den uretten om vi selv direkte er årsaken til den, men heller ikke tåle den gjennom at vi bare lar urett skje, uten å gripe inn.

Vi skal være vår brors og søsters og medmenneskers vokter – i positiv forstand. Bry oss om hverandre. Det handler altså ikke om å vokte på andres tabber eller feil, moralisere og fordømme. Dessverre hører jeg ofte at mennesker tenker at kirken er sånn; at vi bryr oss; og bryr oss MED, i stedet for å bry oss OM. At vi i kirken er hykleriske moralister som elsker å snakke høyt om det vi mener er andres feil og mangler, men dekker opp for oss selv eller hverandre. At vi i kirken for eksempel skriker høyt opp om homofil kjærlighet, men snakker lavt om grådighet og baktaling, fordi det siste utfordrer oss alle. At vi i kirken elsker å dømme folk fordi det får oss til å føle oss bedre selv.

Kirken har en tung historie på å bli oppfattet som moralistiske, hykleriske bedrevitere. Derfor synes folk det er sjarmerende og viktig når filosof og fjellklatrer Arne Næss Sr. sa at han ikke spiste molter hver dag selv om det var det beste han visste, for da ville det nok slutte å være nettopp det. Og når ulike kjendiser og influensere snakker om å bruke mer tid på de viktige tingene i livet og være mindre opptatte av dyre ting; da er det bare klokt sagt. Mens når vi i kirken sier noe lignende, er vi bare mørkemenn og mørkekvinner som ikke unner folk litt glede her i livet.

Når man blir kjent med kirken, er nok ikke bildet så helsvart. Folk er folk, på godt og på vondt, både i og utenfor kirken. Jeg kjenner mennesker som har erfart fantastisk raushet, omsorg, kjærlighet og respekt i det kristne fellesskapet, og andre som har opplevd det stikk motsatte. Jesus slår uansett hardt ned på den som leter opp feil hos andre og skal fikse på det, men er blind for egne svakheter eller uvaner. Han sier det så treffende: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.»

 Denne bibelteksten må ikke tolkes som en oppfordring til å være konfliktsky, eller til å tåle at andre invaderer, krenker eller gjør oss selv eller andre urett! Det kan være viktig å utfordre og konfrontere mennesker som gjør eller sier ting vi er sterkt uenige i. Alvoret rundt nettopp denne dagen 10.august minner oss på det. Men teksten utfordrer oss til å erkjenne egne feil, nederlag, og mangler, og ha med den selverkjennelsen når vi konfronterer andre. Det kan gjøre oss rausere og mer troverdige. Jeg vet i hvert fall selv at om jeg blir skikkelig irritert over andres framferd, er det ofte klokt å tenke gjennom om jeg stadig gjør akkurat det samme selv. Når andre kommer sent, roter, eller prater for mye for eksempel.

”Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!” sier Jesus. – Den måten du dømmer andre på, skal du selv bli dømt av. «Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» Jesus ber oss kombinere raushet og rettferdighet. Da blir vi lettere selv møtt på samme måte. Tenk gjennom: Hvem har du vanskeligst for å være raus eller rettferdig med?

Min erfaring er at dømming, raushet og rettferdighetssans, som så mye annet, er skjevfordelt. Noen av oss dømmer oss selv hardere enn alle andre, mens andre av oss har stort sett lettere for å se andres uvaner, svakheter eller feil, enn våre egne. Noen klarer å være superrause med andre, men aldri med seg selv; andre har alltid gode forklaringer – eller skal vi si bortforklaringer – på egne tabber eller feilsteg, men dømmer andre hardt. Rettferdighetssansen kan virke veldig variabel også innad i hver og en av oss: den kan slå knallhardt ut på noe, som for eksempel i diskusjonen en sommer for noen år siden; om fornøyelsesparken Tusenfryd sitt forsøk på å selge VIP-billetter så man skulle kunne snike i køen på berg-og-dal-banen. Men hva med at vi synes å tåle langt bedre at noen av oss har ressurser og nettverk til å komme oss forbi de mye viktigere køene, for eksempel urettferdige helsekøer?

Jesus utfordrer oss til å se både oss selv og andre med Guds blikk, på like linje. Ikke sette oss selv verken over eller under andre. Guds blikk sier at vi alle i utgangspunktet er skapt i Guds bilde, sett og elsket, fulle av gode evner og muligheter. Og samtidig et blikk som vet at vi alle er syndere, som kan være både grådige, egoistiske, likegyldige, hensynsløse og ondskapsfulle.

Jeg tenker at vi ofte har lett for å undervurdere både menneskets storhet: hva vi er i stand til å tåle; hva vi kan hente fram av godhet, mot, offervilje, utholdenhet – OG vi har lett for å undervurdere menneskelig ondskap. Gud konfronterte Kain, rett før han drepte Abel (versene rett før vår tekst i dag): Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor ser du ned? Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.»

Gud utfordrer Kain og oss alle til å erkjenne at «synden ligger klar ved døren»; at vi har «lysten til det onde i våre hjerter», som den gamle syndsbekjennelsen sa. Om vi ikke bevisst yter motstand mot grådigheten, misunnelsen, hevnlysten, egoismen, sinnet, så vil det fort styre oss. MEN – det er like viktig å gjenkjenne selvforakten og selvhatet, som for noen av oss er en langt større utfordring! Det er veldig menneskelig at vi stirrer oss i hjel på den grøfta vi aldri kommer til å falle i, i stedet for å ta oppgjør med det som virkelig er utfordrende i våre egne liv; enten det er å dømme andre, eller oss selv, eller generelt være lite generøse og lite opptatt av rettferdighet. Hva er din grøft?

Uansett trenger vi alle å bli møtt med nåde og nye sjanser når vi feiler. Nåden er at Gud ga seg selv for oss, elsker oss akkurat som vi er, på godt og på vondt, og alltid gir oss nye muligheter. Da må vi bare tåle at vi trenger den nåden og tro at vi er verdt den. Da kan vi erfare som danske Helle Søtrup skriver i sitt dikt: «Knelende blir allting større, også jeg selv.»

Verden er fantastisk og forferdelig. Det kan vi mennesker være også. Vi trenger frelse fra det onde i oss selv og i verden. Å bli møtt med Guds nåde er å bli elsket akkurat som vi er, på godt og på vondt, og med det utgangspunktet bli utfordret radikalt på å bli den best mulige utgaven av oss selv og sette gode spor her i verden. Ta imot, og så ta oss sammen. Tenk om vi kan bygge fellesskap både i og utenfor kirkene våre, der vi møter både oss selv og hverandre med Guds nåde! Da kan utrolige ting skje.

Ære være Fadere og Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Kall til bønn, 07/08 2025

Klokka 15 i dag ringer kirkeklokker over hele landet, som et kall til bønn og handling. Det er svært sjelden vi ringer på denne måten; vi gjorde det også i 2016 under krigen i Syria og i 2022 i forbindelse med krigen i Ukraina.

Hver søndag, og nok også gjennom uka, bes det i de fleste av landets kirker om rettferdighet og fred i verden. Her i Oslo bes det hver torsdag om fred over alt der krig rår, utenfor Trefoldighet Freds- og forsoningskirken.

Under finner du bønnen vi kommer til å be i Oslo Domkirke og mange andre steder. Om du ikke drar til din lokale kirke: Be gjerne sammen med oss, der du er, på din måte.

Barmhjertige Gud,

Du hører vår klage og kjenner menneskers nød.

I dag roper vi til deg for alle som lider i den grusomme krigen på Gaza.

Vi ber for dem som frykter for livet. For alle som har mistet sine familiemedlemmer og som sørger over sine kjære. For dem som er rammet av hungersnød og mangel på det de trenger for å leve. Vi ber for alle dem som er drevet på flukt, og minnes dem er som drept.

Lenge har vi bedt, og vi spør: Hvor lenge, Herre, hvor lenge må de og vi vente?

Livets Gud, du vil forsoning og fred. Gi visdom og vilje til dem som kan skape en rettferdig fred, slik at livet igjen kan få en mulighet i byer og landsbyer som dødens krefter har ødelagt.

Gud, vi ber.

Kyrie Eleison

Jesus Kristus,

barnas forsvarer og fattiges venn.

Hør vår bønn for barna som vokser opp omgitt av bomber og nød.

Vi ber om at de får se en strime av håp og glede.

Vi ber for foreldre som maktesløse må se at barna deres dør.

Og vi ber inderlig om at hjelpen må nå frem til dem som er i nød.

Vi ber for dem som leter etter trygge steder å søke tilflukt.

Gi klokskap og kraft til dem som arbeider på sykehusene og til alle som tar imot flyktninger.

Gud, vi ber.

Kyrie Eleison

Hellige Ånd,

Livgiver og trøster i liv og død, og som viser oss det som er sant og rett. 

Vi lar kirkeklokkene ringe for å vekke oss til stadig bønn og ansvar for dem som lider som følge av krigen og uretten. Gi vilje og evne til å verne om alle menneskers menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter. Led oss på livets, fredens og håpets vei. 

Gud, vi ber.

Kyrie Eleison

Nobels Fredssenters markering, 06/08 2025

I dag var jeg på Nobels Fredssenters markering av fjorårets fredsprisvinner «Nihon Hidankyo»; den japanske organisasjonen av overlevende tidsvitner etter atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki for nøyaktig åtti år siden i dag. De fikk prisen «for å vitne om hvorfor atomvåpen aldri må brukes igjen.» Det var sterkt å lytte til overlevende og assisterende generalsekretær i organisasjonen, Masako Wada, senere også i panelsamtale med en av mine unge helter, Penelope Lea, og direktør i ICAN, Daniel Högsta. De snakket om hvordan vi kan holde samtalen varm og styrke kampen for en verden uten atomvåpen gjennom sterke og vitale sivilsamfunnsorganisasjoner som samarbeider, og at vi må se de ulike utfordringene og krisene vi står overfor i sammenheng.

«Nei til atomvåpen» var synlig og sterkt for meg da jeg vokste opp på 70-tallet, men senere virket andre utfordringer mer nærværende. Nå ruster alle opp igjen, konfliktnivået øker, fredsarbeid har harde kår, og faren for ny bruk av atomvåpen er økende. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha hatt et litt abstrakt forhold til atomvåpen, men konsekvensene av kjernefysisk krigføring er grusomt konkrete. I dag minnes vi de 200 000 døde og mange flere skadet for livet etter bombene i 1945 – vi må aldri slutte å arbeide aktivt for fred.

 

Statusoppdatering, 03/08 2025

I går kveld var jeg invitert på middag til anglikansk prest i Oslo, Joanna Udal, sammen med hennes palestinske kollega fra Ramallah, Fr.Dr. Fadi Diab. Sterkt å lytte til ham og samtale om teologi og kirke med dem begge og de andre der.

I dag var jeg på gudstjeneste i vakre Paulus kirke, ledet av prest Jan Helge Josefsen, med medliturg Jor Hjulstad Tvedt (og kantor Terje Winge). Det var så fint! Nydelige salmer, god preken, liturgi som bærer, dåp av lille Kasper, bønn og lystenning, hyggelig kirkekaffe, og bra med folk, selv en søndag midt i ferien. Få med deg en gudstjeneste snart, selv om du ikke pleier det - og helst flere, for som med de fleste andre ting, får man ofte enda mer ut av det når man kjenner opplegget og folka litt:)

 

Preken over kjærlighetsbudet, 03/08 2025

Velsignet søndag. Midt i alt som er. Jeg savner å ha gudstjenester, men ser fram til å delta i fellesskapet fra kirkebenken nå kl.11. Og her er en preken over kjærlighetsbudet; riktignok ikke i Markus-versjonen som er dagens prekentekst, men med utgangspunkt i Johannes. Elsk!

Påbudt kjærlighet. Det er kanskje ikke dét folk flest forbinder med kirkens moralske veiledning. Men i følge den hellige skrift er Jesus ganske direkte, blant annet her i Johannesevangeliet: ”Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.” Alle skal faktisk forstå at vi er kirke, nettopp gjennom at våre fellesskap er gjennomsyret av kjærlighet. Påbudt kjærlighet. Herme etter Jesus. Da ligger lista høyt.

Enda høyere når vi ser på sammenhengen! Ordene blir sagt rundt bordet skjærtorsdag, under den siste kveldsmaten Jesus har med de nærmeste vennene og medarbeiderne sine. Rett før teksten vår, har Judas stukket avgårde for å forråde Jesus. Rett etter teksten får vi samtalen mellom Jesus og Peter, om at Peter kommer til å forråde Jesus tre ganger før hanen galer. DA, akkurat da, akkurat den natta, kommer Jesus trekkende med denne radikale kjærligheten og drar i gang kirkens fellesskapsmåltid. Vi blir minnet om det hver gang nattverden innstiftes, når presten sier: ”I den natt da han ble forrådt, tok han et brød …”

I den natten, da Jesus blir forrådt, gir han disiplene et nytt bud, om å elske hverandre. Nettopp i den natten da hans nærmeste venner forrådte ham, svek ham, stakk av når det gjaldt; nettopp da elsket Jesus dem, og påbød dem å elske hverandre på samme måte. Ikke elske hverandre eller andre ut fra hva de har fortjent, hva som gir gevinst, eller hva man føler for. Men elske betingelsesløst, grenseløst, ufortjent og helhjertet. Dét er det vel egentlig bare Gud som får til. Eller hvor mange av oss kan si at vi elsker slik Jesus elsker?

Det finnes minst to grøfter å falle i når det gjelder denne radikale kjærligheten: 1.At vi sliter oss ut, eller 2.At vi ikke tar idealet på alvor.

Jeg har møtt flere mennesker med dårlig samvittighet fordi de ikke klarer å elske en mor eller far som aldri så dem; en kjæreste som ignorerte dem; en venninne som sviktet. De har Jesus som ideal, og vet at han sa vi skulle elske våre fiender og gjengjelde ondt med godt. De presser seg til å tilgi og elske, uten de nødvendige oppgjør. Andre krenker, utnytter eller manipulerer dem, og de kjenner på at selvforakten og skammen blomstrer: først fordi de ikke klarer å elske som Jesus, dernest, kanskje, fordi de lar seg tråkke på. Sunn selvkjærlighet og nestekjærlighet er ikke enkelt; særlig om vi ikke har fått erfare det gjennom egen oppvekst. Jeg har også møtt sterke idealister, som elsker både Jesus og menneskene rundt seg, som står på til de stuper med gode gjerninger, og som helt glemmer å ta imot den kjærligheten de selv skal gi videre til andre. Helter som sliter ut sin egen kjærlighetsevne og skal frelse seg selv og verden omtrent på egen hånd.

Dette er den ene grøfta. På den andre siden er det også en fare for at vi rett og slett ikke tar Jesus på alvor. At vi reduserer den radikale påbudte kjærligheten til noe overkommelig og menneskelig, og holder oss godt innenfor vår egen komfortsone. At vi lager en feel-good tro, med billig nåde og få krav. Den kristne aktivisten Shane Claiborne skrev en bok for en del år siden med tittelen ”The irresistible revolution of love – living as an ordinary radical.” Våger vi det? Våger vi å gi oss i kast med den uimotståelige revolusjonerende kjærligheten; ta imot den og gi den videre, på måter som forandrer våre fellesskap, og forandrer verden?

Bare selvinnsikten kan fortelle oss hvilken grøft som er farligst for oss; at vi sliter oss ut, eller at vi ikke tar utfordringen på alvor. ”Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre,” sier Jesus. Først er vi elsket av Gud - derfor kan vi elske hverandre. Faktorenes orden er ikke likegyldig, slik vi lærte i barndom-mens mattetimer. Faktorenes orden er livsviktig: først er vi skapt, sett, elsket, anerkjent av Gud. Så er vi utfordret på å dele den kjærligheten med andre. I ord og handling. Derfor er det bra at ungdommene på Nørrebro i København lærte meg at ”kirke” er et verb: ”Ey, skal vi kirke litt i dag?”

Jesus bekrefter og utfordrer; begge deler. Vi blir aldri ferdig med å kirke; med å leve i spennet mellom den grenseløse, betingelsesløse nåden OG de radikale, kompromissløse kravene Jesus møter oss med. Den gode nyheten er at vi kan øve; sammen. Øve på å ta imot Guds nåde, helt inn, ikke bare på armlengdes avstand, ikke bare sende videre til de vi tror trenger det, men ta den helt inn – i gudstjenestefellesskapet og nattverdens brød og vin; i naturen og i menneskene vi møter; i musikken, stillheten, bønnen.

OG: Gi nåden videre. Det vi virkelig tar imot, er det lettere å gi videre. Da kan vi strekke oss etter de skyhøye idealene Jesus gir oss. Elske, dele, lindre, stå opp mot urett. Kirke i vei så det suser, og vitne om Guds kjærlighet. Lykke til

 

Den norske kirke ringer klokkene, 01/08 2025

Et samlet Bispemøte i Den norske kirke har vedtatt å ringe med klokkene i alle landets domkirker for sivilbefolkningen som lider i Gaza. Det skjer neste torsdag kl.15.00, og vi oppfordrer alle kirkene som har mulighet for det tross ferietid, til å bli med på markeringen, med klokkeringing, åpen kirke, bønn og lystenning.

Bruken av kirkeklokkene er strengt regulert, og det er svært sjelden de brukes på denne måten. De siste årene har det skjedd en gang i forbindelse med krigen i Syria, og en gang for Ukraina. Med den stadig mer forferdelige og akutte situasjonen i Gaza, ønsker Bispemøtet å følge opp vår felles uttalelse fra mai, og rope så høyt vi kan i vårt kirkelige språk; som varsling, i solidaritet, og med kall til bønn.

En av våre bistandsorganisasjoner har en kampanje på kollektivtransporten i Oslo om dagen, som sier: "Vi vet du er lei av krig og elendighet/ Det er mye motgang i monitor om dagen", fulgt av oppfordringen "Gjør noe med det. Bli fast giver". La oss ikke bli lei eller gi etter for avmakten og snu oss bort, de blant oss som i det hele tatt har muligheten for det. La oss bruke våre penger, stemmer, klokker, bønner, nettverk og arbeide for rettferdighet og fred. Det betyr mye, ikke bare for de som får hjelp, men også inn i vår egen avmakt og fortvilelse.

Vår vennskapskirke ELCJHL (Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land) har palestinske menigheter som har vennskapsavtaler med flere norske lokalmenigheter. ELCJHL driver livsviktig religiøst og sosialt arbeid under ekstremt vanskelige forhold, og har blant annet fem skoler der ca.80% av elevene er muslimer. ELCJHL har VIPPS nummer 609350 - gi så det svir! Også Kirkens Nødhjelp, KFUK-KFUM Norge og mange andre organisasjoner driver viktig arbeid i området. Lykke til!

 

Preken over dagens tekst, 27/07 2025

Kjære alle FB-venner. Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Midt i alt som er. Noen kjenner i dag aller mest på gleden over ferie, fellesskap, en fødsel eller en forelskelse. Andre står midt i alvorlig sykdom, konflikt eller drepende ensomhet, som preger alt. Og alle følger vi den stadig mer forferdelige situasjonen i Gaza, krisen i Sudan, og den urovekkende utviklingen i USA, Ukraina og flere andre steder.

Midt i alt dette søker mange av oss til kirken for å være sammen for Guds ansikt. Vi kommer med gleder og sorger, bekymringer og drømmer, angster og hemmeligheter. Dagens tekst maler fram bildet av den tause troen – og av Guds legende og lindrende kraft. Midt i alt som er.

Jeg skal ikke preke i dag - savner å ha gudstjeneste litt oftere, må jeg innrømme. Her er imidlertid en preken over dagens tekst:

Dette hellige ev. står skrevet hos evangelisten Markus i det 5.kap.:

25 Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. 26 Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. 27 Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. 28 For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» 29 Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen. 30 I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» 31 Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!» 32 Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. 33 Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. 34 Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»              Slik lyder det hellige evangelium.

De siste årene har jeg stadig referert til en reklame for et treningssenter på 21-bussen for noen vintre siden. Den hadde som overskrift: Kom som du er – gå som en litt annen. Jeg har tenkt – og tenker fortsatt – at det er en bra overskrift for hva jeg ønsker meg for alle som samles til gudstjeneste også: Kom som du er – gå som en litt annen. Jeg ønsker meg virkelig at vi klarer å lage fellesskap der ulike folk i ulike livssituasjoner og med forskjellig forhold til Gud og tro, opplever at her kan man komme, bli sett og møtt og respektert som den man er. Det er et dypt menneskelig behov: Å få komme og bli tatt imot som de vi er. Og jeg ønsker meg at vi samtidig bygger fellesskap der vi lar oss bli utfordret av Gud som virker i oss, og av hverandre, så vi kan gå fra hverandre etterpå som noen litt andre.

Jeg har nylig sett om igjen de to filmene om Queen (Bohemian Rhapsody) og om Elton John (Rocket Man). For meg var det to sterke filmopplevelser og to svært parallelle historier. Karismatiske, talentfulle og uvanlige hovedpersoner, med utrolige musikalske karrierer, men også fulle av sårbarhet, ensomhet, angst, dop, sykdom og avhengighet. Begge opplevde kyniske managere som utnyttet dem – og begge hadde trofaste, nydelige venner som alltid var der, og både bekreftet og utfordret dem. Begge fikk omsider oppleve kjærlighetsforhold der de ble elsket som dem de var, og fant kraft til nødvendige og gode endringer i sine liv. Det slo meg igjen at dette synes å være det mest grunnleggende menneskelige behov: Å bli tatt imot og elsket som den man er, og finne nåde og nye muligheter til å ta nødvendige oppgjør og bli en litt annen: Kom som du er – gå som en litt annen. Enten du går på Sats, er legendarisk rockestjerne, eller kommer til kirken.

På treningssenteret handler endringen mye om egeninnsats innenfor god tilrettelegging. Også for Freddy Mercury og Elton John handlet det nok mye om egeninnsats – men også om gode venner og andre kloke, varme folk rundt dem, som elsket og utfordret dem. I et folkekirkelig program handler «Kom som du er – gå som en litt annen» i utgangspunktet om det livsforvandlende møtet med Jesus og nåden. Det er Gud selv som handler i oss med nåde. Forhåpentligvis også med et fellesskap som både bekrefter og utfordrer: Kom som du er – gå som en litt annen.

I teksten i dag hører vi om en navnløs kvinne, som hadde slitt med blødninger i 12 år. Det var en del snakk om mensen og tabuene rundt den i det offentlige ordskiftet for noen år siden – diskusjon om mensen-bøker, mensen-emojier, og hvorfor det gikk så lang tid før Libresse-reklamene fikk byttet ut lyseblå væske med blodfarget i sine reklamer. I denne kvinnens kultur og samtid som vi hører om i dag, var det ikke bare LITT tabu; LITT ubehag og praktiske utfordringer. Med blødninger var man rett og slett uren, isolert og utstøtt fra fellesskapet. I tillegg var denne kvinnen økonomisk sårbar - hun hadde brukt alle pengene sine og prøvd alt for å bli bra, men heller bare blitt verre. «Hun hadde lidd mye hos mange leger» står det. Mange mennesker med kroniske smerter kan fortelle slike historier; om ensomhet, utstøting, økonomisk ruin og knuste håp.

Helse er blodig ujevnt og urettferdig fordelt. Noen går gjennom livet uten nevneverdige sykdommer eller plager, mens andre kjemper store synlige og usynlige kamper. Som prest er jeg tett på mange som har fått brutalt store helseutfordringer fysisk og eller psykisk. Noen er heldige og har nettverk og økonomi som gjør det litt enklere å bære. Andre har ikke råd til den dyre medisinen som enda ikke er på blå resept eller den alternative behandlingen som ikke dekkes av det offentlige; eller de mangler kontakter som kan få dem inn hos de beste behandlerne eller mangler venner som kan lindre med sitt nærvær. Noen har opplevd det norske helsevesenet på sitt beste, andre på sitt verste. Og om vi anlegger et globalt perspektiv er forskjellene og urettferdigheten når det gjelder helse, ekstreme.

For de blant oss som er heldige og ha god helse, er det viktig å alltid være bevisst på at mange har smerter og plager vi ikke aner noe om. Smerter og plager som kanskje fører til at man ikke kan jobbe, får dårlig økonomi, ikke orker å bygge eller pleie nettverk, at man kjenner på skam eller bitterhet for at ens eget liv ser så annerledes ut enn mange andres (i tillegg til at vi ofte sammenlikner innsiden av vårt eget liv med utsiden av andres …).

Den navnløse kvinnen i dagens fortelling hadde hørt rykter om Jesus, og var, ifølge teksten, overbevist om at bare hun fikk rørt ved kappen hans, ville hun bli frisk. I Lukasversjonen av denne fortellingen står det til og med at hun bare rørte ved «dusken på kappefliken» hans. Jesus sa eller gjorde ingenting i forhold til henne – han var jo egentlig på vei til et annet lidende menneske; til synagogeforstanderens datter (prestedatteren), som var 12 år og dødssyk. Den desperate pappaen hadde løpt for å hente Jesus og be ham komme hjem til dem og hjelpe henne.

Da Jesus stopper opp og vil vite hvem som rørte ved ham, opplever kvinnen at hun må komme fram og gi seg til kjenne, selv om hun er livredd. Vi vet ikke HVA hun er redd for; om det er fordømmelse fra Jesus eller fra mengden. Uansett forteller hun hva som har skjedd, eller som det står i teksten: «alt som det var». Hun åpnet seg opp for Jesus, der og da, øser ut. Jesus hører på henne, og sier: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»

Hvilken tro er det som har frelst henne? Om hennes tro vet vi bare at hun kom med livet sitt, fortvilelsen, kampen og plagene sine til Jesus. Fortvilelsen fikk en retning, og hun kjempet seg fram i en folkemengde der kanskje mange så på henne med forakt eller avsky (eller ikke visste noe som helst om hva hun kjempet med) - for å komme nær ham hun håpet på.

Denne tause troen ser vi spor av mange steder i evangeliene. Tro uten ord, men med retning mot Jesus. I Bibelen har troen mange ansikter: Den romerske offiseren som formulerer en stor og sterk tro på at Jesus kan helbrede hans syke tjener på avstand, bare med et ord. Den tvilende og sårbare troen til den fortvilte pappaen som ber om hjelp til sitt syke barn og sier «jeg tror – hjelp meg i min vantro/tvil.» Den stedfortredende troen til vennene av den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket og fram foran Jesus. Den desperate og utholdende troen til den kananeiske kvinnen, som vinner diskusjonen med Jesus, om hjelp til sin syke datter. Og denne kvinnen, som bare trenger seg fram for å kunne røre ved ham. Troen har mange ulike ansikter – Jesus ser og anerkjenner dem. Også den tause troen som bare gis en retning. Kanskje kjenner noen her seg igjen i den? Eller kanskje det minner deg om noen du kjenner?

Kvinnen i dagens fortelling gikk bort helbredet, frelst og i fred, får vi høre. Det er mange slike fortellinger i Bibelen. Underfulle fortellinger om at Guds kjærlighet og kraft er sterkere enn sykdom, utstøting og død. Også i dag skjer slike ting; miraklenes tid er ikke forbi. Det er viktig å dele også slike fortellinger.

Samtidig sitter helt sikkert mange i kirken i dag med smertefulle erfaringer av at vi selv eller noen kjære IKKE har blitt helbredet. Jevnlig har avisa Vårt Land en diskusjon rundt sunn og usunn tilnærming til tema helbredelser i en religiøs sammenheng. Heldigvis. En lettvint tro og teologi som lover helse og helbredelse til alle som tror sterkt nok og riktig nok, er både ubibelsk og ødeleggende. I vår verden er miraklene og helbredelsene dessverre ikke hverdagskost: de er tegn til håp; tegn på den livgivende og legende viljen som går gjennom verden; tegn på at Guds rike bryter fram. Samtidig skjer det små hverdagshelbredelser og mirakler over alt, også nå – på våre sykehus, i naturens under, i relasjoner som heles, mennesker som frigjøres, noen som får kraft og fred til å holde ut – midt i alt som er.

Denne kvinnens tro kan sies å være taus, men den hadde en retning og skapte handling. Den var kanskje uten fine ord, den var kanskje desperat, men den søkte seg nær til Jesus. Med det som brant mest i livet akkurat da: Å bli frisk, og bli inkludert i fellesskapet igjen. Det kan være et bra prosjekt nå i litt langsomme sommerdager: Å søke seg nær til Jesus, med det som brenner mest i livet akkurat nå. Og la en del andre ting som kanskje fyller hode, hverdag og kalender, ligge.

Så da har jeg tre knagger og spørsmål til praten under kirkekaffen eller hvor man forhåpentligvis finner noen å snakke med som man er trygg på:

1.Guds lindrende og legende kraft er virksom blant oss på ulike vis, midt i alt som er. Hvordan opplever du den kraften i ditt liv eller i menneskene rundt deg?

2.Jesus ser og anerkjenner troens mange ulike ansikter og uttrykk. Hvor ser du tro, og hvordan ser din tro ut?

3.Grunnmønsteret i Jesu møte med mennesker kan sies å være: «Kom som du er – gå som en litt annen.» Hvordan opplever du det?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Refleksjoner fra gårdsdagen, 23/07 2025

Mens gårsdagen lander i kroppen, leser jeg Lara Rashids sterke refleksjoner om betydningen av fellesskapet for å klare og leve videre med et slikt traume. Hun istemmer betydningen av oppgjøret med høyreekstrem ideologi og retorikk, men løfter så særlig fram fellesskapet:

"... Likevel er det noe annet som jeg mener vi som samfunn også bør ta med oss etter 22. juli. I en tid hvor individualismen råder og mange besettes av å optimalisere sin egen kropp og helse, vil jeg trekke fram det unike fellesskapet etter terror­angrepene i 2011 og hva vi kan lære av det. For 14 år seinere har også en følelse av takknemlighet vokst fram. Noen kaller det posttraumatisk vekst.

Til tross for alt som gikk galt, kjenner jeg en dyp takknemlighet for det sterke fellesskapet som tok vare på oss overlevende – og for hvordan terroren, paradoksalt nok, har gjort meg stødigere i møte med livets hverdagslige utfordringer. Det gjør vondt å skrive den setningen fordi det føles så smertelig urett­ferdig å få lov til å leve videre.

Det har gått bra med meg, men det er ikke takket være noen selvhjelpsbøker eller en unik pulsklokke som styrer hvordan jeg lever livet. Det var heller aldri jeg som en dag bestemte meg for å ta meg sammen og ta ansvar for mitt eget liv. Det gikk først og fremst bra på grunn av menneskene rundt meg som stilte opp, uten å forvente noe tilbake.

Naboer som inviterte på søndagsmiddager og som aldri sluttet å spørre hvordan det går, venner som rydder plass i kalenderen den 22. juli hvert år i tilfelle jeg skulle trenge noe, lærere som valgte å bruke den ekstra tida for å sørge for at jeg kom meg igjennom skolehverdagen, og venner som ikke har rikket på seg, til tross for at jeg har skjøvet dem vekk i perioder. For la oss være ærlige: Vi med traumer er til tider ikke de enkleste menneskene å ha med å gjøre.

Jeg håper vi igjen kan skape et samfunn hvor vi vender oss mot flokken når det er uro i verden. At et bedre liv aldri er enkeltmenneskers ansvar, men et liv som skapes i fellesskap. Vi mennesker er fortapt om vi skal leve i et samfunn hvor vi er overlatt til oss selv."

Takk for praten i går, Lara, og for disse viktige ordene. Vi er fellesskapT (ord fra Per Fugelli), vi er skapt til fellesskap med Gud og mennesker, vi formes av og former fellesskapet, vi trenger flokken og flokken trenger oss. Det gode livet - midt i alt som er - finnes i den gode flokken. Og samtidig skal vi hegne om verdien til det enkelte menneske, og være oppmerksomme på farene i det å være flokkdyr: 1.Blind lydighet eller passivitet når det egentlig kreves at vi står opp for oss selv eller andre. 2.Rives med i destruktive handlinger vi ikke ville gjort alene.

 

22. juli markering, 22/07 2025

Dette er dagen. For 14.gang samles vi her i Oslo Domkirke på 22.juli. Midt i sommerferie, hverdagskjærlighet og varmerekorder, gamle og nye sorger og gleder. Midt i grusomme kriger i Midt-Østen, Ukraina, Sudan og andre steder. Midt i en tid der høyreekstreme og antidemokratiske strømninger er på frammarsj. Midt i alt som er, samles vi her – på tvers av tro, livssyn og politisk tilhørighet, kulturell bakgrunn, generasjoner og ulike former for tap knyttet til denne forferdelige dagen i 2011. Vi samles for å være sammen, sørge og minnes; og for å nære tro, håp og motstandskraft.

Vi er samlet, rett og slett for å være sammen. Det er en viktig og dyrebar dimensjon ved både trossamfunn, politiske partier og mange andre aktører i sivilsamfunnet: Å skape møteplasser og bygge fellesskap der alle kan bli sett og gi sitt bidrag inn. Det kan være hardt arbeid å bygge fellesskap; det vet alle som har prøvd. Men alternativet er dårlig. Vi er fellesskapT, som lege og samfunns-debattant Per Fugelli sa; vi er skapt til fellesskap og hver og en av oss blir formet av og former fellesskapet; vi trenger flokken og flokken trenger oss, hver og en.

Vi er samlet her for å minnes. På 22.juli senteret sier de «aldri tie, aldri glemme.» De 77 elskede menneskene som ble revet bort så altfor tidlig, skal ikke bli glemt. Vi vil minnes dem og deres liv og fortellinger; de håp og drømmer de hadde, og det Norge og den verden de trodde på og arbeidet for. Både de som nå er døde, og de/ dere som overlevde. Det å minnes kan forplikte og mobilisere oss til å stå opp for fellesskap, mangfold, rettferdighet og alles menneskeverd, og peke på en farbar vei videre.

Vi er samlet her for å sørge. Det betyr ikke at vi har helt samme sorg eller sørger likt. Noen av oss mistet en eller flere av våre nærmeste den dagen for 14 år siden, og lever med den sorgen på ulike måter. Gi deg selv og andre større rom å sørge i; gi rom for ikke å «sørge etter boka», men slik du selv trenger det.

Noen av oss har som pårørende eller overlevende etter 22.juli opplevd tap av psykisk eller fysisk helse, og kjemper kanskje usynlige kamper med angst og depresjon, eller fysiske smerter eller funksjonstap. Også sånne tap må sørges, for å finne best mulige måter å leve med dem på.

Og mange blant oss som ikke ble så direkte rammet, kjenner på tap av tro på Gud eller mennesker, demokratiet og framtida, og en ny eksistensiell utrygghet, som nok ikke har blitt mindre med de siste årenes utvikling.

Samlet her – for å være sammen. For å sørge. For å minnes. OG for å nære tro, håp og motstandskraft. Midt i alt som er. Her i kirken gjør vi det blant annet gjennom å sette våre liv og fortellinger inn i den større fortellingen som Gud har gående med sin elskede verden helt inn i evigheten, en fortelling der ondskap og død aldri, aldri har det siste ordet.

Vi har nettopp hørt lest ord fra profeten Jesaja og hørt sunget ord fra bibelsk salme 23 «Herren er min hyrde». Ordene er fulle av tillit til Gud, trassig håp og sterk framtidstro. Disse tekstene maler fram bildet av en Gud som alltid er nær oss og vil oss vel, en Gud som leder oss til de grønne enger og hvilens vann, en Gud som gir næring og kraft og bygger opp igjen det som var revet ned.

Gjennom hundrevis av år har mennesker verden over hentet håp og kampvilje i slike ord fra Gud. Som tjueåring var jeg nord i Guatemala og traff urfolks-kvinner på min alder, som hadde opplevd store tap og påkjenninger i kampen for sine grunnleggende rettigheter. Jeg spurte Josefa om hvordan hun i en slik situasjon klarte å bevare håpet og troen på Gud? Hun så på meg som om hun ikke forsto spørsmålet, og svarte: «Hvordan kan jeg la være å tro på Gud? Hvem skal jeg ellers tro på? Gud har alltid valgt side for de mest sårbare og utsatte. Jeg er aldri alene.»

Hvor er Gud, når mørket synes å ta overhånd, når sorg og savn herjer i oss, når mennesker og kloden vår ødelegges? Troen svarer: Gud er her, midt i alt som er. Poeten Åse Marie Nesse har et sterkt dikt som heter VILJEN. Der beskriver hun Gud som en stor vilje som går gjennom verden og får alt til å blomstre, gro, og heles. Og diktet slutter sånn: «Den (viljen) er rødstrupens song blant kanonar. Den held mennesket oppreist i motvind.» Det er ett av de fineste gudsbildene jeg vet: denne elskende, lindrende og livgivende viljen som aldri slutter å gjennom-strømmer verden. Midt i alt som er.

Da min søster Gunvor døde av spiseforstyrrelser 15 år gammel, var jeg 16. I dødsannonsen hennes hadde vi satt inn et vers av salmedikteren Svein Ellingsen, som selv hadde mistet et barn. Det lyder sånn: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden».

Dette er fortsatt min bønn; at Gud selv må gi oss tro på at Gud kjemper med oss alltid, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.

På sitt beste gir gudstroen og trosfellesskapet trygghet, tilhørighet, mening, kraft og håp. På sitt beste gir troen en drivkraft til å kjempe for fellesskapet og til å sette gode spor her i verden. Vi er mange som har erfart og erfarer det, og det siste året har vi også her i Norge sett en økende interesse for tro og trosfelles-skap. Samtidig er det viktig, ikke minst for oss kirkeledere og på en dag som denne, å anerkjenne at religion opp igjennom historien også har vært misbrukt for å legitimere vold, undertrykkelse, rasisme og hat. Og at høyreekstreme krefter på frammarsj i dag bruker kristendommen for å skaffe seg og legitimere politisk vold og makt. Da må kirken være en tydelig motstemme.

Den amerikanske biskopen Mariann Edgar Budde ble både hyllet og hatet for sin preken i katedralen i Washington D.C. under innsettelsesgudstjenesten til Donald Trumps andre presidentperiode. Budde prekte med utgangspunkt i evangelieteksten der Jesus utfordrer sine tilhørere til å bygge huset sitt på fjell og ikke på sand, slik at grunnmuren holder og huset står trygt når det stormer. Hun løftet fram tre søyler for å bygge enhet i et splittet samfunn: respekt for alles menneskeverd, sannhet, og ydmykhet. I prekenen utfordret hun presidenten direkte gjennom å be ham vise barmhjertighet mot de mest utsatte og sårbare menneskene i det amerikanske samfunnet.

Budde, og heldigvis mange andre kirkeledere har tatt tydelig til motmæle mot høyreekstreme krefters misbruk av kristendommen og såkalt «kristne verdier». Den amerikanske presidenten hevder selv å forsvare Gud og kristen tro, men mye av det han står for, virker uforenlig med sentrale verdier i kristendommen: Jesus løftet fram tjenende lederskap, han utfordret den politiske, økonomiske og religiøse eliten og den som mente seg bedre enn andre, og han ga seg selv for å redde verden. Trump har sagt at han ikke ber om tilgivelse, han er totalitær og åpenbart hevngjerrig, han kaller medlidenhet for svakhet, han lyver, skaper frykt, og snakker om samfunnets sårbare og utsatte grupper på en måte som krenker deres menneskeverd. 

Journalist Martine Aurdal sa for noen år siden at «å gråte sammen de første dagene etter terroren var lett, å diskutere hvorfor det skjedde var vanskeligere.» Vi må holde samtalen levende om hvordan vi som samfunn og fellesskap står tydelig opp mot høyreekstreme og antidemokratiske krefter – og hvordan vi samtidig forebygger utenforskap og radikalisering. Det er en kamp, hver dag, som vi alle er en del av. Da trenger vi en stadig bevisstgjøring knyttet til hva vi tror på og hva som er verdt å kjempe for – også på tvers av tro. Da er «Til Ungdommen» en god sang å synge sammen akkurat nå.

 

Korsvei, 18/07 2025

Siden 1994 har Korsvei vært mitt åndelige hjem i kirken og Korsveifestivalen vært et av annenhver sommers høydepunkter: vakre Seljord, sterke gudstjenester i sirkusteltet, felles middagslaging i tunene, lange bra kvelder som support på TEN-kafe - her bak disken med Kristin. Leid Campingvogn fra ekte 70-tall, sammen med Kristin og Vigdis. Bading i elva, Taize-bønn på kveldene, og store samtaler om tro og liv og Korsveis veivisere: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, Leve enklere, Fremme rettferdighet.

 

Sommerferie, kriger og supermann, 14/07 2025

Jeg er på toget på vei hjem fra sommerferie i Randers og København, med god tid til å tenke, be, lese og skrive. Jeg er en av de heldige, med penger å dra på ferie for, familie og venner å dra på ferie med, helse som tåler det, et hjem og en jobb som venter, og en relativ trygghet som majoriteten av verdens kvinner bare kan drømme om. Jeg tenker på det ofte; når jeg går ute, kommer hjem, drar kortet, sender meldinger: Å ikke ta ting for gitt.

Både i samtaler og her på FB kan det kjennes nesten umulig å holde sammen sommerferie og verden; nær og fjern; det som er godt og det som er vondt. Spennet er for stort, kontrastene for store. I dag fikk jeg melding fra en venninne på Madagaskar. Hun er tapper og hardtarbeidende alenemamma til Anelka og lille Sunniva (som ikke lenger er liten ),og midt i veldig tøffe tak ville hun dele stoltheten over barnas skoleresultater. I går fikk jeg melding fra en i min tidligere vertsfamilie i Venezuela, om et dødsfall i søskenflokken. De er spredt for mange vinder, i Canada, USA, Ecuador, Mexico og Argentina, og med ukuelig mot bygger de sin framtid på nye steder. I går meldte jeg også med to andre gode venninner og helter. De har store personlige utfordringer og kamper, og evner samtidig å se meg, se andre, og se etter skjønnhet og godhet over alt. I forgårs chattet jeg med gode prestekolleger i USA, som kjenner det som skjer der på kroppen, og mobiliserer så godt de kan mot en type kristen teologi som går mot alt de tror på. Og jeg meldte med kloke bosniske muslimske ledere jeg har blitt godt kjent med gjennom religionsdialogen: 11.juli var det tretti år siden massakrene i Srebrenica, og fortsatt begraves nye ofre på denne tunge dagen hvert år. På nyhetene hører jeg hvordan volden, sulten, overgrepene og lidelsen i Gaza og på Vestbredden øker, og tenker på og ber for palestinske og jødiske venner og bekjente, og en rettferdig fred som er nærmest umulig å se for seg. Opp i alt dette fryder jeg meg over dyrebare dager med unge voksne barn, og magisk kveld på Tivoli i går, med barndommens kvelder der innbakt i opplevelsen.

– Går det an å holde sammen? Om jeg skal klare det, uten å lukke øynene for det som skjer eller gå i stykker, trenger jeg fellesskap med Gud og mennesker. Fellesskap der vi daglig øver på pengene våre, stemmeretten vår, bønn, engasjement og praktisk nestekjærlighet, til sammen å stå opp for en bedre og mer rettferdig verden. Her vi bor, og andre steder. For meg er blant annet kirken på sitt beste et sånt fellesskap, og nå skal jeg på Korsvei-festival og bli minnet om det.

Med fellesskapet i tankene var det litt tankevekkende å lese Elisabet Joe sitt innlegg om Superman og helter i Dagsavisen, med introen «Kan den røde trusa nok en gang gi verden håp? Vi trenger fortsatt helter som minner oss på at det finnes noen som kjemper for våre grunnleggende verdier, og som alltid vil prøve å gjøre verden til et bedre sted.»

Jeg har ikke noe særlig forhold til Superman eller filmene, og jeg er litt usikker på hvor seriøst Joe satser på Superman, men jeg skjønner selvfølgelig at det kan sies mye mer om både denne helten og andre helter enn det hun skriver her. Jeg tror også hun kan ha rett i at det finnes en lengsel hos mange etter helter som kan redde oss og gi oss håp. Men for det første, og det er vel ikke særlig overraskende fra en biskop, har jeg større tro på Jesus enn Superman når det gjelder redning fra det onde i oss selv og i verden. Våre livsfortellinger er del av en langt større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden; en fortelling der døden aldri har det siste ordet. For det andre tror jeg ikke det gjør oss godt å bare passivt håpe på at noen helter skal komme flygende og fikse ting; det er frigjørende å ta noen grep i egen hverdag, og bruke tiden, pengene, ressursene og stemme(rette)n vår på å bidra aktivt til den verden vi håper på. Sammen.

Og det er det tredje: Fellesskapet. Joe hevder at Superman-filmene på 2000-tallet fikk et mørkere preg, og at filmen fra 2013 «fokuserte på hans personlige reise – mer enn på den kollektive følelsen.» ”Den personlige reisen”, jeg antar forstått som personlig utvikling, er selvfølgelig viktig for å modnes som menneske (og helt). Men ikke som en motsetning til «den kollektive følelsen». Vi blir til i møte med hverandre, vi trenger flokken og flokken trenger oss, både som hverdagshelter og helt alminnelige mennesker. God mandag, midt i alt som er.

 

Erik Damman, 10/07 2025

I dag gravlegges Erik Damman. Han var grunnleggeren av organisasjonen "Framtiden i våre hender", og to tidligere ledere og en påtroppende har skrevet et minneord, der de blant annet sier:

"Dammann hadde en egen evne til å treffe en nerve med ordene sine. Uredd gikk han motstrøms og beskrev de ubehagelige sannhetene ingen andre snakket om. Han satte fingeren på skjevfordelingen i verden og miljøødeleggelsen fra forbruket vårt. Han kritiserte jaget etter materielle goder, når vi allerede hadde mer enn nok.

Likevel var han langt fra noen dommedagsprofet. Bak hver problembeskrivelse lå det en urokkelig tro på at det kunne løses, og i hver kritikk av samfunnet fikk han samtidig opp håpet til dem som leste det. Dammann var en som inspirerte."

https://www.framtiden.no/artikler/framtidens-stemme

Jeg er en av de mange som fra jeg var ungdom av ble dypt inspirert av Damman til å ta radikale valg i eget liv, både når det gjaldt livsstil og forbruk, naturvern, samfunnsengasjement og min teologiske refleksjon. Dammans budskap er minst like aktuelt nå som på starten av 70-tallet, så la samtalene fortsette om hvordan vi, på tvers av politiske, religiøse og andre skillelinjer, kan arbeide for en mer rettferdig og bærekraftig verden. Ikke fordi det er enkelt, men fordi det er veien å gå.

