Hvordan tilrettelegger menighetsprester trosutøvelse for mennesker med demens?
Det er spørsmålet sykehjemsprest Anna Dalaker har fordypet seg i gjennom Olavstipendet 2025.
Mandag 9. februar ble rapporten «Å være prest når ordene ikke strekker til – en studie av menighetspresters tilretteleggelse av trosutøvelse på sykehjem» presentert.
– Etter hvert som ordene forsvinner hos personer med demens, blir den kognitive dimensjonen ved tro svekket, og tro uttrykkes mer og mer ved hjelp av kroppen, skriver hun i rapporten.
Dalaker som har skrevet rapporten har jobbet som dette i ti år, og er til daglig sykehjemsprest ved Tasta sykehjem i Stavanger. Funnene i rapporten gir både innsikt, utfordringer – og tydelige anbefalinger for kirkens videre arbeid.
Demensvennlig forkynnelse
Hver uke går menighetsprester inn dørene til landets sykehjem for å holde andakter og gudstjenester for mennesker med demens.
Rapporten viser at sang, musikk og gjenkjennbare ritualer er helt sentrale når kognitiv svikt gjør det vanskelig å følge en vanlig andakt eller preken.
– Hvis ikke forkynnelsen på sykehus skal være demensvennlig, hvor skal den være demensvennlig da? spurte Dalaker retorisk på seminaret.
Kjente salmer, Fadervår og faste liturgiske elementer gir gjenkjennelse og er med på å skape trygghet. De åpner rom for deltagelse – også når språket svikter.
Rett til trosutøvelse
Beboere på sykehjem har en lovfestet rett til trosutøvelse. Det er en felles utfordring til både institusjonen der de bor, men også til beboerens trossamfunn.
Samtidig viser innsikten fra Dalaker at tilretteleggingen varierer ut ifra hvilke personer som er på jobb på det enkelte sykehjem.
– Det gjør at denne rettigheten er personavhengig, og ikke innebygd i strukturen på sykehjemmet, sier Dalaker.
Prestene som er intervjuet bruker ord som fint, gøy, koselig, meningsfylt og givende om tjenesten. Andre informanter har mer fokus på at det er krevende:
– Noen opplever et godt samarbeid med sykehjemmet, mens andre oppleve rå være en stein i skoen. Noen av informantene opplever at de ansatte ved sykehjemmet ikke forstår beboernes religiøse behov, sier Dalaker.
Det er en av grunnene til at Dalaker oppfordrer til jevnlige møter mellom kirke og sykehjem. På den måten kan samarbeidet styrkes.
Behov for faglig påfyll
Dalaker håper at rapporten kan bidra til faglig oppmerksomhet på feltet.
Studien viser at de fleste prestene opplever sykehjemmet som «en fremmed verden».
Ingen av prestene har formell opplæring om demens eller tilretteleggelse av trosutøvelse i demensomsorg. Kunnskapen de har, bygger på erfaring, prøving og feiling, men flere ønsker å øke sin kompetanse.
– Informantene ønsker mer kunnskap om demens og hvordan tilrettelegge for trosutøvelse. Det kan skje i prostiet eller i bispedømmet gjennom kurs og fagdager. Det kan også skje gjennom etter- og videreutdanning på utdanningsinstitusjonene.
Informantene etterlyser også ressurser som kan legge til rette for trosutøvelse i sykehjem. Noe av dette har Dalaker samlet i sin rapport.


