Vi går inn i påsken i en verden preget av uro, krig og dype konflikter. Mørket er ikke bare et bilde, det er en realitet. Menneskerettighetene er under press, og folkeretten brytes av verdens mektigste ledere. Samfunnet utfordres av polarisering og mistillit.
I møte med denne verden kan påskebudskapet framstå som svakt og naivt. Men våger vi å gå i dybden – er det den mest radikale drivkraften til motstandskraft og håp vi har. Vi har i vår kultur en påskefortelling som har det totale mørke i sentrum. I den stille uke er det ingenting som skjules av skrik, lidelse og nød. Langfredag speiler også vår egen tids smerte. Når vi tenker på krigene og lidelsene i Ukraina, Sudan, Myanmar, Gaza og Midt-Østen – står vi ved foten av korset. Det er en lidelse preget av urettferdighet, grådighet og maktmisbruk. I Jesu død på korset ser vi guddommelig solidaritet med alt knust menneskelig liv. Det er et budskap om at Gud ikke er en fjern tilskuer, men lider med.
Men påsken stoppe ikke der. Påskemorgen bryter lyset gjennom. Oppstandelsen gjør ikke krav på bare å være en historisk hendelse, men et grensesprengende skifte som proklamerer at ondskapen, døden og hatet ikke har siste ordet. Når Jesus står opp fra de døde, sprenges grensene for hva vi trodde var mulig. Der håp spirer opp av håpløsheten skapes nytt liv. Det er en revolusjonerende proklamasjon om at livet er sterkere enn døden, og kjærligheten sterkere enn hatet.
Det er i dette skjæringspunktet – mellom langfredags smerte og påskemorgens lys – at påskebudskapet blir en drivkraft til håp og liv. I vår tid kaller vi det resiliens eller motstandskraft. Evnen til å reise seg igjen. Vi bærer med oss denne erfaringen og troen i våre påskefortellinger, salmer, kultur og tradisjon. Like sikkert som våren kommer, kommer påskens budskap om livets oppstandelse. Påsken lærer oss at vi ikke skal resignere i møte med verdens mørke.
Å tro på oppstandelsen i vår tid er både en politisk og eksistensiell handling. Det er å velge forsoning når krefter presser oss til hat. Det er å insistere på menneskeverd når andre reduseres til fiender. Det er å ha en grunn for håpet, når alt virker håpløst. Også denne påsken er en påminnelse om dette. Håp og tro, nåde og barmhjertighet kan stemples som fjernt og irrelevant, eller bli avfeid som svakt og naivt. Historien viser noe annet.
God påske!