Neste uke skal jeg igjen delta på Korsvei-festivalen, slik jeg har gjort annethvert år siden 1994. Gjennom gudstjenester i det store sirkusteltet, keltisk morgenbønn og Taizè kveldsbønn, samtaler og seminarer, dans, konserter, byttemarked, stillhet, lek og felles måltider hjelper vi hverandre til å "Søke Jesus Kristus - Bygge fellesskap - Leve enklere - Fremme rettferdighet" (korsvei.no - bli gjerne med!).

I morges var jeg ute på joggetur i den store parken på Østerbro i København. Ikke gøy å løpe om morgenen, men fint å tøye under trærne etterpå. Og jeg tenkte på seks ting vi kan lære av trærne:

1.Voks langsomt og bærekraftig.

2.Strekk deg både oppover mot lyset og ned i røttene.

3.Del på godene.

4.Vær et hjem for andre, ikke minst de som er mer utsatt enn deg.

5.Prioriter riktig - trekk kraften inn i stammen når det røyner på.

6. Gi slipp (på blader og andre ting) når det er tid for det.

God torsdag, midt i alt som er.

 

Dagens refleksjoner, 07/07 2025

Randers-sommer med sol, regn, vind, skyet, og frodighet overalt. Liten hvitkalket landsbykirke (Hornbæk) delvis helt tilbake fra 1100-tallet. Gudstjenesten startet med kaffe og ferske rundstykker i menighetshuset kl.10, der vi ble tatt imot av en smilende Dorthe prest i tradisjonelle danske presteklær: svart samarie (prestekjole) og hvit pipekrage, som altså også er antrekket under kirkefrokosten.

Selve gudstjenesten i kirken startet med at Dorthe før klokkene ringte hadde en liten intro der hun begrunnet sitt valg av dagens salmer og tok oss inn i et par minutters mindfulness, før klokkene ringte. Det var en god miks av gamle og relativt nye og ukjente salmer. For en gudstjenestenerd er det interessant med forskjellene til norsk liturgi (hvorfor har danskene og ikke vi alltid med forsakelsen før trosbekjennelsen, også når det ikke er dåp? Hvorfor sier de «vi tror» i stedet for «jeg tror» i trosbekjennelsen, når det i den latinske grunnteksten står entallsform? Hvorfor går medliturg med brødet og presten med vinen når det i Norge er omvendt?).

Og så kjente jeg på kjærligheten til lokalkirken – det er jo der det skjer! Og når organisten spiller godt sang-tempo, presten er en god formidler, og salmer, preken og bønner er troverdige og livsnære, kan det bli skikkelig fint, også når vi ikke er så mange. I Oslo bispedømme varierer oppslutningen om gudstjenestene fra smekkfullt til ganske få – jeg ble igjen sittende og tenke på at jeg tror vi kan holde på grunnordningen men utforske en større variasjon i uttrykk, tidspunkt, ressursbruk og preg, for at den enkelte menighet kan oppleve at man har en gudstjeneste som matcher de lokale betingelsene. Min erfaring har vært at den norske høymessen absolutt har kledd noen av menighetene jeg har tjent i, langt bedre enn andre.

Danskenes prekentekst var Jesu lignelse om sauen som ble borte. Dorthe prest holdt en livsnær og utfordrende preken om at Gud alltid søker oss og alltid er nærværende, og at når vi opplever Gud borte, kan det være verdt å spørre om vi selv gir plass for vår egen gudslengsel i en ofte travel hverdag. Hun oppmuntret til en enkel daglig trospraksis, som å ta tre minutter og sitte ned og «tale lige ud av posen» med Gud og si alt som det er – ikke forvente svar, men øve på tillit til Guds nærvær.

Jeg har hatt med meg teksten dette siste døgnet, og tenkt på hva den kan si inn i vår tid. Jeg har før prekt om Gud som alltid leter etter oss, og om det å ha behov for å gå egne veier, og om å miste flokken sin. I dag har jeg tenkt mest på hvordan teksten for meg også speiler en kristen antropologi, der på samme tid det enkelte individs uendelige verdi og flokkens og fellesskapets betydning, løftes fram. Vi trenger så inderlig begge deler.

Jeg kjenner også på at jeg er del av både en norsk og en dansk flokk. Jeg er halvt dansk, født i Gentofte, har vært mye på ferie her selv om jeg knapt har bodd her, og snakker pent dansk som dronning Margrethe ifølge mine danske venner. Jeg elsker språkets frodighet, elsker at jeg vokste opp med HC Andersen, Benny Andersen, Eddie Skoller og Poul Dissing i stedet for Asbjørnsen og Moe, og har frydet meg over mye dansk teologi. Jeg har København i mitt hjerte, og kjenner disse dagene overraskende sterkt på min doble identitet som dansk og norsk; jeg fornemmer en flik av hva mine tokulturelle venner står i.

Disse dagene i Randers har vært så dyrebare. Jeg ser ikke min far så ofte, og skriver sjelden om ham her på Facebook. Men han var en klippe og en stor inspirasjon for meg gjennom oppveksten, og er fortsatt en jeg kan snakke om alt i livet med, diskutere filosofi, teologi og litteratur, dele natur- og bevegelsesglede, og synge Benny Andersen og Poul Dissing av full hals i bilen på vei hjem fra sommerhuset. Takk far! Og takk både du og Lise Lotte for gjestfrihet og generøsitet, og for at dere er forbilder i å være så levende og sultne på livet i en alder av nesten 90, og samtidig kunne snakke så uanstrengt og konkret om døden.

 

Dagens refleksjoner, 04/07 2025

Jeg har nettopp fått mail fra en av de åtte flinke og engasjerte prostene i Oslo bispedømme. Linda Berntzen Bhuller er prost for Døvekirken i Norge, som ligger under Oslo bispedømme, og hun har nettopp vært på pilegrimsvandring med en gruppe deltakere med kombinert syns- og hørselstap; døvblinde. Hun skriver:

"Mange døvblinde er helt avhengig av tolk/lesedager for å kunne opprettholde daglige gjøremål, og det er få eller ingen tilbud til den gruppen. Jeg ser at vi i Døvekirken også har en del å gå på for å legge til rette for denne gruppen, både i gudstjenester og i felleskapet. Mange døvblinde mister mye av sitt sosiale felleskap når syn og hørsel blir redusert. En av flere gode opplevelser på denne turen var å få kjenne tilhørighet i et trygt og godt felleskap, hvor også troen fikk vokse." Så flott at dere fikk til dette sammen!

Alle som selv har særskilte funksjonsutfordringer eller har det i familien, vet hvor mye det betyr med slike opplevelser. Som avlaster gjennom mange år for barn og ungdom med autisme fikk jeg være tett på noen slike familier gjennom flere år. Jeg fikk innblikk i sorgen, bekymringen og slitenheten både barn/ ungdom og ikke minst foreldre kunne kjenne på. Jeg fikk oppleve takknemligheten, livsgleden, leken og mestringen for eksempel på en sommerleir. Og jeg lærte stadig nytt om meg selv og om det å være menneske.

Vi har nettopp feiret Pridemåned, og feiret mangfold, likeverd og inkludering. Vi trenger mer av det. Mennesker med ulike funksjonsnedsettelser - skeive eller ikke - er en stor og mangfoldig minoritet i vårt samfunn, som stadig opplever diskriminering, stigma, trakassering og utenforskap. Også denne gruppen trenger at fellesskapet står opp for mangfold og likeverd som inkluderer dem. Jeg må stadig spørre meg selv hva som er mine blindsoner når det gjelder dette.

Vi er mange som har hulket, smilt og klappet oss gjennom A-laget og Team Pølsa på TV det siste året. Om du ikke selv lever tett på noen med slike ekstra utfordringer, så husk at det finnes mange som dem. Og de er like forskjellige som alle andre.

I Oslo bispedømme er vi så heldig å ha Døvekirken som en del av oss. Og som tidligere sagt: I mitt møte med Døvekirken har jeg blitt minnet på hvilken spisskompetanse de sitter med som resten av vårt bispedømme trenger å lære enda mer av: En fantastisk kroppsliggjøring og visualisering av gudstjenesten og andre trosuttrykk. En lang erfaring av å være kirke for og med en (usynlig) ofte ekskludert minoritet. Og solid erfaring med å være kirke utenfor kirken, fordi mange av Døvekirkens medlemmer bor svært spredt.

Vi har fortsatt en vei å gå som kirke og folkekirke - på så mange måter.

 

Dagens prekentekst, 29/06 2025

I natt skal jeg forlate Tòrshavn og ta fergen mot Hirtshals, full av mange slags inntrykk. I morges tok jeg båten til Nolsøy, tjue minutter utenfor Tòrshavn, og gikk tur og var på gudstjeneste der. På vei inn på båten sto det skilt med formaning om å passe på at vi ikke hadde rotter med i bagasjen; dette er nemlig en rottefri øy, og rotter vil true det rike dyrelivet – blant annet visstnok verdens største koloni av stormsvaler(?).

Nolsøy har 200 folk, og i følge Evy, Nolsøy-patriot og smykkebutikk-innehaver i Tòrshavn, 200 hyggelige folk, som har det bra sammen og ordner opp med hverandre om det trengs. Igjen fantastisk natur og lys, trolsk tåke og skarp vind, fargerike værbitte hus, og tilsynelatende fornøyde sauer og lundefugler. Jeg skjønner det meste av gudstjenesten fordi jeg kan gamet fra før – men det kjennes ganske eksotisk at alle neier tre ganger og bukker en gang når de reiser seg fra alterringen etter nattverden. Ingen kunne si hvorfor, noen FB-folk som vet? 25 mennesker i kirken midt i sommerferien, av en bygd på 200, er ikke dårlig – færinger er visstnok gode på gudstjeneste. Og frivillighet! På disse 18 øyene feires det visst til sammen 62 gudstjenester hver søndag i folkekirken, omtrent halvparten av dem lekgudstjenester uten prest) ledet av frivillige.

En annen for meg eksotisk skikk på Nolsøy, er knyttet til dåp. Når barnet er døpt, går visstnok fadderne bort til fire «stasjoner», der det står fire skåler, og gir en ofring på en tjuekroning i hver skål; èn skål er til presten, en til klokkeren, en til kirketjeneren og en til organisten. Prest Olav var usikker på opprinnelsen til skikken, men antok at det var på et tidspunkt der ingen av disse fikk lønn for gudstjenesten – i så fall en ganske beskjeden betaling.

Dåp er også tema i dagens prekentekst i Den norske kirke; kanskje en av våre mest kjente bibeltekster? «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

Som menighetsprest hadde jeg gudstjeneste med dåp flere ganger hver måned, og mange spennende dåpssamtaler. Min erfaring er at folk flest har lite språk på egen tro/ eget livssyn og opplever det svært privat, og at de fleste foreldre er skeptiske til religiøs påvirkning og opptatt av at deres barn skal velge fritt hva de skal tro på. Denne kombinasjonen ser ut til å resultere i at man backer helt ut på dette feltet; man lærer barna sine alt det andre man tenker er bra, som å takke, dele, ta tran, gå på tur, bruke ull, si unnskyld – men snakker lite om Gud, tro, livet og døden. Hvor fritt blir valget da? I Oslo i 2025 er sjansen for å bli overeksponert for Gud og tro, nokså mikroskopisk; annet enn den eksotiske, ekstreme, latterlige, og sektpregete troen som gjerne får mye plass i (sosiale) medier. Så jeg utfordrer alltid foreldre: Jeg kommer ikke til å telle hvor ofte dere er i kirken etter at barnet er døpt. Men gi dem kunnskaper, opplevelser, relasjoner i den troen de er døpt til, så barna tar informerte valg knyttet til tro og livssyn når de blir større. For en betydelig del av oss er det jo nettopp troen som gir håp, tilhørighet, livsmening og trygghet, midt i alt som er – så dette er viktig.

Når tenkte du selv sist på dåp? Hvor ofte tenker du på at du er eller ikke er døpt?

Jeg jobbet i mange år som prest i Gamle Oslo. Jeg husker en av dåpssamtalene der. Mammaen og jeg hadde snakket sammen i stua en stund, mens babyen sov – om dåpen søndagen etter. Om tro, kolikk, livets under, det å være aleneforsørger, barnehagesøknad, babysang og søskensjalusi. Da kommer seksåringen stormende inn. Jeg kjente henne fordi hun hadde vært med en stund i barnekoret vårt. «Sunniva, hva har jeg?» Jeg rakk ikke å prøve å finne ut hva hun mente, før hun fortsatte: «Fatima og Khadidja har hijab og ramadan og sånne bønnegreier – hva har jeg?» Jeg nølte et øyeblikk og tenkte på hva som var riktig å svare, ut fra en familie med typisk gjennomsnittlig folkekirkepraksis. «Du er jo døpt, da», begynte jeg. «Ja, det er jeg!» strålte hun og løp ut igjen til venninnene. Jeg tror dåpen fortalte henne noe om hvem hun var, hvor hun kommer fra og hvor hun hørte til, midt i alt mangfoldet. Mange dåpsforeldre bruker nettopp ord som tilhørighet og tradisjon, når de skal si noe om hva dåpen betyr for dem. I dåpen settes vår egen livsfortelling inn i Guds store fortelling med verden. Vi blir del av den verdensvide kirkens fellesskap, som går gjennom tid og rom. Samtidig er det enda mye mer å si om dåpen.

Jeg vet at jeg er døpt. Jeg tenker ikke så ofte på det, men har tenkt mer på det i det siste. Dåpen er en del av min identitet. Jeg vet at min dåp er en pant på Guds kjærlighet, en pakt; noe jeg alltid bærer med meg. Jeg vet at i dåpen fikk jeg Guds frelsende kjærlighet og Den hellige Ånds nærvær. Det var dåpen som var min inngang til den kirke jeg siden har vært i. Dåpsbarn kommer i alle aldre. Noen skriker seg inn i Guds rike, andre sover seg inn, eller kanskje går de selv frem og kneler ved døpefonten. Om du selv har tenkt på å bli døpt, så bare ta kontakt med din lokale menighet – det kan gjøres helt enkelt, men like stort:).

Hva er dåp? Dåpen er en Guds gave og Guds handling med oss.

Dåpen er en kjærlighetserklæring, en redning, et mysterium. Guds frelsende nåde øses over oss uten at vi presterer noe annet enn å ta imot.

Dåpen er et sakrament, et hellig, synlig og sansbart tegn på Guds usynlige nåde.

Dåpen er en fellesskapshandling og en tradisjon som ønsker oss velkommen inn i verden (om vi er spedbarn når vi døpes) og velkommen inn i kirken, og setter vår livsfortelling inn i Guds større fortelling gjennom tid og rom.

Hvorfor døper og døpes vi? Det enkle svaret er: Fordi Jesus sa vi skulle gjøre det, og fordi vi tror på at vi trenger det. Vi trenger både fellesskapet og frelsen som dåpen gir. Gjennom dåpen blir vi del av den verdensvide kirke, og av Den norske kirkes mangfoldige fellesskap. Vår kirke kunne godt vært enda mer mangfoldig, men den rommer likevel et stort spenn blant sine 3,4 millioner ulike medlemmer. For å være folkekirke trenger vi nettopp dette mangfoldet av tros- og livserfaringer. Vår tro og teologi og våre fellesskap blir sunnere og mer levedyktige med et slikt mangfold. Når stadig færre av folkekirkens medlemmer døper sine barn, er det ikke bare en utfordring i forhold til nye generasjoners mulighet for å bli kjent med Gud og med den kristne tro. Det er også en utfordring for folkekirken som folkekirke. Og det er en utfordring for det offentlige rommet for religiøs tro i det norske samfunn, som folkekirken på sitt beste bidrar til å holde åpent og stort.

Jeg sa at vi trenger både fellesskapet og frelsen som dåpen gir. Fra Skaperens side er alle mennesker Guds barn. Alle er vi skapt i Guds bilde, med ulike gaver, talenter og muligheter. Alle er vi også syndere, preget av det onde. Vi trenger redning og frelse, tilgivelse og nåde. Om vi ikke tar det onde på alvor, om vi ikke tror på at det er en kamp mellom godt og ondt i oss og i verden, kan det bli vanskeligere både å leve og å forstå dåpen. Dåpens vann renser oss og drar oss inn i en ny begynnelse. Vi får del i Jesu død og seier over døden! I dåpen blir vi tegnet med korsets tegn. Korsets tegn minner oss både på ondskapen, lidelsen og døden i verden, og på at vi tilhører den korsfestede og oppstandne kjærligheten som er sterkere enn alt det onde i oss og rundt oss. For en gave å kunne tro på det!

I dåpsliturgien vår, som høres hver gang det er dåp i gudstjenesten, står det: «I dåpen tar Gud imot oss og forener oss med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.» Gud sier ja til oss alle, og i dåpen sier vi (eller våre foreldre) ja til Guds ja til oss. Vi lar relasjonen Gud har med oss bli aktivert. Kirkens rom skal være åpent for alle, døpte og udøpte. Men i dåpen velger vi å la oss eller våre barn sette inn i Guds sammenheng.

Dåpen forteller meg hvor jeg hører til. Den forteller meg at troens utgangspunkt er at Guds kjærlighet møter oss, i vannet og Ordet, i brød og vin, uten at vi selv har prestert noe som helst. Små barn blir båret til dåp, de kommer som de er, og presterer ingenting før nåden strykes over hodet på dem med tre små plask. Slik er det egentlig med store dåpsbarn også. Ingen kan gjøre seg fortjent til Guds kjærlighet, og dåpen er ikke svart belte i kristendom eller et diplom for vel utført tro. Dåpen er stor, så stor at den er til å vokse i. Når Jesus sier at den som skal kunne komme inn i himmelen må bli som et lite barn, betyr det ikke at vi skal bli barnslige, eller slutte å stille kritiske spørsmål, eller gå på trendy lederkurs og lære å krabbe igjen. Å bli som barn handler mest om det vi er gode til som barn, hvis ikke vi er blitt krenket: Å undres. Å tro. Å ha tillit. Å hengi oss. Å ta imot.

Dåpen fungerer ikke som et vaksinasjonsprogram; en forebygging som er gjort, og det var det. Vi døpes inn i en relasjon til en levende Gud, som bærer verden og som alltid søker oss med sin nåde og frelse. Så utforsk tro og dåp denne sommeren 2025:).

 

Kallet til kirkelig tjeneste, 28/06 2025

På tur med kjente og flest for meg ukjente biskoper hele uka, har det blitt noen samtaler om hvordan vi havnet her. Forrige uke var jeg på samling med studenter som er på vei til vigsling som prest, diakon, kateket eller kantor, og da snakket vi også om veien til dit vi er i dag. Jeg hadde en økt om kall, og kallet til kirkelig tjeneste. Her er omtrent det jeg sa:

”Kall” er et stort ord. Ikke så veldig trendy. Det lukter av både privilegium og forpliktelse, eksklusivitet og idealisme. Ikke alle er komfortable med dette ordet. Jeg husker at jeg nølte litt når jeg brukte det om min egen vei mot å bli prest. Min opplevelse av å ha lyst til og nysgjerrighet på å lære mer om det jeg trodde på, og etter hvert ønsket om å bli prest og vissheten om at det var bruk for meg, var jo litt mer nedpå enn Saul sin Damaskus-opplevelse i Nytestamentet: Han ble slått til jorden av et lys og Jesu stemme fra himmelen, ble blindet i tre dager og så oppsøkt av Ananias i Damaskus, som helbredet synet hans og ga ham et oppdrag. Ikke rart at man føler seg kalt da.

Men ordet kall brukes heldigvis også om hverdagskallet; det kall alle troende møter, til å følge Jesus og tjene sine medmennesker. Eller om alle de relasjoner og posisjoner mennesker settes i hvor vi kan tjene vår neste med Guds kjærlighet, og hvor Gud virker det gode, også uavhengig av vår tro.

Hva er kall? Er det noe vi får, eller noe som bare er der og som vi tar til oss? Kommer det i form av noe så hverdagslig som interesse og evner i en spesiell retning eller som gullskrift på veggen eller en profeti? Ligger kallet i det vi har lyst til, eller nettopp i det vi kjenner motstand mot? Hvem tjener vi i kallet?

Bibelen bruker ordet kall/kalle ca.70 ganger, når vi ikke regner med ”kall” i betydningen ”gi navn”. Både Det gamle og Det nye testamentet har mange kallelseshistorier. Det kan innebære at Gud kaller enkeltmennesker eller grupper til spesielle oppgaver, gjerne i krisetider: Noah skulle bidra til å redde en rest blant både mennesker og dyr som kunne bli en ny begynnelse. Abraham skulle bli far og Sara mor til en ny Gudsfolk-historie i et nytt land. Moses skulle lede hebreerne ut fra slaveriet i Egypt. Dommerne skulle berge israelittene fra deres fiender. Profetene skulle få dem på rett spor igjen. Levittene skulle tjenestegjøre i forbindelse med kulten. Saul skulle bli hedningenes apostel og Peter skulle være den klippen Jesus ville bygge sin kirke på. Disse folka fikk forskjellige kall til forskjellige tider; noen tok imot det med glede, andre kjempet med det og krevde ekstra bevis på at det var et ekte kall fra Gud de hørte.

Kall kan i Bibelen også handle om det kallet alle har fått til å vende om og følge Jesus. Disiplene ble i sin tid kalt, tolleren Levi, blinde Bartimeus, og mange andre. Vi kan se at noen sier øyeblikkelig og kompromissløst ja og reiser seg og følger Jesus (selv om jeg antar det her er mer liv og flere runder mellom linjene enn det som framkommer i teksten), andre nøler mer, og mange går sin vei. Valget ble for radikalt, for eksempel for den rike unge mannen i Markus 10,17 ff. Hvis vi leser Lukas 9, 57-62 og 14, 25ff ser vi at Jesus tilsynelatende er helt streng og kompromissløs og krever øyeblikkelig og uforbeholdent positivt svar på sitt kall. Samtidig har Bibelen mange sterke ord om en Gud som alltid venter og alltid søker menneskene og fellesskapet med oss, så dette er som så mye annet sammensatt.

Kallet kan også handle om alt det gode vi kalles til, blant annet fellesskap med Jesus (Rom.1,6. 1.Kor.1,9), fred, frihet, og håp. Og kallet ligger i kjærlighetsbudet som Jesus stadig kommer tilbake til: At vi er kalt til å elske Gud av hele hjertet og sjelen og av all kraft og forstand, og elske vår neste som oss selv (Matt.22, 34). Vi er kalt til fellesskap med Gud og med hverandre; av en Gud som har skapt oss i sitt bilde og som har lagt ned i oss våre egne spesielle evner og muligheter, som vi er kalt til å bruke i vår tjeneste for evangeliet og verden. Så enkelt og så svært.

En luthersk kallsetikk vil også si at vi skal se på alt det arbeid og de oppgaver vi står i gjennom vår alminnelige hverdag ute og hjemme; som et kall. Slik Luther utlegger 1.Kor.7, 24: ”.., enhver skal bli på den plass han hadde da han ble kalt, og gjøre det for Gud.”

- For Gud. Er det dèt som bestemmer kallet som kall? At vi gjør det for Gud, uansett hva det er? Når Paulus skriver til Efeserne om å vandre i gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at de skulle gå inn i dem, så peker det litt i samme retning. Slik jeg forstår Luther, ville han nok likevel protestere høylytt og si at det vi gjør i kallet, det gjør vi for vår neste – av Gud. Ellers ville troen infiseres av en fortjenestetankegang som ville forgifte både gjerningene (som ikke lenger ville ha medmennesket i fokus, men medmennesket ville bli et redskap for å tekkes Gud) og forgifte troen (fordi den plutselig ville avhenge av mengden gode gjerninger og sette meg og min tro i fokus, i stedet for Gud).

Den svenske forfatter og retreatleder Magnus Malm vil heller ikke ha noen fortjenestetankegang inn i vårt forhold til Gud. ”Gud trenger oss ikke”, sier Malm litt ubeskyttet, og legger til at Gud ikke er noe halvfabrikat som først blir hel når vi tror på Gud og støtter ham opp. Men i motsetning til Luther vil ikke Malm snakke om å ”gjøre” i forbindelse med kallet i det hele tatt, fordi han opplever at det skaper avstand og slitasje i forhold til Gud.

Luther og Malm bruker nok kallsbegrepet på litt ulike måter. Luther sier at Gud vil to ting med oss: 1. Frelse oss til himmelen, og 2.Betjene nesten gjennom oss. Det første skjer i troen, det andre skjer i kallet. Han sier: ”Tro og kjærlighet er det eneste som betyr noe for et kristenmenneske. Troen tar i mot – kjærligheten gir. Troen bringer et menneske til Gud – kjærligheten bringer ham til medmennesket. Ved troen lar han Gud gjøre godt mot seg – ved kjærligheten gjør han godt mot menneskene.” Litt rar oppdeling, selv om jeg skjønner poenget. Luther understreker den hverdagslige dimensjonen av vårt kall – at den troende i selve sin sivile og yrkesmessige stand har et kall til i tro å forvalte sine verdslige oppgaver på en best mulig måte, i overensstemmelse med de ti bud. Det enkelte menneske har i denne forståelsen ofte flere forskjellige kall, som samles i at jeg er kalt, med hele mitt liv, mine relasjoner og mitt arbeid, til å tjene Gud og nesten. Nestekjærlighet er selve kallet.

Malm polemiserer derimot mot forståelsen av kallet som noe jeg gjør. Han sier at kallet er blitt den kristne måten å bli noe på, gjøre en innsats her i verden. -Hvem er jeg hvis jeg ikke kan gjøre jobben for Gud? Han peker på hvordan vår forståelse av kallet til oss, særlig som kirkelig ansatte, gjør at vi ikke kommer til Gud som et ”jeg” til et ”du”, men som en ansatt til en arbeidsgiver. Han mener Luther ikke er så mye til hjelp her, selv om Luther oppvurderer de verdslige gjerninger og dermed reduserer farene rundt en slags åndelig snobbisme i kallstanken - fordi kallet likevel beskrives mer i form av nestekjærlige gjerninger enn av relasjon?

Jeg tror at jeg og vi har et kall slik Luther bruker det i en allment begrunnet kallsetikk, hvor alle mennesker i sitt kall er del av Guds vedvarende og elskende nyskapelse av verden. Når vi blir døpt sier vi så selv eller noen som bærer oss ja til Guds kall og Guds ja til oss. Vi kalles til samfunn med Jesus Kristus, slik Malm understreker så sterkt. Og dessuten har heldigvis stadig nye mennesker et kall til å arbeide i kirken. Kallet til å bli prest kom for min del for alvor etter at jeg hadde begynt å studere kristendom, og særlig etter at jeg hadde vært ute i prestevikar-tjeneste på Nord-Møre en sommer tidlig i studiet. Kallet kom rett og slett som en sterk opplevelse av å være et sted Gud hadde bruk for meg og ville ha meg, og der jeg kunne bruke det beste av mine evner og ressurser. Jeg har hatt mange forbilder og mange mentorer underveis. Og jeg har alltid elsket å være prest; synes det har vært verdens aller fineste jobb.

Jeg tror selvfølgelig at Gud kunne ha brukt meg andre steder også. Jeg tror på at hvis vi ber Gud sette oss der vi skal være, ber Den hellige ånd veilede oss, og sparrer med kloke folk som vil oss vel underveis, så lander vi før eller senere i vårt kall.

Noen mennesker erfarer at det de har mest motstand mot, er det de faktisk er kalt til; det ser vi jo også på noen av Bibelens historier (Moses og Jona for eksempel). Men for mange av oss handler kallet om å komme inn noen sammenhenger hvor vi har lyst til å være og gjøre en innsats for fellesskapet; hvor våre evner og interesser passer og vi får brukt våre talenter og ressurser til glede for oss selv og andre.

Ps: Kjente på kallet da jeg så dette bildet på Færøyenes nasjonalgalleri i dag, men husker ikke kunstner og tittel - noen som vet?

 

Dagens refleksjoner, 28/06 2025

God lørdag, midt i alt som er. Jeg er fortsatt i Tòrshavn, Færøyenes hovedstad med 40% av landets befolkning; omtrent 22000 innbyggere. Siden 1948 har øygruppen vært en selvstyrt del av kongeriket Danmark, og er en stor fiskerinasjon. I går var vi biskoper på guidet tur i den gamle delen av byen, blant annet i Regjeringskvartalet og Finansdepartementet – også det kledd i irrgrønt gress.

Jeg får jo ikke vært med i Pride-paraden i Oslo i dag, men både naturen og jeg sender en regnbue herfra, og ønsker lykke til!

Siden hatefull retorikk mot Pride i sosiale medier dessverre ofte kommer fra religiøse aktører og miljøer, vil jeg gjøre oppmerksom på sjekklisten for konstruktiv diskusjon om LHBT+ og religion, som Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL) har laget. I STL er de aller fleste tros- og livssynssamfunn i Norge representert, og listen er bra for oss alle. Også for de av oss som gjerne feirer Pride, men som kanskje utfordres av mangfoldet på andre måter og overser eller ekskluderer andre utsatte minoriteter.

1.Vi trenger ikke være enige om alt, vi lever i et uenighetsfellesskap. Men måten vi snakker om hverandre på er av betydning for hvordan vi behandler og ser hverandre.

2. Tør å være nysgjerrig – det er nyttig og berikende. Forsøk å lytte til den andres ståsted og virkelighets forståelse. Det kan du trygt gjøre uten at det går på bekostning av ditt eget.

3. Diskuter med samme vennlighet som med andre mennesker du er uenig – eller enig – med. Dine meninger om religion, kjønn eller seksualitet, er ikke et fripass for å hetse.

4. Samtaler preget av god vilje og åpenhet skaper trygge rom. Dersom den du snakker med føler seg trygg betyr det ikke at du er enig, kun at du er en god samtalepartner.

5. Forsøk å legge bort fordommer og antagelser. Alle mennesker er ulike. Ikke anta at du vet hvem den andre er, basert på om de er religiøse eller skeive.

6. Enkeltmennesker er ikke ansvarlig for grupper, tradisjoner eller andres «synder». Enten det er en religiøs tradisjon eller en LHBT+organisasjon er det lite konstruktivt å kreve at individer må stå til ansvar for andres ord og handlinger.

7. Hvordan man snakker til og om hverandre former samfunnet vi lever i. Å ha forskjellige meninger og verdensbilder trenger ikke gå på bekostning av fellesskap og respekt.

8. Unngå SoMe. Diskusjoner og debatter i sosiale medier er ofte harde. Når man møtes ansikt til ansikt er det rom for nyanser og forståelse – bruk det!

9. Ytringsfrihet trues ikke av å vise ytringsansvar. Alle må kunne få si sin mening, men pass på at språket ikke rammer ditt medmenneske.

10. Trygghet for alle er et felles ansvar. Si ifra når mennesker omtales hatefullt. Foreslå heller mer konstruktive måter å uttrykke uenighet på.

 

Tur til Færøyene, 24/06 2025

Denne våren gjør jeg en del ting for første gang, og nå er jeg på nordisk bispekonferanse i Tòrshavn på Færøyene. I fjor sommer stoppet fergen her på vei til og fra Island, men da var vi ikke i land – nå har vi flere dager. Biskopene i Norge, Sverige, Danmark og Færøyene, Island og Finland er samlet for å samtale om aktuell situasjon, utfordringer og muligheter for de nordiske folkekirkene i en usikker tid, diskutere teologi og snakke om biskopens rolle – blant annet. I går besøkte vi vakre 900 år gamle kirken på Kirkjubøur, og jeg skjønte omtrent alt vi sang av salmer; virket som en morsom blanding av dansk og norsk vestlandsdialekt og gammelnorsk? Fra Hafnia hotell der vi bor har vi strålende utsikt over Tòrshavn fra møtelokalet, og det er så ufattelig grønt og frodig både i og utenfor byen. Her er Færøyene oppsummert av taxisjåføren i går:

Det er visstnok sant at Google maps ikke gadd å komme hit for å filme, så da tok lokale folk saken i egne hender og satte kamera på en del av sauene som gikk ute og gresset. Her er dobbelt så mange sauer som innbyggere på to bein. Arbeidsledigheten og kriminaliteten finnes omtrent ikke. På en god og vanlig dag med vind og regn, er dette øysamfunnet 90% selvforsynt med fornybar energi. 75% er medlem av folkekirken. Teemu er biskop i Helsinki, og vi hovedstadsbiskoper får holde litt sammen av og til:).

 

Dagens prekentekst, 22/06 2025

Dagens prekentekst var fra møtet mellom Jesus og Nikodemus. Jeg prekte ikke i dag, men brukte deler av teksten da jeg torsdag prekte på Veien til Vigsling 2:

”Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: ”Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør, uten at Gud er med ham.” Jesus svarte: ”Sannelig, sannelig jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.” ”Hvordan kan en som er gammel, bli født?” sa Nikodemus, ”han kan da ikke komme inn i sin mors liv igjen og bli født?” Jesus svarte: ”Sannelig, sannelig jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er Ånd. Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny. Vinden blåser dit den vil, du hører den suser men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden.”

Det er et godt råd at man ikke skal prøve å diskutere vanskelige ting med sine nærmeste etter midnatt og før 12 på formiddagen. Samtidig er vi mange som har erfart at de beste og mest fortrolige samtalene finner sted nettopp i mørke nattetimer, når roen har senket seg og tiden ikke er viktig.

Nikodemus gikk til Jesus om natten. Sikkert fordi han ville ha Jesus for seg selv. Kanskje fordi han ikke ville bli sett sammen med ham. Jeg blir litt nysgjerrig på hvem som har fortalt Johannes om denne samtalen så han kunne la oss få del i den. Jesus selv kanskje?

Nikodemus er ingen bibelsk superkjendis. Men mange menigheter har valgt å gi en av sine møteplasser navn etter ham; jeg vokste for eksempel opp med Nikodemus kro på leir. Navnet skulle signalisere at her er det rom for gode og fortrolige samtaler om troen og livet. Det trenger vi også om vi er kirkelige ansatte og eller på veien mot vigsling. Hvor og med hvem snakker du mest og best om troen eller livssynet ditt?

Vi hører om Nikodemus to ganger senere i evangeliet – den ene gangen er når han forsiktig forsvarer Jesus i det høye råd, den andre når han, sammen med Josef fra Arimatea, salver og svøper Jesu legeme etter han er død. Vi skjønner at han er opptatt av Jesus og har respekt for ham. Vi vet ikke om han noen gang regnet seg som en kristen eller om han ble døpt. Men han var søkende og nysgjerrig nok til å oppsøke Jesus ut på natten for å samtale under fire øyne.

Min erfaring er at nordmenn flest i svært liten grad har språk for og snakker om sin egen tro / sitt eget livssyn. Det synes jeg er synd! For om vi ikke finner ut av og snakker fram vår tro og vårt eget eksistensielle ståsted, da tror jeg vi blir dårligere rustet til å møte livet. I løpet av de siste sju årene har jeg selv holdt på å dø, og jeg har mistet mannen min. Jeg har kjent hvor utrolig viktig det har vært at jeg nettopp har hatt en slik eksistensiell beredskap; at jeg har visst hva jeg tror på, hvem som bærer meg og hva som driver meg; jeg har visst hvor jeg kan finne kraft, kjærlighet og håp. Så folkens: Vær nysgjerrig og ta en fortrolig prat med Jesus om natten – bønn kalles det også:).  Ta en Nikodemus, og hjelp de du møter gjennom ditt arbeid i kirken til å gjøre det samme: Legg til rette for å «Åpne rom for tro», slik vi er forpliktet på ut fra kirkens nasjonale visjon og strategi – med utgangspunkt i forkynnelsen, undervisningen, musikken, møtestedene.

Det var mørk natt; kanskje på taket av huset. De snakket sikkert lavt, for ikke å vekke noen andre. Nikodemus åpner med å uttrykke en klar anerkjennelse av Jesus: ”Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør, uten at Gud er med ham.” Jeg synes egentlig at Jesus svarer litt sånn ”god dag mann, økseskaft” når han begynner å snakke om at ingen kan se Guds rike uten at de blir født på ny. Kanskje bekrefter bare Jesus Nikodemus’ inntrykk av at dette er skikkelig guddommelige saker, samtidig som han sier at dèt dette egentlig handler om, kan man bare oppdage når man ser det fra et innenfra-perspektiv.

Det er mange ting det er sånn med. Jeg har bodd i en baseball-gal familie noen måneder, og må si at baseball er utrolig kjedelig før man skjønner reglene og blir opptatt av og kjent med de enkelte spillerne, og erfarer kamper med gode lag og kokende stemning.

Tro er en større greie enn baseball – selv om baseball blir religion for noen. Men også her gjelder det å satse litt. Det er vanskelig å oppdage hva troen og Gudsriket virkelig handler om, uten å gi det en sjanse. ”Du tror det ikke før du ser det”, kan det hete i salgsannonser. Her må vi heller si: ”Du ser det ikke før du tror det.” ”Troens øye ser det, han gir liv og fred,” synger vi i en av våre mest brukte påskesalmer. ”Troens øye – da ser man vel bare det man vil se,” vil nok mine ikke-religiøse venner si. Men sånn er det til en viss grad alltid. Vi ser det vi forventer å se, det som bekrefter våre erfaringer, fordommer, overbevisninger. Som en av mine kloke lærere sa: ”90 % av det vi ser ligger bak, ikke foran øynene.” Det gjelder både religiøse og ikke-religiøse. Som vigslete medarbeidere i kirken må vi vennlig utfordre det jeg vil kalle «undertroen»: Når virkeligheten reduseres til det vi kan bevise vitenskapelig, blir virkeligheten både trangere, bleikere, fattigere og på en måte usann.

Innenfra-perspektivet på troen og Guds rike innebærer at noe er så radikalt annerledes enn det meste annet, at det ser helt forskjellig ut innenfra og utenfra. Det må erfares. Å forklare tro, forklare Guds rike, blir litt det samme som å forklare fødsler eller forelskelse til en som ikke har erfart det: ordene kommer ofte til kort. Så ta en Nikodemus, utforsk tro og teologi gjennom egen og andres forkynnelse og undervisning, musikk, salmer og praktisk nestekjærlighet. Ta en fortrolig samtale med Jesus og kloke medvandrere – og hjelp andre til det samme:).

Hva er så Guds rike, som Jesus svarer Nikodemus med? ”Guds rike” var et viktig ord i Jesu egen forkynnelse. Han sa at Guds rike var kommet nær gjennom ham som person, og at det samtidig strakte seg ut over våre begreper av tid og rom. I Jesu liv kom Guds rike til uttrykk ved at han hadde en kjærlighet og raushet i seg som gjorde det lett å puste i hans nærhet. Han reiste mennesker opp og frigjorde dem. Han delte bord med de utstøtte og helbredet folk uavhengig av sosial og religiøs tilhørighet. Han utfordret den som mente å ha sitt på det tørre, og som ville frelse seg selv gjennom egeninnsatsen og strenge regler. Jesus viste og fortalte at Gudsriket er helt annerledes enn alle andre riker. Et slags bakvendt land. Hvor alt går an. Det vil si – et sted, et fellesskap hvor de som hersker og har makt, skal være de andres tjener. Hvor det ikke er forskjell på folk. Hvor det som ofte gir status i verden, ikke er viktig. Hvor vi trenger frelse, men ikke kan gjøre oss fortjent til den – bare ta imot den.

Min erfaring med tre fødsler, tilsier at fødselsprat i stor grad er kvinneprat. Når Jesus bruker fødselsbildet i en nattlig manneprat, er det kanskje nettopp fordi han vil understreke hvor radikalt nytt og annerledes det er, det han kommer med?

Nikodemus spør veldig praktisk tilbake: Hvordan kan dette skje; dette med å bli født på ny? Jesus svarer at det handler ikke om en ny biologisk fødsel, men å bli født på ny av vann og Ånd – i dåpen. I dåpen sier vi – eller de som bærer oss fram - ja til Guds gode nærvær med oss og i oss. Vi sier ja til å ta imot Den hellige Ånds gaver. Vi sier ja til å dø og oppstå med Kristus; og følge ham. Vi sier ja til å være en del av Guds seier over ondskapen og døden, sånn det en gang skal bli på en ny himmeljord. Og inn i konteksten her, av «Veien til Vigsling», kan vi si at gjennom dåpen blir vi første kalt og sendt.

Ja, vi får Helligånden i dåpen. Men dåpen er ikke et vaksinasjonsprogram eller et diplom for vel utført tro. Dåpen er til å vokse i. Fordi vi døpes inn i en relasjon til en levende og treenig Gud, som virker i oss alle og over alt hele tiden. Religion og relasjon har samme rot – ordet re-ligare betyr å binde sammen igjen, skape sammenheng. Gud vil henge sammen med alle mennesker, derfor må vi stadig velge hva dåpen og Ånden skal ha å si i livet vårt, og inspirere andre til det samme. Da kan det være en god ting å gjøre som Nikodemus, ikke minst på veien til vigsling: være nysgjerrig, utforske tro og teologi og ta en skikkelig prat med Jesus om natten.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet.

 

Ordinasjonstale, 22/06 2025

For tretti år siden ble jeg vigslet til prest i Oslo Domkirke. Det var den største dagen i livet mitt til da, og jeg visste at dette vil jeg gjøre resten av livet. I dag fikk jeg selv vigsle Thekla Berge, Thale Bergsholm Nesse, Andreas Næsheim Reknes, Ingvild Prestbø og Marianne Storberg til prester i Den norske kirke. Det ble en storslått gudstjeneste, med nydelig innsats fra kandidatene, flott musikk og sterk preken fra Marianne Storberg; fint forberedt og ledet av domprost Pål Kristian Balstad. Her er ordinasjonstalen til dem:

Kjære Tekla, Thale, Marianne, Andreas og Ingvild!

Gratulerer med denne store dagen! Dere har fullført et krevende studium og blitt kjent med prestetjenesten gjennom praksis på ulike steder, og noen av dere er allerede i gang. Velkommen inn i verdens fineste jobb, selv om det selvfølgelig vil komme både gode og krevende dager, i liv og tjeneste. Jeg føler meg trygg på at dere er godt rustet – menighetene er heldige som får dere.

Med deres ordinasjon lover dere 1)å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, 2)gi nattverdens brød og vin til alle som vil motta det, 3)møte mennesker i den største glede og dypeste sorg og alt imellom i sjelesorgens rom (både på kontoret, hjemme hos folk og på gata). Og midt i alt, 4)lage rom i arbeidsdagen for selv å søke Gud og «fordype dere i den kristne tros sannheter».

Det kan høres litt overveldende ut. Men dere skal ikke klare dette alene! For det første: I dag formaner jeg dere som deres biskop å gjøre alt dette «med troskap OG ved den nåde Gud har gitt dere», slik liturgien uttrykker det. Guds nåde, denne grenseløse og frelsende kjærligheten Gud møter oss og alle med, gir oss et stort rom å leve og være prester i. Vi bærer mye som prester, men rollen bærer også oss. Jesus ga sine første disipler løftet: «Se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.» Jesus vil være med dere, alle dager og alle slags dager, og møter dere hver dag med sin tilgivende og livgivende nåde.

Som prester er vi kalt til å være «hyrde og forbilde for flokken», hørte vi fra 1.Peter. Det innebærer IKKE å leve perfekte liv, men å forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden - og samtidig søke tilgivelse og hvile i nåden med alt vi ikke får til. Da må vi både tåle at vi – som alle andre - trenger nåden, og tro at vi er verdt den.

Dere skal altså ikke klare dette alene! Det handler også om at dere er del av ulike fellesskap sammen med andre ansatte, frivillige og folkevalgte, og for så vidt alle som bor i soknet. Jeg håper og tror at de tar godt imot dere, og støtter, oppmuntrer og utfordrer i akkurat passe doser. Kjære Sofienberg og Paulus menighet, Bygdøy og Frogner, Tanum, Heggedal, - og Tromsø domprosti – ta vel imot deres flotte nye prester!

I våre menigheter i Den norske kirke finnes mange bra folk, som vil mye. I våre lokalsamfunn, og for den saks skyld blant alle oss ansatte og frivillige i kirken, er det nok også mange, både ungdommer og voksne, som kan kjenne på prestasjonspress og mye vellykkethet rundt seg. Husk å minne folk og dere selv på hvordan vi ofte sammenlikner vår egen innside med andres utside – den de velger å vise. Minn dem dere skal tjene på at de er sett og elsket av Gud, akkurat som de er, bak alle fasader vi gjerne setter opp. Og minn dem på at det er en dyp og stor mening med våre liv: at vi er kalt til å elske vår neste, dele tro, og stå opp for rettferdighet, fred og menneskeverd for alle, der vi er.

I samtalene med biskopen har dere fortalt om viktige valg og hendelser i deres livs- og trosfortellinger, som har gjort mye med dere. Gjennom studium, praksis, refleksjon, arbeid og levd liv, har dere allerede gjort dere mange erfaringer og fått en solid plattform for den tjenesten dere nå skal ut i.

Vi lever i urolige tider. Noen av oss vil si at det har nok menneskene alltid gjort, men mange kjenner ekstra på det nå. Flere søker mening, trygghet, forankring, håp og fellesskap – midt i alt som er. Midt i en fantastisk og forferdelig verden. Midt i det som er godt og vondt i egne liv - og godt og ondt i oss selv. Her kan vi som kirke være et viktig fellesskap og dere som prester være en viktig stemme.

Gud og Kirken har kalt dere og sender dere. Så kjære søstre og bror i Kristus, gå frimodig inn i deres tjeneste, og la presterollen og fellesskapet bære dere like mye som dere bærer det. Husk løftet om at Jesus er med dere alle dager og alle slags dager, inntil verdens ende.

La korset minne dere på tre bærende ting for liv og tjeneste: 1.En korsfestet Gud – vi er aldri alene, heller ikke i mørket. 2.En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede blant oss, men se Kristus i dem. 3.Et tomt kors – Guds kjærlighet, i den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, er sterkere enn alt som truer og ødelegger. Vær vitner om dette!

 

“Helt ærlig - om bønn”, 21/06 2025

Litt trøtt etter kort leirnatt, men blid:)

I dag har jeg talt om bønn på Konf-Action i Bø, for 1100 konfirmanter og deres ledere. Konfirmantarbeidet er noe av det viktigste som skjer i kirken vår, og jeg er dypt takknemlig overfor KRIK, KFUK-KFUM, Hekta, og andre organisasjoner som samarbeider med oss om det. Lykke til, årets konfirmanter!

