– Vi er her for å sørge. Heile Noreg og verda har mista Tamima.
Fredag 29. august vart Tamima Nibras Juhar gravlagd på Alfaset gravlund i Oslo, etter å ha blitt drept på jobb veka før.
– Dei haldningar, og dei dødskrefter som har ført til at vi er her i dag, skal møtast med det beste vi har, sammen, sa leiande biskop i Den norske kyrkja, Olav Fykse Tveit, på gravplassen.
Fykse Tveit hadde merka seg at familien håpte at minnet om Tamima kunne inspirere til å stå opp mot rasisme og vald.
– Det er eit svært sterkt uttrykk for nettopp det vi vil stå for som Den norske kyrkja i dette samfunnet. Og dette vil vi stå for saman med menneske av anna tru eller inga religiøs tru.
Måtte Gud gi Tamima evig kvile i fred. Måtte Gud gi oss alle å leve i fred!
Les heile talen frå preses Olav Fykse Tveit her
Kjære familie og vener til Tamima Nibras Juhar!
Kjære alle saman!
Vi er her for å sørge. Heile Noreg og verda har mista Tamima.
Vi står her sammen med de som har mista ei kjær og sterk kvinne, eit menneske som de hadde kjær, eit menneske som landet vårt hadde så stor bruk for, som verda trengte.
Ikkje berre har vi mista henne, men ho vart riven bort, drept, mens ho var på vakt og gjorde ei viktig teneste for unge menneske som skulle finne sin plass i samfunnet vårt.
Det er eit stort tap for de som sto henne nær, det er eit stort tap for det fellesskapet vi er av ulike menneske, med ulik bakgrunn og ulik tru.
Det er forferdeleg at dette har skjedd. Det er igjen eit slag mot det vi håpar og vil at det norske samfunnet skal vere for alle: Ein stad der det er trygt å leve, trygt å arbeide, trygt å vere seg sjølv – samme kven vi er, der det er trygt å stå for noko, trygt å ha sin religion og trygt å be. Vi kjenner på at det er så mykje som kan gå tapt med Tamimas død.
Men dei haldningane Tamima hadde, er ikkje tapt. Det ho sto for, skal vi ta vare på. Det må vi ta vare på. Det forpliktar oss alle i møte med det som no har skjedd.
Ikkje minst gjeld det oss som tilhøyrer ein majoritet her i Noreg, enten som innbyggjarar her – eller det gjeld kva religion vi har.
Når de i familien skriv at minnet om Tamima «kan inspirere til å stå opp mot rasisme og vold med styrke, fellesskap og kjærlighet» er det eit svært sterkt uttrykk for nettopp det vi vil stå for som Den norske kyrkja i dette samfunnet. Og dette vil vi stå for saman med menneske av anna tru eller inga religiøs tru.
Det er vårt ansvar saman å svare på denne utfordringa og vise at minnet om Tamima skal inspirere oss til nettopp det.
Dei haldningar, og dei dødskrefter som har ført til at vi er her i dag, skal møtast med det beste vi har, sammen.
For kjærleiken er sterkare enn døden. Den blir ikkje borte med døden. Ingen kan drepe den. Som menneske som trur på Gud, har vi ei særleg oppgåve å vise at det er nettopp det vår tru på Gud handlar om. Uansett kva for religion vi har. For vi veit at også vår kristne tru kan bli misbrukt til å legitimere rasisme, vald og til og med krig. Vi som trur har ei særleg oppgåve å be og arbeide nettopp om at vi kan vise at kjærleiken er sterkare enn døden. Særleg i situasjonar som dette.
Saman med alle menneske, uansett om vi har ei religiøse tru eller ikkje, skal vi vise at kjærleiken betyr at vi bryr oss om kvarandre, at vi tar ansvar for kvarandre, at vi står opp for kvarandre.
Det livet Gud har gitt oss og som vi har vi som lever vidare, det skal vi bruke for å byggje vidare på det Tamima ville byggje.
Måtte Gud gi Tamima evig kvile i fred. Måtte Gud gi oss alle å leve i fred!