Jeg ble utfordret på å tale «Helt ærlig – om bønn». Her er manus:

Dagens tekst er rå og er hentet fra starten av Lukas 18:

«Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.  3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’  4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske,  5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’» 6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?  8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

For en dame! Enker var blant de mest sårbare og utsatte i datidens samfunn, både økonomisk og sosialt. Likevel gønner hun på og bruker utestemme. Jeg kjenner noen sånne folk. Folk som står på både for seg selv og andre; som holder ut i kampen mot urett, som ikke gir seg på tørre møkka, som sloss og som ber, og bruker utestemme i forhold til Gud og mennesker når det trengs.

De siste årene har vært ganske heftige i vår familie. Først holdt jeg på å dø i en sykkelulykke, og så fikk mannen min kreft og døde for fire år siden. Det har gjort vondt, og gjør det fortsatt. Det fineste blir også det vondeste, fordi jeg så gjerne skulle delt det med han jeg har mistet. Samtidig er livet mye godt. Når hverdagen er krevende ber jeg ekstra mye, og de siste årene har jeg snakket med Gud nesten hele tiden. Jeg hører ikke Gud svare, men jeg kjenner stadig på et mektig nærvær av det jeg tror er Gud. En Gud som jeg tror at på samme tid favner et evig ekspanderende univers, OG er meg (sitat min muslimske venninne Bushra og vel egentlig sitat Koranen) nærmere enn min egen halspulsåre. Jeg kan kjenne en kraft og en fred, som ikke kommer fra meg selv, midt i alt som er. Jeg sier «kjære Gud,» og så er jeg påkoblet den kjærligheten som strømmer gjennom meg og verden og galaksen og universet.

I dag er jeg blitt utfordret på å snakke HELT ÆRLIG om bønn. Bønn er samtale og fellesskap med Gud; hvor som helst og når som helst, og tema kan være hva som helst. Vi kan be når vi er alene, eller sammen med noen. Når vi sitter, ligger, kneler, danser eller løper. Vi kan be høyt eller inni oss, eller helt uten ord, bare pust. Vi klager, takker, bekjenner vår synd, ber for andre mennesker, eller bare stopper opp overfor skjønnheten i verden, eller alt som er for vondt. Noen uker før Lars Kristian døde, gikk jeg hjemover fra sykehuset; skikkelig lei meg og sint. Da sparket foten min borti noe på gata. Det var et perlearmbånd, der bokstavperler formet ordene «fuck cancer.» Jeg tror Gud skjønte at jeg trengte å banne akkurat da, selv om jeg ikke pleier å gjøre det - og armbåndet ble en bønn.

Bønn er en av de vanligste menneskelige aktiviteter som finnes. Ifølge forfatter Philip Yancey (i en bok som riktignok er noen år gammel) er det flere amerikanere som ber i løpet av en tilfeldig dag, enn det er amerikanere som går på jobb, har sex eller kjører bil. Kanskje er det andre tall for Norge, men overraskende mange mennesker ber til Gud, om alle slags ting; knepper henda når livet blir for stort, eller for lite.

Hva kan vi snakke med Gud om? Alt. For noen år siden var jeg tilbake på Østmarkkapellet i Østmarka sammen med konfirmantene mine. Jeg hadde selv vært der som konfirmant førti år tidligere. Ut på natta lå jeg i en av de samme køyesengene og så opp i sengebunnen på køya over, der det sto skriblet inn på planken: Gud ser alt, men Gud sladrer ikke.” Vi kan snakke med Gud om alt, og Gud sladrer ikke.

Vi kan be til Gud om alt, både store og små ting: Krig, klima, kaos, gale ledere, men også en mistet nøkkel, en kjip krangel, et kjolevalg, en nydelig solnedgang, en bra fest. Da disiplene ba Jesus lære dem å be, fikk de et krasjkurs i bønn med Fadervår; en ganske kort bønn til vår himmelske far, med STORE tema: om at Guds rike skal komme til jorda, om mat, om tilgivelse og om vern mot det onde.

Samtidig er bønn ikke bare enkelt. Når vi ber høyt sammen, har den som setter ord på bønn et stort ansvar. Bønn kommuniserer tro og teologi på godt og på vondt. Hvilke tanker om Gud, liv, tro, helbredelse, lidelse og død kommer fram i bønnen? Og hvis vi ber for «de som» er syke, ensomme og redde - signaliserer vi da at «de» alltid er noen andre enn de som er samlet her? At problemene bare finnes et annet sted? Bønn kan både åpne og lukke dører for de som er del av den eller lytter til den; bønn kan fungere som sjelesorg i det offentlige rom, eller motsatt; legge stein til byrden for den som bærer tungt fra før.

Og hva med erfaringene av at vi ikke får hjelp når vi ber om det? Bibelen har mange løfter knyttet til bønn. “Be så skal du få.” “Alt dere ber om i mitt navn, skal dere få.” Men vi er mange som har erfart at så enkelt er det ikke. Det kan være enkelt å be, men vi får slett ikke alltid de svarene vi ønsker oss; kanskje opplever vi ikke at vi får svar i det hele tatt. På slutten av teksten om enken, sier Jesus: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

-Men stemmer det; at Gud sørger for at alle får hjelp og får sin rett? Hva med alle de som ber for at en elskede skulle bli frisk, at et barn skulle slutte med dop, at smertene skulle bli mindre, at kjæresten ikke skulle være utro, at mobbingen eller krigen skulle ta slutt - og så skjedde det ikke?

Da jeg var barn og ble mobbet på skolen, var jeg i perioder livredd hver dag. Jeg ba Gud om å passe på meg, men opplevde vel egentlig ikke der og da at Gud gjorde det. Da søsteren min døde etter fire tøffe år med spiseforstyrrelser, var hun 15 og jeg 16. Vi hadde bedt så mye om at hun skulle bli frisk, men hun døde likevel. Gjennom åtte år med alvorlig syke barn, var jeg ofte redd for å miste dem. Det gikk bra, men det tok uendelig lang tid. Sommeren 2021 mistet jeg altså min elskede mann Lars Kristian, og våre tre barn, litt eldre enn dere, mistet pappaen sin. Og mennesker nær meg og andre steder i verden har enda mye vondere historier. Hvordan kan vi tro på og be til Gud, når det finnes så mye vondt i verden?

Det finnes ingen lettvinte svar her. Om du klarer å tro på at Gud har en mening med alt som skjer, selv om du ikke ser den meningen her og nå, skal jeg ikke ta fra deg den troen; den har bibelsk belegg og kan gi styrke til å holde ut. Men en sånn tro funker bare om du eier den selv; ikke om andre pusher deg til å tenke sånn. Jeg tror det er en kamp mellom godt og ondt, og at her og nå, i denne verden, skjer det derfor mye som er mot Guds vilje. Da er det ikke en Guds mening med alt som skjer.

Da søsteren min Gunvor døde, hadde vi et salmevers av Svein Ellingsen med i dødsannonsen i avisen. Det verset er en bønn, som er sånn: «Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: «Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet; i nærkamp med det ondes makt i verden.»

Dette er min bønn hele tiden. Jeg ber om at jeg selv og andre skal bevare troen på en Gud som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden. Og jeg ber om at vi må klare å se det gode som hele tiden også skjer, og holde fast på et trassig himmelhåp om at én gang, utenfor vår tid, så skal alt bli rettferdig og godt. Jeg fortsetter å be, for ikke å miste motet, sånn som Jesus oppfordrer til i dagens tekst.

Jeg snakker med Gud om alt. Gud vet nok alt uansett, men jeg tror det gjør noe med relasjonen vår og med meg når jeg deler. Jeg hører ikke at Gud svarer, men jeg kjenner jevnlig på et mektig nærvær jeg ikke kan sette ord på; en uventet kraft eller fred midt i alt som er krevende. Eller jeg opplever å få nytt håp, se nye mulige veier, eller meg selv, andre, og verden med et nytt blikk. De av mine som ikke deler min gudstro, vil forklare dette på andre måter, men for meg handler det om bønn, og det å koble meg på Guds nærvær i verden og i mitt liv. Tune meg inn på nåden, og forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden.

Bønnen holder meg fast i det helt nære og det helt svære på en gang: Det helt nære her og nå, hvor jeg har muligheter hver eneste dag til både å finne håp og gjøre en forskjell, og det helt svære, som handler om at min og vår lille livsfortelling er rammet inn av en mye større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der døden aldri, aldri har det siste ordet.

Her og nå har jeg erfart; ikke at det er en mening MED alt som skjer, men at Gud kan skape mening I alt som skjer; midt i alt som er. Den dagen dødsannonsen til Gunvor sto i avisen, ringte telefonen hjemme hos oss, og jeg tok den. Det var en ukjent mann. Han fortalte at kona hans hadde dødd samme dag som Gunvor. Hun hadde hatt en barnetro, han hadde aldri vært religiøs. –«Men,» sa han, «da jeg leste annonsen deres, fikk også jeg en bønn å be. Takk.» Han kom i begravelsen til Gunvor med en blomst, og dagen etter dro jeg bort i begravelsen til kona hans, med en bok der salmeverset til Svein sto. Det var fint, midt i det vonde. Jeg har erfart det, i eget liv og i andres: At når vi tar kriser, sorger, tap og ubesvarte hvorfor med til Gud i bønn, så kan vi erfare at Gud er der med oss og gir håp og tro og bærer gjennom; på et eller annet vis. Og Gud tåler at vi øser ut, uten filter, helt ærlig. “Skæld ud på Gud!”, sier den danske sykehuspresten Preben Kok. Gjennom egen og andres alvorlige sykdom, har han erfart en Gud som ikke fikser på eller løser alt, ikke en Gud som skjermer oss for ondskapen, meningsløsheten, tomheten, men en Gud som ikke går sin vei. En Gud som er der; er her med oss, akkurat nå; midt i alt som er.

Alltid be, ikke mistet motet. Da trenger vi et fellesskap som deler smerten med oss og hjelper oss å snakke sant om liv og tro og nære håpet; ikke lettvinte forklaringer. Salmenes bok, som gjerne kalles Bibelens egen bønnebok, er full av klage og anklage rettet mot Gud, kombinert med håp, takk og lovprisning – Gud tåler alt.

I dag har det handlet om bønn - så la oss be!

Gud, takk for at du er her, nå, og at du fyller hele verden med din kjærlighet. Takk for at du alltid er nær oss, at vi aldri er alene, og at vi kan snakke med deg når som helst og hvor som helst om hva som helst. Gud, gi fred, gi liv, gi rettferdighet. Vis oss din vei, og gi oss vilje og evne til å gå den. Fyll oss med din Ånd, hjelp oss å alltid be og aldri miste motet. Amen.

 

Preken semesteravslutning MF, 13/06 2025

Velsignet fredag. Midt i alt som er.

Onsdag var jeg tilstede på markeringen av rektorskifte på MF vitenskapelig høyskole, da Vidar L. Haanes ble takket av etter tjue år og Sturla Stålsett ønsket velkommen som ny rektor. Takk, Vidar, for god, tydelig ledelse gjennom så mange år, der du har evnet å lede slik at MF har tatt med seg det beste fra sin arv og sine røtter, og samtidig endret seg på gode måter. Og tenk at på din vakt har MF gått fra å ha 0 til 50% kvinnelige professorer i staben - gratulerer!! Sturla, du kommer til å bety like mye for MF og sette like gode spor som du allerede har gjort så mange viktige steder i vårt samfunn - takk for at du tok på deg jobben, og lykke til!

I dag skal jeg selv få være med på og preke på avslutningsgudstjenesten for profesjons- og masterstudenter som nå er ferdige og skal ut - gleder meg!

PREKEN SEMESTERAVSLUTNING MF 2025

«Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødenes ledere hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21 Igjen sa [Jesus] til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22 Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.»

Kjære alle sammen. Dette er en dag for avslutning, avskjed, oppbrudd, ny begynnelse, på ulike måter. Noen gleder seg mest, over fullført studium for seg selv eller en av sine nære, eller studenter som man som lærer har fulgt gjennom opp-og-ned- oppturer. Noen gruer seg til avskjed med mennesker og miljøer som har betydd mye for liv og tro de siste årene. Noen kjenner mest på spenning i møte med ukjent framtid ute i jobb eller i videre utdannelse.

I dagens evangelietekst kommer vi rett inn der disiplene er samlet bak stengte dører på kvelden den første kristne påskedagen. Det må ha vært en merkelig kveld! Vi leser at disiplene fryktet de religiøse lederne, ikke noe rart; kan hende var de også forvirret, sørgende, håpefulle på grunn av ryktene om Den oppstandne, dødsslitne - og litt til. Så står plutselig Jesus midt iblant dem, og sier «Fred være med dere». Han sender dem ut. Og han ånder på dem: «Ta imot Den hellige ånd». Fred, utsendelse og Helligånden med på veien.

Fred. Utsendelse. Helligånden med på veien. Vi har nettopp feiret pinse sist helg, og dette er en av tekstene for 1.pinsedag. Etter Jesu himmelfart returnerte disiplene til basen i Jerusalem, for å vente på Ånden og kraften Jesus hadde lovet dem. De hadde fått et hårete oppdrag: Å gå ut og dele budskapet om Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, med hele verden. Jeg innbiller meg at de skalv litt i kjortlene, der de satt den første pinsedagen. Men der og da fikk de altså ifølge teksten Helligånden over seg, synlig og hørbart, i form av stormlyd og ildtunger. Og hva skjedde? De fikk frimodighet til å løpe ut og dele tro med andre, og evne til å gjøre seg forstått og skape fellesskap på tvers av mange slags grenser. Evangeliet forteller at 3000 ble lagt til menigheten den dagen – derfor kalles pinsen også kirkens bursdag. Frimodighet til å dele tro og fellesskap på tvers av ulike grenser. Dét trengs mer enn noensinne.

Dere som nå er ferdige her på MF, kommer til å skape rom for å dele tro og fellesskap på tvers av grenser, på ulike måter, der dere er; enten det er i kirke, skole, organisasjons-sammenheng, eller et helt annet sted: gjennom forkynnelse, undervisning, sjelesorg, diakonalt nærvær, eller på enda andre måter. Og Den oppstandne Kristus vil gi dere fred, utsendelse, - og Helligånden med på veien.

«Fred gir jeg dere.» Jesu fred avhenger ikke av at livet er helt på stell, at ingenting er sårt, vanskelig eller ubehagelig. Min erfaring er at Jesu fred kan finnes, midt i alt som er. Jesu fred finnes i troen på at Guds kjærlighet gjennom Jesu liv, død og oppstandelsen til syvende og sist er sterkere enn ondskap og død og alt som truer og overvelder. Selv om det kan virke umulig her og nå. Jesu fred finnes i en tillit til at vi alltid er elsket som de vi er, og at vi aldri er alene. Og Jesu fred finnes i Jesu utsendelse og kall til oss, uansett hvor og hvordan vi lever ut det kallet: øve på å elske Gud og mennesker og alt som lever, være oss selv, stå opp for andre, dele tro og arbeide for fred og rettferdighet. Og søke tilgivelse og nåde når vi ikke får det til.

Den dagen min elskede døde for fire år siden, gikk jeg hjemover etter å ha stelt ham sammen med folka fra gravferdsbyrået. Da jeg satte nøkkelen i inngangs-døra nede i bygården vår, kjente jeg sterkt på at jeg gjorde det første gang som enke. Jeg hadde levd med Lars Kristian siden jeg var tjue år, jeg hadde aldri vært voksen uten å høre til sammen med ham, nå var jeg alene. Samtidig kjente jeg like sterkt på to andre ting: 1.At jeg ikke var alene, fordi jeg tror på en Gud som er med på begge sider og gjennom døden og alltid er nær gjennom sin hellige ånd. 2. At livsprosjektet var det samme, nå som Lars Kristian var borte og tre barn skulle flytte ut samme høst: Å øve på å elske Gud og min neste som meg selv, i ord og handling, hver dag. Og samtidig hvile i nåden: det gjelder å tåle at vi alle trenger nåden og tro på at vi er verdt den.

Fred. Utsendelse. Og Den hellige ånd med på veien. Det kan trengs, når dere nå sendes ut her fra MF. Vi lever i urolige tider, i en fantastisk og forferdelig verden. Det har mennesker stort sett alltid gjort. Jens Bjørneboe sa visstnok at «verden er full av både stjerner og ekskrementer»; både kosmisk skjønnhet og drit og møkk.  Med dagens teknologi og so-me er vi påkoblet og oppdatert hele tiden, i hvert fall på det algoritmene velger å vise oss. En mix av søte katte-hunde-videoer, glamorøse interiørtips, treningstrender, krig og opprustning, uforutsigbare ledere, naturtap og klimaendringer ute av kontroll, er en heftig kombo for både sjel og sinn. I et stadig mer polarisert offentlig ordskifte, er det dessuten lett å bli taus eller troll, og miste tilliten til alt og alle.

Men vi er kalt til å tro, håpe og kjempe, og gjennom vårt arbeid hjelpe andre til det samme; midt i alt som er. Jesus vil gi oss fred og sende oss ut som fredsskapere, med Helligånden med på veien.

Ingen av oss har sett Gud, men Jesus har vist oss hvem Gud er og hva Gud gjør, og Jesus har sendt oss Den hellige ånd som virker i oss og rundt oss og overalt. Det er en kamp mellom godt og ondt, i oss og rundt oss, og vi kan ikke fikse den alene. Vi trenger redning og frelse – og vi har fått det! Gud valgte å selv bli menneske, leve med oss, dø for oss, og gjennom det overvinne mørket. Johannes skriver om Jesus: «Det sanne lys kom nå til verden. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Husk det! Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Som kirke forankrer vi hvert menneskes livsfortelling og hele denne verdens fortelling i en langt større pågående fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der mørket og dødskreftene ALDRI har det siste ordet!

I Salme 121 minnes vi på å løfte blikket opp til fjellene for å bli minnet om vår Skaper, og fjellet blir også et bilde på Guds vedvarende trofaste nærvær. Rolf Jacobsen skriver nydelig om fjellet:

«Jeg trivs med fjell. / De lager horisonter / med store hugg i, / som de var smidd av smeder. Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå/ helt siden Haralds-tiden.

Den sto her da de spikret en arming fast til korset./ Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen/ uten tanker i.

Den sto her/ under Belsen og Hiroshima. Den står her nå/ som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp. Så du kan gå der bort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut.

Og tenke selv.»

-Og jeg vil legge til: Du kan be en bønn til den Gud som skapte himmel og jord og fortsatt skaper; den Gud du kan lene deg på, som gir deg sin fred og sender deg ut, med Den hellige ånd med på veien. Ta imot!

Og når jeg nå får være med og sende deg ut, vil jeg tegne deg med det hellige korsets tegn, til minne om disse tre tingene: 1.Som kirke bekjenner vi en korsfestet Gud, som har vært på de mørkeste steder: Vi er aldri alene. 2.Vi bekjenner en korsfestet Gud: Vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede. 3.Vi bekjenner en oppstanden Gud, som er sterkere enn ondskapen og dødskreftene – midt i alt som er. Som sender oss ut med sin fred og sin hellige ånd. Og derfor kan vi nå synge en av mine favorittsalmer: Nå øyner vi lyset av dagen! Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

 

Statusoppdatering, 09/06 2025

Pinsefestival i Furuset kirke var en stor opplevelse! Språk, musikk, mat og underholdning fra alle verdenshjørner, og sol

 

Desaleng er prest i Furuset og Ellingsrud og ledet gudstjenesten. Magdalene er med og leder den tamilske baptistmenigheten som leier i Furuset. Tradisjonen tro andre pinsedag, var et tosifret antall kirker og menigheter, med kulturell-religiøs bakgrunn i mange ulike land, med og arrangerte pinsefestival, som Norges Kristne Råd står bak.

Jeg fikk preke og lyse velsignelsen, synge og be med fellesskapet, og snakke med mange hyggelige folk. En  sterk påminnelse om den verdensvide kirke, og om hvordan kirkene i Groruddalen og andre steder bidrar til å ‘make nabolag great again’. Jeg er så takknemlig og stolt over å ha en biskop-aksje inn i dette

Pinsepreken, 09/06 2025

Jeg fikk være med og åpne sesongen i Holmsbu kunstkirke i går, i samtale med historiker, journalist og forfatter Frank Tangen om mangfold, tro, kunst og livet; det ble veldig fint. Thea & The Wild spilte og sang Lillebjørn Nilsen helt nydelig, og Ordføreren i Asker - Lene W. Conradi sto for den formelle åpningen. Mange frivillige bidro og kirken var stappfull. De har arrangementer gjennom hele sommeren, så ta deg en tur til vakre Holmsbu - en av perlene i Oslo bispedømme:)

I dag skal jeg få preke på internasjonal festivalgudstjeneste i Furuset kirke - og det blir nok en pinsepreken:

 God pinse, folkens, midt i alt som er. Midt i alt som er fint og alt som er vondt. Midt i alle de små og store kamper som den verdensvide kirken alltid står i. Midt i alt som er. God pinse! Den hellige ånd gir frimodighet til å dele tro og bygge grenseløse fellesskap, og det trenger vi mer enn noensinne.

I dag tar jeg utgangspunkt i den klassiske pinsefortellingen, som vi finner vi i starten av Apostelgjerningene: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. 2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. 3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. 5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. 6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? 8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? 9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Disiplene returnerte glade til basen i Jerusalem etter Jesu himmelfart, for å vente på Ånden og kraften Jesus hadde lovet dem. Samtidig følte de seg sikkert forfulgt og truet av de religiøse og politiske myndighetene som hadde korsfestet Jesus. Så hadde de fått et hårete oppdrag: Å gå ut og dele budskapet om Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, med hele verden. Jeg innbiller meg at de skalv litt i kjortlene, der de satt den første pinsedagen. Men der og da fikk de altså ifølge teksten Helligånden over seg, synlig og hørbart, i form av stormlyd og ildtunger. Og hva skjer? De får frimodighet til å dele tro med andre, og gjør seg forstått på tvers av etniske, kulturelle, språklige grenser. Frimodighet og fellesskap. Dét trengs.

I fjor, eller var det i forfjor, var de to mest googlete spørsmålene «Hva er pinse?» og «Hvorfor feirer vi pinse?» Dette er nok den minst kjente av de kristne høytidene, men den er viktig. Vi feirer at Den hellige ånd ble utøst ikke bare over konger og profeter, VIP’ene med særskilt store oppdrag, men over alle. Og vi feirer kirkens bursdag – den første pinsedagen ble 3000 mennesker døpt og tatt inn i kirkens fellesskap, sier Skriften.

Ånden kan virke litt svevende, bokstavelig talt, den kalles jo også Holy Ghost. Jesus bruker vinden som bilde: Akkurat slik vinden er usynlig, men merkbar og synlig i sine virkninger, slik er det med Ånden. Ånden veileder, skaper tro, trøster, går i forbønn for oss uten ord, og utfordrer oss, sier Skriften. Åndens frukt er blant annet glede, fred og kjærlighet; noe vel alle mennesker søker. Ånden var med helt fra starten – vi hørte fra 1.Mosebok helt fra Bibelens første sider, hvordan Guds ånd svevet over vannene og var del av den store skapelsen.

I dagligspråket kan vi snakke om å «få ånden over seg», forstått som å få energi til å gjøre unna noe man gruer litt for. «Jeg fikk ånden over meg og fikk endelig tatt den samtalen, ryddet i skapet eller skrevet den talen.» Det første som skjer når disiplene får Ånden over seg, ser ut til å være at de rett og slett MÅ ut og dele troen på Jesus Kristus med andre. Dele troen på Guds kjærlighet til verden og troen på at Guds redning fra det onde i oss og rundt oss er gitt oss gjennom Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Misjon, med andre ord.

«Misjon» er et ladet ord, elsket av noen og hatet av andre. Misjonsarbeid forbindes positivt med sterk tro, pionerånd, mot, nestekjærlighet og offervilje – og det assosieres negativt med maktmisbruk, indoktrinering og kolonialisering. Misjonshistorien har mye av begge deler. I kirken har nok de fleste har et positivt engasjement for kristen misjon, og vi ser misjon som en umistelig del av kristendommen og kirkens DNA. I vår visjon for Den norske kirke sier vi at vi er en «bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke.» Samtidig må vi alltid ha et selvkritisk blikk på hvordan misjonsarbeidet drives, både ute i verden og her hjemme.

Stadig flere nordmenn sier at de ikke tror på Gud, stadig færre har familie eller venner med en synlig religiøs praksis, og religion i offentligheten handler ofte om tro som er eksotisk, brutal eller ekstrem. Derfor er det viktig at vi er mange ulike mennesker som formidler alminnelig kristen hverdagstro i ord og handling. Med en tydelig signatur, så folk rundt oss skjønner hva som driver oss til å gjøre godt og hva som bærer oss når det røyner på. Det går fint an å hjelpe naboen med vask, be kompisen om tilgivelse, gi penger til noen som trenger det eller ta et miljøvennlig grep i hverdagen, også om man ikke er religiøs. Misjon innebærer blant annet å tydeliggjøre troens betydning i våre hverdagsvalg. Det handler ikke om å være perfekte, feilfrie mennesker som alltid bare gjør godt. Det handler om å tåle at vi trenger nåden og tro på at vi er verdt den, og nettopp FORDI vi er elsket og tilgitt, la oss utfordre på å elske vår neste og gjøre så godt vi kan her i verden.

Dette gjelder også i et globalt perspektiv. I en både fantastisk og forferdelig verden, full av skjønnhet og godhet, ondskap og urettferdighet, er det viktig at vi som kirke deler tro, også gjennom å vise solidaritet og stå opp mot urett. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Opp gjennom historien har de beste og de verste ting blitt gjort i Guds navn. Paulus snakker om «Guds godhet som driver til omvendelse». Mange av de jeg vet om som har funnet en gudstro som ungdom eller voksen, har fått en tro nettopp fordi de opplever seg å ha møtt Guds uimotståelige godhet gjennom medmennesker. Når vi først tar Guds godhet skikkelig inn, er det nærmest umulig å ikke dele den godheten med andre i det vi sier og gjør.

Jeg startet med å si at Den hellige ånd gir frimodighet til å dele tro og bygge grenseløse fellesskap. Da disiplene pinsedag, "drevet av ånden", snakket til menneskemengden, hørte alle dem visstnok fortelle på sitt eget språk. Det høres utrolig ut, tatt i betraktning alle de nasjonaliteter som var samlet i Jerusalem i påsketiden, og det faktum at apostlene stort sett var fiskere og håndverkere. Poenget er ikke her om det var persisk eller gresk de snakket, men at Helligånden skaper forståelse og kommunikasjon, på tvers av ulike etniske, kulturelle og språklige grenser. Når vi i hverdagsspråket snakker om at «det var en god ånd der», handler det vel ofte om en sammenheng der vi opplever at alle blir inkludert. Historien har vist oss at religiøs tro både kan bidra til konflikt og til forsoning. Kristen tro bekjenner en treenig Gud, som er et kjærlighetens fellesskap i seg selv; et fellesskap som åpner seg mot verden og inviterer alle inn. La oss inspirert av Ånden bygge fellesskap på tvers av ulike grenser, ikke bruke vår tro til å mobilisere «oss» mot «dem».

Den hellige Ånd er gitt oss blant annet for å veilede, skape tro, styrke, lindre, gå i forbønn for oss når vi selv mangler ord. Også de blant oss som ikke har vært mye i karismatiske miljøer, kan ha slike erfaringer med Ånden, men bruker kanskje andre ord av og til? Paulus sier at Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Skal vi bygge gode og grenseløse fellesskap, trenger vi det.

Pinsen oppsummert kan sies i tre ting: Ta imot Den hellige Ånd. Dele tro, i ord og handling. Bygge fellesskap og kjempe for rettferdighet på tvers av grenser. For meg er hele den troen jeg vil dele, oppsummert i korset jeg ofte bærer. Det har bilde av Jesus korsfestet. Det minner meg på den lidende Gud, og på alle andre korsfestede. At vi aldri er alene og aldri må slutte å bry oss. Og det minner meg på kraften i oppstandelsen. At Guds kjærlighet er sterkere enn alt som truer og ødelegger oss. Det kan gi håp og kraft i kampen. God pinse, midt i alt som er!

 

Pinsedag preken, 08/06 2025

Velsignet pinsedag! Midt i alt som er. Jeg ser fram til gudstjenesten i Oslo domkirke, og her er manus til dagens preken:

1.pinsedag kalles kirkens fødselsdag. Derfor inviterer også flere kirker i bispedømmet vårt til kirkebursdagsfest rundt pinse – med boller, ballonger, sang og oppdagelsesferd.

Teksten fra apostelgjerningene forteller at den første pinsedagen var disiplene samlet innendørs. Det var nå noen uker siden påskedag og de første møtene med Den Oppstandne, og noen dager siden Jesu himmelfart. Jeg antar de var redde, men de hadde fått et hårete oppdrag: Å gå ut og dele sin tro med andre, døpe og lære. Jeg innbiller meg at de skalv litt i kjortlene, der de satt. Men der og da fikk de Helligånden over seg, synlig og hørbart, i form av stormlyd og ildtunger. Da ble frykten og mismotet borte, ser det ut til: Fulle av frimodighet sprang de ut og forkynte. Med andre ord: Ånden skapte frimodighet og handlekraft.

Da disiplene, "drevet av ånden", snakket til menneskemengden, hørte alle dem fortelle på sitt eget språk. Det høres nokså utrolig ut, tatt i betraktning alle de nasjonaliteter som var samlet der, og det faktum at apostlene stort sett var fiskere og håndverkere. Poenget er ikke her hvilke språk det var, men at Ånden skapte forståelse mellom folk. Oppsummert at Ånden skapte frimodighet, handlekraft og fellesskap. Kanskje er det derfor at vi i vårt dagligspråk kan snakke om at "det var en god ånd» et sted (=god stemning; vi følte oss trygge og velkomne) eller at "jeg fikk ånden over meg" (og tok den telefonen som har vært en dårlig samvittighet så lenge).

For etter den første pinsedagen har Helligånden vært på ferde overalt. Den dagen var begynnelsen på det Joel, en av de små profeter, skrev om for lenge siden: “En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner...”. Før, i gamle dager, før denne første pinsedagen, var det bare VIP’ene som fikk Den hellige ånd når de skulle gjøre viktige oppdrag for Gud: Moses, Gideon, David, profetene. Men etter pinsedagen er Den hellige ånd tilgjengelig for oss alle. Det handler ikke om vi har henda i været eller foldet i fanget når vi ber; om vi taler i tunger eller er stille. Det handler om vi slipper Ånden til og lar den prege våre fellesskap.

Pinsedag er Den hellige ånd en slags hovedperson. Det skjer ikke så ofte i Den norske kirke. I den trosbekjennelsen vi bruker mest – Apostolicum – omtales Ånden bare sånn: «jeg tror på Den hellige ånd», og i dagens prekentekst nevnes Ånden bare en gang. I trosbekjennelsen vi bruker mest i år, Nicenum, som feirer 1700 år i år, og som vi tar etter prekenen, er omtalen av Den hellige ånd utvidet til følgende: «Vi tror på Den hellige ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene.» Er Herre, gjør levende, har talt gjennom profetene. Fortsatt er det ganske mye kortere enn det som sies om Jesus.

"Holy Ghost" heter Helligånden på engelsk, og jeg ser for meg en liten spøkelseskladden som suser rundt mellom oss mennesker. Jeg har alltid hatt litt vanskelig for å få tak på Helligånden, den forblir bokstavelig talt litt svevende. Men Ånden er viktig, fordi Jesus sendte oss mennesker Ånden i sitt sted da han ble tatt opp til himmelen. Jesus bruker vinden som bilde på Ånden; at vi ikke ser den, ikke vet helt hvor den kommer fra og hvor den skal, men vi kjenner dens sus og merker virkningene av den. Bibelen sier at Helligånden ble sendt oss for å veilede, trøste og minne de troende på det vi har lært. Helligånden vil hele det som er gått i stykker og ødelagt. Den vil gi oss frimodighet og trøst. Den “går i forbønn for oss hos Gud”, sier Bibelen - et bedende pust når vi selv ikke orker å be. Egentlig er Ånden med helt fra begynnelsen; på Bibelens første side står det at "Guds ånd svevet over vannene". Ånden er Guds nærvær hos oss og i oss, og Ånden nærer tro, frimodighet, handlekraft og fellesskap.

Pinsedag kalles altså blant annet kirkens bursdag. Det står om den første pinsedagen at ”de som tok imot hans (=apostelen Peters) budskap, ble døpt, og den dagen ble tre tusen lagt til menigheten.” Og litt lenger uti Bibelen kan vi lese mer om denne første menigheten: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Det kom frykt over hver og en, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle som var blitt troende, holdt sammen, og hadde alt felles. De solgte sine eiendommer og annet gods og delte ut til alle, etter som enhver trengte det. De holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen; i hjemmene brøt de brødet, og de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede. De lovet Gud, og alle satte pris på dem.”

Dette var nok ikke hele sannheten om de første kristne menighetene. Paulus sine brev forteller realistisk om både krangel, konflikter og feil kurs blant de første kristne. Men idealet for kirken står der: Et menneskelig fellesskap rundt Den oppstandne Jesus Kristus, med gode veiledere, felles nattverdfeiring og bønn. Et fellesskap hvor den enkelte både får gi og ta imot av materielle goder, etter evne og behov. Et fellesskap som preges av oppriktighet, glede og tid sammen.

I dagens tekst fra Det gamle testamentet hører vi egentlig om det motsatte av det som skjedde pinsedag; om oppløsningen av et felles språk, og et fellesskap som ble ødelagt. Folket som bodde i den fruktbare, brede dalen i Sinear-landet synes å ha rommet ambisiøse gründere og innovatører med nye ideer. De fant på et prosjekt som skulle samle dem og gjøre dem berømte; bygge en by med et tårn som skulle nå helt opp til himmelen.

I fortellingen leser vi at Gud skjønte Sinear-folkets planer, og sørget for å stoppe byggingen av byen og tårnet i Babel gjennom å forvirre språket deres og spre dem. Det minner meg om avgrensningen av menneskets udødelighet som Gud gjorde da Adam og Eva hadde spist av treet som ga kunnskap om godt og ondt; der Gud driver dem ut av Edens hage. Utdrivelsen fra Eden og forvirringen i Babel skyldtes kan hende at Gud søkte å begrense menneskets muligheter til å forfølge sin ødeleggende grådighet og til å ville leke Gud i tilværelsen?

Det kan vi ikke vite. Men slik jeg forstår Bibelen og teologien er Guds prosjekt ikke å begrense og kontrollere mennesket fordi Gud føler seg truet. Da ville jo også Gud vært en svært liten Gud. Nei, Gud ville frelse sin elskede verden, og Guds prosjekt er kampen mot det onde i oss og i verden; kampen mot alt som truer liv og menneskeverd, fred og rettferdighet.

I dagens prekentekst hørte vi Jesus preppe sine nærmeste disipler, ledergruppa si, på det som snart skal skje når han må forlate dem. Han advarer, oppmuntrer, trøster, og lover dem fred: ”Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Det minner om det han gjør på kvelden påskedag, der Den oppstandne går gjennom stengte dører inn til helt sikkert fryktsomme, sørgende og forvirrete disipler og hilser dem med sin fred. Og så ånder han på dem og sier: "Ta imot Den hellige ånd." Fred og Ånd.

Vi lever i urolige tider. På en måte har nok verden og menneskene alltid vært sånn, og noen av oss har alltid kjent på uroen og frykten, mens andre av oss kjenner mer på det enn før; kjenner på at verden er overveldende.

Jesus lover en annerledes fred enn den verden ellers tilbyr. Ikke en fred som betinger at vi er mektige og rike nok til å beskytte oss selv. Ikke en fred som forutsetter at vi lukker øynene for det som er vondt og vanskelig. Ikke en fred som handler om at alt er på stell; at alt er bra. For alt blir ikke bra i denne verden. Jesu fred handler om at vi alltid er elsket og tilgitt; at vi alltid er kalt til å elske vår neste som oss selv; at døden aldri har det siste ordet. Og at Guds kjærlighet gjennom Den hellige ånd er virksom over alt i verden, hele tiden.

Også i dag tegnes du med det hellige korsets tegn. Korset og Ånden minner på tre sider ved Jesu fred: En korsfestet Gud – vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. En korsfestet Gud – vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede. Et tomt kors – minner om kraften i forsoningen og oppstandelsen, og kjærligheten som er sterkere enn døden. Gud, fyll oss med din Ånd!

 

Verdens miljødag, 05/06 2025

Takk for alle likes, gode ord, ønsker, hjerter og fortellinger etter at jeg i går postet noen tanker knyttet til sorgen over min elskede Lars Kristian. I disse tider er det viktig å holde fast på all godheten som også lett aktiveres mellom oss, når vi stadig hører om og ser (og kanskje opplever) så mye annet. Og husk: I din lokale kirke er det alltid mulig å kontakte en prest eller diakon, som er erfarne samtalepartnere og sorgarbeidere. Som regel kan du få en avtale uten altfor lang ventetid, det er gratis, det er en viktig og meningsfylt del av arbeidsdagen deres, og i folkekirken er vi vant til å samtale med mennesker både med og uten en religiøs tro.

I dag, 5.juni, markerer vi Verdens Miljødag – det trengs. NRK har det siste året gjennom ulike reportasjer og serier som «Ombudsmannen» igjen løftet fram Norges naturtap og konsekvenser av klimaendringene. I kirkene våre mange steder markerer vi gjennom å feire Skaperverkets dag.

I Oslo Domkirke markerte vi miljødagen med Trosverkstedet og tema «Hvordan snakke i kirken om klima-miljø-naturtap, forankret i tro og teologi, på en måte som ikke bidrar til mer polarisert samtale? Vi var en mangfoldig gjeng på godt tjue mennesker i Domkirkens vakre kapell, en del av dem ser du her på bildet:). Det ble en spennende samtale med ulike innganger og ståsteder – og jeg gleder meg til flere Trosverksteder til høsten! Her følger min innledning fra verkstedet:

- «Hvordan snakke i kirken om klima-miljø-naturtap, forankret i tro og teologi, på en måte som ikke bidrar til mer polarisert samtale, men mobiliserer bredt? Noen politikere mener at kirkelig klimaengasjement er det beste beviset på at kirken er venstrevridd, bare opptatt av politikk og «råtner på rot.» Noen mener at klimaendringene ikke er menneskeskapt - eller at teknologien får løse dette. Noen troende mennesker jeg møter nærer en oppriktig bekymring for at evangeliet, Jesus, frelsen, synden og nåden blir borte i alt miljøsnakket og «grønne grep.» Eller de hevder at denne verden uansett skal gå under, og at siden alt er i Guds hender, er det ikke noe av dette vi mennesker må prøve å styre. Eller som VL-kommentator Erling Rimehaug spurte i en kronikk en gang: Kan det være at kristne er mindre opptatt av klima og ødeleggelse av naturen fordi vi venter at Gud skal ordne opp ved å skape en ny himmel og ny jord?

- Hva har Gud og tro med klima og miljø å gjøre?Så lenge vi tror at klimakrise og naturtap 1.truer livet og mangfoldet Gud har skapt, 2.utfordrer vår egen tilbedelse, 3.går verst ut over de som har minst skyld i det, og 4.ødelegger det gode livet for oss alle, er dette tema sentralt for troen og kirken vår. Derfor har også diakoniplanen for Den norske kirke fire søyler for kirkens diakonale arbeid: Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.

- Verdens eldste yrke er gartner og naturforvalter. I den jødiske og kristne skapelsesfortellingen satte Gud det første mennesket til å dyrke og passe på Edens hage. I dag er hagearbeid og opplevelser i naturen blant nordmenns favoritthobbyer. Likevel er vi ganske dårlige til å ta vare på Guds skaperverk - både naturen og menneskene som avhenger av den.

- Bibelen forteller oss at alt er skapt og elsket fram av Gud, og at Gud var såre fornøyd med sitt Skaperverk. Salmenes bok beskriver hvordan fosser og fjell tar del i tilbedelsen og lovsangen til Gud, og flere steder - for eksempel i salmene og i Jobs bok - kan vi lese hvordan Gud selv viser til Skaperverkets skjønnhet, bestandighet og velde som uttrykk for den guddommelige storhet. Mange av oss har opplevd dette – roen, ærefrykten, undringen, gleden - i møte med naturen. Nordmenns viktigste, vakreste og mest brukte katedral.

- Jesus sier at det største budet er kjærlighetsbudet – at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv. Bibelen er full av konkrete eksempler – det handler om å gjøre godt mot andre, gå den ekstra milen, dele av vår rikdom, være rettferdig, vise ekstra omsorg for de mest utsatte og sårbare. Gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Miljøengasjement må være en del av alt dette.

- I 1.mos 9 hører vi om pakten Gud oppretter med Noah, hvor regnbuen er paktstegnet. Syv ganger understreker Gud at pakten med Noah gjelder alle mennesker og hver levende skapning. Hele jorden med fugler og fe og alle ville dyr er omfavnet av Gud i pakten. På tilsvarende måte kan man forstå et utvidet kjærlighetsbud - vi skal ikke bare elske vår neste i form av våre medmennesker, men alle levende skapninger. I den samiske tradisjonen fortelles det at i gammel tid kunne alle dyrene, trærne og alt som finnes på jorden, tale. Og at på dommens dag skal de igjen få denne evnen tilbake. Da vil alle naturens skapninger som har vært under menneskets herredømme, tre fram og anklage oss. Vestlig tradisjon har begrenset Jesu ord om å elske sin neste til bare å omfatte mennesket. Resten av skaperverket har ofte blitt definert ut fra menneskelig nytteverdi. Men det er dårlig teologi.

- Jeg får stadig høre at jeg er en god predikant, men at jeg snakker litt mye om miljø, klima og rettferdighet. Og det gjør jeg. OG jeg snakker mye om Jesus, synd, nåde. Om korset og frelsen. For meg henger det sammen.

- Miljø- og klimaengasjement handler for kirken og teologien både om gudsbilde, menneskesyn, nestekjærlighet, avgudsdyrkelse, rettferdighet, synd og nåde. Vi bekjenner en skapende, kjærlig og rettferdig Gud i en blodig urettferdig verden - hvor ekstremvær og tørke skaper konflikter, vann- og matmangel, og sender stadig flere på flukt. Vi bekjenner en skapende, kjærlig og rettferdig Gud i en febersyk verden - hvor stadig flere arter utryddes og hvor stillehavsøyer forbereder varig evakuering av befolkningen de neste årene, fordi havnivået stiger pga global oppvarming. I vår vestlige verden har vi en livsstil og et forbruk OG dermed som troende også en trospraksis! - som hver dag bekjenner at dagens og morgendagens barn og ungdom - ikke minst i andre deler av verden - er mindre verdt enn oss. For HVIS de hadde blitt anerkjent som like verdifulle i Guds og menneskers øyne, så hadde vi jo klart å legge mye mer press på myndigheter og næringsliv gjennom vår stemme og vår forbrukermakt, så dette hadde vært høyere oppe på agendaen. Skal vi få til noe, må dette være mye viktigere for oss - også i et religiøst og teologisk perspektiv.

- Kristen tro sier at Gud er himmelens og jordens skaper og frelser. Hele skaperverket inkludert oss mennesker er del av Guds frelsesplan. Paulus skriver i starten av Efeserbrevet: "Han (Gud) ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham."

- Gud vil ikke som Elon Musk og Stephen Hawkins gi menneskene en ny framtid på en annen planet, mens vi etterlater oss en ødelagt jord. Bibelen sier at skapningen sukker og lengter etter at Gud skal forløse den, ikke at Gud skal ødelegge den.

- «Vi ser fram til en forløsning sammen med det skapte. Guds ord vil låse oss fast til ansvarsbevissthet for det skapte», skrev daværende biskop Erling Utnem i den over tretti år gamle boka «Visst skal jorden bli ny.» Han forankrer ikke vårt ansvar for skaperverket bare i forvalteransvaret i skapelsesberetningen, men i selve kjernen i kristentroen: Forventningen om frelse og forløsning når den oppstandne Jesus kommer tilbake.

- En gang skal Gud nyskape himmel og jord. Men inntil da har vi fortsatt den samme gaven og oppgaven som Gud ga de første menneskene: Å elske og tilbe Gud, gjennom å ta imot Guds nåde, dyrke og passe på livets hage og elske vår neste i ord og handling.

- (I det følgende har jeg sakset mye fra en artikkel av Vårt Land-journalisten Erling Rimehaug, og vil derfor kreditere ham). Den tyske teologen Jürgen Moltmann har i fagkretser blitt kalt « håpets teolog». «Når vi ber om at Den hellige ånd skal komme til oss, inn i våre hjerter, vårt samfunn og til vår jord, ønsker vi ikke å flykte til himmelen eller å bli rykket over i en annen verden», skriver han i boken The source of Life fra 1997. Moltmann knytter håpet ikke bare til påskens budskap om frelse og forløsning, men også til pinsens budskap om nytt liv. Han kaller det «den skapende Ånds økologi». Det er Guds ånd som er opphavet til alt liv, og uten Guds ånd faller livet fra hverandre og dør.

- Den hellige ånd gjennomsyrer alt liv, sier Moltmann. «Når vi mister det av syne, røver vi fra naturen dens guddommelige mysterium og overleverer den til å miste sin hellighet gjennom sekularisering», skriver han.

- Denne avsakraliseringen av naturen viser seg også når vi snakker om naturen som «miljøet» eller advarer mot «miljø-ødeleggelser», mener Moltmann. For når vi bruker dette begrepet, avslører det at vi ser på naturen som menneskenes miljø, og at det er for vår egen skyld vi skal respektere naturen. «Desakraliseringen av naturen fører til dens nedvurdering, til at den reduseres til menneskenes miljø», skriver han. Som kristne håper vi ikke bare på menneskehetens frelse, men på hele skaperverkets forløsning. Kristendommen er ikke antroposentrisk, men kosmosorientert, mener Moltmann, og knytter det til Jesu oppstandelse.

- «Med Kristi gjenfødelse fra døden til evig liv forventer vi en gjenfødelse av hele kosmos», skriver han. Vi feirer søndagen til minne om oppstandelsen. Moltmann påpeker at den tidlige kirken kalte søndagen for ukens åttende dag, det vil si den første dagen i den nye skapelsen. Det er hva kirken venter på. «Siden kirken er kosmosorientert, er jordens økologiske krise kirkens krise», sier Moltmann. Å vente på en ny jord, er derfor en inspirasjon til å gjøre det vi kan for å redde den jorden vi har.

 

Lars Kristian minnelse, 04/06

I dag, for fire år siden, døde Lars Kristian. Jeg lever med noen sorger. Den største for meg personlig er tapet av min elskede. Det gjør at det fineste også blir det vondeste, selv fire år etter at han døde. Jeg fryder meg over livet. Samtidig sørger og savner jeg. Sånn er det bare. Mange har hørt meg fortelle om dette før. Men jeg er gjerne et påskudd også denne sommeren, for at flere som bærer på gamle sorger, kan få en grunn til å snakke om dem. Som prest har jeg møtt mange med gamle sorger som det ikke snakkes om – enten fordi man føler at det er tabu når det er flere, kanskje mange, år siden; eller fordi man frykter at andre vil tenke at man ikke vil komme seg videre. For sorger går ikke ut på dato, selv om de ikke bør få definere oss for mye.

I dag tenner jeg lys for alle som bærer på nye og gamle sorger.

Takk for alt, Lars Kristian.

Statusoppdatering, 02/06

Det har vært et innholdsrikt døgn på Grefsen og i Maridalen, sammen med 140 andre prester og pastorer i ulike kirkesamfunn og menigheter. Takk til Erik Andreassen, Thor-André Holten og Pater Pal Bratbak, som tok initiativ til dette, og som startet invitasjonen slik: "På slutten av Kristihimmelfartshelgen - og på vei mot pinse - møtes vi på Grefsen i Oslo. Der samles vi til fordypning og fellesskap, og fellesskap gjennom fordypning. Vi møtes i kjærlighet til hverandres ulikhet og med en felles lengsel etter å følge Jesus. Vi inviterer til en samling med lave skuldre, og med håp om noe som blir motvekt mot det som trekker oss ut i periferien og overfladiskheten." Ja!

Pilegrimsvandring og strålende allsangssalmekonsert med Salmer på pøbb-Levi med band; tidebønner, grilling, og fordypningsdag med utfordrende åpningsforedrag av biskop Erik Varden, diverse spennende seminarer (jeg fikk snakke om "å forkynne i vår tid"), samtale om Kirken som motstandskraft, og avsluttende bønn- og lovsangsgudstjeneste.

Som prester / pastorer og som kirker har vi mye å lære av hverandre, og i ny rolle er jeg enda mer forpliktet på å arbeide for kirkens enhet enn før. Det kan være både lett og hardt arbeid for oss alle, men det er uansett langt enklere når vi bygger gode relasjoner oss i mellom. Så takk alle sammen!

Kvelden ble avsluttet med opptak av en ny uke Plussord - takk til Brynjar Sætre og Harald Bø som er så bra å samarbeide med:). Vi forkynnere har utrolig godt av å trene på også å fatte oss i korthet:). Og i Plussord-gjengen er vi fra både pinsebevelsen, Misjonskirken og Den norske kirke, så det er et bra kirkelig mangfold der også.

 

Pilegrimsvandring med tema “fred”, 01/06 2025

Gratulerer med Pilegrimsledens dag 1.juni! Etter gudstjenesten i dag var det pilegrimsvandring med tema ‘Fred’  langs nymerket led bort til Bispegården. Regn biter ikke på entusiastiske pilegrimer:). Vi stoppet opp underveis, sang salmer, gikk i stillhet, feiret messe i Mariakirkens ruiner, og jeg hadde en refleksjon knyttet til tema fred og legenden om St Hallvard:

Tema for denne vandringen er FRED. Fred kan handle om en indre fred i den enkelte, eller en ytre fred i form av fravær av krig og konflikt mellom mennesker, grupper, folk, nasjoner, religioner.

Den danske vitenskapsmannen og poeten Piet Hein sa en gang noe som ble et av mine livsmotto: «Det finnes en ro som kun beror på, at man er tro mot det man tror på.» Hein var ateist, så her snakker vi tro både som noe religiøst og ikke-religiøst, og jeg tror han har rett. At det finnes en indre ro og fred, som handler om å vite hva vi tror på, hva som bærer oss og driver oss, og at vi øver oss i å være tro mot det, også når det koster. Å tro og være tro.

Pilegrimsvandring er en av måtene å utforske dette på: Hva betyr det i mitt liv å tro og være tro?

Da kan det være interessant å hente fram legenden om Sankt Hallvard. Den forteller: «Kort tid senere, det var om våren, drog den hellige Hallvard hjemmefra for å drive handel i nabolaget. Han kom til en sjø som het Drafn (Drammensfjorden); der satte han på vannet en liten båt som lå ved bredden og gikk om bord. Men med ett kom det en gravid kvinne, hun bad skjelvende om å få være med. På spørsmål om hvem hun var og hvor hun skulle hen, gav hun navnet sitt og sa at da hun ville over sjøen og fikk se en båt som skulle sette ut, kom hun løpende så fort hun kunne, fordi hun fryktet for sitt liv. Han sa hun kunne sette seg i akterstavnen, og så rodde han av sted. Men plutselig så han tre menn som kom løpende ned til stranden. De hoppet om bord i en annen båt og kom roende etter Sankt Hallvard og kvinnen.

Helgenen sa til kvinnen: ’Kjenner du dem?’ Hun svarte: ’Ja, jeg kjenner dem.’ Han sa: ’Jeg ser at de er etter deg. Fortell meg hva du har gjort!’ Hun svarte. ’Det er sant at de forfølger meg, men jeg har ikke gjort det de beskylder meg for. De anklager meg for tyveri.’ Han sa: ’Kan du rense deg for anklagen ved å bære jernbyrd?’ Hun sa: ’Ja, det kan jeg, og jeg er villig til å gjøre det bare de skåner meg.’

Men mennene, som var nær ved å ta dem igjen, sa: ’Hvorfor har du, Hallvard, en hederlig ung mann med skikkelige foreldre, hvorfor har du påtatt deg å beskytte en så dårlig kvinne? Utlever henne, så hun kan få dø. Det har hun fortjent.’ Hallvard sa til dem: ’Hva har hun gjort?’ De svarte: ’Hun har brutt seg inn i vår brors hus og stjålet hans eiendeler.’ Han spurte dem: ’Og hvordan kom hun seg inn i huset?’ De sa: ’Hun trakk ringen som holdt låsen, ut av dørstolpen.’ Han sa: ’Det kan ingen kvinne gjøre, bare en kjempesterk mann! Har noen sett henne gjøre dette? Eller har dere funnet tyvegods i huset hennes? Og hvis det ikke er sikkert at hun har stjålet, hvorfor skal hun så dø? Ville det ikke være riktigere å la henne rense seg for anklagen hvis hun kan? Og hvis hun ikke kan, så skal hun enten dømmes etter loven, eller jeg skal betale løsepenger for henne. For dere bør ikke drepe en gravid kvinne og barnet hun bærer. Gjør nå ikke noe overilt!’

Isteden skrek de opp, fra seg av raseri. En av dem grep buen sin og spente den, og pilen, som ble skutt ut med full kraft, boret seg inn i martyrens bryst. Etter at han var myrdet, drepte de også kvinnen og begravde henne på stranden. Og til helgenens hals bant de en stein og senket ham i dypet. Men ved Guds nåde og ved martyrens fortjenester fant man lenge etter hans lik, med steinen, flytende på sjøen.»

Sankt Hallvard er Oslos skytshelgen, og han er avbildet med pilene og møllesteinen i Oslo byvåpen. For meg minner han oss på at fred ikke alltid er fredelig. Fred kan måtte kjempes fram og aktivt forsvares, noe mange av oss er blitt langt mer oppmerksomme på de siste årene. Vi kan ikke ta verken den indre eller ytre freden for gitt. Det ser ut som Hallvard trodde på alle menneskers verd og rett til liv og rettferdig behandling, og at han hadde et særlig blikk for den mest utsatte og sårbare i den aktuelle situasjonen. Selv midt i kampens hete manet han de stridslystne og hevngjerrige til dialog og til å gjennomtenke situasjonen, men han var også villig til å forsvare den for ham ukjente kvinnen med sitt liv.

Det var vel Bjørnson som sa at «Fred er ei det beste, men at man noget vil». Hallvard ville rettferdighet og vern om den svakeste – en rettferdig fred, kan man si. Og han var tro mot det han trodde på.

Jesus sa: «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.» Jesus vil gi oss en indre fred, hjelpe oss til å tro og være tro. En indre fred som noen ganger er på grunn av, andre ganger på tross av de ytre omstendighetene. Samtidig ber Jesus oss bidra til ytre fred, slik det står skrevet: «Salige er de som skaper fred.» La oss ta imot Guds fred, og forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden.

(Foto: daglig leder på Pilegrimssenteret, Anna Runesson, t.v. i bildet, og Ulrikke Thea Heivoll fra Ladegården t.h.)

 

Dagens preken, 01/06 2025

Velsignet søndag, midt i alt som er. I dag gleder jeg meg til gudstjeneste i Domkirken, og deretter pilegrimsvandring bort til Bispegården, med offisiell åpning av det nye senteret der. Regntøy er med i bagen sammen med bispekåpa. Og her er dagens preken:

Joh.16, 12: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. 14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Avskjeder er sterke saker. Enhver som har stått på en flyplass eller en togstasjon vet det, enten man selv er med i avskjeden eller ikke. Det lidenskapelige kjæresteparets omfavnelser, en mors siste bekymrede formaninger inn av togdøra, den eldre mannens takknemlige gest til sin venn, helgepappaen som står litt fortapt tilbake. Noen ganger er det alt det gode som gjør avskjeden vond; jo større kjærlighet, jo tettere bånd, jo vondere avskjed. Andre ganger gjør det mest vondt fordi alt ble så annerledes enn vi håpet og ønsket, eller forsoningen uteble.

I søndagens tekst kommer vi rett inn i avskjedsstunden mellom Jesus og disiplene hans. De har spist påskemåltidet sammen, Judas har stukket av gårde for å forberede forræderiet av Jesus, og de andre elleve sitter igjen og prøver å forstå det Jesus forsøker å fortelle dem. Jesus tar tak i de spørsmålene de ikke våger å stille, han setter navn på deres sorg og gjør den på et vis lovlig, han trøster dem ved å prøve å forklare hvorfor dette er det beste. Og han forbereder dem på at han har mer å si dem, men at de ikke skal få mer av gangen enn det de klarer å bære.

Avskjeder og fravær er sterke saker. Og de kan gi oss et nytt blikk. Tor Jonsson har skrevet noe om at ”Nærast er du når du er borte / noko er borte når du er nær”. Nærværet kan av og til bli mer intenst i fraværet. Nærfravær kan vi kanskje kalle det. Fordi fraværet også gir et annet perspektiv, et rom for ettertanke, en forsterking av minner. Mange av oss som har mistet noen vi elsket, har kjent på det; at den vi savner blir intenst nærværende på en ny måte.

Når det gjelder Jesus og vennene hans, ser det ut som at disiplene viser større innsikt i hvem Jesus var og hva han ville, ETTER at han var gått tilbake til Gud. Som om de ikke kunne fatte dimensjonene i ham og budskapet hans mens han var menneske sammen med dem på jorden. Jeg har flere ganger vært litt misunnelig på disiplene, at de fikk leve sammen med Jesus på den måten de gjorde. Men når vi leser om forholdet mellom Gud og gudsfolket opp igjennom, virker det ikke som det nødvendigvis var noen fordel og ha en sånn fysisk nærhet til Gud. Både altfor stor avstand og null avstand kan gjøre det mer krevende å få oversikt, skjønne hva vi ser og hva som er på gang. Altfor stor avstand i tid, rom eller situasjon, gjør innlevelsen og detaljene mindre tilgjengelige. Null avstand kan hindre oversikt og perspektiv, både fysisk og mentalt.

Disiplene sto midt oppi det i påsken, men ettersom dagene og ukene gikk etter oppstandelsen og de begynte å få litt avstand til det som hadde skjedd, skjønte de kanskje mer? Avskjed og fravær kan gi en ny og annerledes nærhet.

Jeg antar likevel at disse dagene mellom himmelfart og pinse for de første disiplene var en slags unntakstilstand. Jesus hadde tatt avskjed med disiplene, og de hadde enda ikke mottatt Den hellige ånd slik de gjorde på pinsedag. De må ha vært i et krevende mellomrom, fylt av fravær, venting, sorg og håp?

I leseteksten fra 1.Kongebok hørte vi om profeten Elia. Det høres ut som også han var i et krevende mellomrom? Jeg tipper han og flere av disiplene var litt på samme sted? De hadde gitt alt for Gud, gått «all in», opplevd store ting, men der vi kommer inn i tekstene ser det ganske mørkt ut. I kapittel 18 var Elia superstjernen som vant over 400 av guden Baals profeter, da han utfordret dem til en slags duell med henholdsvis Jahve og Baal i ryggen. Men her i kapittel 19 kan det virke som den sterke troen og kraften til Elia er helt borte; her er han bare livredd, desillusjonert og vil dø. Disiplene er kanskje ikke på et helt så mørkt sted, men det er grunn til å tro at også de var ganske desillusjonerte og redde, i hvert fall avventende. Både Elia, og disiplene der de var, var nok i et krevende mellomrom.

Det kan for mange av oss være ganske kort vei mellom mørke og lyse dager, selv om ikke alle opplever et like stort spenn som Elia. Det gjør livsfarlig vondt om dagene preges av sorg, fravær, forvirring eller framtidsfrykt, tap av mening og håp. Statistisk er det helt sikkert flere av oss her i Domkirken i dag som kan kjenne oss igjen i disiplene og Elia; at vi har vært eller er i et mørkt mellomrom.

Det er sjelden en quick-fix på det mørke mellomrommet; det vet de blant oss som har vært eller er der. Men som kirke bekjenner vi en Gud som er med oss, alltid; også når det ikke kjennes sånn, også når vi er i mørket eller mellomrommet. Som kirke bekjenner vi en korsfestet og oppstanden Gud som er sterkere enn mørket og døden. En Gud som har grenseløs omsorg for oss, og som sier det samme som Gud sa til Elia: "Stå opp og spis, hvis ikke blir veien for lang for deg". En Gud som sa nesten det samme til dyvåte og utslitte disipler da de møtte Den oppstandne Kristus på stranda etter de hadde vært ute og fisket hele natta, og de hørte ham rope «Kom og spis!» Slik uendelig mange mammaer og en del pappaer gjennom århundrene daglig har ropt til sine barn: «Kom og spis!» Slik Jesus inviterer oss til i nattverdens brød og vin, og igjen sier: «Kom, for alt er ferdig - kom og spis!»

Livet er ikke for pyser. Som Elia og som disiplene trenger vi stadig hvile og påfyll; en rast langs veien når det røyner på. En tur hit til Domkirken med musikk, ord, lystenning og måltid, er næring for kropp og sjel. Så fortsett å komme!

Elia-fortellingen minner meg også på noe annet når det gjelder gudsnærvær og rasteplasser. Da Elia var i mørket, møtte han ikke Gud i stormen, jordskjelvet eller ilden, ikke i de store manifestasjonene, men i stillheten. Elia fikk mot til å leve, han fikk næring og fornyet nærvær av Gud gjennom en "skjør stillhet".

Opp igjennom historien har mennesker søkt Gud i stillheten, i naturen, i klostre, i meditasjon, i stille oppmerksomhet. I vår tid, her i vår by, kan det være krevende å søke stillhet, men den finnes. Og det kan hjelpe å få troen ned i kroppen, ned i bena, og ut på veien.

I dag markerer vi pilegrimsledens dag, og vi er alle invitert til å bli med på vandringen herfra, via pilegrimsleden bort til Middelalderparken og Bispegården, der vi har høytidelig åpning av Pilegrimssenteret. Den ytre stillheten får vi nok ikke så mye av på denne vandringen gjennom byen, selv om vi går en av etappene i stillhet - men kanskje får vi kjenne på den indre stillheten? Augustin snakket om hjertet som er urolig helt til det finner hvile hos Gud. Helt siden kirkens første tid har mennesker valfartet til hellige steder, og både vandringen og målet har vært en åndelig reise. Stadig flere oppdager nettopp pilegrimsvandringen som en vei til fellesskap med Gud, med andre mennesker og alt levende, og en vei til indre stillhet og fred.

For en del år siden kom den danske journalisten Charlotte Røhrt med sin debutbok: ”Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende.” Hun var ikke religiøs, men la ut på vandring langs pilegrimsleden til Santiago de Compostela. I boka forteller hun om to konkrete møter med Jesus på den vandringen, der hun både så ham tydelig og hørte ham snakke, og hun beskriver sin egen åndelige reise. Bokas førsteopplag ble utsolgt på to dager. På Facebook og nettavisenes debattsider gikk diskusjonen den gang i høye bølger, både om henne og opplevelsen hennes. Noen ga henne diagnose og ba henne holde sine syner for seg selv, noen harselerte, andre møtte henne med respekt, nysgjerrighet, gjenkjennelse – og noen kristne innrømmet overfor henne at de var misunnelige, og syntes det var litt rart at hun, som ikke var kristen, fikk en sånn opplevelse. Men det finnes etter hvert mange sånne fortellinger, der både folk med et religiøst og med et ikke-religiøst utgangspunkt har hatt slike åndelige erfaringer på pilegrimsferd. I islam er pilegrimsferden til Mekka en åndelig plikt, og de av mine muslimske venner som har vært avgårde, har stort sett opplevd turen som viktig for både troen og livet mer generelt.

Disiplene var i et mellomrom mellom påske og pinse. Vi lever i et mellomrom mellom Jesu første og andre komme; et eskjatologisk mellomrom, der noe avgjørende har skjedd, og der gudsriket bryter fram, men enda ikke fullt ut. I dette mellomrommet inviteres vi til vandring og hvile, måltid og fellesskap: Kom og spis!

 

Kristi himmelfartsdag, 29/05 2025

God Kristi himmelfartsdag der du enn er – Jesus Kristus er der også:) - på grunn av nettopp den første Kristi himmelfartsdagen. Denne dagen har kirken feiret lenger enn vi har feiret jul, og den feires 40 dager etter 1.påskedag.

I evangeliene står det ikke noe om førti dager. Matteus har ikke med himmelfarten i det hele tatt, men slutter med misjonsbefalingen. Johannes antyder bare himmelfarten tidligere i sin beretning, men har den ikke med på slutten. Hos Lukas og Markus kan det virke som Jesus for til himmels omtrent med en gang etter oppstandelsen. Men i Apostelgjerningene står det om disse førti dagene, og allerede fra 300-tallet begynte man å feire himmelfartsdagen. Jacobus de Voragine på 1200-tallet skriver så fint om de førti dagene: «Herren lå død i førti timer, og dette var trengselens tid; etter oppstandelsen viste han seg i førti dager for disiplene, og dette var trøstens tid.» Tiden for trøst, for modning av troen og håpet?

Jesus ble løftet opp, eller fór opp til himmelen, som vi sier i bekjennelsen; men før det lovte han disiplene å sende dem Den hellige Ånd i stedet, for å hjelpe, veilede og styrke dem. Jesus var Gud som ble menneske, i en konkret kropp, et konkret sted i en konkret tid. Jesus var Gud med hud og viste menneskene hvem Gud er: Et sårbart barn på flukt, en åndelig leder, en helbreder, en lidende og angstfylt Menneskesønn. Etter himmelfarten er Gud fortsatt nærværende og virksom i verden, men nå igjen uavhengig av tid og rom, i det Helligånden øses ut over oss.

Himmelfarten binder altså påsken og pinsen sammen – uten påskens oppstandelse, ingen himmelfart, uten himmelfarten, ingen pinse, der Ånden kommer og skaper frimodighet, fellesskap, kirke. Dét snakker vi mer om neste helg:).

(Milla bispebisk i fri dressur blant stemorsblomstene - muligens med et blikk mot himmelen:)

 

Patmos-prosjektet, 27/05 2025

Jan Ørnulf Melbostad er organist i Østmarkkapellet de fleste søndager, og det har han vært i 25 år! Nå passert 80, men både mann og orgelspill er like sprekt, og på søndag sørget han for festgudstjeneste der ute i skogen. Han og kona Karin har kapellet som sitt andre hjem, og gjør en fantastisk innsats – tusen takk!

Samme kveld prekte jeg på samisk gudstjeneste i vårt vakre kapell i Bispegården, med Màri som strålende tolk; jeg leste velsignelsen på nord-samisk så godt jeg kunne. Work in progress:). Vi har faste nattverdsgudstjenester i kapellet vårt hver tirsdag formiddag, og det er visstnok Oslos eldste vigslete rom i aktiv bruk – en gave.

Mandag gikk dagen med til inspirerende representantskapsmøte i Bibelselskapet; en imponerende økumenisk forsamling. representanter for mange ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner). Der fikk vi blant annet høre om Patmos-prosjektet; en ny internasjonal spørreundersøkelse med 91000 respondenter i 180 land, som tar for seg folks forhold til Bibelen. Her er kortversjonen av mitt:

Før jeg ble ferdig med prestestudiet for over tretti år siden, leste jeg Bibelen fra perm til perm på et år. Jeg måtte være helt sikker på at jeg hadde fått med meg alt, på godt og på vondt.

Jeg har noen gamle bibler som jeg har spart på. De er fulle av understrekninger, spørsmålstegn, kommentarer, utropstegn, hjerter og sinte fjes. Bibelen er både helt fantastisk og skikkelig krevende; den engasjerer meg, både gjennom sitt innhold og sin virkningshistorie som hellig skrift for kirken gjennom to årtusener.

Jeg må likevel innrømme at jeg noen ganger er nesten glad for at folk flest ikke kjenner alle tekstene i Bibelen like godt. Selv om mange kaller den «Guds klare ord», så vil jeg nemlig ikke si at den er SÅ klar. Ikke sånn å forstå at den bare kan leses og forstås av eksperter; en av de gode tingene i arven fra Martin Luther var overbevisningen om at folk må få lese Bibelen på sitt morsmål, og delta på lik linje i den teologiske samtalen. Men i tillegg til at den er blitt til i helt andre tider og sammenhenger enn vår akkurat nå, er det så mange fæle tekster, rare paradokser, dilemmaer og motsetninger i Bibelen, at det er en jobb å finne ut av hva det kan bety å være bibeltro og hvordan vi skal forholde oss til den som hellig skrift. Vi må bli kjent med Bibelen, lese den grundig, koble den til bønnen, sette den i dialog med egne og andres livserfaringer og ulike teologiske stemmer. Bruke den i fellesskap; gjerne sammen med folk vi ikke alltid er enige med, men som vi er trygge på.

Jeg elsker at Bibelen er et bibliotek, en boksamling, full av ulike stemmer og sjangere fra forskjellige tider og miljøer. Et mangfold av stemmer som til dels diskuterer med hverandre, og som også vi kan diskutere med. Da får vi del i en åpenbaring og blir del av en samtale som har pågått i hundrevis av år. Ingen kan si: «Du tolker – jeg bare leser.» Vi går alle til bibeltekstene med våre egne liv og vår egen tid i bagasjen. Det gjorde Bibelens forfattere og redaktører, og det har bibellesere gjort til alle tider.

Bibelen er hellig Skrift, inspirert av Gud – og preget av mennesker. Historien før og nå har vist oss at vår hellige bok kan brukes til å legitimere både slaveri og frigjøringskamp, rasisme, diskriminering og kamp for rettferdighet, brobygging og kulturkrig. Ingen bibellesning er nøytral; det maner til både ydmykhet og klokskap i bruken av den. Men kirken klarer seg definitivt ikke uten.

Jeg krymper meg over det teologen Phyllis Trible allerede på 80-tallet kalte «Texts of Terror», bibeltekster som beskriver et helt uholdbart menneskesyn og ikke minst kvinnesyn. Jeg fryder meg over uforglemmelige oppsummeringer i Jesu munn, som «den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen» og «den som får tilgitt lite, elsker lite, men den som får tilgitt mye, elsker mye». Jeg er imponert over hvor ærlige og lite flatterende portretter Bibelen gir av Peter og andre av kirkens første ledere; det hadde vel vært enkelt å fikse litt på det fra starten? Jeg grunner på hymnen i starten av Efeserbrevet, som maler fram hvordan Guds frelsesplan er «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» Jeg blir sterkt utfordret av Jesu svar til den rike unge mannen: «Selg det du eier, gi alt til de fattige, kom så og følg meg.» Og sånn kunne jeg fortsette. Bibelen engasjerer, slik den alltid har gjort. To be continued.

 

Dagens preken, 25/05 2025

Velsignet søndag, midt i alt som er!

I går fikk jeg møte alle menighetsrådene i Døvekirken i Norge, som var samlet i Oslo. Jeg fikk møte så mange bra folk, fryde meg over god stand-up, og lytte til gode glimt fra arbeidet til de åtte menighetene rundt i landet: Tromsø, Trondheim, Ålesund, Stavanger, Bergen, Kristiansand, Sandefjord og Oslo. Og jeg fikk takket for at vi er og gjør kirke sammen, og at de er en nydelig ressurs for resten av bispedømmet, ikke minst fordi de har så mye erfaring med å 1.være kirke for og med en (usynlig) minoritet, 2. kroppsliggjøre og visualisere tilbedelsen og kommunikasjonen, 3.være oppsøkende kirke utenfor kirken, fordi hver menighet dekker et stort geografisk område med relativt sett få medlemmer. Det var litt klønete at jeg snublet i trappa på Østmarkkapellet fredag kveld og vrikket foten, som ble hoven, vond og blå – måtte jo komme meg opp og ned til fots 2, 5 km før vi kom i bilen for å komme meg inn til Døvekirken i går formiddag. Men med smarte praktiske venninner og frosne vafler fikk jeg god behandling på foten:).

I går ettermiddag hadde vi grilling ute på kapellet – uten regn! – og i dag er det gudstjeneste med dåp og nattverd. Gleder meg! Så er det samisk gudstjeneste i ettermiddag kl.18 der jeg også får være med og preke; den ble heldigvis flyttet fra Mariakirke-ruinene og inn i Bispegårdens kapell, ellers kunne det blitt en svært våt opplevelse.

Her er dagens preken, med utgangspunkt i dagens tekst om Fadervår (Matt.6, 7-13) har jeg en temapreken om bønn:

Bønn er en fantastisk greie! Jeg driver med det hele tiden. Bønn er veldig vanlig: Ifølge Philip Yancey, en amerikansk journalist og forfatter, var det for ikke mange år siden flere amerikanere en vanlig uke som ba, enn antallet som hadde sex, kjørte bil, eller gikk på jobben. Det ser nok litt annerledes ut i Norge (og kanskje også i USA) i dag, men min erfaring er at veldig mange flere enn de som identifiserer seg som religiøse, ber en bønn når enten angsten ELLER takknemligheten blir for stor. Mange knepper henda når livet blir for stort – eller for lite: «Er det ikke mer enn dette?».

Bønn er også noe veldig enkelt: Da disiplene ba Jesus lære dem å be, fikk de et krasjkurs gjennom Fadervår; en kort enkel bønn til vår himmelske far om Guds rikes komme, mat, tilgivelse og vern mot fristelser og mot det onde. Samtidig er bønnen full av store eksistensielle tema – gudsbilde, tilgivelse, ondskap og lidelse, makt - og jeg kunne holdt en bibeltime om hver av bønnene i Fadervår, eller Herrens bønn som vi nå kaller den. Jeg har tidligere prekt over alle disse, men i dag blir det en temapreken om bønn, som jeg håper gir frimodighet til å be og snakke om bønn med andre.

Kristen bønn, som er det jeg kjenner best, kan praktiseres alene, noen få eller mange sammen. I kirken, i dusjen, på tredemølla eller kafe, i senga eller skogen.

Vi kan be sittende, knelende, stående, liggende, dansende. Vi kan folde eller åpne hendene, holde rundt en Kristuskrans eller et kors, lukke øynene eller feste blikket på et bilde som hjelper oss å fokusere.

Bønnen kan være fast formulert, slik den er her i Fadervår for eksempel, eller vi kan bare snakke i vei med Gud.

Bønnen kan være en bekjennelse av noe vi har gjort galt, en takk for alt som er godt, en stille oppmerksomhet rettet mot Gud, klage over det vonde i eget eller andres liv, protest når vi blir opprørt over urett og lidelse.

Samtidig er bønn ikke bare enkelt. Når vi ber sammen, har den som setter ord på bønn et stort ansvar, særlig om det er en religiøs leder eller annen maktperson. Bønn kommuniserer teologi på godt og på vondt. Hva slags gudsbilde tegnes i bønnen? Hvilke perspektiver på liv, tro, helbredelse, lidelse og død kommer fram? Hvilket språk brukes? Hvis vi ber for «de som» er syke, ensomme og redde - signaliserer vi da at «de» alltid er noen andre enn de som er samlet her? At problemene bare finnes et annet sted? Bønn kan både åpne og lukke dører for de som er del av den eller lytter til den; bønn kan fungere som sjelesorg i det offentlige rom, eller motsatt; legge stein til byrden for den som bærer tungt fra før.

Bibelen har mange løfter knyttet til bønn. “Be så skal du få.” “Alt dere ber om i mitt navn, skal dere få.” Jeg har møtt mange mennesker som har opplevd å få svar på bønn. Men vi er også mange som har erfart at så enkelt er det ikke. Det kan være enkelt å be, men vi får slett ikke alltid de svarene vi ønsker oss. Eller det tar så altfor lang tid. Kanskje opplever vi ikke at vi får svar i det hele tatt. Da trenger vi et fellesskap som deler smerten med oss og hjelper oss å snakke sant om liv og tro og nære håpet; ikke lettvinte forklaringer. Salmenes bok, som gjerne kalles Bibelens egen bønnebok, er full av klage og anklage rettet mot Gud, kombinert med håp, takk og lovprisning – Gud tåler alt.

Jeg må innrømme en ambivalens knyttet til bønn: Jeg VIL tro at Gud hører mine og andres bønner og lar seg berøre av dem. Samtidig synes jeg det er vanskelig å tenke at Gud forandrer mening eller syn på ting, eller lar seg sterkere involvere, ut fra hvordan vi ber eller hvor mange vi er som ber?! Ellers synes jeg det legger for mye makt i feilbarlige menneskers hender og øker sårbarheten for den som IKKE har ordene i sin makt, mot til å forhandle med Gud, eller et stort (og fromt) nettverk? Gud bør ikke være manipulerbar, selv om Abrahams forhandlinger med Gud om Sodoma og Gomorra kan tyde på noe annet.

Jeg synes ikke det er vanskelig å tro at bønn gjør noe med den som ber, det har jeg selv erfart mange ganger. At jeg får en indre styrke og fred, at jeg opplever et gudsnærvær som minsker mørket, og at jeg får et skjerpet blikk for Guds spor i hverdagen min. Noen ganger løser også ting seg på underfullt vis.

Jeg synes heller ikke det er vanskelig å be for og med andre mennesker. Jeg snakker mye med Gud gjennom dagen, både alene og sammen med andre. Det er overveldende fint å få tro at bare jeg henvender meg til Gud, sånn «kjære Gud», så er jeg øyeblikkelig personlig påkoblet himmelens og jordens skaper - jeg snakker med den som ER kjærligheten, og jeg kan hvile i den kraften som jeg tror favner og bærer alt.

Jeg snakker med Gud om alt. Gud vet nok alt uansett, men jeg tror det gjør noe med relasjonen vår og med meg når jeg deler. Jeg hører ikke at Gud svarer, men jeg kjenner jevnlig på et mektig nærvær jeg ikke kan sette ord på; en uventet kraft eller fred midt i alt som er krevende. Eller jeg opplever å få nytt håp, se nye mulige veier, eller meg selv, andre, og verden med et nytt blikk. De av mine som ikke deler min gudstro, vil forklare dette på andre måter, men for meg handler det om bønn, og det å koble meg på Guds nærvær i verden og i mitt liv. Tune meg inn på nåden, og forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden.

 

Statusoppdatering, 23/05 2025

I går ble et ungt jødisk par skutt ned og drept på åpen gate da de kom ut fra et arrangement på et jødisk museum. Det er mye vi enda ikke vet, men gjerningsmannen hadde visstnok ropt pro-palestinske slagord, så både det og valg av åsted gir grunn til å tro at de ble drept ut fra antatt tilhørighet til det jødiske miljøet. I det aktuelle debattklima er det helt nødvendig at vi alle står tydelig opp mot anti-semittisme; ikke minst vi som også tydelig kritiserer israelsk framferd i Gaza og på Vestbredden.

 

Statusoppdatering, 20/05 2025

Hverdagen som biskop er veldig annerledes enn som prest på bakken. Jeg visste at jeg kom til å savne det å være i en lokal menighet; savne å ha gudstjeneste 2-3 søndager i måneden sammen med folka mine; savne dåp, bryllup, begravelser, konfirmantleirer, alle sjelesorgsamtalene. Og det gjør jeg. Samtidig er det spennende og meningsfylt å være i denne nye rollen. Jeg har bratt læringskurve som en av topplederne i Den norske kirke, og jeg har mange bra folk rundt meg å lede sammen med; det er som forventet MANGE (men ofte interessante og gode) møter, men jeg får også vært mye ute og truffet folk, jeg får prekt og talt og lyttet til mange, og blir stoppet på gata flere ganger hver dag av folk som vil hilse på, dele en opplevelse, diskutere noe. Her er noen få glimt fra forrige uke:

Forrige helg fikk jeg lede en samtale i Domkirkens kapell med Yale-professor i historie Ned Blackhawk og Oslo-Met forsker og historiker samiske Mikkel Berg-Nordlie, om religionens rolle i møtet mellom urfolk og norske utvandrere til Amerika. Vi snakket om at begrepet «utvandrer» kan bidra til at vi bare har nettopp utvandrerne i fokus – ikke hva utvandringen gjorde med mennesker og natur som ble «innvandret»…  Blackhawk har i sin siste bok skrevet om nødvendigheten av «the unmaking of american history» og det å løfte fram andre narrativer enn de som langt på vei har rådet grunnen, fordi som Marx vel sa: «i enhver epoke er de herskende klasses tanker de herskende tanker».Forhåpentligvis kan også Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om kirken og de norske samene og oppfølgingen av denne bidra til liknende arbeid hos oss. Ida Pallin Bostadløkken fra Nasjonalbiblioteket og Caroline Hauglid-Formoe (prest for samisk kirkeliv) var også med.

17.mai satte jeg ny rekord i min ettroms leilighet (med balkong), da vi var 10 stykker, for meg kjente og ukjente, til bords (noen på balkongen). Som alltid med tale og sang, og Milla som ulte til Ja vi elsker (og var behørig 17.mai-pyntet). Min bunadserstatning er en rød lang kjole kjøpt brukt for 3 euro på gata i Livorno. Selgeren sa at «this dress has had a lot of parties, you better do the same” – og jeg bruker den på alle 17.mai’er, julaftener, 50-årsdager og mye annet:).

Mandagen var det møte i Oslo Bispedømmeråd, og vi startet denne gangen med å gå første del av pilegrimsleden fra Bispegården opp til Østre Aker kirke – videre til Trondheim må bli en annen gang. Dyktige leder på Pilegrimssenteret, Anna Runesson (med caps på bildet), var turleder og tok oss med inn i korte stopp med refleksjon og spørsmål til ettertanke på veien, og da vi kom til kirken feiret vi enkel Pilegrimsmesse. Jeg vandrer jo mye med bispebisk Milla hver eneste dag – kan anbefales.

Jeg er mye ute i bispedømmet, og i går var turen kommet til sykehusprestene ved Ullevål Universitetssykehus. Deres arbeidshverdag handler blant annet om samtaler med mennesker i krise og sorg, undervisning og veiledning av ansatte, oppfølging av pårørende, syninger for de etterlatte etter et dødsfall, nøddåp, og møter i sykehusenes etikk-komiteer. De får en annen type spisset kompetanse enn vi menighetsprester, og jeg er så glad for og stolt over måten kirken er nærværende her på (på bildet, f.v.: Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen, Idun Strøm Sefland, Eileen Paus, Harald Nydal og Øystein Buer).

Torsdag var jeg tilbake på gamle trakter i Fagerborg og fikk delta på Fagerborg Filosofikafe som ble fortreffelig ledet av Henrik Syse, Bendik Sparre Hovet, Kristian Engelstad Kvalem. Takk for at dere sørger for at den fortsetter! Det ble en spennende samtale om drømmer; hva de er, hva de gjør med oss, hvordan vi tolker dem.

I dag var jeg på årsmøte og styremøte i Kirkelig Dialogsenter Oslo (KDO), sammen med styreleder Erlend Hause, Ann Kristin Van Zijp Nilsen, Silje Kvamme Bjørndal, Anne Berit L. Evang, Ingun Yri Øystese og daglig leder Tonje Kristoffersen. Dialogsenteret har fylt tretti år, og jeg tenker dets arbeid er viktigere enn noensinne. Jeg vil avslutte med hennes kloke ord fra årsmeldingen:

Dialog er en muskel som hele tiden må trenes. Trenes til å lytte og trenes til å forsøke å ta den andres perspektiv. Vi må trenes til å forsøke å gå inn i dialogen som likeverdige, men være bevisst ulike maktforhold, historier og forutsetninger. Er det rom for dialog i en stadig mer polarisert verden, hvor det ytres bekymring for den andres verdier og menneskesyn? Hvor går grensen for når vi ikke lenger kan snakke sammen? (…)

Vi ser at internasjonale konflikter påvirker det norske samtaleklimaet. Vi observerer at demokratier rundt i verden er under press. Økende polarisering, ulike virkelighetsforståelser og opplevelsen av å få krenket sitt menneskeverd, styrkes gjennom både krig og ytringer. Et demokrati kan blant annet testes ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. Og gjennom å øve dialogmuskelen kan vi bidra til å løfte alle stemmer, slik at demokratiet er reelt. Polarisering er ikke nødvendigvis farlig, det er dehumanisering vi skal vokte oss for. Totalitære samfunn og legitimering av vold får grobunn idet vi begynner å tillegge noen mennesker mer eller mindre verdi enn andre. I alt dette må det skapes rom for å kunne lytte til hverandre, og ingen fortellinger må skyves ut av samtalen. Begrepet «moral injury» kan bidra til å belyse hvordan den gjensidige endringen som kan oppstå i dialog ikke handler om å gå på akkord med seg selv. Det å lytte til hverandres fortellinger er en motvekt til dehumanisering. Denne refleksjonen har vært viktig i vårt dialogarbeid. Dialog kan rehumanisere. Dialog er en muskel – la oss trene den sammen!

 

17. Mai innlegg, 17/05 2025

Kjære alle FB-venner – gratulerer med dagen som såvidt er startet! Midt i alt som er.

En maidag for noen år siden på 37-bussen hørte jeg en liten jente bak meg øve på 17.mai-sangene, i sin helt egne versjon. Hun sang høyt og frimodig: «Alt hva mødrene har kjempet, fedrene har grett … så kan vi ta det rolig de neste hundre år.» Et nytt likestillingsperspektiv på nasjonalsangen er ikke så dumt; mødre og fedre og mange andre har både grått og kjempet for alt de hadde kjært. Og det må vi fortsatt gjøre!

Uansett hva kaptein Sabeltann (som altså er opphav til siste del av jentas sang) måtte si: Vi kan nok ikke «bare ta det rolig de neste hundre år»; da vet vi ikke hva vi har mulighet til å feire. Vi kan ikke ta det vi i dag feirer, for gitt. Hver dag må vi stå opp for likeverd, frihet, rettferdighet, samhold, i våre nære relasjoner og nabolag, i byen vår, landet vårt, verden – ikke bare på 17.mai.

Den danske vitenskapsmannen, ateisten og poeten Piet Hein har sagt noe som ble mitt livsmotto da jeg leste det første gang: «Det finnes en ro, som kun beror på at man er tro mot det man tror på». Det finnes en ro, en indre styrke og fred, som handler om å finne ut hva vi tror på; hva som bærer oss og driver oss; hva vi er villige til å stå opp for – og så øve oss i å være tro mot det. Tro og være tro! Da blir både livet og døden enklere å møte.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard skal ha sagt: «Jeg anklager tiden. Ikke fordi den er ond, men fordi den er uten lidenskap». Lidenskap kan hente fram både det beste og det verste i oss. Men en tid og et samfunn, uten lidenskap; der man ikke har verken evne eller vilje til å kjempe for noe og der likegyldigheten råder; nettopp dét samfunnet kan gi spillerom for destruktive krefter, uten å yte den nødvendig motstand. Vi må både takke for og stå opp for fellesskapet. Vi må både takke for og stå opp for fred og frihet, for demokrati og for det fargerike, store norske «vi», anno 2025. Dette fellesskapet og samholdet gir seg ikke av seg selv, og altfor mange blant oss kjenner seg ikke inkludert og trygge.

I dag skal jeg ikke preke, bare være på gudstjeneste, men her er en 17.mai-preken med utgangspunkt i dagens evangelium fra Lukas 17:

På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. 12 Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna 13 og ropte: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» 14 Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. 15 Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han lovpriste Gud med høy røst, 16 kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. 17 Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? 18 Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» 19 Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»

Som spedalske var de ti mennene alvorlig syke og lidende; utstøtt fra felles-skapet, fryktet og foraktet. Mirakelet skjedde etter møtet med og bønnen til Jesus: alle ti ble friske. Mirakler kan være vanskelige å håndtere, både når de skjer og når de ikke skjer, men den prekenen må jeg ta en annen gang. Fokus i denne fortellingen er på responsen. Bare én av de ti tidligere spedalske kom tilbake for å takke Jesus for at de var blitt friske. Det blir understreket at denne ene var samaritaner. Vi vet fra andre bibelske tekster at samaritanere ble møtt med fordommer og sett ned på av majoriteten. Å løfte fram som forbilde en samaritaner, en foraktet fremmed og minoritet, det var radikalt. Men kanskje var det lettere for ham med hans erfaringer å være takknemlig?

For den som er vant til å være del av en privilegert majoritet, kan det være lett å ta ting for gitt. Svært mange av oss i Norge har vært heldige, ikke minst i et globalt perspektiv, og det kan være fristende å ta vann og mat, frihet og fellesskap, trygghet og demokrati for gitt. Men Bibelen minner oss stadig på å takke vår Skaper, frelser og livgiver. Å dvele ved det som er godt i livene våre, hver dag, er livgivende i seg selv. Takke for både de helt små og de helt store tingene; ikke ta dem som en selvfølge. Hver dag.

Hva kan du takke for i dag, midt i alt som er? Del det med noen i løpet av dagen.

Takknemlighet er et nøkkelord i 17.maifeiringen. Vi bor i et land som stadig kåres til verdens beste å bo i. Et vakkert, fredelig, rikt, demokratisk land, med stor tillit mellom mennesker, og mindre sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk enn de fleste andre steder (selv om forskjellene også her er økende).

Samtidig lever 10% av barna her i landet - over 100 000 barn - under fattigdomsgrensen, og det er en tredobling på de siste tjue årene. Nesten halvparten av oss oppgir å være preget av ensomhet i varierende grad. 11 % av norske kvinner har opplevd alvorlig vold i nære relasjoner. Vi står overfor forferdelige kriger i Midtøsten, Ukraina, Sudan og mange andre steder, og enorme utfordringer knyttet til klimaendringer og naturtap. Vi har mer enn nok å kjempe både mot og for!

Om jeg skal klare det, må jeg tro på lyset. Og i en av bibeltekstene 17.mai oppfordrer Jesus sine følgere til nettopp det: ”Tro på lyset! – Så dere kan bli lysets barn”.

Tro på lyset!

Det er ikke alltid lett å tro på lyset. Det er mye mørke i verden, og kanskje også i våre egne liv. Det kan nok også være lett å undervurdere hva det gjør med vårt håp og vår psykiske helse at vi kontinuerlig konsumerer et katastrofe-, konflikt- og klikk-drevet nyhetsbilde. Det kan være lett å glemme den tause majoriteten - at de fleste mennesker i vårt samfunn ikke representeres av de som stadig roper høyest og er sintest. Det kan være lett å overse all den overraskende godheten og solidariteten som finnes. Men det kan også være fristende å lukke øynene for mørket og ondskapen som faktisk finnes, i oss og i verden. Vi er skapt i Guds bilde, verden og vi er fulle av Guds kjærlighet og skjønnhet – men både verden og vi er også preget av det onde. Vi trenger redning, og som kirke tror vi at vi har fått det; gjennom Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Akkurat nå er vi i kirken enda i påsketiden, og ser alt i lyset fra den tomme graven. Guds kjærlighet er sterkere enn alt; sterkere enn døden. Da går det an å tro på lyset.

Som kirke tror vi på at Jesus er verdens lys. Tro på lyset! Tenn lys i mørket. La Jesu lys skinne gjennom deg og ut i verden. Gjennom takknemligheten og gjennom viljen til å stå opp for det vi feirer i dag. God 17.mai, midt i alt som er!

 

Statusoppdatering, 07/05 2025

I kveld fikk jeg være med og feire Haugerud kirke i Groruddalen 50 år! Det er et nøkternt og enkelt kirkebygg, med et nydelig hvitkalket kirkerom og et helt fantastisk alterveggteppe signert Else Marie Jacobsen: ‘Fra fra mørke til lys’. Både arkitektur og innhold vitner om en hverdagskirke, som er en integrert del av lokalmiljøet og livet der. Her feires gudstjenester, men her er også torsdagslunsjer, åpne middager, sorgarbeid med ungdom, foreldreveiledning, barnas kirkekjeller på barnehagenes planleggingsdager, babysang, turgruppe og mye mer! Gratulerer så mye! Kirken feirer 50 år gjennom 50 dager fra påske til pinse, med masse spennende program. I kveld snakket jeg om det å være kirke i vår tid på vårt sted, og tok utgangspunkt i Menighetenes selvpresentasjon i årsmeldingen, og menighetsrådsLederens 3 knagger for hva man vil: vi vil fellesskap! vi vil tro! Vi vil kirker! Spennende samtale i etterkant med blant annet MR-leder Sigmund Gulliksrud, sokneprest Thomas Berbom, Idil Mohamed og Ann Kristin Trosterud fra Nabolagshuset, og Mary-Ann Olson.

 

Statusoppdatering, 06/05 2025

I går var det bispevisitt hos prester og diakoner på Diskonhjemmet sykehus, og jeg fikk lære mer om den viktige tjenesten de står i, og ha gode samtaler med (f.h.) Gudmund, Aud Irene, Sigrid, prost Elisabeth, og Roald. Direktørene for hele virksomheten og for sykehuset kom også og var med oss en stund.

Før eller senere får vi alle utfordringer knyttet til helsen, enten egen eller andres nær oss. Men belastningene er utrolig ulikt fordelt. Noen sliter med sykdom og smerter hele livet, og eller dør altfor tidlig, mens andre får være friske og spreke lenge. Ta det aldri for gitt, om du er så heldig. Vis omsorg for de rundt deg som sliter, ikke minst med kroniske og kanskje usynlige plager på kropp og sjel. Det skal ofte så lite til, for å vise at du ser og anerkjenner kampen og heltemotet som kreves nettopp i slike liv. Og husk samtidig at mange også opplever å finne skatter i livet i slike situasjoner. Presten og diakonene våre gjør en utrolig viktig jobb på våre sykehus og sykehjem og i andre institusjoner, der sårbarhet er ekstra stor og krisene mange.

Dagens bibelord sier: ‘Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen.’ husk at ankeret har best feste i gjørma på bunnen - noen ganger er det der vi skjønner hva håp er.

 

Statusoppdatering, 04/05 2025

Nydelig vigslingsgudstjeneste i Nordberg i dag - gratulerer med dagen, Julie! Vigslingsliturgien er ordrik og høytidelig, som den skal være. Fullt band med trombone på toppen, salmer og gladjazz i skjønn forening. Sterk, evangellisk og livsnær preken av ordinanden, over fortellingen om brødunderet og Guds overflod. Menigheten stilte opp og fylte benkene(og kakefatene til kirkekaffen), og Julie fikk mange varme ord og toner. Jeg tror både Oslo bispedømme, Nordberg menighet og Julie er heldige! (Ps. Dette var altså unntak fra vanlig praksis her i Oslo: ordinasjon skjer i vårt bispedømme samlet i Oslo Domkirke i februar, juni og oktober - siden vi ofte har mange kandidater fra flere yrkesgrupper i løpet av et år. Men i år var det jo bispevigsling i februar, og for at ikke noen da skulle få ekstra lang ventetid før ordinasjon, og menighetene få ordinerte prester før høysesongen for vielser starter, gjorde vi unntak:)

 

Statusoppdatering, 04/05 2025

Velsignet søndag, midt i alt som er. Vi er fortsatt i påsketiden, og lever i lys av oppstandelsen, mens grusomme kriger og konflikter dreper, og tyner håpet. Men mange gir ikke opp. Jeg skal ikke preke i dag, men jeg lar Asiz Abu Sarah og Maoz Inon holde en preken for meg. Takk til gode venninne @Kristin Grøntoft, som delte den. 17 sterke og viktige minutter, som holder meg fast i sorg og håp og forpliktelsen til å jobbe for fred og forsoning. Disse to og mange flere møtes visst på People’s Peace Summit i Jerusalem nå 8.-9.mai.

 

Statusoppdatering, 03/05 2025

Tid for å fordøye. I går kveld fikk jeg være med på en sterk og fin rekviem-messe for avdøde pave Frans i vakre St.Olav Domkirke. Det har blitt sagt og skrevet mye klokt og godt; både OM paven og AV paven, og når Milla og jeg går ute i våren, må jeg stadig tenke på noe han nylig sa om naturen og oss: «Rivers do not drink their own water; trees do not eat their own fruit; the sun does not shine on itself and flowers do not spread their fragrance for themselves. Living for others is a rule of nature. We are all barn to help each other. No matter how difficult it is … Life is good when you are happy; but much better when others are happy because of you.” (Må forresten si takk til gode venninne og nesten-nabo Mina! Som snart sekstiåring har jeg aldri eid en dressjakke, men det måtte jeg jo ha til messen, så var det bare å løpe bort og låne:).

Etterpå bar det ut på feiring for og med Elisabeth, mamma til Peder i Team Pølsa – til en samling med bra damer, god mat og prat, og ikke minst en kake Peder verdig, dekorert med den nå berømte Fantorangen. Vi må ikke glemme å anerkjenne ikke minst de usynlige kampene folk rundt oss står i. Elisabeth (og Preben, og andre foreldre til barn med ulike funksjonsvariasjoner og utfordringer): Stor respekt for dere og det dere står i, og takk for alt jeg lærer!

I dag var jeg på første orgelkonsert med ny domkantor Tjark Pinne, som holdt en strålende konsert og etterpå inviterte alle på orgel-kaffe utenfor kirken. Han og domkantor Marcus Andrè Berg (t.h.) kommer garantert til å gi oss mange gode musikalske opplevelser framover. Minner meg på fjorårets Rambøll-rapport om kirkens bidrag til det norske kulturlivet, som mente 4,3 mrd kroner var et forsiktig estimat.

Og i kveld var jeg på Det norske teatrets oppsetning av «Arv og Miljø»: Sterk og dirrende forestilling, få den med deg om du har mulighet til det. Nære relasjoner, sår og hemmeligheter; så altfor gjenkjennelig for mange, enten i eget eller andres liv.

 

Gaza, 03/05 2025

Situasjonen i Gaza blir stadig mer forferdelig, og nå er nødhjelpslagrene tomme, etter at Israel stoppet all hjelp inn 2.mars. Krigføringen må stoppe og humanitær hjelp slippes inn! Palestinere og israelere har samme menneskeverd og samme rett til liv, rettferdighet og trygghet i det hellige land. En tostatsløsning bygget på rettferdig fred synes mer umulig enn noensinne, men hva er alternativet?

Mange i vår kirke og i vårt samfunn er sterkt engasjert i dette, på ulike måter. I går ble det sendt et åpent brev til finansministeren, blant annet signert av Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, knyttet til Oljefondets investeringer:

"Kjære finansminister Jens Stoltenberg,

Vi ønsker med dette å uttrykke vår dype bekymring over at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er en av de største investorene i selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen og andre folkerettsbrudd i okkupert palestinsk territorium. Vi ber derfor finansministeren om åta nødvendige grep for å sikre at Norges investeringer ikke medvirker ti I brudd på folkeretten.

Norge har en plikt til å hindre at slike folkerettsbrudd finner sted. Dette ble tydeliggjort i den rådgivende uttalelsen fra Den internasjonale domstolen (ICJ) fra juli 2024. I ICJs uttalelse og den påfølgende resolusjonen vedtatt i FNs generalforsamling ble det presisert at stater skal ta steg for å motvirke handel og investeringer som kan bidra til den ulovlige okkupasjonen og andre folkerettsbrudd i okkupert palestinsk territorium.

Oljefondets investeringer i selskaper knyttet til den ulovlige okkupasjonen og andre folkerettsbrudd i okkupert palestinsk territorium bryter med Norges folkerettslige forpliktelser.

Det er svært uheldig at Norge opererer med doble standarder. Staten krever at private fond unngår investeringer knyttet til den ulovlige okkupasjonen og andre folkerettsbrudd, og forventer at de opererer i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Samtidig mener Norges Bank at de ikke er forpliktet til å følge de samme føringene. Dette skaper en uholdbar situasjon der staten stiller høyere krav til private aktører enn til seg selv gjennom Oljefondet.

Etikkrådet for Norges Bank har både i brev til Finansdepartementet i august 2024 og i den siste årsmeldingen sin påpekt at de kun forholder seg til Retningslinjene for utelukkelse og observasjon, og ikke til folkeretten for øvrig. Som følge av dette, er det en for stor risiko for at Oljefondets investeringer bidrar til grove folkerettsbrudd i okkupert palestinsk territorium.

Vi vil derfor oppfordre finansministeren til å

1. Pålegge Norges Bank å trekke alle investeringer fra selskaper hvor det er en uakseptabel risiko for medvirkning til folkerettsbrudd i okkupert palestinsk område.

2. Ta initiativ til å presisere Retningslinjene for utelukkelse og observasjon fra Oljefondet, slik at disse bringes i samsvar med folkeretten.

Vi ser frem til svar og oppfølging og står til disposisjon for videre dialog om hvordan Norge kan sikre at Oljefondets investeringer er i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser.»

Jeg håper finansministeren hører.

Jeg takker alle som arbeider for rettferdig fred på ulike måter, både i Midtøsten og andre steder.

Jeg ber oss alle gjøre godt der vi er, fastholde ALLE menneskers likeverd i det vi sier og gjør, og ikke miste troen og håpet.

 

Kirkemøtet, 29/04 2025

Jeg er tilbake i Oslo etter ekstra møtedag og lang reise med tog og buss for tog. Da er Kirkemøtet 2025 over. Mitt første:). Kirkemøtet er altså det øverste demokratisk valgte organet i Den norske kirke, og består av 117 medlemmer, hvorav 77 er valgt inn ved direkte valg. Prester og andre kirkelige ansatte har sine representanter, samisk kirkeliv, Døvekirken og Kirkens Ungdomsutvalg likeså, og alle biskopene er også medlemmer. Vi har hatt mange og lange arbeidsøkter, gode samtaler og forhandlinger, og mange ulike typer innlegg. Vi har gjort diverse vedtak knyttet til kirkevalg, økonomi, biskopens tilsyn og nynorsk oversettelse av trosbekjennelsen, og vi har feiret to flotte gudstjenester, hatt morgen- og kveldsbønner - og karaokekveld, initiert av ungdommene:). Den som er interessert, kan lese mye mer om kirkemøtet på kirken.no.

På Kirkemøtet har vi også snakket om den desperate situasjonen vår vennskapskirke i Jordan og det hellige land (ELCJHL) er i. Under møtet ble det sendt et brev til denne kirken ved biskop Sani Ibrahim Azar, signert preses Olav Fykse Tveit, kirkerådsleder Harald Hegstad og leder for Mellomkirkelig Råd Kristine Sandmæl. Vi uttrykker der, slik Den norske kirke også tidligere har gjort både nasjonalt og lokalt, vår sterke medfølelse og fortvilelse. Vi fordømmer krigen, den må ta slutt! Vi insisterer på at humanitær hjelp må slippe inn, og oppfordrer alle til å respektere folkeretten og kjennelsene fra de internasjonale domstolene. Vi lover i brevet å fortsette og be for våre vennskapsmenigheter i ELCJHL, og for alle palestinere og alle israelske borgere, og insisterer på trygghet og menneskeverd for ALLE – kristne, jøder og muslimer, palestinere og israelere. Rettferdighet og fred må holdes sammen (hele brevet kan leses på kirken.no).

Hva gjør vi ellers som kirke i denne situasjonen? Lokalt har mange menigheter og ildsjeler engasjert seg sterkt, med ulike arrangementer og deltatt i demonstrasjoner og markeringer, også i samarbeid med andre deler av sivilsamfunnet. Den norske kirke har sendt over en million kroner direkte til ELCJHL, og bidrar også gjennom Kirkens Nødhjelp og deres lokale partnere både økonomisk og på andre måter. Kirkeledere jobber hardt for å bidra i den for tiden ekstra krevende religionsdialogen med jøder og muslimer, og mye av dette arbeidet er og må gjøres i et tillitsrom.

Som helt ny Oslo biskop slutter jeg meg til det brevet gir uttrykk for: Fortvilelse, medfølelse, forbønn, krav om at folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter for alle må respekteres, krav om våpenhvile og slutt på krigføringen og at humanitær hjelp slippes inn i Gaza. Dessuten krav om at gisler settes fri.

For en ny biskop er det også godt å støtte seg på de uttalelsene som mine kollegaer i Bispemøtet tidligere har kommet med, med tydelig krav om en rettferdig fred.

Det er ikke vanskelig å forstå de som ønsker at jeg skal rope høyere, sterkere og med enda mer kraftfulle ord. Nøden er endeløs!  Likevel er min vurdering at min fremste oppgave som Oslo biskop er å holde dialogen åpen med både våre palestinske vennskaps-menigheter, vår jødiske minoritet, våre muslimske miljøer, mangfoldet av kirkens ansatte og frivillige, og folk flest. Og at jeg skal bidra som leder til at vi som kirker lokalt står sammen om arbeidet for rettferdighet og fred så godt vi kan. Fordi menneskeverd og retten til et liv i trygghet, frihet og rettferdig fred må gjelde ALLE, ALLTID.

Som kirke må vi i ord og handling støtte palestinerne og våre palestinske vennskapsmenigheter i deres kamp for sine grunnleggende menneskerettigheter og en rettferdig fred. Altfor lenge var både vi og store deler av samfunnet ellers for tilbakeholdne i møte med den undertrykkelsen og uretten det palestinske folket utsettes for.

Samtidig har vi som kirke, og som samfunn, en tung antisemittisk arv vi aldri må bagatellisere, og vi må ikke undervurdere hvordan den fortsatt gjør seg gjeldende. Vi må stå tydelig opp mot jødehat som en utfordring for hele fellesskapet vårt, og søke å forstå hvor truet og utsatt også de opplever seg; også i det norske samfunnet.

Som kirke, og som samfunn, har vi også sterke innslag av islamofobi vi må bekjempe. Ikke minst må vi protestere mot en form for kristensionisme, der kristendommen blir brukt for å legitimere en uforbeholden og ukritisk støtte til alt staten Israel foretar seg – gjerne kombinert med en hatefull retorikk mot islam.

Som kirke må vi alltid arbeide for rettferdighet, fred og forsoning på de måter vi kan, ut fra den rollen vi har, forankret i troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

 

Preken av Olav Fykse Tveit, 27/04 2025

Nydelig gudstjeneste i Nidarosdomen i dag, som en del av oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som kom i fjor. Det var liturgi og tekster på norsk, nord- og sør-samisk og kvensk, og nydelig musikk og salmer. Sterk preken av preses Olav Fykse Tveit:

Tekst: Joh 20, 24-29

PÅ FORSONINGAS VEG

Når vi samlast her ei veke etter første påskedag, vert vi minna om at Gud har gått forsoningas veg. Det fortel heile påskedramaet oss. Den krossfeste og oppstandne Jesus Kristus møtte sine att. I dag møter han oss.

Når vi no er samla til gudsteneste her i Nidarosdomen under årets Kyrkjemøte, er vi her også for å be Gud hjelpe oss å gå på forsoningas veg, saman. Det gjer vi audmjukt, men også i tru på at det er mulig å finne slike vegar.

Vi gjer dette ikkje minst fordi vi arbeider med oppfølginga av Rapporten frå Sannhets- og forsoningskommisjonen til Stortinget om fornorskingspolitikken. Den politikken ramma samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Ingen kan lenger seie at vi ikkje kan vite kva som skjedde og kva konsekvensane har vorte. Vi har også fått vite meir om kyrkja si rolle i å gjennomføre denne politikken. Då Kyrkjemøtet drøfta rapporten i fjor, sa vi at vi erkjenner kva som har skjedd. Saman anerkjente vi også rikdommen i det mangfaldet vi har i Noreg og i kyrkja vår.

--

Oppstoda forandrar alt. Heile forteljinga om tragedien, maktmisbruk, om urett og død, vert ei historie om noko heilt anna.

Når det såra offeret kjem tilbake, så kjem sanninga fram om kva som eigenleg skjedde. Det vert tydeleg kva som var urett, og at Gud vil sanning og rettferd.

Jesus kom tilbake til sine. Han kom ikkje med hevn, men med nåde. Han kom som ein forsonar som ville gjenopprette relasjonar, og reise opp att menneske, så dei kunne gå vidare.

--

Det er det motsette av forsoning når kyrkja med sine leiarar, mellom dei også Luther, opp gjennom tidene har gitt jødar skulda for Jesu død. Det har ført til noko av det verste i kyrkjas historie: jødehat.

Evangeliet viser at kyrkja er kalla til noko heilt anna. Påskedagen opnar ein heilt annan og ny veg framover.

--

Han som vart offeret viser seg å vere reist opp av Gud sjølv. Det er Gud som i Kristus forsona verda med seg, skriv apostelen Paulus om kva dette er. Slik har Gud gjennom Jesu liding og død vorte eitt med alle som er offer for urett i denne verda. Jesu død og oppstode vart til soning for alle menneske sine synder, så vi kan forsonast med Gud, og med kvarandre. Kristus har difor gjeve kyrkja oppgåva som Paulus kallar «forsoningas teneste».

Det opna seg ein ny veg for den som sveik. Det opna seg ein ny veg for den som svikta, for dei som tidde og berre såg på kva som hende. Nokon kom umiddelbart til ny erkjenning, andre trengte meir tid.

Det gjaldt først dei som var til stades under påskehendingane i Jerusalem. Dei vilkåra vi lever under i generasjonane etterpå, kjem tydeleg til uttrykk i Jesu ord: «Sæle er dei som ikkje ser, og likevel trur!» Forteljingane er skrive for at også dei som ikkje var der, kan finne denne vegen.

--

I dagens evangelium møter vi Tomas, tvillingen. Han har fått eit ekstra tilnamn i vår tid som nesten er blitt ein ærestittel: «Tvilaren».

Det er kanskje litt urettferdig, dersom vi med det meiner ein som ikkje vil meine noko, som held seg på avstand, og ikkje tar stilling. Tomas var ikkje distansert og usikker, men heller sunt skeptisk. Ein tvilar kan vere eit menneske som søkjer sanning, spør og undrast, eit ærleg menneske som vil sjå, og som lar seg utfordre av møtet med den andre og av sanninga.

Tomas fekk møte Jesus. Han fekk sjå han. Han fekk endå til ta på han. Den vegen Tomas fekk gå, er å sjå og så tru. «Hadde vi berre sett, skulle vi trudd – på både det eine og det andre,» kan ein kanskje tenkje.

Det er ein veg som kan verke lettare enn den eigenleg er. Det er ikkje berre enkelt å sjå sanninga. Det kan bli eit møte med noko meir enn det ein likar å sjå. Ein kan oppdage djupe sår og skader. Eg får nesten ei rykning i handa når eg les denne teksten om Jesus som ber Tomas stikke handa i sida hans og kjenne på såret.

Det gjer vondt for den såra. Men det gjer og vondt for den som ser og tar på andres sår. Det er ikkje lenger tvil om sanninga. Ho kan vere vond. Men ho kan også vere frigjerande. Slik den var for Tomas.

--

Namnet til Sannhets- og forsoningskommisjonen fortel noko viktig. Sanninga må fram i ljoset og erkjennast for at ein kan forsonast.

«Sanning» i denne samanhengen vi tenkjer på i dag handlar om historiske fakta under fornorskingstida. Men det handlar også om å lytte til kvarandre og erkjenne kva som ligg i dei ulike

fortellingane. Heile befolkninga i Noreg vart prega av fornorskinga, men på svært ulike måtar. Majoritetssamfunnet leia av styresmaktene, også kyrkjeleiarar, påførte minoritetsgrupper urett og djupe sår som verkar enno i vår tid. Dette må storsamfunnet og kyrkja stå til ansvar for. Vi må sjå heile sanninga på vår felles veg mot eit mangfaldig og meir forsona samfunn og kyrkje.

Det er ingen lett veg, for det er krevjande å sjå sanninga om fornorskinga og kva slags sår og skader den har gjort. Ein kan ønskje å sjå raskt forbi, eller gå ein annan veg. Ein kan miste trua, på menneske med kompetanse og makt, eller på ordningane, også dei demokratiske institusjonane, på rettferda og verdiane vi gjerne vil ha.

Men ved å sjå og erkjenne sanning, så kjem vi nærare dei verdiane vi vil byggje samfunnet vårt på. Institusjonane kan stå fram som søyler som ber fellesskapet. Då Stortinget fekk rapporten, og det den avdekka, så leia diskusjonane til eit klart fleirtal om «en uforbeholden beklagelse», som det heiter i vedtaket frå Stortinget. Då kom styrken i demokratiet fram.

Dette er ein beklagelse på vegner av det storsamfunnet som også kyrkja vår er ein del av.

Då Kyrkjemøtet i fjor drøfta rapporten, erkjente vi kva som hadde skjedd i kyrkjas namn. Ved å ta eit oppgjer med fornorskinga og diskrimineringa, forpliktar kyrkja seg til å gå vidare saman på forsoningas veg. I dag er vi her for å gå på denne vegen saman, medan vi heldt fram arbeidet for å følgje opp våre vedtak.

Vi må saman finne høvelege tider og stader i tida som kjem der ei orsaking kan bli framført overfor mange fleire av dei det gjeld enn det vi kunne samle her.

I dag er vi i Nidarosdomen i Tråante, Trondheim. Dette er ein symboltung bygning for vår tusenårige historie som kyrkje og nasjon, og for gjenoppbygginga av nasjonen dei siste to

hundreåra. Det store nasjonsbyggingsprosjektet førte dessverre også til ei legitimering av fornorskningspolitikken overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Difor er det viktig at erkjenninga av sanninga også er knytta til denne staden, og til Kyrkjemøtet. Her har vi sidan 2017 hatt eit sentralt plassert samisk altar. Det talar sterkt til oss i dag.

--

Stundom kan det vere vanskeleg å tru at det er ein veg framover når ein balar med det som er vondt. Men det kan også vere at det er våren som bryt fram. «Ja visst gör det ondt när knoppar brister,» skreiv Karin Boye.

-

Jesus sa: «Sæle er dei som ikkje ser, og likevel trur.»

Det går faktisk an å snu litt på setningen også, og få fram kva som trengst: «Sæle er dei som ser, og likevel trur.»

Då får ein fram nettopp dette: Det kan vere krevjande å erkjenne sanning, å sjå det ein ser. Men det er det som må til. Både her hjå oss og ute i den lidande verda. Og det er i møte med røyndomen at det trengst tru, tru på fred og forsoning.

Når ein ser kva som skjer i denne verda i dag, kan det vere vanskeleg å tru at sanninga og rettferda rår. Som ein prest i Palestina sa: Det er ikkje trua på Gud vi er i ferd med å miste, men trua på menneske, og på menneskeheita. Det er sterke ord, men det høyrer til det å sjå og møte sanninga i dagens verd.

-

Forteljingane om møtene med den oppstandne er djupast sett forteljingar om at det er mulig å sjå alle såra og å ha tru på at noko nytt er mogeleg. Fordi vi også trur på Gud.

Kvar gong vi feirar nattverd, innleier vi med å seie at vi deler det samme som skjedde «den natta han vart sviken». Der møter vi den krossfeste og oppstandne oss igjen og igjen, han som ber verdas synder, og som forsonar oss med Gud, og ber oss forsone oss med kvarandre.

-

Sæle er dei som ikkje ser, og likevel trur.

Sæle er dei som ser, og likevel trur.

Ære vere Faderen og Sonen og den Heilage Ande, vår Skapar, Forsonar og Livgjevar, som var, er, og vere skal, èin sann Gud frå æve og til æve.

Amen

 

Prekentekst, 25/04 2025

Mitt første kirkemøte. Det er inspirerende å møte så mange engasjerte og forskjellige kirkefolk - og møtekondisen deres er imponerende. Jeg fikk preke på åpningsgudstjenesten, og her er manus:

Bli med inn i tre knagger fra dagens tekst: 1.La ikke hjertet bli grepet av angst. 2.Tro på Gud og tro på meg. 3.I min fars hus er det mange rom.

1.LA IKKE HJERTET BLI GREPET AV ANGST

I dag møter Jesus oss med ordene: ”La ikke hjertet bli grepet av angst!” Hva har du angst for? Jeg frykter sykdom, smerte, tap av de jeg er glad i, krenkelser. Jeg frykter en utvikling mot en enda mer urettferdig, polarisert og lidelsesfylt verden, ødelagt av kriger og konflikter, naturtap og klimaendringer. Halvparten av oss i Norge oppgir visstnok at vi frykter en tredje verdenskrig i egen levetid.

Frykten gir meg nok større forståelse for andre fryktsomme, og større takknemlighet over eget liv. Men den som lever med mye frykt og angst, vet – som Skriften sier – at frykten dreper livet. Derfor sier Jesus: ”La ikke hjertet bli grepet av angst.” Jesus ser at det er mange gode, altså vonde, grunner til å kjenne på angst i møte med livet og virkeligheten. Bibelen forteller at Jesus selv svettet blod av bare angst natta før korsfestelsen. Når han sier «la ikke hjertet bli grepet av angst», sier han det ikke som en krampaktig gladkristen, eller dom over den som er redd. Jesus sier det til trøst. Fordi Gud er med oss overalt og fordi Guds kjærlighet er sterkere enn dødskreftene, selv om det ikke alltid virker sånn. Påskeropet lød nylig over hele landet og verden, påskenatt og påskemorgen: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden! Vi lever i påsketiden, som vi egentlig har gjort siden den første påskedagen, med en tom grav i ryggen. Da er det mulig å snakke sant om både livet, kampen og håpet, og derfor betyr salmen «Nå øyner vi lyset av dagen», som vi nettopp sang, så mye for meg.

2.TRO PÅ GUD OG TRO PÅ MEG

Kan vi tro, bare på oppfordring? Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Det er jo egentlig samme greia. Det høres så enkelt ut. Og noen ganger er det det. Jeg har trodd på Gud hele livet, selv om jeg har gått og går mange runder med troen og teologien i møte med livets store spørsmål og mørkesider. Men flere av mine nærmeste tror ikke på Gud, eller har en annen religion. Jeg kjenner mennesker som tror sterkt og stødig, og jeg kjenner mennesker som har prøvd å tro, men ikke får det til. Jeg kjenner andre som har mistet troen, og noen som har funnet den. Noen hviler i troen, andre kjemper med den hele tiden.

Min tro er dels en intellektuell erkjennelse av at jeg synes den kristne tro og teologi slik jeg har fått erfare den, snakker nyansert, ærlig, gjenkjennelig og livgivende om Gud, meg selv og verden. Dels er troen min noe som sitter i kroppen og handlingene mine: Det å bøye meg, slå korsets tegn, tenne lys, holde Kristuskransen, gripe tak rundt korset, dele ut nattverd, lyse velsignelsen, danse og synge gleden og takken; alt uten nødvendigvis å føle eller tenke så mye. Dels er troen det jeg vil kalle åndelige erfaringer: en plutselig opplevelse av Guds nærvær og en indre fred, en sterk følelse av å være sett, kjent, elsket og tilgitt; midt i alt som er. Til slutt er troen også en slags beslutning: jeg velger å tro at evangeliet er sant. Som kirke velger vi å tolke liv og hverdag i lys av nettopp dette evangeliet; vi velger å daglig GJØRE tro, ut fra at vi forstår evangeliet som sant.

Det finnes mange forskjellige uttrykk for tro og tvil, både i Bibelen og hverdagen. Luther snakker om tro som tillit. Bibelen kan snakke om troen som å håpe på det vi ikke ser. Jesus sier «din tro har frelst deg» i mange menneskemøter; til folk som roper ut sin nød, som blir båret fram for Jesus av kompisene sine, eller som tar på kappen hans i desperasjon over sykdom og håper på helbredelse. Disse trosuttrykkene er rettet mot Jesus, men lista for hva Jesus anerkjenner som tro, ser ut til å ligge ganske lavt.

I et rikt og sekulært samfunn som vårt, i en både fantastisk og forferdelig verden, er det imidlertid ikke alltid lett å tro på Gud. Derfor må det kristne fellesskapet tåler mangfoldet av tros- og tvilshistorier, og samtalen om erfaringene av Guds nærvær OG fravær. Da skaper vi det som er overskrift for dette Kirkemøtet 2025: «Rom for tro».

3. I MIN FARS HUS ER DET MANGE ROM.

I og med at jeg ikke kan sykle lenger, blir det mye kollektivtransport på meg. En dag på Stortinget stasjon så jeg et dikt på veggen, om å "ta himmelen tilbake / rote den til / gjøre den skamfri og herreløs." Jeg antar dette diktet er preget av fordommer eller vonde erfaringer med kristen forkynnelse og miljøer som "kupper" himmelen og gjør den til et fromt, pyntelig og trangt sted, der folk flest er utestengt. Med en Gud som fordømmer, misbruker makt og påfører skam. Om du sitter med en slik troserfaring og gudsbilde, da kan det virkelig trengs å ta himmelen tilbake.

Jeg har andre assosiasjoner. Jeg har lært om himmelen som et hus med mange til dels rotete rom og god plass. Et hjem der ulike folk kan føle seg trygge og hjemme. Ikke fordi denne himmelen er herreløs, for da kunne jo den okkuperes av hvem som helst som ville ta makten over den. Men fordi himmeleieren er en Gud som ser, kjenner og elsker hver eneste en av oss, ønsker alle velkommen, og sikrer tryggheten – med skillevegger for de av oss som trenger det. Så ta himmelen tilbake! For i vår Fars hus er det MANGE rom.

Enhver kirke er på sitt jordiske vis ett av himmelens mange rom. Kirken favner de største gleder og sorger og alt imellom. Denne kirken formidler noe av dette i sitt bygg: Mange ulike rom, med plass både for å gjemme seg og bli sett. Et tydelig sentrum, høyt under taket, vegger som har rommet store gleder og store sorger og alt imellom, gjennom hundrevis av år. Hit har mennesker kommet med sin glede over kjærligheten; sin sorg over en de har mistet; sin takk for et nytt barn; sin feiring av ungdommen i huset. Hit har mennesker kommet med sine håp og bekymringer; sine spørsmål, bekjennelser og hemmeligheter. Hit kommer vi, og mange med oss. Og tar himmelen tilbake. Her er det dører som går ut til gaten og hverdagen utenfor. Her er det dekket nattverdbord, hvor vi kneler sammen: unge og gamle, troende og søkende, glade og fortvilte, med så forskjellige liv og historier.

Så la ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min Fars hus er det mange rom.

 

Prekentekst, 21/04 2025

Østmarkkapellet er en perle! Jeg skal selv ha kapellvakt og gudstjeneste der 23.-25.mai, så kanskje sees vi da? I formiddag fikk jeg lede gudstjenesten der, med stappfullt kapell og salmesang som løftet taket - takk! Jeg møtte også Peder fra Team Pølsa - jeg har fulgt denne flotte familien gjennom mange år - og vi ville gjerne ha et bilde med hverandre. Takk for alt du og dere har gitt og lært oss alle med TV-serien i vinter.

Jeg fikk nyheten om pave Frans sin død underveis i gudstjenesten. Vi ba for våre venner i den katolske kirke, takket for alt paven har gitt oss gjennom sitt liv og sin tjeneste, og overga ham i Guds hender. Kondolerer særlig til mine katolske venner - jeg håper kardinalene velger en ny pave som evner å fortsette kirkens engasjement for dialog på tvers av kirkesamfunn og religioner / livssyn, og løfte fram vern om skaperverket og arbeidet for rettferdig fred, slik pave Frans gjorde.

Milla ble passet av min høyre og venstre hånd, rådgiver og venn Ann-Kristin Smith Moe, og fikk sitte bakerst i kapellet og glo på mamma (ganske mammadalt) - og sang med på salmene.

Her er dagens prekenmanus (som også vil bli brukt i Maridalen kirke nå i ettermiddag kl.18.15 - jeg ser fram til nok en gudstjeneste, og kveldsmåltid med nye menneskemøter):

PREKEN 2.PÅSKEDAG 2025. JOH.20, 11-18

I går, på 1.påskedag, leste vi fra versene rett før den teksten vi har i dag. Da sluttet vi med setningen «Disiplene gikk så hjem». Simon Peter og Johannes hadde vært der sammen med Maria og sett den tomme graven – og gikk så hjem. Men Maria stoppet opp. Da kom Jesus og sa navnet hennes, og hun kjente ham igjen. Hun ble møtt, kalt ved navn og forvandlet. Denne mandagen tror jeg Jesus sier våre navn når vi har kommet sammen her, og at også vi kan bli forvandlet; merkbart, eller mer umerkelig både for oss selv og andre.

Disiplene gikk så hjem. De visste ikke da at denne påskedagsmorgen var en ny begynnelse. Heller ikke Maria visste det. Hun kom ut til graven for å sørge og stelle med den døde: hennes bekymring for Jesu døde kropp avspeilet nok ingen oppstandelsestro. Å ta fatt på noe praktisk kan være en måte å sørge på, og kanskje gi litt mer følelse av kontroll med tilværelsen? Men da Maria stoppet opp der ute, og ga fortvilelsen og rådløsheten rom, ble hun møtt, kalt ved navn og forvandlet. Hennes egen påskefortelling begynte vel akkurat da, og hun løp for å fortelle: ”Jeg har sett Herren!” Hun var den første til å se og den første til å fortelle. I en tid og sammenheng der kvinner ikke ble regnet som gyldige vitner i en rettssak, var hun det første oppstandelsesvitnet. Denne påskedagsmorgen ble en ny begynnelse i hennes liv.

Påsken som en ny begynnelse. Påsketiden har jo faktisk så vidt begynt, og varer helt til pinse. Hvis vi ikke skal si at det egentlig har vært påsketid gjennom nesten 2000 år, helt siden Maria Magdalena møtte Jesus der i hagen – vi feirer jo oppstandelsen hver eneste søndag når vi feirer gudstjeneste.

Påsketiden har så vidt begynt, men for alle som ikke er veldig inne i kirkeåret, er påsken 2025 over i kveld. Og vi har garantert ulike påskedager bak oss, vi som er samlet her nå, i overgang til hverdagen igjen.

Hva betyr påsken egentlig?

Påske er for mange påskekrim, påskenøtter, påskesol, påskefjell. Påskekonserter. Kafèliv. Kanskje ferie med besøk til eller besøk av familie eller venner. Kirke-nerder som meg nærmest camper i kirken gjennom påsken. For andre blant oss er påsken en uke som alle andre; bare litt stillere og sårere – omtrent halvparten av oss reiser bort, kort eller langt, og da kan det bli veldig ensomt for den som er igjen. Og for andre igjen, kanskje også her i dag, har dette ikke vært en påske som alle andre påsker, men denne påsken 2025, da noen fødte sitt første barn, mistet sin far, slo opp med kjæresten, flyttet hjemmefra, eller møtte veggen. Påsken 2025 da uroen i verden overveldet enda mer enn vanlig. ELLER – påsken 2025, da vi møtte Jesus, ble kalt ved navn og forvandlet?

Påsken er korsmerket kjærlighet. Jeg griper om korset flere ganger om dagen, for å minne meg selv på hvor jeg hører til, hva som bærer meg, og hvilke krefter som har det siste ordet. Korset minner meg på en korsfestet Gud: vi er aldri alene, selv på de mørkeste steder. Korset minner meg på en korsfestet Gud: vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede, og stå opp for de som lider. Og korset er tomt, og minner meg på kraften i oppstandelsen; i den kjærligheten som er sterkere enn døden: Døden må vike for gudsrikets krefter. Selv om det ikke alltid virker sånn, her og nå. Midt i alt som er. Likevel roper kirken det ut disse påskedagene slik den har gjort det i snart 2000 år; gjennom ord og stillhet og musikk, gjennom nattverd og bønn og fellesskapsmåltid, gjennom mørklagt, naken kirke, tent påskelys, og frem til full fest og jubel i går, og fortsatt fest og overgang mot hverdagen i dag: Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!

Men kanskje føles det ikke sånn? Kanskje kjenner du ikke på Oppstandelses-gleden? Det er greit. La kirkens og fellesskapets oppstandelsesglede bære deg. Og naturens! Våren og naturen forkynner Oppstandelsen bedre enn den beste predikant. Her på Østmarkkapellet er vi midt ute i det Skaperverket vi alle er en del av og avhenger av, og vi får oppleve våren på sitt vakreste. Livet spirer, bobler, spretter, blomstrer, baner seg vei, så livskraften er til å ta og føle på. Det trøster og lindrer, synes jeg, når samtidig mørket og døden stadig er så tett på. Naturen minner meg også på at oppstandelsen og livet skjer, langsomt og usynlig, dypt nede i jordens mørke, lenge før våren faktisk kommer.

Jeg har et bilde malt av min gode venninne Anne Kristin hengende på kontoret, som minner meg på det samme. Bildet viser et snødekt fjellandskap, med bare noen få mørke flekker av jord. Tittelen på bildet er «I hear summer is coming soon». For meg symboliserer det bildet kraften i oppstandelsen og kraften i håpet: en visshet, mens det ennå ikke ser sånn ut, om at livet, lyset, og sommeren skal komme. At døden må vike for gudsrikets krefter.

Også tro og oppstandelsesglede kan nemlig trenge tid på å vokse fram. Vær tålmodig med både deg selv og Gud. Og husk at den kristne tro har mange ulike uttrykk; felles er en retning mot Jesus. Som prest har jeg erfart at menneskers veier til en gudstro kan være veldig ulike. Men for de fleste av oss krever det at vi våger å gjøre som Maria: stoppe opp ved den tomme graven og spørre etter Jesus. Utforske tro. Oppsøke et trosfellesskap, der vi kan «gjøre» tro sammen, slik vi gjør her i dag. Kanskje hører vi ikke med en gang at vi blir kalt ved navn; kanskje føler vi oss ikke veldig forvandlet; likevel tror jeg på at Gud arbeider i oss og at troen kan modnes på de mest uventede måter. Kanskje er 2.påske-dagene gitt oss for å gi oss tid til å bli stående litt ved graven, og bli møtt, kalt ved navn og forvandlet? Da nytter det altså ikke å slå følge med disiplene og gå for tidlig hjem. Gud hjelpe oss å ikke bli for utålmodige, mette, travle, rasjonelle eller sløve i møte med påskens under!

Den svenske dikteren Karin Boye skriver: «Den mette dagen, den er aldri størst. Den beste dagen, er en dag av tørst.» 2.påskedag kan være «en dag av tørst»; en dag for å bli stående igjen ved den tomme graven og bli møtt, kalt ved navn og forvandlet.

Åse Marie Nesse skriver i diktet ”Maria Magdalena” nydelig om det å møte Jesus: ”En morgon kom Han forbi – og Han stansa – og sidan var ingenting som før. Han anda fridom ut til verda – himmelen var taket hans og fuglen i brystet mitt fekk flyge. Sjølv kaktus blømde under hendene hans – og berre han såg på meg, ville mine føter danse. Røysta hans var olje og balsam – dei ljuvaste songar grodde. Om eg elska han, spør du, og eg svarar: Hans kjærleik ga meg mot til å elske – dei andre.”

Jesu kjærlighet kan gi mot til å elske de andre; til å gi videre det vi selv får ta imot. Når jeg stopper opp i påskefortellingen, ved den tomme graven, når jeg gjennom salmer og bønner, brød og vin, musikk og stillhet og samtaler med andre om tro, hører at Jesus kaller meg ved navn – da vet jeg at noen flere linjer i min egen påskefortelling skrives. Og jeg kan gå ut og si: ”Jeg har møtt Herren, han er oppstanden. Halleluja!”

 

Prekentekst, 20/04 2025

Det er fantastisk å kunne nyte vårens undere midt i byen, på vei hjem fra en stor gudstjenesteopplevelse i @Oslo Domkirke i dag. Med ord og musikk, brød og vin, stillhet og lys, trompeter og domkor som overgikk seg selv, fikk vi virkelig forsmak på himmelen:). Her er manus til dagens preken, og nå skal Milla og jeg på tur, selvfølgelig med påskegult bånd på bispebisk

 

PREKEN 1.PÅSKEDAG, JOH.20, 1-10.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 20.kap.:

”Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå var mørkt, kom Maria Magdalena til graven. Da så hun at steinen foran graven var tatt bort. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sa: ”De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.” Da gikk Peter og den andre disippelen av sted ut til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først frem til graven. Han bøyde seg inn og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.

Disiplene gikk så hjem. Utrolig! De hadde nettopp vært ute ved Jesu grav. De hadde sett at den store steinen ved inngangen var rullet bort, og at Jesu gravklær lå der, tomme. De visste at deres mester og venn, helt og forbilde gjennom tre år, hadde sagt at han skulle stå opp fra graven den tredje dagen. De kom ut til den tomme graven, og ifølge Johannesevangeliet gikk de så hjem. Punktum og punktering. Det blir da ikke noen verdensvid kirke av slikt?

Hvorfor løp de ikke?! Danset? Banket på alle dørene de kom forbi og lot jungeltelegrafen gå? Jeg har tenkt at jeg ville reagert helt annerledes hvis jeg hadde vært i deres sandaler, og fått lov til å faktisk oppleve den tomme graven. -  Men hadde jeg det? Vi lever på ”den andre siden av påsken”. Vi har første påskedag i kalenderen. Kanskje vi glemmer hvor vanskelig det må ha vært for disiplene å tro, selv om de sto midt opp i det? De så den tomme graven – og gikk så hjem. Kanskje er dette et av tegnene på hvor redde, forvirret og uforstående de var. Med ganske god grunn. Noen dager før hadde store håp og visjoner blitt lagt i grus. De hadde stått ansikt til ansikt med eget svik, og kanskje enda verre: Med Mesterens.

– Var han da ikke den han sa han var? De hadde mistet det de hadde satset livene sine på, da de tre år tidligere hadde forlatt alt og fulgt ham – nå var drømmene knust og de fryktet for sine liv. Kaos. Krise. Da skal det mer til enn en tom grav for å skape påskedag. Så disiplene gikk hjem. Og boltet døren?

- Var han da ikke den han sa han var? Det er det mange ulike svar på. Det er gode historiske belegg for at det levde en jøde ved navn Jesus ved starten av vår tidsregning, som var et menneske og en lærer utenom det vanlige. Det er vel heller ikke her fornuften får problemer. Men opp igjennom historien har kirken svart: ”Det er mer! Han var mer enn et godt og åndelig menneske, mer enn en lærer og profet. Han var Guds sønn, sann Gud OG sant menneske, og ved hans død og oppstandelse overvant han det onde i oss og i verden – og vi har fått håp og tro til å leve og dø på. Vi har en Gud som ikke bare lever med oss, men gjør død til liv for oss.”

- Hvordan vet kirken det? Hvordan vet vi det? Hvordan VET DU det?! Sa en av 3.klassingene, full av skepsis, for tretti år siden, på min første skolegudstjeneste som prest. Ja hvordan vet vi det? ”Troens øye ser det” synger vi i en av påskens salmer. Troens øye ser det. Det betyr at vi må koble inn andre sider av oss selv enn bare fornuften. I møte med mysteriet må vi føle, erfare, våge, velge, og tro. Opp igjennom historien har mennesker møtt Den oppstandne, kjent at påsken er sann, valgt å leve og dø på det. Ikke kunnet la være å tro. Der er også jeg – selv om jeg stadig går runder med Gud.

En av mine kloke lærere sa en gang: «Husk at 90% av det vi ser, ligger bak, ikke foran øynene.» Derfor er det ikke bare sant at «vi tror, fordi vi ser det», men også at «vi ser, fordi vi tror det.» Troens øye. Våre fordommer, erfaringer, holdninger, antakelser er avgjørende for hva vi faktisk ser - enten vi er religiøse eller ikke.

Noen av oss opplever troen på Den oppstandne som enkel, og som eneste mulighet. Andre blant oss opplever oppstandelsestroen mer som en kamp, hvor tvilen stadig tar tak. Disiplene gikk hjem fra graven, og hadde ikke lett for å tro på oppstandelsen. Selv om vi lever på ”den andre siden av påsken”, kan det være vanskelig for oss også.

Disiplene gikk altså hjem, hin første kristne påskedag. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert, hvis jeg hadde kommet til kirken i dag for å besøke Jesus grav, og så funnet den tom. Uten å vite alt på forhånd. Disiplene visste ikke da at denne påskedagsmorgen var en ny begynnelse. Det vet vi. Vi kan få tro det, og når troen er skral kan vi la kirkens tro få bære oss.

Snart er påskeferien over. Selv om påsketiden i kirken varer helt til pinse, skal mange av oss i gang med en hverdag på tirsdag. Hvordan lever vi så påskehverdagen? Dagens fortelling gir meg tre små veivisere:

1.Den første handler om å finne fram – sammen.

For det første Maria gjør, når hun skal finne ut om den tomme graven, det er at hun gjør det ikke alene. De er sammen om å snuble, løpe og lure denne tidlige morgenstund – Peter, en av de andre disiplene, sannsynligvis Johannes, og Maria. Sammen deler de sin forvirring. Sammen får de mot til å undersøke videre. Sammen.

Vi lever i en tid hvor fellesskapet på så mange måter taper for det individuelle. Autonomi – uavhengighet og selvstendighet – blir dyrket. Og en del valg og erfaringer i livet er vi nødt til å gjøre alene. Men ikke å leve det kristne livet. Tro er et personlig valg – en personlig avgjørelse. Men det kristne livet er et liv i fellesskap. Det handler også her om å finne fram - sammen. Snuble og lure og ha noen å dele sin forvirring med, når veien videre virker ualminnelig uklar. Gi hverandre mot til å gå videre. Å finne fram – sammen. Det er det første.

2.Så, for det andre, gjør disiplene denne første påskemorgen, noe som også er umistelig i det kristne liv. De tolker det som skjer ved hjelp av Skriften.

Som gode jøder kunne de med selvfølgelighet sine hellige skrifter. Og når de nå møter noe de aldri før har sett, aldri før vært bort i, så henter de fra sitt skattkammer en nøkkel til å låse opp dette nye og ukjente. En gammel nøkkel til noe nytt.

Bibelen er en gammel bok. Hellig bok. Hva innebærer det? For noen blant oss kjennes det enkelt – Guds klare ord er trygt og fast og full pakke. For andre av oss er Bibelens autoritet noe vi stadig går nye runder med. Fordi den boksamlingen Bibelen er, rommer både fantastiske og forferdelige tekster. Selv om Luther kalte den Guds klare ord, kan den virkelig trenge en bruksanvisning eller to. Bibelen har blitt brukt og misbrukt til å legitimere det meste opp igjennom historien. Men uansett kan gamle nøkler fortsatt lukke opp dører inn til nye og ukjente rom. Hvis vi kjenner nøklene. ”Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier,” leste vi. Men nå begynner disiplene å forstå. Våre fortellinger med Gud kan bli en fortsettelse av Bibelens fortellinger om menneskers møter og liv med Gud, hvis vi tar våre liv og erfaringer med inn i møtet med tekstene. I trygge og modige fellesskap, der vi våger å bryne våre tanker og erfaringer på teksten og med hverandre. Som ny biskop vil jeg oppfordre oss alle og de fellesskap vi er en del av, til å skape sånne møteplasser der vi i samtale setter ord på vår tro og teologi – jeg har god erfaring med det der jeg har vært prest. Det trenger ikke være stort og vanskelig – det går for eksempel an å bare samle seg rundt et par bord i etterkant av gudstjenesten og litt kirkekaffe.

3.Det tredje jeg vil ta med meg fra dagens påskefortelling, er en setning vi allerede har tygget litt på; den siste vi hørte lest: Disiplene gikk så hjem.

Jeg sa at disiplene gikk hjem – tilsynelatende uten overbevisende jubel. At det kanskje var et tegn på hvor redde, forvirret og uforstående de var. At man ikke skulle tro at det kunne bli en verdensvid kirke av slikt. Men det ble det! Ut fra hva som skjer senere, er det helt klart at påskeoverraskelsen har truffet dem hjemme. Har truffet dem selv, i det innerste, og forandrer alt for dem.

Disiplene gikk hjem. Det er mange måter å gå hjem på, også i overført betydning. Èn måte handler om å gå hjem, lukke døren, stenge av, stenge andre ute; fysisk og eller mentalt. Men å gå hjem kan også bety å gå hjem og ta bolig i oss selv og vårt eget liv. Være skikkelig til stede. Vi er ikke alltid hjemme i oss selv, og da kan ingen heller møte oss der. Dette påskelivet kan ikke leves i gåbortsko. Det kan ikke klistres utenpå, til søndagsbruk eller ellers når vi er opplagte til det. Vi må ta det med hjem. Det må treffe oss hjemme. Vi må våge å satse på påsken, ta imot den, åpne opp for den – eller be om hjelp til å åpne opp. Først da kan vi få kjenne påskegleden.

Hva betyr så egentlig oppstandelsen, når vi fryder oss over våren, raser over uretten og lidelsen i verden, krangler med kjæresten, tabber oss ut på jobben, fortviles over venners sykdom, danser på kjøkkenet, eller går tur med hunden?

For meg betyr den nesten alt. Troen på oppstandelsen forteller meg at livet har seiret over døden, selv om det stadig ikke virker sånn. Den forteller meg at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Den forteller meg at den Gud som ble menneske og har kjent lidelsen, angsten og døden på egen kropp, bærer meg gjennom alt.  Oppstandelsen forteller meg at kroppen og alt det fysiske og materielle på en god måte er del av evigheten.

Oppstandelsen representerer en gave i form av et håp og lys over dagene og kampene. Og oppstandelsen representerer en oppgave: Nestekjærlighetens oppstand: å elske Gud og vår neste som oss selv. Oppstandelsen utvider rommet for hva som er mulig. Påskehverdag kan vi kanskje kalle det - å leve i lyset fra den tomme graven.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Statusoppdatering, 20/04 2025

Velsignet påskedag, midt i livets og dødens verden! I natt fikk jeg være med på nydelig påskenattsmesse i vakre Grorud kirke, sammen med engasjerte ansatte og frivillige og deltakere fra hele Groruddalen prosti. Takk! Det gikk fra mørket til lys, og vi tente det store påskelyset, og sang oss gjennom historien. Vi avsluttet ute på kirkebakken, der regn og vind for hardt med våre små lys, og vi ble minnet om at i disse tider må vi stadig på nytt tenne våre lys og hverandres lys, og skjerme dem for de  kaldeste vindene. Nå er det ned til festgudstjeneste i Oslo domkirke, men Milla må være hjemme og øver på påskemorgen slukker sorgen her:).

 

Dagens prekentekst, 18/04 2025

I dag har jeg fått vært på besøk nesten så langt ut i bispedømmet jeg kan komme, selv om tre kvarter med buss pluss en halvtime med bilskyss ikke er noe å skryte av de fleste steder i landet vårt. Vakre Hurum middelalderkirke var fylt til randen, og sokneprest Ragnar Elverhøi og en gjeng flotte medarbeidere og frivillige hadde forberedt pasjonsgudstjeneste med lesing av lidelseshistorien, korsmeditasjon og nydelig musikk. Etterpå var det kirkekaffe (og nydelig hjemmebakt sjokoladekake!), samtale og fellesskap i menighetshuset - det trengs også på sånne dager. Lokalavisa ville ha bilde av biskopen og ungdommen, og de stilte opp:).

I ettermiddag deltok jeg på den økumeniske korsvandringen til Kirkens Bymisjon fra Oslo S, via Eidsvolds plass, Nationaltheateret, Universitetsplassen, Akersgata, regjeringskvartalet og Tinghuset og til slutt Domkirken, der vi løftet fram byen vår og verden for Gud. Takk til Kirkens Bymisjon at de er og gjør kirke i byen på så mange viktige måter!

Jeg fikk også være gjest i podkasten til Berrum og Beyer, der vi snakket mye om påske og om tro og jeg fikk lyse velsignelse over den lille menigheten til slutt i sendingen:).

Her er dagens prekenmanus:

Korsets dag. På norsk: Langfredag. Timene ble lange og slepte seg av gårde. På engelsk: Good Friday. Det peker på dobbeltheten i denne dagen – at Korset ikke bare er dødens sted, men også stedet der Guds kjærlighet seiret over det onde. Gud krøp til korset for å dø. Vi kan krype til korset for å leve.

”Dette forstår vi ikke. At det var i dag

han døde. At det var i dag

de spikret hendene til treet.

At det var i dag

han stivnet inn i døden. At de løsnet naglene

og bar ham inn i graven.

Lett som en fugl og kald som sne.

At det er i dag

han ikke er.” Skriver Rolf Jacobsen.

«Dette forstår vi ikke. At det er i dag han ikke er.» Fraværsdagen. Den dagen da Gud som alltid er nær oss, er borte. I motsetning til disiplene den gang, kjenner vi hele historien. Som kirke tror vi på at Oppstandelsen kommer. Det kan gjøre det vanskeligere å bli i langfredag, på langfredag. Men det kan også nettopp gjøre det mulig å være i langfredag, fordi vi tror at det er lys på den andre siden av mørket. Troen på at døden og ondskapen på en avgjørende måte er overvunnet, kan gi oss mot, håp og kampvilje mens vi er her. Det trenger vi!

”Good Friday” er altså det engelske navnet. God fredag. Den gode dagen – da kjærlighetens og livets Gud seiret over ondskapen og døden. Den gode dagen – da forhenget i tempelet revnet, og skillet mellom folk flest og det aller helligste ble tatt bort. Den gode dagen forteller oss om en Gud som har kjent lidelsen på egen kropp og som er hos oss i lidelsen og uretten vi møter, enten det er i eget liv eller i verden rundt oss. Den gode dagen roper at vi kan få tilgivelse for alt det vi trenger tilgivelse for. Den gode dagen bærer i seg kimen til nye sjanser og muligheter.

Verden og livet har alltid rommet både fantastiske og forferdelige ting. Noen av oss har alltid kjent på det, mens andre blant oss blir litt tatt på senga av hvor overveldende sårbart og uvisst livet oppleves akkurat nå. Mange kjenner på at kriger, konflikter og menneskelig brutalitet og forakt for liv har kommet tettere på de siste årene og månedene.

Hvor er Gud, når liv går i stykker og mennesker og kloden ødelegges? Midt i alt som er. Her kjemper Gud, fylt av kjærlighet, mot Den onde og det ondes makt i verden. Natt til langfredag lå Jesus på sine knær i Getsemanehagen og svettet blod av bare angst for det som skulle komme. En Gud som for menneskenes skyld var så presset til sin ytterste tålegrense, at Gud selv svettet blod av bare angst.

Det tegnes stort sett ikke noe vakkert bilde av menneskene rundt Jesus denne dagen. Særlig ikke de som ble lederskapet i kirken. Det er med på å gjøre evangeliene troverdige; at de ikke forteller penere om sine helter og forbilder. Disiplene var uforstående, de var store i kjeften, de sovnet på vakt, de flyktet og svek. Det trøster og utfordrer. Vi kan være del av fellesskapet rundt Jesus Kristus selv om troen vår ikke alltid ser så flott og sterk ut. Selv om vi svikter og tabber oss ut. Samtidig kan det være vondt å kjenne seg igjen i dette; nettopp i frykten, flukten, Peters altfor store ord, og trøttheten. Kjenne på det onde, ikke bare rundt oss, der ute et sted, men inne i oss.

Langfredag forteller hva som måtte til for å nedkjempe ondskapen og dødskreftene i oss og rundt oss. Vi må ta det på alvor, vi kan ikke fikse det selv, vi trenger redning og frelse.

Langfredag viser oss en lidende, avmektig, angstfylt og forlatt Gud på korset – så langt var Gud villig til å gå for å frelse oss. Vi er aldri alene i mørket.

Langfredag viser oss en korsfestet Gud, og utfordrer oss på å se Kristus i vår neste: vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede.

La oss be, med en salme av Svein Ellingsen:

Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhets mørke.

Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du! La oss gripe dine løfter: Ingen makt skal kunne skille oss fra Kjærlighetens allmakt.

Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi, Herre: Gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss fylt av kjærlighet, i nærkamp mot det ondes makt i verden.

Om vi seirer eller synker, skal vårt svake liv bli båret gjennom liv og gjennom død. Gud vi roper: Du som finnes, finn oss, redd oss, la din nærhet bli vårt lys i tvilens mørke.

 

Skjærtorsdag preken, 17/04 2025

Da er jeg nettopp hjemme fra kveldsgudstjeneste med måltid i Torshov kirke - så fint! Kantor Kristian Hernes sto for nydelig musikk, sokneprest Hanne Kleveland ledet gudstjenesten, og diakon Liv Adams og frivillig Camilla Skorge både leste og fikset kveldsmåltid med nydelig lammestek fra lokale Strøm-Larsen, sammen med en bra gjeng frivillige. Under måltidet satt jeg ved siden av en hyggelig russisk dame med Kristiansansdialekt, og en annen hyggelig dame fra India, vokst opp i New Delhi - og på trikken på veien opp ble jeg passet opp av to unge amerikanske mormonere som ville samtale om tro. Verden er liten i Oslo. Og menneskemøtene er mange.

Samtale om tro ble det også på trappa utenfor Bryn kirke i formiddag. Etter nydelig gudstjeneste, flott ledet av prest Trude-Christina H. Halvorsen (min tidligere student:), og med vakker sang av kantor Patrick Parker, ble det samtale på kirketrappa med noen -  om det ondes problem og hvordan jeg kan tro på en god og allmektig Gud i en verden så full av lidelse og urett. Den samtalen har jeg vært i mange ganger som prest, og jeg blir ikke ferdig med den.

I Torshov hadde man valgt skjærtorsdagsteksten fra en annen tekstrekke, så her er preken nummer to fra i dag:)

PREKEN SKJÆRTORSDAG Matt.26

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 26.kapittel:

”På den første dag i de usyrede brøds høytid, kom disiplene til Jesus og spurte: ”Hvor vil du at vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?” Jesus svarte: ”Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med mine disipler.” Disiplene gjorde som Jesus påla dem, og stelte i stand til påskemåltidet.

Da det var blitt kveld, satte han seg til bords med de tolv. Mens de spiste, sa han: ”Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.” Da ble de meget bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: ”Det er vel ikke meg, Herre?” Men han svarte: ”En som har dyppet i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham; men ve det menneske som forråder ham! Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.” Judas, han som forrådte ham, spurte da: ”Det er vel ikke meg, Rabbi?” ”Du har selv sagt det,” svarte Jesus.

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: ”Ta dette og èt det! Dette er mitt legeme.” Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: ”Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere. Fra nå av skal jeg ikke drikke denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.”

Skjærtorsdag. Nattverdens dag. Måltidsfellesskapets dag. Fotvaskingens dag. Svikets dag. Tretten nære venner og medarbeidere samlet rundt et bord i en mørk annenetasje. Den ene er deres læremester og leder. De har vært uadskillelige de siste tre årene; vandret sammen, spist, sovet, kranglet, ledd, festet, undervist og blitt opplært; sett fantastiske ting skje. De kjenner hverandre godt og er nære. Nå har de sin siste kveld, sine siste timer sammen. Lederen vet det, mens de andre har ikke orket å forstå det ennå.

Kvelden er mye. Forventninger til den store påskefesten, glede over å spise sammen, angsten for det som skal komme, uroen for det de ikke forstår, nysgjerrigheten på hvem som skal svikte. De snakket helt sikkert om dagligdagse ting også: Hvem de hadde møtt, rykter de hadde hørt på byen, varmen, maten. Særlig de som skjønte minst av hva som skulle skje. Men det må ha vært en rar kveld, der oppe i andre etasje.

De fleste vennemåltider husker jeg med glede. Ofte god mat og vakkert bord. Men mest av alt de gode samtalene, latteren, fortroligheten, tilhørigheten. Helst langt ut i de små timer.

Noen måltider ble ikke sånn. Fordi noen rundt bordet prøvde å dekke over en krangel. Fordi noen ble oversett. Fordi tausheten ropte for høyt. Fordi uroen for noe som skulle skje dagen etter, fylte tankene. Fordi diskusjonen ble hard og kald.

Måltid er fellesskap. Derfor er det også vanskelig når det ikke blir sånn. I påsken har noen av oss langt flere måltider hjemme med familien enn ellers, og dagene blir kanskje enda mer enn vanlig full av god mat og lange gode timer rundt bordet. For andre blant oss er måltidene et mareritt; enten fordi vi ikke har noen å spise dem med, fordi menneskene vi sitter til bords med ikke har det godt sammen med oss eller med hverandre, eller fordi spiseforstyrrelser gjør et hvert måltid til et slit. Måltid er fellesskap – men det kan også være dyp ensomhet, enten vi er alene eller sammen med andre.

Da Jesus satt ved det siste måltidet den kvelden, var han forrådt av alle. Det var ikke sånn at han først skjønte det senere. Han visste at de ikke ville våge å stå med ham i hans kamp. Han visste at alle ville stikke av, at Peter ville fornekte ham, at Thomas ville tvile, og at det eneste kysset han ville få, var Judaskysset.

Det hadde vært ganske rimelig om han plutselig hadde reist seg og sagt: ”Nå går jeg, for jeg klarer ikke å være her sammen med dere lenger. Jeg vet at dere snart vil svikte meg alle sammen, og jeg ser, nå da det er for sent, at jeg har valgt meg feil mennesker som venner og medarbeidere. Jeg trodde på dere, men jeg tok feil. Dette måltidet er til å bli kvalm av. Måltid skulle være fellesskap og her er bare svik og skuespill. Hvorfor skal vi sitte og skjule oss for hverandre? Jeg går.”

Men Jesus gikk ikke. Ikke fordi de andres svik eller hans egen angst holdt ham fast. Han visste hva som skulle skje, og han konfronterte disiplene med det. Han ble, fordi han elsket dem. Han elsket dem, og ville gi seg selv, for dem som sviktet ham.

Det kunne vel knapt noen av oss andre funnet på. Kanskje hadde vi ofret oss for våre barn, for noen vi elsket høyt og som vi visste elsket oss. Kanskje. Men for venner som sviktet oss da det gjaldt? Det tror jeg ikke.

Derfor er skjærtorsdagsmåltidet for meg den sterkeste kjærlighetserklæring som noensinne er uttalt. Han ga seg selv, nettopp i den natt da han ble forrådt. Vi sier det, hver søndag – og nå i kveld - når vi feirer nattverden: ”I den natt da han ble forrådt, tok han et brød….” Her må jeg bare minne om at det at Jesus ga seg selv den natt han ble forrådt, IKKE må misbrukes for å presse mennesker til å ofre seg selv i relasjoner preget av maktmisbruk. Sånt skjer, dessverre, og også i vår kirke finnes det mennesker med slike erfaringer.

Skjærtorsdagsmåltidet var et påskemåltid etter jødisk skikk. Ved et påskemåltid ble man alltid minnet om den gamle pakt Gud hadde med sitt folk. Gud hadde lovet å holde sin del av pakten, men folket måtte også holde sin. Hvis folket ikke levde etter lovene, så falt forutsetningene vekk og de falt utenfor pakten. Like for like.

Hvis Jesus hadde praktisert det samme den kvelden, hadde han ikke holdt noe måltid med vennene sine, i den natt da han ble forrådt. Forutsetningene for å feire og befeste vennskapet og gi av seg selv, var borte. Når man angir sin venn med et kyss, når man benekter for at man kjenner noen for å redde sitt eget skinn; da er man ikke lenger venn. Når man løper fra en venn i ytterste nød, når man svikter og forlater den forfulgte, er det ikke lenger noe vennskap og fellesskap.

Likevel var det fellesskap, fordi Jesus ga seg selv til dem, nettopp i den natt da han ble forrådt. Han bandt seg til dem, enda sterkere, enda de var som de var. Han kjente dem til bunns og han elsket dem og gikk i døden for dem, selv om de ikke ville gjort det samme. Han sa: ”Dette er den nye pakt, i mitt blod.” Ikke den gamle pakt, som bare gjelder så lenge begge parter holder avtalen. Men den nye pakt, hvor Guds kjærlighet til menneskene kommer først og gjelder alltid, uansett.

Det siste måltid hin skjærtorsdags, var en stor kjærlighetserklæring. Slik nattverden har fortsatt å være det. Nattverden er et synlig og sansbart tegn på Guds usynlige kjærlighet. Nattverden skaper fellesskap mellom oss og Gud, fordi Gud gir seg selv til oss, gir seg selv i våre hender, kommer inn i vår kropp. Dette er mysterium. Men nok å forstå til å glede seg stort over det.

Nattverden skaper også fellesskap oss syndere i mellom; alle vi som stiller likt overfor Gud; som VET at vi trenger Guds nåde OG tror på at vi får den. Nattverden skaper fellesskap gjennom tid og rom i hele den verdensvide kirke, og påsken markeres og feires ikke bare i kirkene over hele landet vårt, men i slum og slott, i ruiner og kirker, i fengsler og sykehus over hele verden. I tanker, bønn og solidarisk handling bærer vi med oss alle som lider og kjemper, både her hjemme og ute i verden.

Andrè Bjerke skriver så nydelig om nattverden, i diktet «Måltidet»:

”Og han bød oss å anamme påskelammet

Mens hans hender signet bordet, sa han Ordet

Men de signet mer enn venner, disse hender

Det var flere enn oss han gavnet, for han favnet

med den elskende geberden hele verden.

For vår glede som for pinen drakk han vinen.

Og for greker som for jøde brøt han brødet.»

Husk den elskede geberden når det røyner på:).

 

Prekentekst, 17/04 2025

Skjærtorsdag 2025. Og 17.april, min elskede Lars Kristians bursdag. Den faller jevnlig i påsken, og det er jeg glad for. Det holder meg fast i troen på at døden ikke har det siste ordet. Derfor kan også graven jeg går til i dag, være et håpets sted.

Lars Kristian døde for snart fire år siden. Jeg tenker på ham daglig, men kjenner mest på takknemligheten over alt han fikk bety for alle oss som var nær ham. Mange har mer komplekse og vonde sorger å bære på - fordi relasjonen til den som er borte, var vanskelig, eller kanskje fordi alvorlig og gradvis sykdom skaper en uavsluttet ventesorg. Gi deg selv og andre store rom å sørge i - vi trenger alle å gjøre det på våre måter.

I dag er jeg heldig og får medvirke i gudstjenester i Bryn og Torshov kirker (kl.11 og kl.18), og her er manus til dagens preken:

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 13.kap.:

«Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var gått ut fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Slaven er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.»

Å vaske noens svette og trøtte føtter er en ganske intim affære. Kanskje har vi gjort det på en vi lever sammen med, på våre barn eller foreldre, eller på pasienter vi arbeider med. Sannsynligvis ikke som ledere i ferd med å illustrere godt lederskap.

Denne kvelden vasket Jesus tolv par store, støvete manneføtter. 120 skitne tær. Det må ha tatt tid! Som vanlig er det Peter som blir mest synlig og tydelig av disiplene. Hva tenkte og følte de andre? Hva ville jeg tenkt, følt og sagt i deres sted? Flauhet? Undring? Beundring? Glede? Frykt? Det må ha vært ganske fortettet stemning, der Jesus beveget seg bortover langs rekken av disipler med klut og fat.

Påsken er full av sterk handling, mer enn ord. Mange mennesker sier de er trøtte av en ordrik, handlingssvak kirke. Svikter vi det evangelium vi har fått å dele med andre og hverandre? Påsken roper på de få men store ordene, som kan romme livet og mobilisere handling. "Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre", sier Jesus etter at han har vasket ferdig. Det samme sier han når han snakker om at han skal gi sitt liv for oss. Jeg kjenner at jeg kan bli litt skremt av hva vi får å leve opp til. Sannelig godt at nåden finnes!

Hva er det så å være en kirke som vasker skitne føtter?

Det er å tilbe den Gud som vasket skitne menneskeføtter. Det betyr først av alt å ta imot Gud og la Gud gjøre oss godt. Ta imot Guds kjærlighet i brød og vin, ord og musikk, bønn og stillhet, naturen og menneskers omsorg; enten den gir seg uttrykk i fotvasking eller andre ting.

Det er ikke alltid lett. Å ta imot er å gi avkall på litt av kontrollen. Å ta imot lar oss kjenne på lengselen etter bekreftelse og tilhørighet. Å ta imot; det kan vi bare gjøre med åpne hender, og åpne hender gjør oss sårbare. Slik disiplene helt sikkert var sårbare der de satt og ble vasket på føttene.

Tør jeg å trenge Gud? Tør jeg å åpne livet mitt på vidt gap og ta imot? Tør jeg avhenge av nåden? Det handler om overgivelse; nesten umulig å snakke om. Fordi overgivelse altfor lett forbindes med underkastelse, ydmykelse, selvutslettelse. En kjent forfatter beskrev det som ”å la seg ydmyke til tro; de ydmykes elite.” Så liten orket ikke fortelleren å bli, tross sin troslyst.

Han er nok ikke alene om det. Derfor må vi som kirke tale høyt, høyt om mennesket som skapt i Guds bilde; om menneskets skjønnhet og muligheter og medarbeiderskap med Gud. Samtidig må vi tale om og leve i Gudsavhengigheten, nåden og overgivelsen. Det går an å bøye kne uten å miste verdigheten. Som den danske poeten Helle Søtrup skriver: «Knelende blir allting større, også jeg selv.»

I barndommens matematikk, lærte vi at ”faktorenes orden er likegyldig”. Det stemmer kanskje i noen forhold, men ikke når det gjelder troen. Jesus sier i teksten: ”Jeg gir dere et forbilde.” Skal vi leve opp til et slikt forbilde som Jesus gir oss, sånn aldeles av oss selv, blir vi enten utbrente idealister, hardhjertede moralister, eller hyklere. Vi trenger hele veien å ta imot nåden og la Gud gjøre godt mot oss. Vi må tåle at vi trenger nåden og tro at vi er verdt den, for da kan vi nesten ikke la være å gi nåden videre. Det er himmelvid forskjell på å gjøre godt for å bli elsket og anerkjent, eller å gjøre godt fordi vi er elsket og anerkjent. Det første sliter oss ut; det siste er et liv verdt å leve.

Luther sier det slik: ”Tro og kjærlighet er det eneste som betyr noe for et kristenmenneske. Troen tar imot – kjærligheten gir. Troen bringer et menneske til Gud, kjærligheten bringer ham til medmennesket. Ved troen lar han Gud gjøre godt mot seg – ved kjærligheten gjør han godt mot menneskene.”

Hva er det å være en kirke som vasker skitne føtter? Det er å ta imot og tilbe den Gud som vasker skitne føtter, og selv gjøre det samme. Jesus har vist oss hvordan. Å være en kirke som vasker skitne føtter, er å leve nær menneskers hverdag. Vise folk omsorg og respekt. La ord og handling henge sammen. Trøste og utfordre de rundt oss. Vaske skitne føtter, ta den svakes parti, bli med i festen og gleden, holde rundt en som sørger, si høyt fra om urett, invitere mennesker til samtale om deres liv. Å være en kirke som vasker skitne føtter, er å være en elskende kirke, som bygger fellesskap lokalt med plass for alle slags folk. Som en av de 800 ansatte her i Oslo bispedømme sa da jeg var på bispevisitt i hans prosti: «We make nabolag great again!»

Å elske er av og til sommerfugler i magen, svulmende følelser, gode vib'er og deilig begjær. Oftere er det vilje og valg, holdning og handling. "Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!", sier Jesus. Klar tale. Ikke med forbehold om vi har tid eller lyst til overs, eller om noen fortjener det. Ikke med forbehold, men bokstavelig talt med utropstegn: "Elsk hverandre!" Disippelskap handler mer om påbudt enn om forbudt kjærlighet, selv om det ikke alltid virker sånn på de mest høylytte diskusjonene.

Påbudt kjærlighet - er ikke det en selvmotsigelse? Å elske må da være en frivillig sak, ikke noe vi tvinges til? Påbudt kjærlighet; det er bare mulig fordi vi har fått alt det Jesus ber oss gi videre.

Vi elsker som regel de vi føler for, de vi synes fortjener det, de vi liker godt, de som mener det samme som vi, og som setter pris på det vi gir. Gode følelser skaper gode handlinger. Men av og til kan det være befriende å tenke omvendt; at gode handlinger kan nære de gode følelsene. At kjærlighet av og til er mer et valg, et arbeid, en visshet, enn en følelse? Dette må imidlertid ikke misbrukes til å legitimere maktmisbruk og utnyttelse av andre mennesker. Noen ganger kan den påbudte kjærligheten innebære å sette grenser eller ta et nødvendig oppgjør med noen.

Skjærtorsdag er nattverdens, måltidsfellesskapets og fotvaskingens dag. Med alle sine motsetningsfylte ingredienser av fellesskap og ensomhet, kjærlighet og svik, kan denne dagen også si oss noe om fellesskapets sårbarhet.

En jeg snakket med sist uke, sa at hun betakket seg for å være del av et fellesskap hvor man behandler hverandre sånn som vi gjør i kirken. Jeg skjønner hva hun mener. Behandlingen vi gir hverandre, er ofte preget av alt annet enn raushet, kjærlighet og fotvask. Vi krangler, mistenkeliggjør hverandre, nekter å sitte i samme komite eller be sammen og hevder at vi og bare vi har skjønt hva det er å være sann kirke. Da blir vi lite troverdige som en elskende kirke.

Jeg sier ikke at vi ikke skal være uenige og kjempe for det vi mener er nødvendig og sant. Men jeg sier at vi må leve med både enig og uenig enhet. Kjernen må vi være enige om; den er formulert i trosbekjennelsene som er felles for den kristne kirke. Det handler om Gud som skaper og treenig, Jesus som sann Gud og sant menneske som døde og oppsto for oss, kirken som samfunn av de hellige, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse, en dom og et evig liv. Men så må vi lære å leve med den uenige enheten, der vi tenker forskjellig om en del aktuelle saker og ting.

Vi har langt igjen. Men skjærtorsdag, nattverden og vaskingen av skitne føtter minner oss om at vi er kalt til å være en elskende kirke som bygger fellesskap.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

 

Dagens preken, 13/04 2025

Kjære FB-venner. Midt i alt som er; i våre egne liv og i verden: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

I dag starter min kirkepåske for alvor - jeg gleder meg til å medvirke under gudstjenester i Fagerborg, Bryn, Torshov-Iladalen, Hurum, Grorud, Oslo Domkirke, Østmarkkapellet og Maridalen kirke:). Her er manus til dagens preken i Fagerborg:

"Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham:  5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.  7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!"

Selv om kirken egentlig nå går inn i den stille uke, og først starter påske-feiringen påskenatt, så er folk flest i gang med påsken på en eller annen måte. Påske er for mange påskekrim, påskenøtter, påskesol, påskefjell. Påskekonserter, kafèliv, ferie med familie eller venner. For andre er det en uke som alle andre; bare litt stillere, sårere, mer ensom. Og for andre igjen er det ikke en påske som alle andre påsker, men akkurat denne påsken 2025, da de fødte sitt første barn, mistet sin far, slo opp med kjæresten, flyttet hjemmefra, møtte veggen. Eller denne påsken 2025, da det oppleves som at verden brenner mange steder og mer enn før, og mange kjenner på fortvilet engasjement, framtidsfrykt, eller avmakt og nummenhet. Midt i alt dette, er Gud hos oss. Påsken leves og feires i slum og slott, kirker og ruiner, fengsler og sykehus.

Påsken forteller at Gud elsker menneskene mer enn noe menneske kan gjøre. Den forteller at ondskapen i oss og i verden er livstruende – vi trenger redning og frelse. Og det har vi fått! Påsken forteller at Gud og Guds kjærlighet har det siste ordet, selv om det ikke alltid virker sånn. Kirken forteller det, gjennom ord, stillhet og musikk, gjennom nattverd, bønn og måltid, gjennom mørklagt, naken kirke, et enslig stort påskelys, og til sist full fest med oppstandelse og jubel neste helg:).

Dagens palmesøndagsfortelling finnes i litt ulike versjoner hos tre av de fire evangeliefortellerne. Det er altså bred dekning av at en kvinne salver Jesus og utviser en sanselig og sløsende fromhet som provoserer flere av mennene rundt ham. Jesus selv derimot, løfter henne et sted fram som et forbilde, og sier noe han faktisk bare sier om denne kvinnen: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» De navnløse kvinnene, ofte med tvilsom sosial status eller etnisk bakgrunn, og sårbar livssituasjon, er gang på gang de som blir løftet fram som viktige vitner og teologer i evangelie-fortellingene – det kan være verdt å huske for både oss prester og andre. I Johannesversjonen av denne fortellingen har kvinnen et navn – her heter hun Maria og er søster til Marta og Lasarus.

I dag er vi på altså på fest i Betania. Jesus var flere ganger gjest på andres fester og middager. Lasarus er vert, og søsteren Marta varter opp, mens lillesøsteren Maria kommer med rådyr nardussalve og salver Jesu føtter. Matteus forteller at det var ett pund, 300 gram, ekte nardussalve. Det duftet sterkt over hele huset – og forbruket tilsvarte en gjennomsnittlig årslønn på 300 denarer. Sterkt og sjokkerende.

Prøv å se for dere settingen. Et tross alt privat selskap, antakeligvis bare menn som hadde benket seg rundt hovedbordet. Kanskje både jovial, forventningsfull og litt spent stemning - en omstridt, omreisende predikant var gjest; en som det gikk mange slags rykter om. Det er grunn til å tro at kvinnene hadde holdt på i timevis med å forberede deilig mat - lite Fjordland og Toro der i gården.

Så skjer noe helt uhørt og skandaløst. Hadde jeg vært der, hadde jeg antakeligvis syntes det både var utrolig spennende og veldig pinlig. Jeg kan ikke forstå annet enn at forsamlingen ble så sjokkert - og så nysgjerrig på hvordan Jesus ville komme seg ut av dette - at de derfor unnlot å gripe inn. Maria går bort til Jesus, salver føttene hans med en salve som kostet en årslønn, og tørker dem med håret sitt.

Det er jo temmelig voldsomt. Tenk hvilket mot Maria må ha hatt for å gjøre noe sånt! Tenk hvor stor tillit hun må ha hatt til at Jesus ville ta imot en så intim og sanselig gest! Tenk hvor mye økonomisk risiko hun må ha tatt når hun hadde brukt så vanvittig med penger på en slik luksussalve! Tenk hvor sterkt det må ha vært for Jesus, å bli salvet, slik en konge ble ved sin innsettelse og ved sin død. Tenk hvor flaut det må ha vært for disiplene hans, som kjente kodene og var preget av sin egen kultur og oppvekst og det rådende syn på både kvinner og sex.

Hva skjedde videre med festen? Det vet vi ikke. Vi får bare høre om èn reaksjon. Rasjonell og for så vidt etisk riktig. Det er disiplenes forargelse: ”Salven kunne vært solgt for 300 denarer og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Johannes forteller at Judas, som var mest forarget, var kasserer i disippelgjengen og pleide å stjele fra kassa – og at kritikken derfor nok langt fra var så from som den kunne høres ut. Vi vet jo ikke hva kritikken bunnet i, men jeg tar meg i at jeg nok kunne sagt det samme, og blitt så opptatt av rettferdig fordeling at jeg kunne oversett betydningen av en sløsende og sanselig tilbedelse som utfordrer.

Salving var et ritual som var godt kjent fra Det gamle Testamentet, særlig brukt ved innvielse av prester, konger og profeter. Da pleide man å salve hodet, slik det står i en av de andre versjonene av denne fortellingen. Når man salvet de døde derimot, salvet man kroppen - og her hos Johannes er det Jesu føtter som salves. De to versjonene gjenspeiler dobbeltheten i salvingen – Jesus salves både til konge og til sin død. Da mennene kritiserer Maria, sier Jesus:”La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves.»

Jesus fortsetter med å si noe litt rart: ”De fattige har dere alltid hos dere. Men meg har dere ikke alltid.” Resten av livet hans viser med all tydelighet at dette IKKE betyr at Jesus ikke bryr seg om de fattige. Han mente nok heller ikke at man kan utsette solidariteten og kampen for rettferdighet, med unnskyldningen at verden alltid vil ha fattige og rike mennesker og at vi ikke har mulighet til å løse problemene. Altfor ofte setter vi gode ting opp mot hverandre, og bruker det som unnskyldning for ikke å gjøre noe i det hele tatt. Som trosfellesskap er det uansett viktig å fastholde sammenhengen mellom solidariteten OG vår tilbedelse. Ellers risikerer vi ENTEN å bli utbrente aksjonister, eller fromme egoister som lukker øynene for nød og urett.

Jesus avviser den nasjonalistiske hyllesten av seg selv som konge; samtidig setter han seg på et esel palmesøndag og rir innover mot byen. Og selv om eselet ikke var ridedyr for konger, men et simpelt arbeidsdyr, så er ikke dette en ydmyk handling. Det er oppfyllelsen av Sakarja sin profeti flere hundreår tidligere,, som vi også har hørt i dag, om hvordan Israels konge, Sions redningsmann, skulle komme – det visste nok de fleste som omkranset gatene i Jerusalem den dagen. Samtidig understreker både Jesu liv og forkynnelse og hans død at han var en annerledes konge: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Det samme understrekes i den andre leseteksten vår i dag, fra Filipperbrevet, der det står at han «ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble mennesker lik.»

Sett i lys av dagene framover, er det ikke noe pent bilde vi får av mennesket som flokkdyr denne høytiden. Mennesker i flokk er virkelig best og verst. Å opptre i flokk kan hente fram både det beste og det verste i oss, og ting kan snu skremmende fort. Det vet de av oss som har vært utsatt for mobbing og utstøting på skole, arbeidsplass eller i venneflokk. Det finnes mange mennesker jeg kan møte på tomannshånd, som jeg ville vegre meg for å møte i flokk. Både fordi menneskene i flokken kan hausse hverandre opp til å gjøre all verdens kjipe ting sammen som de ikke ville ha mot til eller ønske om å gjøre alene - og fordi flokken skaper ansvarsfraskrivelse, slik at vi IKKE gjør gode ting vi burde gjøre - for eksempel stå opp for andre. Vi venter på hverandre og blir lettere passive tilskuere. Hvordan oppfører vi oss i flokk, vi som er her?

Jeg skulle gjerne vært inne i hodet på Jesus og visst hva han tenkte og følte den første palmesøndagen. Ut fra evangeliene får vi forståelsen av at han nå visste hva som ventet ham. Han gråt over byen, og han prøvde å få sine nærmeste til å forstå hva han kom til å måtte gå igjennom. I dagens fortelling sier han altså at kvinnen salver ham til hans gravferd. Både Jesus og vi som kirkegjengere vet hva som ligger foran – la oss nå være her, i palmesøndag, i kontrastene mellom hyllesten, feiringen, og det salvingen peker fram mot.

I kveld åpner vi FILMPåske her i Fagerborg kirke. Vi skal se alle Harry Potter-filmene på storskjerm natt til i morgen og natt til tirsdag, og har mye spennende program i morgen fra etter lunsj og utover ettermiddagen og kvelden - blant annet rumpeldunkkamp, tryllestavverksted, Potter-quiz, eliksirtimer og kvelds-gudstjeneste kl.19, preget av Potter-universet.

Bøkene og filmene om Harry Potter er ikke eksplisitt knyttet til en religion, og oppleves på tvers av ulike religioner og livssyn. For min del opplever jeg at Potter-universet gir meg en ny, frisk inngang til den kristne påskefortellingen og nettopp dette at den guddommelige kjærligheten som gir seg selv for alle oss mennesker er sterkere enn alt annet. Både Bibelen og Potteruniverset viser tydelig hva som kan bo i oss alle og i verden rundt oss, og at kampen mot det onde ikke er «på lat» som vi sa i min barndom. Samtidig forteller påsken at den kjærligheten som gir seg selv for å redde oss, er sterkere enn alt. Som det står på gravsteinen til Harry Potters foreldre – et bibelvers fra 1.Kor.15, 26: «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» Dødskreftene tilintetgjøres gjennom det Jesus gjorde for oss.

Palmesøndag rommer både jubelen og mørket i påsken. Kan hende skjønte Maria den dagen mer enn alle. Velsignet uke – midt i alt som er!

(er det noen som vet hvem denne illustrasjonen er fra? Så skriv det gjerne i kommentarfeltet!)

 

Statusoppdatering, 12/04 2025

Velsignet lørdag. Midt i alt som er. For en del av oss er påskeferie i gang - god tur, om du skal reise bort. For andre av oss er påsken en uke som alle andre, bare stillere, fordi så mange er borte. Og for andre igjen akkurat denne påsken 2025, da du opplevde samlivsbrudd, fikk en diagnose, fødte et barn. Mange av oss er også sterkt preget av den forferdelige situasjonen mange steder i verden - jeg har vertsfamilie fra Venezuela (der de fleste har flyktet fra landet), fortvilte venner (kolleger) i USA, nære venner fra Afghanistan og på Madagaskar. Mange av menighetene i bispedømmet her har palestinske vennskapsmenigheter. Lidelsen, uretten og brutaliteten er overveldende.

Likevel - eller kanskje nettopp derfor - feirer vi påske. Fordi Gud elsker sin skapte verden høyere enn vi kan fatte. Vi trenger redning og frelse fra det onde i oss selv og i verden - og vi har fått det. Gjennom at Gud ble menneske, levde blant mennesker, ble korsfestet og sto opp fra de døde, seiret Gud over dødskreftene - med den guddommelige kjærligheten som ga alt.

Påsken vil bli markert og feiret i slott og slum, i kirker og på gata, i ruiner og på sykehus, til fjells og i fengsler. Mens våren her i Norge flommer over av liv og skjønnhet, og døden samtidig er påtrengende virkelig. Påsken kan gi næring til troen på at livet er sterkere enn døden og at rettferdig fred en gang skal komme. Påsken holder meg fast i den store fortellingen som min og våre alles små fortellinger er en del av, der døden ikke har det siste ordet.

Så finn deg en kirke og utforsk påsken skikkelig!

Jeg er vant til å nærmest flytte inn i kirken i påsken - og kirkepåske blir det i år også! Ni gudstjenester i kirker over hele bispedømmet - jeg gleder meg! En av dem er altså på Østmarkkapellet:)

Palmesøndag kl.11: Fagerborg kirke

Mandag 14.4. kl.19: Kveldsgudstjeneste Filmpåske Fagerborg

Skjærtorsdag kl.11: Bryn kirke

Skjærtorsdag kl.18: Torshov kirke (Torshov og Lilleborg menighet)

Langfredag kl.11: Hurum kirke

Påskeaften kl.23: Grorud kirke

1.påskedag kl.11: Oslo Domkirke

2.påskedag kl.12: Østmarkkapellet

2.påskedag kl.18.15: Maridalen kirke.

Kanskje vi sees?

 

Statusoppdatering, 10/04 2025

Biskopdager er travle og meningsfulle (men forutsetter sterk møtekondis!). I går var det bispevisitt i Døvekirken, eget landsdekkende prosti i Oslo bispedømme. Nydelig kirkerom, sterk visuell lydløs gudstjenesteopplevelse, så fine folk! Jeg var bedt om å tale over 1.kor 12 om kirkens fellesskap som kropp, og snakket om hvordan bildet av kirken som kropp minner oss på at vi som kirke trenger mangfold, trenger næring, trenger et hode/ sentrum, trenger å anerkjenne alle de usynlige oppgavene, trenger bevegelse og hvile. Jeg hadde pugget velsignelsen på tegnspråk, og ble møtt med stor varme:). Åtte menigheter landet rundt, som kan sies å representere en spisskompetanse i vårt bispedømme hva gjelder minst tre ting: 1.å være kirke for og med en stor, usynlig minoritet, 2.være kroppslige og visuelle i tilbedelse, 3.være kirke uten kirkerom, fordi de reiser mye rundt til folk. De laget et tegn for Sunniva som symboliserte dreadstopoen

 

. Takk for fine timer!

Deretter bar det til Rådhuset, og engasjert samtale med byrådsleder Eirik Lae Solberg og byråd Anita North, sammen med domprost Pål Kristian Balstad og stiftsdirektør Eldrid Eide Røyneberg. Vi snakket om hvordan vi best kan arbeide og samarbeide om utfordringene vi står i som samfunn, ikke minst utenforskap - fra ulike steder styrke innenforskap. Jeg fikk også plantet vårblomster på graven nylig, sammen m gode venninne Anne Kjersti. Kvelden i går ble avsluttet med konsert på Rockefeller med gode venninne og mitt livs lydspor: Kristin Asbjørnsen. Nydelig musikk og sterke tekster- sjekk ut!

 

Dagens refleksjoner, 10/04 2025

Jeg har fått mye både kjeft og støtte etter Dagbladets oppslag fredag, med utgangspunkt i en videoreportasje laget av et fransk nyhetsbyrå der de fulgte meg gjennom vigslingshelgen, inkludert på yogagudstjeneste, tur med hunden, samtale om tro og liv, og selve vigslingen.

Jeg står støtt i dette, men vil takke for all tillit og alle gode ord - det varmer! Jeg vil gjøre mitt beste for å være en god biskop for Oslo bispedømme - og tåler at det finnes svært ulike meninger om hva det innebærer. Imidlertid vil jeg si til dere som forsvarer meg, men kommenterer at denne høylytte og til dels svært usaklige kritikken fra noen stemmer, bekrefter at kirken er trang / mørk / fordomsfull: Jeg har ALLTID opplevd at det er god plass til både meg og mange andre i kirken. Det finnes mye større rom og raushet enn det mange tror. Utforsk troen og kirken, og du kan bli gledelig overrasket. De færreste har en slik språkbruk som man finner i kommentarfeltene (som forøvrig for meg er en solid bekreftelse på at syndefallet finnes ...)

Så til dere som mener at yogagudstjeneste er avgudsdyrkelse / ukristelig / forferdelig: Vi oppfatter nok yoga som praksis svært forskjellig, og blir antakeligvis ikke enige, men her er min bakgrunn for å gjøre dette:

Jeg har aldri drevet med yoga som trening, men jeg er treningsinstruktør for SiO (studentidretten) og har sett at yogatimene våre er smekkfulle alltid. Jeg har snakket med en del av kundene /deltakerne våre om det, og min erfaring er at omtrent alle nærmer seg yoga som en ikke-religiøs metode for stressmestring og det å være til stede i kropp og pust. Så vet vi selvfølgelig at yoga har bakgrunn i østlig religion og spiritualitet, samtidig som den har hentet impulser fra ulike kanter og finnes i mange ulike varianter. Sånn er det jo med det meste av det vi driver med.

Da jeg begynte som prest i Fagerborg i 2016, registrerte jeg at det var svært mange yogastudioer og steder for alternativ behandling i vårt nærområde. Jeg visste også at størsteparten av befolkningen i vårt sokn er mellom 20 og 44 år. Jeg tenkte derfor at det kunne være interessant å åpne opp kirken for yoga i en gudstjenestlig ramme. Samtidig kom en venninne og treningsinstruktørkollega, Henriette, til meg. Hun var verken døpt eller konfirmert, og anså seg egentlig ikke som religiøs, men under en videreutdanning som sertifisert yogainstruktør satt hun på Bali og chantet – og møtte Jesus. Hun ville gjerne utforske mer forholdet mellom yoga og kristen tro. Jeg foreslo da at vi skulle utvikle en yogagudstjeneste, der vi rammet inn en basic Yoga flow-aktig time, med tradisjonelle gudstjenesteelementer: Nådehilsen, bønn, skriftlesning, minipreken – så bibelstedet med inn som et mantra gjennom 45 min yoga – og så avslutte med Fadervår før avspenning og velsignelsen + 3x3 klokkeslag (på chantebollen) og fredshilsen / utsendelse.

Nå har Henriette og jeg holdt på med dette i åtte år, en lørdag i måneden - og etter at jeg ble biskop, har min gode kollega og etterfølger i Fagerborg, Kristian Kvalem, tatt over. Det kommer stort sett mellom 10 og 20 personer, noen ganger opp mot 30 – og vi kan egentlig ikke ta flere, da vi har en tradisjonell katedral-kirke med fastmonterte benker og bare kan bruke midtgangen og plassen mellom første benk og trappen opp til koret/alterringen (vi bruker korpartiet også, når det en sjelden gang blir altfor fullt).

Noen deltakere er ganske faste, andre kommer en sjelden gang. Noen har mye erfaring med gudstjeneste, andre med yoga, og andre er ganske blanke på begge deler. Vi har imidlertid erfart at svært mange som aldri er på yogagudstjeneste, forteller om det til andre som noe de er stolte av at kirken deres gjør, fordi de opplever at det signaliserer en åpen og trygg kirke, som tar både Gud, troen og menneskene på alvor. Flere av de som deltar forteller at bibeltekster og barnetro lander i kroppen på en helt ny og sterkere måte gjennom disse gudstjenestene.

Jeg kan og vil selvfølgelig ikke kontrollere hva folk tenker eller ber når de ligger på matta i kirken vår, men jeg - og nå Kristian - sørger for at det som sies høyt, er i overenstemmelse med bruk av kirken som vigslet rom – nemlig tilbedelsen av den treenige Gud. 

www.yogafaith.org og www.crossyoga.org kan være interessante nettsteder for den som faktisk vil lære mer om dette, da disse bevegelsene / organisasjonene nettopp kombinerer yogapraksis og kristen tro. Yogafaith har det man kan kalle en konservativ profil, i det de fastholder at Bibelen er feilfri og at den som ikke tror på Jesus som frelser, går fortapt. Crossyoga har også en tydelig kristen profil, men understreker i større grad skapelsesteologien (at alle mennesker er skapt i Guds bilde), og Guds omsorg for alle og hele mennesket. Begge disse nettstedene skriver også en del om hvordan de tenker rundt kombinasjonen kristen tro og yogapraksis.

Det er ikke noe magisk i dette. Og jeg er overbevist om at det er en av flere måter å kombinere tydelighet og åpenhet som folkekirke på. 

(Bilde: Stein J.Bjørge, Aftenposten)

 

Statusoppdatering, 06/04 2025

Dagens vigsling av Knut Refsdal til metodistbiskop, med tilsyn for Norden, Baltikum og Ukraina, var en sterk opplevelse av fellesskap på tvers av kirkesamfunn og landegrenser. Knut er faktisk for tiden sokneprest i Den norske kirke, Jeløy menighet, muliggjort gjennom avtalen mellom våre to kirker: Nådens fellesskap.

Avtroppende biskop Christian Alsted oppsummerte sine råd til den nye biskopen i fem punkter: Pray. Love God and the Church. Love people. Focus on the mission. Keep the greater picture always present. Det er en bra huskelapp.

 

Dagens preken, 30/03

Velsignet søndag! Midt i alt som er. Finn deg en plass i en kirkebenk nær deg, for å styrke håp og tro, fellesskap og motstandskraft mot alt som ødelegger.

For meg blir det kveldsgudstjeneste, da jeg skal ha min første vigsling som biskop i Oslo: Karen Frøyen Dideriksen vigsles til kapellan i Jar menighet i Bærum, i Jar kirke kl.19.00. Gratulerer til Karen og til menigheten - dere er heldige!

Her er en preken over dagens tekst:

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. Midt i forferdelige kriger og fortvilte mennesker på flukt; midt i forelskelser og barnedåper, midt i klimarapporter og våren som baner seg vei vakrere enn noensinne; midt i alt som er. Nåde være med dere.

Det er tredje søndag i faste, og denne søndagens barske tekster maler fram hard konfrontasjon med Satan og livets kamper, og med våre egne svik og nederlag. Da er det perfekt at vi nærmest begynner gudstjenesten med dåpen til Julie. Vi feirer hennes komme til verden, feirer et nytt lite medlem i den verdensvide kirke; takker for at Guds frelsende nåde og kjærlighet øses over henne uten at hun har gjort noe annet enn å være til. Julie er den som i dag tydeligst viser oss den nåden og kjærligheten vi alle avhenger av og er gitt av Gud. Ta imot.

Dagens tekst står hos evangelisten Lukas i det 22.kapittel:

"Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.

Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Jeg synes det er helt utrolig at den første kirkens ledere lot disse tekstene stå som dette! At ikke Peter og de andre pyntet og fikset litt, så både Jesus og de selv skulle komme litt bedre ut av det! Det kunne jo vært litt mindre tydelig at denne ledergruppa rundt Jesus ofte ikke skjønner bæret av prosjektet hans! At de sovner når han ber dem våke med seg. At de krangler om posisjoner og privilegier. At de stikker av. Men for meg framstår evangeliene enda mer troverdige, nettopp på grunn av at alt dette er med.

Peter, sjefsdisippelen, er den mest synlige disippelen; full av energi og følelser, stor i kjeften og rask til å handle. Jesus anerkjenner flere ganger Peters ord og handlinger, og forbereder ham på stort lederansvar i kirken. Også i dagens tekst anerkjenner Jesus hvordan disiplene har vært hos ham i hans prøvelser, og han nærmest gir stafettpinnen for Guds rike videre til dem. Samtidig konfronterer Jesus også Peter nådeløst med hans svik og nederlag – også de som Peter enda ikke har vært gjennom. Jesus forteller Peter at han ber for ham, og så sier han: «og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Jesus forutsier at Peter skal svikte fundamentalt samme natt, og tre ganger blånekte for at han kjenner Jesus, for å redde sitt eget skinn. Men han forutsier også at Peter skal angre på det han har gjort, og «vende om»; komme tilbake til Jesus, og at han da skal styrke de andre disiplene?! Å svikte grovt er altså ikke kroken på døra hos Jesus – det går an å se sine egne svik i hvitøyet, vende om, og komme tilbake. Det var forskjellen på Peter og Judas; disippelen som virkelig forrådte Jesus. Kanskje er det nettopp en leder som gjør det Peter gjorde – svikte, angre, komme tilbake - som har troverdighet og kan styrke de andre? Jeg for min del kjenner at jeg har lettere for å stole på og respektere mennesker som innrømmer sine feil og tar oppgjør med dem, enn mennesker som tilsynelatende aldri gjør feil og har alt på stell; for ingen av oss har vel det?

Dagens tekst er del av Jesus sine avskjedsord til de tolv. De har hatt det som skal bli deres siste måltid sammen i påskeuken; Jesus har fortalt dem at en av dem skal forråde ham, og disiplene begynner å krangle om hvem det er snakk om. Stemningen må ha vært ganske intens og rar den kvelden. Denne krangelen sklir så ifølge Lukas over i en «strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største.»

Konkurranse og kamp om posisjoner, status og rang er altså ikke av ny dato, heller ikke blant troende mennesker; vi har sett nok av eksempler opp gjennom historien på det. I dagens tekst starter det med å jakte på den skyldige – det ville jeg nok selv også vært veldig opptatt av i en sånn situasjon dessverre – altså finne skurken, som da er nederst på stigen, og så få på plass resten av hierarkiet: Hvem er størst, viktigst, mest populær, flinkest, best, nærmest Jesus?

Julie har allerede minnet oss på at Gudsriket er et slags bakvendtland, der de minste er de største, og vi alle stiller likt overfor Gud; ingen kan prestere eller fortjene seg til topplasseringer i Guds rike. Alle er vi skapt i Guds bilde, fulle av gode muligheter og elsket like mye av Gud. Vi må bare tåle at vi trenger nåden (denne grenseløse kjærligheten og tilgivelsen fra Gud) og tro at vi er verdt den, for alle er vi også syndere.

Fastetiden minner oss på nettopp det: At vi må tåle at vi trenger nåden fra Gud og tro på at vi er verdt den. Alle de tre tekstene i dag maler fram bildet av kampen i oss og i verden mellom Gud og det onde, her kalt Satan. Satan er ikke et troll fra eventyrene eller et skummelt vesen med horn og hale som står og rører i gryta si. Satan er makten som spiller på det demoniske i oss alle, som nærer egoismen, frykten, selvgodheten, selvforakten, likegyldigheten, grådig-heten. Det betyr ikke at vi skal tenke om oss selv eller andre som besatt av Djevelen, eller lete etter demoner bak hver busk eller hvert hushjørne. Men det handler om å ta ondskapen i oss og i verden på alvor. Ikke dyrke den, men heller ikke fortie den og late som den ikke finnes.

I en norsk kontekst er det stort sett fantasylitteraturen, serieskaperne, satanister; kanskje karismatiske litt ekstreme kristne miljøer, som forholder seg til en ond makt og onde ånder. Men vi trenger ikke gå lenger enn til dagens nyhetsbilde eller et søk innover i oss selv, for å se at dette er virkelighet. Jeg tenker at for å håndtere dette klokt, er det viktig å ha klart for oss to ting: 1.Ondskapen – en ond makt – finnes og må tas på alvor. 2.Skillet mellom godt og ondt går ikke mellom mennesker, religioner, kulturer eller land, men inni oss alle.

Om to uker skal vi igjen ha Potterpåske her i Fagerborg, der vi ser alle filmene på storskjerm gjennom to netter, spiller rumpeldunk og lager tryllestaver, løser Potterquiz og har Pottergudstjeneste, og fordyper oss i Potteruniverset ut fra et kristent perspektiv. Fortellingen om Harry Potter er for meg noe av klokeste som er skrevet om kampen mot det onde. I disse bøkene er den onde makten personifisert (slik den også er i Ringenes Herre, Star Wars og andre fantasy-fortellinger) i den onde fyrst Voldemort, og Voldemort vet å spille på de mørkeste sidene i folk. Voldemort øker sin makt gjennom frykt, splitt-og-hersk, hierarki, løgn, krav om absolutt lydighet, vold og drap. Det kan virke nytteløst å kjempe mot ham. Men den sterkeste kraften i Potteruniverset er den kjærligheten som gir seg selv for å redde det man elsker.

Harry har et berømt lynarr i pannen. Det fikk han da Voldemort prøvde å drepe ham som spedbarn. Voltemort sendte ut drapsforbannelsen Avada kadavra, men Harrys mamma kastet seg imellom for å redde gutten sin. Lily døde, men Harry overlevde; for alltid merket med lynarret, som både minnet ham på ondskapen, lidelsen og dødens realitet i vår verden, men også minnet ham på den kjærligheten som ofret seg for ham og gjennom det ga ham et vern i kampen mot det onde.

I dag har jeg tegnet Julie med korsets tegn, som viser at hun tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Korset er vårt lynarr, som både minner oss på ondskapen og dødens realitet i vår verden, og på kjærligheten som er sterkere enn døden; i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden – den Gud som ga seg selv for oss og elsket oss inn i døden og ut på den andre siden. Som vi sier i vår nattverdsliturgi: Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Vi som er samlet her har ulike liv, personligheter og bagasje knyttet til tro og livssyn. Noen blant oss har hørt mer enn nok om synd og ondskap i oss selv, og kjenner på fordømmelse og selvforakt; da er kanskje utfordringen for deg å høre noe annet og nytt ut fra dagens tekster, eller ta en samtale med en av oss prestene eller diakonen vår. Andre blant oss vi har lært at Gud og mennesker er glade i oss og møter oss med nåde; da har vi ikke vondt av å bli minnet på mørkesidene vi også har. Det gjør jo faktisk Guds kjærlighet og nåde enda større; at vi er elsket med alt vi rommer.

Fastetiden forteller oss at vi må tåle at vi trenger nåden, og tro på at vi er verdt den. Tro på at Guds kjærlighet og nåde er gitt oss, i Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Og at den utfordrer oss på å stå opp mot urett og ondskap, og forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden. Det er bare å sette i gang. Fortsatt velsignet fastetid!

 

Statusoppdatering, 28/03

Vi er mange som fortviler over krigenes grusomheter og alle overgrep mot sivile. Engasjere deg for fred og rettferdighet på de måter du kan i din situasjon: Be, send penger, meld deg inn i organisasjoner, kontakt politikere, bygg fellesskap og praktiser nestekjærlighet og solidaritet der du er. for oss som kirke handler det også om å samles i bønn for fred, for verden.

 

Statusoppdatering, 27/03

Et av mine verv i ny rolle er å være med i styret for Kirkelig dialogsenter Oslo, og i går var jeg med på mitt første styremøte, der vi også gjennomgikk årsmeldingen. Det er veldig imponerende hva de får til! I dag var også jeg med på denne samlingen med diakonene i Oslo, og vi fikk en fin samtale om hva de opplever er det fineste og det mest krevende i arbeidet de står i, og hvilke ting som kan styrke eller svekke deres profesjonsidentitet som diakoner.   De mange fine menneskemøtene, friheten og variasjonen i arbeidsdagen, opplevelsen av å kunne bety noe for andre og være kirke på så mange ulike måter, var noe av det som ble framhevet. Og betydningen av faglig fellesskap og forankrende medvirkning i gudstjenesten. Den norske kirke har en diakoniplan med fire søyler: Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Om kirken skal være troverdig på dette feltet, er dette noe ikke bare diakonen (der den lokale menigheten er heldig og HAR en diakon) kan ta ansvar for, men som gjennomsyre hvordan vi er og gjør kirke; hvordan vi "kirker". Samtidig påligger det diakonene et særlig ansvar ut fra sitt kall og sin kompetanse, å løfte og utvikle dette lokalt. Jeg hørte mye om dette når jeg var rundt på bispevisittene for et par uker siden. TUSEN TAKK for den enormt viktige oppgaven dere gjør!

 

Dagens preken, 23/03

Takk for dagens gudstjeneste, alle dere som var med og alle som kom, musikk og ord, vin og brød og fellesskap ga for meg næring til et handlekraftig håp. Og her er dagens preken:

PREKEN

«Maria dro av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fy lt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Vi har nettopp hørt innledningen til noen av de mest berømte ordene i Bibelen: Marias lovsang, Magnificat, som vi igjen skal få høre etter prekenen. I dag får vi høre den gjennom Johan Sebastian Bach sin mektige og vakre tonesetting, framført av kor, solister og orkester. Bachs Magnificat ble framført første gang på en Mariafest i juli i 1723, til minne om nettopp det møtet vi hører om i dagens prekentekst; møtet mellom gamle Elisabet og unge Maria, begge med barn i magen, der oppe i fjellbygda.

Da jeg forberedte dagens preken, ble jeg igjen minnet på at Marias lovsang ifølge Lukas ikke kommer som en direkte respons på englebesøket Maria fikk. Lovsangen bryter fram i møtet med Elisabeth og velsignelsen hun ga Maria. Elisabeth tilbød Maria fellesskap i en helt sikkert svært krevende livssituasjon; Elisabeth tilbød gjestfrihet og trosfellesskap, bekreftelse og velsignelse av oppdraget Maria hadde fått. I leseteksten i dag hørte vi om en annen kvinne som tilbød gjestfrihet og trosfellesskap, nemlig Lydia. La Elisabeth og Lydia inspirere oss alle; gjestfrihet og fellesskap trengs mer enn på lenge.

Dagen i dag er fylt av Marias lovsang – dere har teksten på den i programmet. En lovsang som ikke avhenger av at livet er på stell og framtida lys. En lovsang midt i usikkerhet og opplevd sårbarhet, fylt av protest og takk på samme tid; en lovsang som trassig holder Gud fast i Guds løfter.

Magnificat. En sang som leses, resiteres og synges over hele verden – hver eneste dag. Ord som har inspirert nevnte Bach, men også Mondeverdi Vivaldi, Rachmaninoff, Arvo Pârt og mange flere av verdens fremste komponister, til å lage musikk til dem.

Antakeligvis er røttene til denne sangen enda mye eldre enn Maria – vi hører gjenklang av for eksempel sangen som en dame som het Hanna sang tusen år tidligere, da hun overga sin sønn Samuel til tjeneste i tempelet, slik hun hadde lovet. Og hovedmotivet her går igjen i mange, mange andre troserfaringer som også er nedskrevet i Bibelen: Troen på en Gud som har valgt side i den konflikten som har gått gjennom hele historien - konflikten mellom de rike og de fattige, de herskende og de undertrykte. Gud står på småfolks side – der makten undertrykker og skaper urett. Det er nettopp fordi denne erfaringen, dette gudsbildet, er så tydelig i Marias lovsang, at sangen visstnok ble forbudt som prekentekst i Guatemala under diktaturet. Dens revolusjonære kraft var for stor.

På bakgrunn av de siste dagenes nyhetsbilde blir teksten enda sterkere. Vi er mange som er opprørt over nye alvorlig brudd på folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter. Vi er fortvilet over et dehumaniserende språk, som trigger frykt, hat og vold. Vi står sammen med våre vennskapsmenigheter i den lutherske kirken i Jordan og det hellige land; i Beit Sahour, Beit Jala, Ramallah, Øst-Jerusalem, og Amman (og dessuten melkittene i Nablus). Vi slår ring rundt den jødiske minoriteten vår og alle som der er redde. Som troende enkeltmennesker og som kirke er vi kalt til å kjempe for alles menneskeverd og for rettferdig fred, på de måter vi kan.

Gjennom hele historien, også i dag, har Gud og Guds navn blitt brukt og misbrukt av mange slags grupper og herskere; både av makten og av de maktesløse. Men det går en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen, fra profetene i det Gamle Testamentet, til Jesus og videre til de første menighetene, som tegner bildet av en Gud som har særlig omsorg for de undertrykte, de stemmeløse, de utstøtte, og som maner til kamp mot urett og undertrykkelse. Marias lovsang står i denne tradisjonen.

Teksten er – eller bør i hvert fall være - sterk kost for oss som bor i verdens aller mest materielt sett privilegerte og for de fleste av oss enda fredelige hjørne. Vi som i globalt perspektiv definitivt hører til de rike og mektige. Midt i krig, konflikt og opprustning, er det vanskelig å høre de stemmene som roper på en mer rettferdig fordeling - en av flere nøkler til en rettferdig fred. I Marias lovsang er det nettopp de mektige og de rike det går dårlig med. De støtes ned fra sine maktposisjoner og sendes tomhendte bort. For at rettferdighet skal skje. Kanskje fordi ikke en gang Gud fant noen gaver de kunne få? Fordi hendene, lommene, kalenderen, husene, hodene allerede var stappfulle?

Dette er en ekstra sterk tekst å høre i fastetiden, der vår kamp mot det onde i oss selv og i verden, er i fokus. Den liturgiske fargen akkurat i dag er hvit, siden det er fest, men ellers i fastetiden er fargen lilla; fargen som blant annet symboliserer sorg, anger og omvendelse. Klarer vi å se hva som virkelig betyr noe, prioritere riktig og dele godt, nå i fastetiden? Om vi skal få til det, tror jeg vi trenger å bygge fellesskap med en tydelig praksis av bønn, gjestfrihet og solidaritet, slik både Elisabeth og Lydia bidro med.

Vi har flere fortellinger i Bibelen hvor Jesus konfronterer mennesker med deres rikdom. Den fromme, men rike, unge mannen, går sorgfull bort, fordi han ikke klarer å gjøre det Jesus ber han om: selge det han eier og gi alt til de fattige. Tolleren Sakkeus, derimot, tar selv initiativet til et oppgjør etter han har blitt møtt av Jesus – et oppgjør som skal bøte på den økonomiske uretten Sakkeus selv har begått. I møte med Marias lovsang og alle disse andre fortellingene, blir det helt nødvendig for meg å spørre: hvordan bruker jeg det jeg eier og det jeg tjener og de ressursene jeg ellers har? Hva gjør jeg for å bidra til at verden skal bli mer rettferdig og bedre for flere? Hvilken Gud bekjenner jeg, med de valgene jeg tar og den måten jeg lever på? Hvilke fellesskap blir jeg medlem av og engasjerer meg i, for å styrke demokratiet og gode politiske veivalg framover?

Utgangspunktet for Marias lovsang er likevel ikke politisk; utgangspunktet er den Gud hun tror på. Sangen starter ikke med de politiske konsekvensene, men med en glad takk for Guds inngripen i hennes liv. Marias lovsang kombinerer en ydmykhet og lydighet i forhold til Gud, med en sunn selvbevissthet, stort mot, og en glede over det hun får være med på. Derfor kan hun være et inspirerende forbilde for oss, på tvers av ulike politiske ståsteder.

Den danske poeten Helle Søtrup har et kort dikt som sier det meste om den gode ydmykheten: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.» Eller som mine muslimske venninner siterer: «Den som bøyer seg for Allah kan stå oppreist for hvem som helst.» Knelende blir allting større. Også jeg selv. VEL. Det kommer an på hvem jeg kneler for! Det er mange stemmer, mange krefter som vil ha vårt fokus og vår hengivenhet. Som vil ha oss til å knele, med hjerte, oppmerksomhet og lommebok.

Det er ikke uten grunn at Jesus advarer mye mot penger og rikdom, og sier at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon. Mange er redde for religiøs hjernevasking, for så vidt med rette. Men hva med all den andre hjernevasken? Hva med alle de andre gudene som vil ha makt over oss, gjennom å spille på våre lengsler og begjær, vår angst for ikke å være bra nok, vår frykt for å gå glipp av noe, vår uro for verden?

La oss synge, lese og lytte til Marias lovsang og andre lovsanger, som holder oss fast i både takken for Guds gode gaver og protesten mot alt som ikke er som det skulle være. La oss bygge fellesskap som Elisabeth og Lydia, preget av gode menneskemøter, gjestfrihet, solidaritet og bønn. La oss nære det handlekraftige håpet, gjennom ord og musikk, brød og vin, sammen. Nå!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

https://www.kirken.no/.../2025/festivalh%C3%B8ymesse/...

 

Statusoppdatering, 18/03

Da har jeg vært på hyggelig høflighetsvisitt hos ordføreren - vi samtalte om behovet for god dialog i byen vår, hvordan vi kan arbeide for å inkludere ulike typer mangfold og redusere de sosio-økonomiske forskjellene, og hva vi ser som muligheter for å bidra til å bygge håp og fellesskap i den type roller vi har. Store ord, som må omsettes i hverdagens ord og handlinger. Stemmen var hes, etter et døgn på stabstur der gamle Bjørn Eidsvåg-slagere fikk kjørt seg - takk for gitarspill, Fredrik (og Petter. Og alle andre som var der:)

 

Prekentekst, 18/03

Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Og gratulerer med dagen, alle som har kvensk bakgrunn. Kvenenes dag markeres blant annet i Oslo Domkirke i dag.

Det er 2.søndag i faste - en dag som synes å bekrefte ideen om en kirke som snakker høyt om svovel, selvransakelse, synd og dom. Har du fått overdose av det tidligere, så snakk med en av oss prestene eller diakonen hvis det blir vanskelig. Andre av oss har bare godt av å bli utfordret på det ondes makt i oss og i verden.

Reformator Martin Luther skrev i 1520 noe som kan stå som en sammenfatning av dagens tema: «En kristen er på den ene siden ved troen fullstendig fri fra alle krav overfor Gud, og kan være trygg og glad i sin frelse; på den andre siden er han bundet til alle og enhver i kjærligheten, satt fri til å være i tjeneste «som en Kristus for sin neste.»

Dette hellige evangelium står skrevet hos ev.Lukas, i det 13.kapittel:

”Da var det en som spurte: ”Herre, er det få som blir frelst?” Han sa til dem: ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: ”Herre, lukk opp for oss!”, da skal han svare: ”Jeg vet ikke hvor dere er fra.” Da vil dere si: ”Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.” Men han skal svare: ”Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.” Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Noen av de siste skal da bli de første og noen av de første skal bli de siste.”

Hvordan snakke ærlig, nyansert, inspirerende og utfordrende om denne teksten, til en mengde mennesker med ulike livs- og troshistorier, på ett kvarter? Hånda i været, den som misunner meg

 

.

Selv i fastetiden starter vi alle gudstjenester med hilsenen «Nåde være med dere….» Nåden er først og sist, størst og gitt. Denne tiden rommer et stort alvor, men også mye nåde. Hjelpen er nær! Vanligvis snakker vi mennesker mer om «bot og bedring» enn «bot og bønn.» Å love bot og bedring handler om å først «gjøre bot» = innse at noe i livet vårt er galt eller dårlig, og at vi trenger å angre eller gjøre opp noe - og så «gjøre bedring» = ta grep, gjøre noen endringer - enten det handler om å bruke mer tid på det som gir livet mening, trene mer, bruke mindre penger, leve mer miljøvennlig, spise sunnere, slutte å røyke, baktale mindre, eller noe helt annet. Bli en bedre utgave av oss selv. Bot og bedring. Slik reklamen som hang på 21-bussen sa om SATS: «Kom som du er - gå som en litt annen.» Men om jeg kommer som jeg er og går som en litt annen fra kirken, så er det forhåpentligvis en dypere forvandling som har funnet sted.

«Bot og bedring» handler om de tingene vi selv kan og bør ta ansvar for. Vi må selv leve våre egne liv og ta ansvar for våre valg. «Bot og bønn» er på et vis større og dypere. Vi har en egen dag som heter bot- og bønnedag i kirkeåret, sent på høsten, og flere ganger i mitt presteliv har dagens prekentekst vært teksten på bots- og bønnedag. I fastetiden og på bots- og bønnedag er utgangspunktet alt det vi selv ikke kan fikse. Kampen mot Det ondes makt, i oss og i verden, er ikke «på lat», som vi sa da jeg var barn; på liksom. Som Paulus skriver: «Det gode jeg vil, det gjør jeg ikke, og det onde jeg ikke vil, det gjør jeg.» Vi kan i dag be om tilgivelse og om kraft til å gjøre det gode. Slik at når den store festen i Guds rike feires, kan vi som ikke fikser alt selv, fra øst og vest og over alt, få sitte sammen med Jesus som har gjort alt klart for oss. Ikke fordi vi har gjort bot og bedring. Men fordi Jesus har gjort bot for alt vi trenger å rette opp i. Vunnet over ondskapens og dødens krefter, gjennom å gi seg selv for oss. Absolutt kjærlighet. Og nettopp i dèt kan Jesus utfordre oss radikalt på, ikke bedring, men radikal etterfølgelse - et liv som preges av den nåden Jesus har gitt oss, og utfordret oss på å gi videre.

Tradisjonelt har prekenformelen vært «lov og evangelium», «synd og nåde», i den rekkefølgen. Tanken var vel at vi skulle først bli konfrontert og innse hvor dårlig det sto til med oss, og SÅ finne tilflukt i nåden. Det funket kanskje hvis man hadde et bra selvbilde og sterk tro, eller hvis man trenger å bli røsket hardt i og skremt. I et sekulært og prestasjonsorientert samfunn, der Gud og tro langt fra er en selvfølge, og der mange opplever seg mislykket og har mer selvforakt enn selvfølelse, fungerer det ofte dårligere. Min erfaring er at mange trenger den motsatte rekkefølgen: «Evangelium og lov», «nåde og synd.» Vi må få tro på Guds kjærlighet og vår egen verdi FØR vi orker å gå i gang med våre egne mørkesider. Som det står i starten av Romerbrevet, det som ble Luthers store aha-opplevelse, om Guds kraft til frelse: Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Nåden og sannheten. I den rekkefølgen. Når jeg har fått nåden, tåler jeg sannheten.

Hva skulle jeg ønske at vi har med oss inn i alle disse tøffe tekstene i fastetiden?

Først: At vi er skapt av Gud, og elsket av Gud som vi er. Som Karen Blixen har sagt: Gud unner hver minste skapning å være til som seg selv.” I Bibelens salme 8 står det at vi er lite ringere enn Gud. Gud tørster alltid etter fellesskap med oss, og vi er breddfulle av gode muligheter. Vi trenger å tro på både Gud og mennesker.

Dernest: Tidligere biskop Per Arne Dahl skrev en gang en bok med en vesentlig tittel: ”Oss syndere i mellom”. Bare synderen kan ta imot nåden, men synderen kan vite seg del av alle synderes, det vil si alle menneskers, fellesskap. Bare Gud står over oss alle. Det er mulig å være både liten og stor, både ydmyk og frimodig, både knelende og oppreist på en gang. Som den danske poeten Helle Søtrup sier: «Knelende blir allting større. Også jeg selv.»

For det tredje (skulle jeg ønske at vi har med oss inn i fastetiden): Gud møter oss med tilgivelse og oppreisning. Det betyr ikke nødvendigvis at alt kan bli greit i forhold til dem vi har gjort urett mot; det er en egen prosess (og et stort tema i en annen preken). Men Gud gir oss stadig blanke ark, og det å kjenne og vedstå oss sannheten om våre liv, gjøre bot og gjøre opp der vi kan – det kan gjøre oss fri. Fordi vi daglig er nådeblikket av Gud selv. «Blikking» er noe vi alle gjør, men ordet har jeg lært gjennom tenåringene mine. Blikking innebærer at noen med et blikk, et hevet øyebryn, et kast med hodet, signaliserer til en annen at «Du er feil, gjør feil, kler deg feil, hører ikke til, er ikke god nok.» Nådeblikking er det motsatte: å se på alt og alle med nåde, som sier at «du er elsket, du er bra, du hører til.»

”Nåde” er et stort og rart ord. Av og til vil jeg heller bytte det ut med noe som er mer gangbart; noe som er lettere å forstå. Kjærlighet, godhet eller raushet, for eksempel. Men så er det litt feil, fordi nåden er noe mer og større. Nåden rommer alt det andre: Livet, kjærligheten, tilgivelsen, fellesskapet, evigheten.

På folkemålet høres ”nåde” ut som alt annet enn den store kjærligheten. Bare tenk på når leken ble tøff i skolegården og den sterkeste roper: ”Nåde deg, når jeg får tak i deg!” Nåden er da ingen trussel? Men den kan virke truende, av minst to grunner: Vi må TÅLE at vi trenger den, og TRO at vi er verdt den. Vi må bli gode på å ta imot – for eksempel snart gå til nattverd og få nåden ned i kroppen gjennom vin og brød.

Nåden elsker frem det gode i oss. Styrken som har rom for svakheten. Rausheten som rommer vissheten om egne mangler. Selvtilliten som vet å være takknemlig. Tryggheten som ikke har nok med seg selv.

Men da må vi våge å kjenne på angeren. Hva angrer vi på? Det kan være mye forskjellig. Det kan være store og små ting. Men det er viktig å kjenne på den. Nok til at vi tar de nødvendige oppgjør med mennesker vi har gjort urett. Nok til at vi handler og snakker annerledes i neste valgsituasjon. Nok til at vi får en ny glede over Guds storhet og tilgivelsens gave.

Her i våre kirkebenker finnes det både ødeleggende erfaringer av en fordømmende, streng forkynnelse, og vonde erfaringer fra andres og egne svik og feiltrinn. Derfor trenger vi både nåden, boten og utfordringen. ”Bort fra meg, alle dere som gjør urett!”, sier Jesus, og har harde ord overfor den som prøver å vise til sitt fromme liv, sine rette meninger, sine gode forbindelser: ”Jeg vet ikke hvor dere er fra.” – Jeg kjenner at jeg kan bli skremt over hvor mye Jesus sier at vi skal kjempe og hvor trang døren sies å være. Men samtidig snakker Jesus om at folk skal komme fra øst og vest og nord og sør – at det er mange rom i hans fars hus, og om at de ranking-listene vi setter opp i forhold til himmelen og hvem som er sist og først, de kan vi bare glemme. Vi skal få hvile i Guds nåde, og samtidig la oss utfordre til selvransakelse, til å strekke oss og yte vårt beste, til å elske Gud og mennesker i ord og handling. Som SATS sa i bussreklamen: «Kom som du er. Gå som en litt annen.» Fastetiden vil hjelpe oss til det. Fortsatt god fastetid, midt i alt som er.

 

 

 

 

Statusoppdatering, 15/03 2025

Velsignet lørdag, midt i alt som er. Gode bispekollega Kari Mangrud Alvsvåg har skrevet klokt i VL med utgangspunkt i Unge Høyre-leder Ola Svennebys påstand om at å besøke en gudstjeneste i Oslo Domkirke eller en annen kirke i Oslo, er som å besøke et lokallagsmøte i SV. Hun skriver blant annet:

"Genuin kristen tro vekker anstøt. Å være en etterfølger av Jesus innebærer å mene og handle på måter som noen synes er forkastelig. Jesu radikale åpenhet og likeverdige behandling av mennesker med ulike funksjonsvariasjoner, med ulike måter å tjene til livets opphold på, med ulike kjønn og alder, med ulike former for tilbedelse, vakte anstøt. Det kommer vi ikke unna i vår tid heller. Vi kommer heller ikke unna at Jesu radikale kjærlighetsbud om å elske Gud, å elske vår neste som oss selv, ja, elske vår fiende og hungre etter fred og rettferdighet, fører til ulike meninger og handlinger som skaper reaksjoner. Det vil derfor alltid være en mulighet for at en gudstjenestedeltaker blir støtt av innholdet i preken og forbønner. Men derfra til å karakterisere det som noe som ikke hører hjemme i kirker, mener jeg er å ikke ta høyde for evangeliets gjennomgripende, forvandlende kraft.

I gudstjenesten i Den norske kirke følger vi en liturgi som gjør det klart fra første stund at det som foregår her, foregår i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Vi bøyer oss for Gud og bekjenner våre synder. Vi ber om at våre hjerter må være åpne for Guds påvirkning. Vi lytter til tekster fra både Det gamle og Det nye testamente. Vi feirer nattverd sammen. Og hele menigheten inviteres til å si: Kristus døde, Kristus stod opp, Kristus skal komme igjen! Ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Det tror jeg neppe skjer i et lokallagsmøte i SV."

Biskop emeritus Halvor Nordhaug svarte også Svenneby klokt, og oppfordret ham til å besøke flere kirker og gudstjenester - velkommen skal Svenneby være:)

Statusoppdatering, 14/03 2025

Intense dager i ny jobb; mange sterke menneskemøter.

I går kveld var jeg sammen med en gjeng flotte engasjerte kvinner hos Marita-stiftelsen. Noen av dem jobbet der, andre i Blåkors, en var hotelleier, en jobbet i barnevernet, flere var frivillige ulike steder. Vi fikk lytte til svenske Flavia Perez og hennes håpsfortelling, som etter en ekstremt tøff oppvekst og ungdomstid ble kristen og nå er pastor i en Stockholmskirke som jobber utadrettet på gata og inn mot kriminelle miljøer.

I dag har jeg gått med to merker på trøya mi; en svart og en rød. De symboliserer to kampanjer mot vold, som kirken er en del av. Det engasjementet er forankret i troen på alle menneskers ukrenkelige verdi og kampen for rettferdighet og fellesskap.

Gjennom flere år har Norges Kristne Råd vært en forkjemper for den verdensvide kampanjen «Torsdager i svart». Dette initiativet oppfordrer folk til å kle seg i svart hver torsdag som et synlig uttrykk for at vi står sammen for en verden uten vold og overgrep.

Den røde knappen står for rød-knapp-alliansen startet av Sanitetskvinnene, der Den norske kirke er en av flere samarbeidspartnere og vår preses er ambassadør.

https://sanitetskvinnene.no/rod-knapp-alliansen

Hvorfor trenger vi den røde knappen i Norge? Fordi:

11% av kvinner er utsatt for alvorlig partnervold

23% kvinner er utsatt for voldtekt (ved bruk av makt/tvang eller sovevoldtekt). HALVPARTEN av disse var under 18 år da de ble utsatt første gang.

Statistikk fra krisesentrene viser at rundt 20 prosent av beboere på krisesentrene har opplevd seksuell vold fra partneren sin.

1500-2000 kvinner har boopphold på et krisesenter hvert år.

En fjerdedel av alle drap er partnerdrap, flertallet er kvinner.

I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet.

En tredjedel av norske kommuner mangler handlingsplan mot vold og overgrep.

Så bli med i arbeidet mot vold på den måten du kan!

I kveld var jeg så på konsert i Kampen kirke, med Hilde Brunsvik og hennes dyktige musikere. Hilde er en nydelig kollega i Den norske kirke, men hun er også forfatter av mange svært gode bøker (jeg har lest en god del av dem - kan anbefales!) og hun lager og synger utrolig fine sanger i vise-jazz-landskapet. Takk!

 

Statusoppdatering, 11/03 2025

Velsignet tirsdag, midt i alt som er. I dag var jeg på min sjuende bispevisitt, og møtte de ansatte i Vestre Aker prosti - der jeg selv startet som prest i 1995:). Tusen takk for enda en givende formiddag, der jeg og vi fikk høre om alt det bra som skjer lokalt i Grefsen, Maridalen, Nordberg, Bakkehaugen-Majorstua-Vestre Aker, Røa og Sørkedalen, Voksen, Ris, Ullern, Skøyen, og på sykehus og sykehjem. I kirker, menighetshus, sykehus og sykehjem feires det gudstjenester, finnes ulike møteplasser for ulike livsfaser, og er et stort konserttilbud (minner om at en ekstern rapport om Den norske kirkes bidrag til kulturlivet her til lands anga et forsiktig estimat på 4, 3 milliarder (!) i året).

Noen menigheter i dette området har en enorm kontaktflate gjennom kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd - for eksempel i Ris var det i fjor 256 dåp, 221 konfirmanter, 59 vielser og 101 gravferder. Maridalen er Oslos største menighet, ikke i antall, men i utstrekning, og har aktiviteter året rundt ute - for eksempel hvert år slått og hesje-helg i samarbeid med det lokale forpakterlaget. Det er mye frivillighet i menighetene i dette prostiet, og Grefsen har imponerende 350 frivillige. Kirken der ble vigslet i mars 1940, og visstnok av selveste Eivind Berggrav oppfordret til å være "Det levende håps kirke" - et godt motto for oss alle. I Røa driver frivillige kafe to dager i uka pluss et lunsjtreff, der er orgelnatt med jevne mellomrom, og "salmeboka-minutt-for-minutt". I menigheten med det lengste navnet (forkortet BMV?) er det snekkerklubb, og både her og flere andre steder er det nærmiljømiddag - og økning i konfirmanttall. Voksen kirke er 30 år i år - den var helt ny da jeg hadde min første prestetjeneste der og i Røa. De løfter fram "bygge fellesskap, dele nåde, våge tro" - og det er vel det vi holder på med? Mange fortalte om styrket samarbeid med bydeler, skole og ulike aktører med sivilsamfunnet - i Ullern for eksempel knyttet til temakvelder om folkehelse, overgangsalder og påfyll for pårørende ("Balsam for sjela"). I Sørkedalen er 423 av de godt 700 innbyggerne (med forbehold om at mine notater fra i dag stemmer) med i en forening eller et lag, og kirken er en viktig del av dette lille lokalsamfunnet. Fra Nordberg løfter de fram seniordiakonenes viktige arbeid inn mot de eldre, og alt engasjement og arbeid rundt kjempestort loppemarked og julemarked hvert år. I Skøyen drives kirkekafeen "Kaffebønnen" profesjonelt, og har 20 000 besøkende i året, og med den nye juleforestillingen - der blant annet ungdommer fra dansestudioet i kirkekjelleren var involvert, samt et par levende Jesus-barn fra babysang - doblet(!) man besøket på julaften.

Det er så fint å få være påskudd for at menighetene får gitt slike gode glimt av seg selv til hverandre; til gjensidig inspirasjon:). Jeg tror vi kan bli enda bedre til å lære av hverandre, og gleder meg til fortsettelsen!

Ellers har jeg ikke tid til å lese aviser om dagen, men jeg har skjønt at det i Dagen har framkommet kritikk om manglende evangelisk innhold, og anklage om religionsblanding og blasfemi knyttet til at imam Faruk Terzic deltok som en av flere representanter for ulike miljøer, i lystenningen under vigslingsgudstjenesten. Jeg svarte følgende til Dagens journalist:

"Vigsligsgudstjenesten i Oslo domkirke 23. februar var en gudstjeneste etter Den norske kirkes tro, lære og ordning. Her var det lesing fra Bibelen, forbønn, salmer og nattverd, og ikke minst forkynnelse. Om noen ikke opplevde at evangeliet ble forkynt i denne gudstjenesten, er det motsatt av hva jeg har hørt fra mange som deltok på gudstjenesten (eller fulgte den digitalt). 

Oslo er en mangfoldig by, og Den norske kirke er det største, men likevel ett av mange tros- og livssynssamfunn i hovedstaden. Dette utfordrer oss til maksimal åpenhet for andre, kombinert med maksimal tydelighet på vårt kristne budskap.

Som biskop ønsker jeg å bidra til god dialog mellom religiøse ledere. Vigslingsgudstjenesten hadde en kort bolk med lystenning før forbønnsdelen, der ulike aktører tente lys. At en imam, som jeg personlig setter høyt og har stor respekt for, deltar med å tenne lys i en gudstjeneste, er et uttrykk for at vi kan stå sammen som mennesker for naturen, medmenneskelighet og fred i verden. At det var en lystenner med annen religion i en gudstjeneste med nærmere 80 medvirkende er verken religionsblanding eller gudsbespottende – og tvert om en symbolhandling som det trengs mer av i denne tiden."

og her er Faruks kloke svar til Dagen:

"Enkelte reagerer på at en imam var til stede under innsettelsen av biskop Sunniva Gylver. Hva tenker du selv om denne deltakelsen? Hvordan opplevde du å være del av en kirkelig setting, og synes du det er uproblematisk at man feirer slik på tvers av religioner?

Det var en ære å være til stede ved vigslingen av biskop Sunniva Gylver. Som imam og representant for muslimske troende i Norge, ser jeg det som en naturlig del av vår langvarig dialog og felles samfunnsansvar å vise respekt og anerkjennelse for hverandres religiøse tradisjoner. Det synliggjør viktigheten av dialog og styrker grunnlaget for samarbeid i fremtiden – særlig nå, når vi ser økende polarisering rundt oss i verden.

Religiøse ledere har en viktig rolle i å bygge broer og fremme gjensidig forståelse, og jeg opplever at slike anledninger nettopp gir rom for dette.

Tror du på at kristne og muslimer tilber samme gud?

Spørsmålet har vært diskutert teologisk i lang tid. Islam lærer at det finnes én Gud, Skaperen av alle mennesker, som også kristne og jøder refererer til. Samtidig har vi ulike oppfatninger om Hans natur og åpenbaring, og det er viktig å anerkjenne både fellestrekk og forskjeller med respekt.

For meg er det viktig at vi i et flerkulturelt samfunn finner veier til sameksistens, dialog og samarbeid. Det betyr ikke at vi gir opp våre egne trosprinsipper, men at vi møter hverandre med forståelse og respekt."

(Bilde: Faruk og meg i Rådhuset vigslingsdagen)

 

Oslo krisesenter, 10/03 2025

Tusen takk til alle dere på Oslo Krisesenter - og alle andre ansatte og frivillige som arbeider for at færrest mulig kvinner skal utsettes for vold og mer generelt at færrest mulig mennesker skal oppleve vold i nære relasjoner.

Jeg vet at mange av våre 800 ansatte og 7000 frivillige i Oslo bispedømme er sterkt engasjert i denne tematikken. En del av oss har også konkrete erfaringer, enten selv eller noen av våre nærstående. Mange gjør en stor jobb i møte med noen som er utsatt, men som kirke kan vi alltid bli enda bedre.

Det er viktig med kunnskap og informasjon til kirkelig ansatte og frivillige, og tematisere vold i nære relasjoner: hva skal vi se etter og spørre om for å skjønne hva som skjer. Dette er ikke gjort en gang for alle, men et kontinuerlig arbeid.

Vi må sørge for at våre folk har kunnskap om de hjelpetilbud som finnes og hvordan de fungerer - og at andre aktører vet hva vi kan bidrar med.

Vi vil snakke sant om religionens rolle i møte med vold; både de utgavene av religion som legitimerer undertrykkelse og vold, OG den positive ressursen tro og religion kan være når vi står i krise: gi trygghet, tilhørighet, fellesskap, en opplevelse av å være verdifull og ikke være alene.

Det er viktig at dette tema løftes fram i kirkens forkynnelse og at arbeidet mot vold i nære relasjoner forankres tydelig i teologien.

Som kirke kan vi også løfte fram vår samtaletjeneste og mulighet for sjelesorg; gratis samtaler, uten journaler, underlagt taushetsplikt (og selvfølgelig også avvergeplikt). Igjen: Takk til Oslo Krisesenter for at dere tok imot oss.

 

Fastepreken, 09/03 2025

På vei inn i kirken, litt forsinket - gleder meg til å delta på gudstjenesten i OOslo domkirke Og her er en fastepreken om frihet, forsakelse og fristelser.

Fastetiden handler om kampen mot de fristelsene som drar oss vekk fra Gud og ødelegger de menneskelige fellesskap. Den konfronterer oss med kampen mot det onde, både i oss og rundt oss. Og den forbereder oss på påskens drama.

For mange av oss er fastetiden krevende, men likevel god. For den som strever med selvforakt og skamfølelse kan fasten bli i drøyeste laget. Jeg er klar over at det å virkelig oppleve meg selv som synder, kan gjøre meg mer klar over at jeg trenger nåden.  Men det kan også øke min følelse av selvforakt og mindreverd slik at det stenger veien til Gud. Enten fordi jeg ikke kan tro at Gud vil ha noe med meg å gjøre, eller fordi jeg ikke orker å ha noe med Gud å gjøre, hvis også Gud skal få meg til å føle meg så liten. Jeg vet for min del at jeg trenger å stole på at jeg er mye verdt, før jeg kan gi meg i kast med fastetiden.

Til deg som strever med dette, har jeg altså en liten fastevettregel: Les og lytt med noen forbehold. Ta fastetiden med en klype salt. Ta tak i en prest eller diakon eller annen klok kristen medvandrer, hvis du synes vi legger sten til byrden med tekstene du hører eller tingene vi sier.

Når vi har dåp i kirken, sier vi alltid forsakelsen og trosbekjennelsen sammen. I forsakelsen sier vi: ”Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.” Det betyr å si nei til Djevelen, nei til alt det som ødelegger ting mellom oss mennesker, mellom oss og Gud, mellom Gud og alt som lever. Det er nettopp dette fastetiden handler om: Forsakelse. Et ganske rart og litt tungt ord. Forsakelse. Det betyr å ofre noe – være villig til å si nei til noe vi gjerne vil ha eller gjøre, eller si ja til noe vi egentlig ikke gidder eller orker å gjøre. Forsake noe, for at vi og verden skal bli mer det Gud skapte oss til å være. For at det skal bli mer tro, mer håp, mer kjærlighet og mer rettferdighet i verden. Da gjelder det å ikke la seg friste av det som svarer på egoismen, grådigheten eller frykten vår.

I en av tekstene for denne søndagen (men fra en annen tekstrekke enn den vi bruker nå) blir Jesus fristet av Djevelen:

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken, for å fristes av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: ”Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” Jesus svarte: ”Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: ”Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.” Men Jesus svarte: ”Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.” Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: ”Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.” Da sa Jesus til ham: ”Bort fra meg Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham.”

Jesus fastet. Jesus ble fristet. Jesus bevarte friheten. Faste, fristelser, frihet. Fristelsene lover frihet, men kanskje er det fasten som gir den? Jesus ble fristet med mat, mestring og makt. Mat mestring og makt. Fristelsene han ble møtt med, lovet frihet: Frihet fra sult og tørst, frihet fra sårbarhet og svakhet, frihet til å beherske og bli bekreftet av andre. Store fristelser. Selv uten å være sultne, lar vi oss ofte friste av mat og drikke (det gjelder ofte også om vi sliter med spiseforstyrrelser).

Selv om vi VET at livet og vi er sårbare, lar vi oss friste av å kunne sprenge grenser, ta stor risiko, og likevel føle kontroll og mestring.

For ikke å snakke om å bli fristet til makt; makten i å bli bekreftet, bli dyrket, bli fulgt av mange “likes” og followers? Fristelsene lover frihet, men kanskje er det fasten som gir den?

Spørsmålet er om ikke fristelsene binder oss; gjør oss avhengige av dem? Avhengig av nytelse, mestring, bekreftelse, makt? Jeg vet for min egen del at frykten for ikke å gå glipp av noe, stadig frister meg til å prøve å få med meg mer enn det jeg kan. At behovet for bekreftelse, gjør det fristende å please andre og vanskeligere å si nei. At frykten for å mislykkes kan styre meg, så jeg unngår å hive meg ut i ting jeg ikke kan. Og at frykten for at Gud skal kalle meg ut av komfortsonen min, gjør det fristende å lukke øyne og ører for andres nød.

Fristelsene lover frihet, men kanskje er det fasten som gir den? Forfatteren og poeten Oscar Wilde hadde visstnok sin egen variant av en av bønnene i fadervår: “Led meg ikke inn i fristelse - det klarer jeg godt selv…” Fristelsen har fulgt menneskene og menneskene fristelsen siden tidenes morgen. Reklamen ufarliggjør fristelsen: Den oppfordrer oss til å la oss friste. Det er liksom menneskelig, folkelig, litt sjarmerende å la seg friste - enten det er av et par nye sko, litt for mye sjokolade, en shoppingtur til London, en dippedutt til Birken eller verktøykassa,….. Det er liksom frihet i å la seg friste og følge fristelsen, men hva slags frihet er det? For hvem? Til hvilken pris?

Et av Bibelens navn på Djevelen, er Fristeren. Ikke fordi fristelsene i seg selv er et onde, men fordi de ofte frister egoismen vår, grådigheten vår, frykten vår, misunnelsen vår. Enten det gjelder sex, bekreftelse, rikdom, opplevelser, makt eller komfort. Fristelsene frister oss stadig til å opptre på en måte som går på bekostning av forholdet til Gud og andre mennesker, og ødelegger både fellesskapet og jorda vår.

Fristelsene lover frihet, men kanskje er det fasten som gir den? På kirkeårsk er vi nå i gang med fastetiden. Noen gjør ikke så mye ut av den. Andre bruker mer tid på bønn og bibellesning, dropper kjøtt, faster en dag i uka, gir bort mer penger, eller kutter ut godteri, Facebook, kaffe, røyk, shopping eller TV. Den anglikanske kirkes miljønettverk lanserte for noen år siden “karbonfaste” (altså ikke karbofaste men karbonfaste), som går ut på å redusere egne CO2 utslipp. Poenget er uansett å våge og se det onde i oss og rundt oss, og trene troen, viljestyrken, takknemligheten og solidariteten.

Hvert år får jeg noen samtaler i fastetiden, med folk som opplever disse ukene negativt. Som føler at troen enda mer enn ellers er en ydmykende reise i ord om synd og kampen mot det onde. Det er trist, for sånn er fasten ikke ment. I utgangspunktet er fastetiden livsbejaende. Ja, den utfordrer oss på våre valg, vårt forbruk, vårt forhold til egne mørkesider. Det kan gjøre vondt. Men fastetiden vil oss vel. Fasten vil hjelpe oss å tømme hode, hjerte, hender, lommebok, kalender - og gjøre det enklere å la Gud fylle oss. Utgangspunktet for fasten og all annen trospraksis er Guds grenseløse kjærlighet til oss. Nåden som rekkes oss hver dag. Men vi må tåle at vi trenger den. Og tro at vi er verdt den. Fastetiden vil oss vel. Den vil hjelpe oss til å se hva som virkelig betyr noe, og ta konsekvensene av det. Tydeliggjøre hva som egentlig driver oss. Oppmuntre oss til å velge OG velge bort.

Fristelsene lover frihet, men kanskje er det fasten som gir den? Faste handler om å holde fast. Holde fast på det vesentlige, og gi slipp på det som ikke er så viktig. Finn ut av det, denne fastetiden:).

 

Dagens preken, 08/03 2025

Takk til klok og imøtekommende gjeng som tok i mot Ingun Yri Øystese og meg på Oslo krisesenter - vi må fortsette og tematisere vold i nære relasjoner. Og takk til dere som kom og feiret gudstjeneste med oss før Youngstorget! Og her er dagens preken:

Dagens tekst er rå og er hentet fra starten av Lukas 18:

«Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.  3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’  4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske,  5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’» 6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?  8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

Når Jesus skal lære folka sine å ikke miste motet, henter han fram en enke. Enker og farløse nevnes ofte sammen i Bibelen, som betegnelse på den mest sårbare og utsatte gruppen i samfunnet. Enkene og de farløse hadde tapet av en mann felles, og uten menn var de dårlig stilt, både økonomisk, sosialt og hva gjelder trygghet. Det er grunn til å anta at de fleste enker ikke tok mer plass enn nødvendig og sjelden hevdet sin rett.

Denne enken sto imidlertid opp for seg selv og rettferdigheten, og ga seg ikke. For en dame! Jeg kjenner noen av dem, og vet om mange flere. Som holder ut, som ikke gir seg på tørre møkka, som bruker utestemme i forhold til både Gud og mennesker når det trengs. Takk til alle slike damer! La det være en inspirasjon - ikke en dom om du opplever at du ikke klarer å stå på krava og holde ut. Men kvinnedag er alltid også kampdag, slik verden ser ut.

Fortsatt er kvinner langt mer utsatt for vold, trakassering, undertrykkelse og diskriminering enn menn; ute i verden, men også her blant oss i vår by. I formiddag har jeg nettopp vært på besøk på krisesenter her i Oslo, og nok en gang hørt rystende fortellinger og statistikk om hvordan vold i nære relasjoner ødelegger så mange liv. Men fortellingene handler ofte også om kvinners mot, utholdenhet og vilje til å kjempe for seg selv og sine barn. Og om å få mot til å bruke utestemme på vegne av seg selv og andre.

Religiøs tro og teologi har opp gjennom historien blitt brukt til både å frigjøre og til å undertrykke kvinner (og samer, ikke-hvite, skeive, transpersoner og andre minoriteter). Våre hellige skrifter har blitt brukt til å legitimere undertrykkelse, OG de har blitt brukt for å mobilisere til kamp for frihet og rettferdighet. Dermed påhviler det oss som religiøse ledere et ekstra ansvar for å snakke med utestemme på vegne av de mest utsatte blant oss når det trengs.

Slik biskop Mariann Budde gjorde; hun som prekte under gudstjenesten i forbindelse med innsettelsen av Trump. Biskopen leverte en dypt evangelisk preken i Washington. Hennes budskap om ydmykhet, ærlighet og alle menneskers menneskeverd er midt i kjernen av det kristne budskapet, og var viktige ord både til den nye presidenten og til oss alle. Disse verdiene deles av mange av oss, helt på tvers av ulike religioner og livssyn. Men det var viktig at de der og da ble sagt av en kristen biskop, og til presidenten, fordi kristen tro i USA også brukes svært aktivt for å fremme helt andre verdier. De fleste religioner og livssyn kommer i både ødeleggende og livgivende utgaver, og kristendommen er ikke noe unntak. Vi har alle – religiøse og ikke-religiøse – godt av å kombinere et frimodig men også selvkritisk blikk på den tros- eller livssynstradisjon vi selv står i. Og lære av slike som enken i dagens tekst, hun som står opp for rettferdighet, bruker utestemme og ikke gir seg.

Både i dagens fortelling og mange andre bibeltekster spiller marginaliserte og ofte navnløse kvinner en viktig rolle og tvinger fram betydningsfull teologisk refleksjon.

Maria var ikke navnløs, men hun var en fattig tenåringsjente fra landsbyen Nasaret, som bar fram Gud og fødte Gud til verden. Hennes lovsang Magnificat resiteres og synges daglig i kirker og klostre over hele verden. Den maler fram bildet av en Gud som opphøyer de små, støter de mektige ned fra tronen og sender de rike tomhendte fra seg. Sangen ble visstnok forbudt under militærdiktaturet i Guatemala, fordi dens revolusjonære kraft var for stor.

En annen kvinne salver Jesu føtter. Hun bryter seg inn i et privat selskap der Jesus er gjest, vasker føttene hans med tårene sine, tørker dem med håret sitt, og smører dem inn med rådyr nardussalve. Hun utviser en modig, opprørsk, sanselig og sløsende tilbedelse, som vi gjerne kan lære av. Jesus anerkjenner henne overfor vertskapet, fariseeren Simon: «Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Når vi erkjenner at vi selv synder / feiler / svikter, blir vi gjerne rausere med andre. Når vi erfarer nåde og tilgivelse fra Gud og mennesker, har vi mye kjærlighet å gi videre. Det trengs også på en kvinnedag.

En tredje navnløs kvinne lar, som dagens enke, seg heller ikke avvise av Jesus. Kvinnen ber Jesus om hjelp til datteren, som er syk. Jesus har tydeligvis en dårlig dag: først overser han henne, deretter avviser han henne gjennom å si at det ikke er riktig å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Kvinnen gir seg fortsatt ikke, og argumenterer med at hundene jo spiser smulene som faller under bordet – og denne gangen gir Jesus seg. Jeg vet ikke om han først da skjønte at han var sendt til alle, men han skjønte i hvert fall at han måtte gi seg fordi hun ikke gjorde det.

Dagens tekst slutter sånn: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.»

Hva betyr snart? Vi er mange som roper til Gud nå; om fred og rettferdighet, om slutt på kriger og konflikter, undertrykkelse og lidelse. Det kan kjennes som at Gud har altfor god tid. Men som disse bibelske damene, må vi fortsette å mase, kjempe, tro, elske, be, holde ut. Bruke utestemme på ulike måter.

Den danske vitenskapsmannen og poeten Piet Hein har sagt noe som jeg ofte siterer: «Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro mot det man tror på.» Jeg tror han har rett. Det finnes en indre ro, som forutsetter at vi vet hva vi tror på, hva som driver oss og bærer oss, hva som er umistelig for oss – og at vi øver oss i å være tro mot det, også når det koster. Tro og være tro. Akkurat nå har både muslimer og kristne fastetid, og da er det nettopp det vi øver på, på ulike måter: Å tro og være tro. Ikke gi oss, slik enken i dag ikke gjorde.

I dag markerer vi den internasjonale kvinnedagen. Det er det fortsatt gode grunner for å gjøre, både i et nasjonalt og ikke minst et globalt perspektiv. Vi kan takke, feire, og rope at vi enda har en lang vei å gå. Vi kan gjøre det, fordi tilstrekkelig mange kvinner har gjort som denne enken: stått opp for seg selv og for andre og krevd sin rett.

Verken kristendommen eller de fleste andre store religioner har rykte på seg for å være spesielt kvinnevennlige. Ofte har kvinners interesser, rettigheter og perspektiver blitt kjempet frem av helt andre krefter. Men fra kristendommens begynnelse har også kvinner vært med og trodd, delt tro, arbeidet, bedt og feiret. Mange av oss har funnet ut at vi trenger kirken og at kirken trenger oss. Teologi og tro kan være en mektig kraft i kampen for alle menneskers likeverd og like rettigheter. Velsignet kvinnedag - bruk utestemme når det er nødvendig!

 

Kvinnedagen, 08/03 2025

I dag markerer og feirer vi Kvinnedagen 2025. TAKK til alle som har kjempet og kjemper for kvinners likeverd og rettigheter, og som er store forbilder!

Jeg skal få starte dagen på et sted for voldsutsatte kvinner - vold utgjør en stor trussel mot kvinners liv og likeverd i praksis, og jeg lever tett på mennesker som smertelig har erfart det.

Kl.15 skal jeg få preke på gudstjeneste i Oslo domkirke - gleder meg til igjen å ta alt dette med inn i kirken, sammen med gode medarbeidere og venn og dyktige musiker Solfrid Molland. Så blir det oppmøte på Youngstorget, før åpning av StreetArt utstilling med kvinnekunstnere, før jeg skal få feire bursdagen til en av klippene i mitt liv; bestevenninne Anne Kristin Hagesæther - TAKK for at du alltid er der, og støtter, inspirerer og utfordrer meg!

 

Bispevisitt, 07/03

Bispevisitt nummer 6 var i dag! Nok en opptur – så mye bra som skjer:). En av de ansatte hadde en formulering som egentlig kan være en slags overskrift over alt det jeg fikk høre om i dag: «Make nabolag great again!» Nordre Aker prosti, stort sett innafor Sagene og Grunerløkka bydeler. I dette området finnes det masse kraft og kreativitet, stort religiøst-kulturelt mangfold, og mange levekårsutfordringer. 13% av befokningen i den ene menigheten bor i kommunale boliger, mens snittet i Oslo er 3%.

Vi samlet oss i Hasle kirke – enkel, intim og vakker, med kafebordene rett innafor inngangsdøra, før du går videre inn i kirken; skikkelig sjømannskirke-feeling. Her fikk jeg høre om både søndags- og hverdagskirken i de fem menighetene, kirker som er både katedral og grendehus. Det er gudstjenester og kirkelige handlinger – og det er møteplasser med av strikkeentusiaster som drikker rødvin, førsteklassinger som spiller kanonball og gamle misjonærer som forteller fra Madagaskar. Soundhealing, hverdagsmiddagsfellesskap, samtalegruppe for den som har opplevd samlivsbrudd.

Her er godt samarbeid med kriminalomsorgen, skolen og andre aktører i nærmiljøet. Sofienberg kirke blir gjennom Sofienberg-prosjektet en møteplass og et hengested for barn og unge, med orgelskole, street-pingpong, Street Art og mat. I en annen kirke er det lysvesper, samtalekafe, og altervin brygget av presten selv. Nordre Aker har også klosterhage og kirkehager, lesegruppe for de som sliter med skolen, klubb med mindcraft, vafler, ostesmørbrd og gymsal. AfterChurchTea med høye fleretasjes fat. MER – fellesskap for unge voksne, vil gi tilgang på tro, og fellesskap av mange slag. Sykehjemspresten er habil barpianist, og bruker mye musikk i samvær med de som har demens. Studentprestene er der for studentene på BI, Oslo Met og UiO, og andre som spør – en enkelt studentprest hadde 700 samtaler bare i fjor.

Takk for alt jeg fikk høre - jeg er så glad for å kirke sammen med dere:). Dere nærer håpet for så mange, også i mørke og urolige tider (derfor illustrerer jeg med et av mine favorittvbilder med fjell og snø, malt av bestevenninne Anne Kristin Hagesæther ART - med den fine tittelen: "I hear summer is coming soon").

 

Askeonsdag, 05/03 2025

Kjære Askeonsdag. Da er vi i gang. Og i år faster både Øst- og Vestkirken på samme tid, og våre muslimske venner. Alle gode ønsker for fasten, alle sammen – midt i alt som er.

Druejuice. Innsamlingsbøsse. Askekors. Som tjueåring var det mine tre ord på fastetiden. Hun jeg bodde litt i kollektiv med, levde på druejuice når hun fastet og hadde detox-kur. De lilla innsamlingsbøssene fra Kirkens nødhjelp sto alltid framme på middagsbordet før påske. Og på ungdomsgudstjeneste askeonsdag ble jeg tegnet med askekors i panna.

I dag har jeg vært på bispeskole dag 1 til langt på kveld, og fikk ikke med meg Askeonsdagsgudstjeneste som jeg pleier, men denne fastetiden satser jeg på mer bønn om fred og rettferdighet, mer penger ut til folk som trenger det, og mer takknemlighet for alt jeg har. Å faste fra mat er uaktuelt for meg, med en søster som døde av anoreksi og barn som i åresvis bare kastet opp, men kanskje blir det godteri-faste i år også.

I går fikk jeg gleden av å være på nok en bispevisitt, denne gang i Søndre Aker prosti; samlet i flotte Bøler kirke. Igjen fikk jeg være et påskudd for at lokalt ansatte, denne gang i Mortensrud, Holmlia, Hauketo-Prinsdal, Manglerud, Oppsal, Bøler, Nordstrand, Ljan, Lambertseter og Bekkelaget-Ormøy (håper ikke jeg nå glemte noen!), delte nydelige beretninger om hvem de er og hva de gjør: hvordan de «kirker».

Sykehjemsprest Asle Rossavik  startet sitt bidrag ut med å sitere Helge Torvund: «Lyset du trengs, finst» - og det var på en måte et statement for hele prosti-presentasjonen. Lyset finnes! Her er et stort mangfold; både religiøst, kulturelt, økonomisk, og teologisk preg. Her finnes store menigheter med opp mot 200 konfirmanter i året og masse dåp, vielser og gravferder; med andre ord en stor folkekirkelig kontaktflate. Og her er menigheter med bispedømmets laveste medlemsprosent på godt 20% av befolkningen, som har lang erfaring og stor kompetanse på å være levende folkekirke under helt andre betingelser. Også der kan ungdomsarbeidet blomstre – kan hende fordi det religiøse mangfoldet i omgivelsene inspirerer til å utforske egen trosidentitet?

Her er kirken som dekker langbord til åpen middag for 90 personer ukentlig; her er menigheter med kirkehager og frivillighetssentral, fulltegnete menighetsweekender med venteliste, et gjenbruksmarked i kirkekjelleren, samarbeid med bydeler og frikirker, «kirkebenk» utenfor kjøpesenteret (der lokal kirken inviterer til samtale), fellesskap for de blant oss med funsjonsvariasjoner, tekstilverksted der folk med bakgrunn i hele verden møter opp, flotte frivillighetsdrevne menighetsblad som når langt ut, og masse gudstjenester, kor, kirkemusikk og fest. Hurra!

I dag, askeonsdag, starter vi fasten 2025, de førti dagene før påskefeiringen (unntagen søndagene). Faste innebærer å gi avkall på noe som tar tid, oppmerksomhet, penger – for å kunne holde bedre fast på det som virkelig betyr noe.

Faste er langt mer enn å kutte ut goder av ymse slag. Faste er å rydde rom for Gud, åpne opp for det Gud vil gi oss og gjøre med oss, og lage noen gode trosvaner. Dét kan være et bra prosjekt for fasten 2025: Øve oss i å ta hverdagen med til Gud og Gud med inn i hverdagen. Lage noen gode trosvaner, om vi ikke har det: Be morgenbønn, gjøre korsets tegn noen ganger i løpet av dagen, dele tid og penger med noen som trenger det, oppsøke kunst, natur, og stemmer som nærer troen vår?

Fastetiden har kampen mot det onde i fokus. Når vi tar et oppgjør med oss selv, snakker vi gjerne om å gjøre «bot og bedring»: Innrømme feil og ta grep for å endre kurs. I kampen mot det onde i oss og i verden, er dét ikke nok. Vi trenger hjelp fra Gud, korsfestet og oppstanden. Da holder ikke bot og bedring, vi trenger bot og bønn. Fastetiden er laget for dette. Se ondskapen i oss og rundt oss i hvitøyet. Ta opp kampen. Tåle at vi trenger nåden, og tro at vi er verdt den. Feste blikket på korset og Kristus – og se Kristus i vår neste.

Paz, pan, trabajo. Sånn står det med store bokstaver på frontveggen inne i “min” kirke i Caracas i Venezuela. Fred – brød - arbeid. Jeg liker å bli møtt av de ordene når jeg kommer til kirken. De plasserer troen midt i hverdagen og det vi alle trenger: Ytre og indre fred, daglig brød, og en jobb å gå til. For mange er dessverre verken fred, brød eller arbeid noen selvfølge her i verden. Hva har så det med fasten å gjøre?

Hør hva profeten Jesaja sier fra Gud:

«Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.» (Jesaja 58)

Ingen av oss kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe, for å forenes med Jesus i kampen for livet i vår verden. Få troen ned i kroppen og ut i handling, ut i verden. Det handler ikke om å flashe fromhet eller tro at vi kan frelse oss selv gjennom all verdens gode gjerninger, men likevel å øve oss i å gjøre motstand mot det onde; gjøre det Jesus har bedt oss om å gjøre: Elske Gud, elske vår neste, gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot oss. Ved Guds hjelp. Velsignet fastetid!

 

Prekentekst, 02/03 2025

Velsignet søndag. Midt i alt som er. Midt i festen før fasten, med karnevalsfeiring i mange av våre kirker. Midt i forferdelige nyheter fra Gaza og Vestbredden, Ukraina, Kongo og Sudan. Midt i det vi står i på privaten.

Det har vært en intens uke for min del, og jeg gleder meg til å bare sitte i benken i Oslo Domkirke nå kl.11. Her er en preken over dagens tekst, som jeg i forkortet versjon har holdt på flere prostisamlinger (bispevisitter) denne uka:

(Luk.18, 31-34) Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. 32 Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, 33 og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» 34 Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

- Er det rart at disiplene ikke skjønte bæret?

På den ene siden. Ja, det er rart. De var hans nærmeste venner. De hadde campet sammen med ham i tre år, omtrent 24-7. De hadde hørt ham undervise og sett ham i aksjon, og stadig fått inn med teskje at han var en annerledes konge, frelser og befrier; med et rike som ikke var av denne verden, men likevel skulle få store konsekvenser.

På den andre siden: Nei. Ikke rart i det hele tatt, at de ikke skjønte noe. For det er jo ikke sånn verden er. Konger og frigjøringshelter generelt går ikke frivillige inn i den mest nedverdigende død av alle, selv om de ofte dør for Saken. Og de står definitivt ikke opp etterpå. Guder derimot, bør ha makt over døden, og da lar de seg til gjengjeld ikke håne, spotte og korsfeste. Mysteriet er på en måte todelt: dels at Gud blir menneske, dels at Gud lider og dør. Paulus slår et sted i Bibelen fast at en korsfestet og oppstanden Kristus er «snublestein for jøder og dårskap for hedninger»(1.Kor 1) - dette gudsbildet går ikke opp. Selv ikke for disiplene som har fulgt Jesus i 1000 dager.

Jeg må si at det er ingen selvfølge for meg heller, dette her - selv om jeg har hatt langt større mulighet for å ta det inn, enn de første disiplene hadde. Jeg er døpt inn i en totusenårig tradisjon, og har sju års teologistudier og tretti års presting i bagasjen. Men en Gud som lar seg føde som et lite menneskebarn? En Gud som lar seg håne, torturere og korsfeste? En Gud som hevder at det er dette som skal til for å overvinne mørket, døden og ondskapen? Som sender oss sin Hellige Ånd for at vi ikke skal være igjen alene, fram til Jesus kommer igjen?

Teksten forteller oss at Jesus tok de tolv til side. Displene, hans nærmeste venner og medarbeidere; ledergruppa. De ble preppet på det som skulle skje. Flere ganger. Forventningsstyring kan man også kalle det. Jeg er veldig glad i akkurat det. Forventningsstyring. Jeg opplevde en del utrygghet som barn, og har siden vært ekstra glad i trygghet og forutsigbarhet. Selv om jeg da også må forberedes på vanskelige ting som skal komme.

Det er selvfølgelig en balansegang. Ofte er jeg glad for at vi ikke vet om alt som kommer. Vi hadde alvorlig syke barn i flere år, i 2017 hadde jeg min egen alvorlige ulykke, og for snart fire år siden mistet jeg min elskede i kreft. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg gjennom hvis jeg hadde visst fra starten hvordan disse årene ville bli. Men jeg liker å kunne ha en viss beredskap i møte med krevende ting.

Det kan se ut som om forventningsstyringen av disiplene ikke hjalp så veldig mye. Da Jesus ble arrestert, torturert og korsfestet, stakk de av; alle som en. De sviktet, fornektet, forrådte. De stengte seg inne, av frykt for represalier. De mistrodde de som prøvde å si at det Jesus hadde forutsagt, faktisk hadde skjedd. Men etter hvert skjedde det noe. De fikk møter med Den oppstandne, han ba dem komme og spise på stranda (han ropte slik mødre og sikkert noen fedre har gjort opp igjennom historien: «Kom og få mat, kom og spis!»), de ble fylt av Helligånden, de ble overbevist om at den korsfestede var oppstanden. Midt i sorgen, frykten og avmakten begynte det å sive inn; at det Jesus hadde sagt skulle skje, på godt og på vondt, faktisk hadde skjedd. Disiplene fikk ny frimodighet, nytt mot og nytt håp. De delte sin tro med andre, med livet som innsats. Og jeg tror kanskje det skjedde i større grad og raskere enn det ville gjort uten denne forventningsstyringen i forkant.

Det gjør ikke godt å bli skremt vannet av før noe skjer, eller ha store bekymringer for ting man ikke kan gjøre noe med. Mitt inntrykk er at mange kjenner på den følelsen akkurat nå. Men om vi lures av fortielse eller falske løfter om hvor lett og fint ting skal bli, kan det også bli svært vanskelig å håndtere. Jeg tenkte stadig på det under pandemien, hver gang jeg kom over en av de mange barnetegningene med regnbue og påskriften: «Alt blir bra.» Det stemmer jo ikke; her i verden. Her kommer vi alltid til å måtte leve med både lys og mørke, liv og død, vonde og gode ting som skjer. Jeg har som prest lyttet til mange tros-og-tvils-fortellinger de siste tretti årene. Noen forteller hvordan det ble brutalt vanskelig å tro i møte med ubesvarte spørsmål, urettferdighet eller lidelse, fordi de hadde fått troen presentert som en enkel pakke med alle svar og garanti for et godt liv. De ble enten så skuffet over Gud at de ga troen på båten, eller så skuffet over egen tro, at de skammet seg til taushet.

Jesus forventningsstyrer disiplene på det som skal skje; kanskje for at de nettopp skal ha sjanse til å forstå, til å se den større sammenhengen, til ikke å miste troen midt i sorgen, frykten og motstanden. Jesus vil nære en tro som bærer også gjennom de onde dagene. Gjennom sitt liv og sin undervisning forventningsstyrer Jesus alle kommende disipler på at det ikke finnes lettvinte svar og quickfix i møte med urett, lidelse, ondskap og død. Likevel formidler han at det går an å tro på at livets og kjærlighetens Gud, den korsfestede og oppstandne Gud, er med oss alltid, er sterkere enn alt, og har det siste ordet.

I dag er det fastelavenssøndag, og mange kirker har høy karnevalsfaktor – bare sjekk en kirke nær deg

 

. Fastelavenssøndag og feitetirsdag rommer festen før fasten. Mange vil kanskje tenke at det bør være omvendt: Fasten først og festen etterpå. Først sulte, så spise godt. Først slite, så nyte. Kirken roper da også høyt i glede og fest når fastetiden og de mørke dagene i starten av påsken er over. Men vi har altså også litt fest på forhånd, og alle søndagene gjennom fastetiden. For å ha noe å gå på, de neste seks ukene. Samtidig forventningsstyres vi: gjennom tekster som slett ikke alltid lyser av fest. Kirkens tekster, liturgier, musikk og refleksjon leder oss gjennom fastetiden og mot påsken. Utfordringene i fastetiden er flere: Tåler vi en avmektig, sårbar, fornedret, lidende, svak Gud? Tåler vi at livet også som troende rommer både de gode og de onde dagene? Tåler vi å se våre egne svik og vår egen synd i hvitøyet? Tåler vi å trenge nåden og vite at vi er verdt den? Tåler vi å håpe og tro at en gang skal rettferdighet og godhet seire?

I ukene som kommer skal vi enda mer inn i tekster som holder oss fast i den kjempende og lidende kjærligheten som er sterkere enn alt. Midt i den synden og ondskapen som finnes i oss og i verden. Korsmerket nåde. Jeg tenker at da trenger vi å øve oss i to ting: 1.Vite at vi avhenger av denne nåden, og ta på alvor hva den kostet. 2. Tro at vi er verdt den, og at den er oss gitt. Fastetiden gir øvingsrom. Gjennom bønn. Gjennom faste fra noe som til daglig tar tid, oppmerksomhet og penger. Gjennom fasteaksjon. Selvrefleksjon. Samtale. Velsignet fastelaven og fastetid!

(ps. Framover kommer jeg i utgangspunktet til å poste på siden Biskop Sunniva, så følg meg gjerne der også. Men deler det meste her).

 

Statusoppdatering, 01/03 2025

Velsignet lørdag, midt i alt som er. Har nettopp vært i ukeslutt sammen med Bjarte Arneson, mannen bak nyhetsbrev/bok og forestilling, om kilder til begeistring. Vi har snakket om gleden over de små tingene, som motstandskraft mot alt som truer og ødelegger. Den teksten i ny testamentet som bruker ordet glede flest ganger, er skrevet av en mann som sitter i fengsel og venter på en sannsynligdødsdom. Gleden kan finnes både på tross av og på grunn av det vi står i akkurat nå. Som kirke har vi et håp og en glede som er større enn kampene vi står i akkurat nå. En glede som også tåler at vi snakker sant om troen og livet. Jeg har invitert Bjarte til en samtale om dette en gang vi får mer enn 8 minutter på radio – gleder meg til det!

 

Bispevisitt, 28/02 2025

I dag har jeg vært på bispevisitt nummer 3 og 4 - til Domprostiet og Groruddalen prosti. Sistnevnte ble grundig dekket av lokalavisa Akers Avis Groruddalen - jeg håper det herlige gruppebildet de tok av alle ansatte, kommer med i reportasjen til uka:).

Det var litt rart og veldig fint å møte kollegene i Domprostiet, som har vært mitt eget prosti siden jeg begynte i Grønland i 2003. Hun kom til sine egne, og de tok imot henne. Takk! Og takk til Uranienborgs ansatte, som sørget for en nydelig morgengudstjeneste, med vennlig mottakelse, flott korsang og orgelmusikk, stødige liturger, og sterk preken. Jeg elsker gudstjeneste! Det er vel med gudstjeneste som med mye annet: når man blir kjent med stedet, menneskene, historiene, "reglene" innholdet - så er det mye kortere vei til å bli glad i det. Baseball, for eksempel, syntes jeg var utrolig kjedelig og uforståelig - inntil jeg som 16-åring fikk en kjæreste som var veldig opptatt av spillet. Jeg ble med, egentlig bare for å være med ham - men da jeg etterhvert forsto litt mer av spillet, visste mer om spillerne og hvordan lagene lå an, ble det gøy. Sånn er det - så gi gudstjenesten en sjanse! (Så må alle vi som medvirker, gjøre vårt beste for at gudstjenesten kan oppleves som en hellig stund og et viktig møte med Gud og mennesker. Deretter fikk vi korte, gode glimt fra svært ulike menigheter: Noen steder stappfull kirke på søndager, mange steder er det sterk økning i antall dåp og konfirmanter, og kolonnekjøring på babysang:). I en av kirkene er det 2-5 bisettelser hver uke. Gamle diakonisser er nydelige frivillige, sykehjemsprest har 400 samtaler i året, det er fullt opp av konserter - og korskole med venteliste! Mer Åpen kirke i Kampen har økt besøk fra 2000 til 5500 på et år! Mange kirker har hverdagsmiddager og andre fellesskaps-aktiviteter. Domkirken har åpent til midnatt hver fredag og da ber de for byen vår. Trefoldighetskirken åpner igjen neste år, og da er planen at den har et gjenbruksorgel - jeg elsker det! Trefoldighet • freds- og forsoningskirken i Oslo er i dagens klima viktigere enn noensinne, og som presten der sa og siterte teologen Dietrich Bonheffer: "Vi må be, og vi må gjøre det som er rett blant menneskene." Prest Caroline Hauglid-Formo med ansvar for samisk kirkeliv understreket nødvendigheten av reparasjonsarbeid overfor samene og andre minoriteter i landet vårt, men også viktigheten av bevisstgjøringsarbeid overfor majoriteten. Leder for Pilegrimssenteret, Anna Runesson imponerte med en helt fantastisk pilegrims-slam-poesi-tale til biskopen; stadig oppdager jeg nye kirkelige talenter:).

Litt forsinket kom vi så til nydelige Grorud kirke, der alterbildet visstnok viser ansikter fra lokalmiljøet. Prost Christofer Solbakken og alle de andre tok godt imot oss. Etter gudstjeneste og munter foto-shoot med gruppebilde av alle tilstedeværende kirkelige ansatte i Groruddalen prosti, fikk vi spennende beretninger fra kirkene også her - i et område preget av stort mangfold, store variasjoner, mye industri, vei og blokker, men også mye grønt og mye fargerikt fellesskap med 140 nasjonaliteter. Store levekårsutfordringer, mye religion, også mye innovasjon og kraft. Steinhoggerfestival og Grorud-granitt som "byen vår står på." 11 kirker, demenskor, norskkurs, mye samarbeid med bydeler og sivilsamfunnet, et sted 90% oppslutning om konfirmasjon blant kirkens medlemmer, livssynsåpne møtesteder - et sted 250 unike brukere blant 4.-10.klassingene lokalt - steder med omsorg, lek, trosuttrykk, og gratis mat fra Matsentralen. En menighet driver sommerkafe, som gir arbeidstrening til ungdommer og et velkomment møtested for eldre og andre som opplever at dagene blir for stille om sommeren når så mange er på ferie, en annen kirke samarbeider med lokal moskè om julegaveutdeling. Flere kirker leies ut til menigheter utenfor Den norske kirke, som speiler det store mangfoldet i dalen. Og dette var bare noe av det jeg fikk med meg:)

Også i dag har jeg blitt så imponert og glad! Over alle de nydelige folka som jeg får være kirke sammen med. Gleder meg til fortsettelsen! Dagen ble avrundet med høypulstime Bishops Class i gymsalen på MF, sammen med en glad gjeng:).

I disse tider: Oppsøk fellesskap. Smil til ukjente. Meld deg inn i organisasjoner som arbeider for solidaritet og rettferdighet. Bruk din stemme. Be, om du driver med sånt. Velsignet fredag, midt i alt som er.

https://www.facebook.com/groruddalensavis/posts/pfbid0aDL92JGzbcUETzVc1ys1qLUFfzhWdBbpfSuUC7URVEVmHXXnDrHvNGMshMsedx4El

 

Bispevisitt, 27/02

I dag har jeg vært på BISPEVISITT nr.2, til alle ansatte i Den norske kirke i Bærum. Og for en herlig gjeng! Prost Ingeborg Sommer ledet det hele; stødig og humørfylt. 90 ansatte overgikk hverandre i å presentere sin menighet og sitt fellesskap på beste vis, blant annet med T-skjorter i stil med biskopen, egenproduserte dikt, filmer, flerstemt sang, lek og quiz, så vi alle var tilbake på konf-leir. Jeg blir rett og slett veldig takknemlig og glad for å få være et påskudd til at de fikk presentert seg for både meg og hverandre. Her er det jevnt over høy oppslutning rundt gudstjenester og dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd i kirkelig regi, som gir folkekirken en unik kontaktflate. Her er middelalderkirker og arbeidskirker og alt imellom, og ansatte med mange slags bakgrunner før de valgte å begynne og jobbe i kirken (blant annet slakter, jeger, trippel norgesmester i turn, håndball og korps, fiolinist, møbelsnekker og Youtuber). Her er det mange kor, store konfirmantkull, og menigheter som serverer middag hver onsdag og har tacofredag med barnesang. Her er kirkemusikere på høyt (også internasjonalt) nivå, flott menighetsblad der alt arbeid gjøres av frivillige, hengekøyer og kirkekjellere der ungdommene henger, og kirker med åtte (!) konfirmasjonsgudstjenester årlig. Her er store nærmiljøfestivaler og kammermusikkfestivaler, kantorer som drar i gang spennende samtaler med barna i koret om de store ordene i salmetekstene de synger, og samtaletilbudet for ungdom 13-20 i Sandvika. For å nevne noe! Jeg lar meg også inspirere av det stabsfellesskapet der de på hvert møte tar runden og alle trekker fram to ting som de har opplevd ekstra meningsfylt på jobb den siste uka. Det vi gir oppmerksomhet, gir vi også styrke. Ungdommer på Nørrebro i København lærte meg en gang at kirke er et verb: "Skal vi kirke litt i dag?" TAKK, Den norske kirke i Bærum, for at vi kirker sammen!

 

Bispevisitt, 25/02 2025

På slutten av filmen "Kjærlighet" sier Marianne (Andrea Bræin Hovig) med hengiven varme i stemmen: "Jeg elsker kommunen!" - Og jeg elsker folkekirken! I dag var jeg på min første BISPEVISITT, i Asker prosti (Oslo bispedømme er delt inn i 8 prostier), og fikk møte alle ansatte og høre om alt det flotte kirkene gjør i og med lokalsamfunnene i Asker. Skikkelig inspirerende! Hundrevis av mennesker synger i kirkekor i Asker hver uke, tusenvis av måltider serveres i varmestua til Kirkens Feltarbeid i Asker, gudstjenester og kirkelige handlinger (dåp/ konfirmasjon/ bryllup/ begravelser) samler svært mange mennesker i glede og sorg i flotte hellige rom. Kirkegårdsarbeidere passer på både mennesker og graver,13-20 Asker gir et lavterskel samtaletilbud til ungdom, tre menighetsbarnehager og kirketeater møter de aller minste, og sjelesorgiasker.no gir tilbud om sjelesorg. For bare å nevne noe! Sammen med prost Øyvind Stabrun, kirkesjef John Grimsby, fellesrådsleder, og medarbeidere fra bispedømmekontoret fikk jeg også en god samtale med den flotte Ordføreren i Asker - Lene W. Conradi. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

(bilde mottatt fra ordføreren)

 

Kristi forklaringsdag preken, 24/02 2025

Jeg er fylt av takknemlighet etter denne helgen - takk til alle dere ved Oslo domkirke og i Oslo bispedømme og alle andre som har lagt ned tid og krefter i at vi som kirke skulle få en festdag og festhelg, og jeg en best mulig start på et nytt, spennende og helt sikkert arbeidskrevende kapittel. Takk til alle dere som kom til Domkirken - også alle dere som ikke fikk plass! Jeg følte meg omsluttet både inni kirken og utenfor:).

Her er gårsdagens preken:

PREKEN KRISTI FORKLARINGSDAG VIGSLINGSGUDSTJENESTE

Kjære alle sammen! Nåde være med dere. Midt i alt som er. Nå er det MYE: For noen blant oss er det alltid det, men mange kjenner ekstra på det nå. Preses avsluttet min tale til meg med å minne om at Gud ser meg. Jeg vil gi den påminnelsen videre: Gud ser deg, og ser alt du har med deg i denne dagen. Og denne dagen – Kristi forklarelsesdag – lar oss se en Gud som er større enn tid og rom og gir sine disipler en real åndelig topptur. Samtidig en Menneskesønn som leder dem ned igjen fra toppen og ned i dalen igjen; til hverdag, til kamp og gleder. Vi er aldri alene.

Så hvordan er det mulig?! Å ha et så sterkt møte med Jesus, og så først falle i dyp søvn - og i etterkant ikke fortelle det til noen?! Disiplenes sovehjerte overrasker stadig; det står at de sovner, både her på fjellet, OG mens Jesus har dødsangst i Getsemane den natta han blir arrestert, hvor han har bedt disiplene våke med seg. Disse første kirkens ledere virket ikke verken særskilt fromme eller utholdende – det kan være en trøst når man selv skal aksle et kirkelig og åndelig lederskap som kan oppleves overveldende. Heldigvis skal jeg ikke gjøre det alene.

Disiplene bråvåkner til Jesus forvandlet for øynene på dem, de hører Guds kjærlighetserklæring fra himmelen, og i tillegg gjenkjenner de superhelter fra Det Gamle Testamente, Moses og Elias, i samtale med Jesus. – Tenk å ha en sånn Jesus-opplevelse, og ikke fortelle til noen hva de hadde sett?! Når Matteus og Markus forteller om dette, står det der at Jesus påla disiplene å ikke fortelle noe før etter oppstandelsen, mens Lukas – som vi leser fra i dag - ikke oppgir noen grunn for at disiplene var tause. Kan hende de var redde for hva folk ville si? – Hvilket rom gir vi hverandre, som fellesskap og som enkeltmennesker, for å snakke om tro og religiøse erfaringer?

Selv har jeg aldri hatt sånne «ekstraordinære» møter med Jesus. Det lever jeg godt med. Jeg opplever meg å ha en ganske jordnær tro, med det jeg vil kalle mer hverdagslige gudsopplevelser. De kan være sterke nok! Jeg kan kjenne på et usynlig mektig nærvær på en ekstra tøff dag. Jeg kan kjenne på en dyp glede, kraft eller fred jeg opplever kommer fra Gud – i snødrevet på vei til jobb, i morgenlyset, i et smil fra en ukjent, mens jeg står og deler ut nattverd til unge og gamle i kirken eller på gata, når jeg tenner et lys eller synger en salme. Spor av Gud, alt sammen. Selv om jeg vet at mange av mine nærmeste, som ikke deler min tro, vil tolke det på andre måter. Våre forforståelser og fordommer, det vi har med oss av tanker, holdninger og erfaringer i møte med livet og virkeligheten, er avgjørende for hva vi faktisk får øye på og hvordan vi forstår det vi ser. Vi ser i stor grad det vi forventer å se, enten vi er religiøse eller ikke. Som en av mine kloke lærere sa: “90% av det vi ser, ligger bak, ikke foran, øynene.”

Hvor bevisste er vi på det?

Folk tror på så mye. Eller så lite. Hva som stemples som overtro, varierer, men i vårt samfunn er mitt inntrykk at «undertro» er minst like utbredt som «overtro». Undertro - her forstått som et livssyn der man avviser alt som ikke lar seg strengt vitenskapelig forklare og bevise – det kan risikere å gjøre virkeligheten mindre, trangere og blekere enn nødvendig. Det finnes jo så mye mer enn det vitenskapen kan forklare! Så la oss snakke om tro og erfaringer! Som kirke må vi i hvert fall gjøre det. I dag er det Kristi forklarelsesdag – og forklarelse er noe annet og mer enn forklaring, selv om ordene likner. Forklarelsen åpner opp for mysteriet, for undringen, for noe større enn oss selv; for at vi nettopp ikke kan forklare alt! Minst av alt Gud.

«Deus semper major», sa kirkefedrene (og sikkert kirkemødrene også) – «Gud er alltid større». Større enn våre forklaringer, vår fornuft, våre dogmer, våre ord. Gud er alltid større. På Kristi forklarelsesdag får disiplene oppleve Guds storhet, på en måte som sprenger tid og rom: Jesus blir forvandlet for øynene på dem. Moses og Elia fra eldgamle tider samtaler med Jesus om oppdraget han skal fullføre – det peker mot at Jesus er oppfyllelsen av profetiene om Den utvalgte som skal komme. Enda sterkere kommer det til uttrykk i kjærlighets-erklæringen som lyder fra himmelen: «Dette er min sønn. Hør ham!» Sønnen lever i et evig kjærlighetens fellesskap med Faderen, der vi alle inviteres inn som Guds sønner og døtre og alt imellom. Både Guds og menneskets grunnmodus er fellesskap: Vi er fellesskapT.

Peter ville at fellesskapet skulle vare, der oppe på fjellet: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia». Lukas legger inn en tolkning av Peter her: «han visste ikke selv hva han sa.» I et av de andre evangeliene står det: «Han (Peter) visste ikke hva han skulle si.» Og når vi ikke vet hva vi skal si, kan det kjennes godt å trå til med noe praktisk. Det kan virke som Peter ville at de skulle bli igjen der oppe, fryse tiden, bli værende på topptur? Uansett: Jesus ville ikke det. Han visste nok hva som ventet ham, han hadde nettopp snakket med Moses og Elia om det - likevel dro han disiplene med seg ned i dalen igjen; ned til hverdagen, til kampen, til oppdraget.

 Vi lever i urolige tider, i en fantastisk og forferdelig verden. Det har mennesker stort sett alltid gjort. Jens Bjørneboe sa visstnok at «verden er full av både stjerner og ekskrementer»; både kosmisk skjønnhet og drit og møkk.  Med dagens teknologi og sosiale medier er vi påkoblet og oppdatert hele tiden, i hvert fall på det algoritmene velger å vise oss. En mix av søte katte-hunde-videoer, glamorøse interiørtips, treningstrender, krig og opprustning, uforutsigbare ledere, naturtap og klimaendringer ute av kontroll, er en heftig kombo for både sjel og sinn. I et stadig mer polarisert offentlig ordskifte, er det dessuten lett å bli taus eller troll, og miste tilliten til alt og alle. Men som kirke er vi kalt til noe helt annet.

Som troende og som kirke er vi kalt til å tro, håpe og kjempe, midt i alt som er.

Ingen av oss har sett Gud, men Jesus har vist oss hvem Gud er og hva Gud gjør. Jesus kom for å frelse. Det er en kamp mellom godt og ondt, i oss og rundt oss, og vi kan ikke fikse den alene. Vi trenger redning og frelse – og vi har fått det!

Gud valgte å selv bli menneske, leve med oss, dø for oss, og gjennom det overvinne mørket. Johannes skriver om Jesus: «Det sanne lys kom nå til verden. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Husk det! Som kirke forankrer vi hvert menneskes livsfortelling og hele denne verdens fortelling i en langt større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der mørket og dødskreftene ALDRI har det siste ordet!

Gud elsker alt som lever. Derfor må vi bruke utestemme – i ord og handling - for å forsvare menneskeverdet og livet i vår verden. Det kan være fristende å lukke øynene for lidelse og urett - om vi har mulighet. For å gå tilbake til dagens bilde: Det kan være fristende å bli værende på topptur. Men de som fulgte Jesus den gangen, valgte å bli med ham ned igjen. De var IKKE perfekte; de sviktet, fornektet, sovnet på vakt, svek og tvilte. Men de ble med. De fortsatte å kjempe, tro, håpe, fortelle, elske sin neste. Hva gjør vi, som enkeltmennesker og som kirke, når Jesus kaller oss til å forenes med ham i kampen for livet i vår verden?

Den danske vitenskapsmannen, poeten og ateisten Piet Hein har sagt: «Det finnes en ro, som kun beror på / at man er tro mot det man tror på.» Det finnes en ro, midt i kaos, uro og håpløshet, som handler om at vi øver oss i å tro og være tro. I ord og handling. Også når det koster.

Noen ungdommer på Nørrebro i København lærte meg at kirke er et verb: Å kirke, jeg kirker. I Oslo bispedømme har Den norske kirke omtrent 800 ansatte, 7000 frivillige og over 400 000 medlemmer, som «kirker» på ulike måter. Som biskop i Oslo bispedømme vil jeg bidra til å inspirere, støtte og veilede alle de ansatte og frivillige som hver dag «kirker», og gjør en stor innsats i Oslo, Asker, Bærum og i Døvekirken over det ganske land – takk til dere! Her vil jeg gjerne inkludere også alle dere kirkefolk utenom Den norske kirke som jeg strengt tatt ikke er biskop for: Takk at dere kirker! At dere bygger katedral og bidrar til mer himmel på jord der dere er! Også dere med annen tro eller livssyn enn kirkens: Takk for deres bidrag til fellesskapet! La oss snakke sant om livet, og samtidig løfte fram gleden og håpet som kan finnes, midt i alt som er.

Jeg henter kraften til min gjerning i korset, som jeg bokstavelig talt griper tak i flere ganger om dagen. Det minner meg på kjernen i evangeliet og alt vi skal være som kirke: 1.Vi bekjenner en korsfestet Gud, som har vært på de mørkeste steder: Vi er aldri alene. 2.Vi bekjenner en korsfestet Gud: Vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede. 3.Vi bekjenner en oppstanden Gud, som er sterkere enn ondskapen og dødskreftene – midt i alt som er. Og derfor kan vi nå synge en av mine favorittsalmer, som maler fram det trassige håpet: Nå øyner vi lyset av dagen! Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

 

Statusoppdatering, 23/02 2025

Nå er dagen her. Litt overveldende. Men jeg har mange ganger de siste dagene minnet meg selv på samtalen mellom Harry Potter og hans bestevenn Ronny, en tidlig morgen utenfor Hiet. Harry har listet seg ut og stikker av for å fortsette alene på sitt oppdrag om å bekjempe den onde fyrst Voldemort. Men Ronny kommer løpende etter ham. Og når Harry sier at han ikke vil at flere skal stå på og risikere livet for ham, ser Ronny oppgitt og medfølende på ham og sier: "Harry, dette handler ikke om deg. Det handler om noe mye større."

Ja, denne dagen handler om noe mye større enn meg. Og jeg er utrolig takknemlig for alle som er med på den.

Dagens preken kommer siden

 

Overskrift, dato

Tekst