Søndag under Kirkemøtet var det tradisjonen tro den nyeste biskopen i Bispemøtet som holdt preken. I desember ble Stig Lægdene innsatt som biskop Nord-Hålogaland. I sin preken på gudstjenesten ni måneder før jul, minnet Lægdene menigheten om den unge kvinnen som stilte seg til disposisjon for Guds vilje, noe som minner oss alle om en Gud som virker gjennom det sårbare, det perifere og det menneskelige.
Les hele preken her:
Tekst Luk, 1,26-38
Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. Slik lyder det hellige evangelium.
Preken
Versene jeg leste starter en fortelling som skulle endre verden. Ei ung jente, Maria, får beskjed av en engel om at hun på underfullt vis skulle bli med barn. Barnet skulle kalles Jesus. Og fra et lite hjørne, i utkanten av det store imperiet Romerriket, ved den østlige delen av Middelhavet oppe i noen små bygder og byer i Palestina, for litt over 2000 år siden, fødes det et barn som skulle gjøre at alt ble annerledes. Et barn som til og med skulle forandre måten vi regner tiden på. Maria skulle bli mor til dette barnet.
Barnet knyttes til kong David, og barnet skulle være konge til evig tid, ja enda mer; kalles Den høyestes Sønn, være hellig og kalles Guds Sønn. Ikke bare skulle dette barnet endre historien, men også forandre hjerter. Med sin væremåte, med sitt budskap og med sitt liv, sluttet og slutter folk seg til ham, først noen få, så flere. Budskapet om ham bringes ut rundt Middelhavet, og videre derfra. Det blir en bevegelse som fortsetter i dag, for nye slekter og for nye steder. Virkningene av dette er at millioner av mennesker ber til ham daglig, bærer korset hans på kroppen sin, samles i kirker; alt fra katedraler til jordhytter, og lytter til og leser det han sa og gjorde.
Han har fasinert, utfordret, gitt håp, men også ergret og provosert mennesker i 2000 år. Utallige mennesker har latt livet sitt bli dypt knyttet til ham. Utallige mennesker opplever at av ham får de hjelp til å leve og til å dø. Utallige mennesker prøver å gjøre sitt for å gjøre verden bedre i hans navn.
Fortellingen begynner her i det vi leste. Hos en ung jente, 14-15 år kanskje, Maria. Det er hun som får budskapet, det hun som blir mor til Frelseren, det hun som Gud bruker i sin store fortelling om Gud og menneskene. Det er hun som stiller seg villig til dette. Og når hun skal fortelle om Jesus, gjør hun det med en sang; Marias lovsang, Magnificat, som er blitt en av verdens mest kjente sanger. Den begynner slik: «Min sjel opphøyer Herren». Hun synger om Frelseren hun skal bli mor til, som «støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave», som det står i fortsettelsen i denne praktfulle begynnelsen av det 3. evangeliet, evangeliet etter Lukas.
Det er omtrent ni måneder til vi feirer Jesu fødsel og Maria budskapsdag er dagen som innevarsler en ny begynnelse, et annet rike og en annen verden. En Frelser som kommer med nåde, fred, glede, kall om omvendelse, rettferdighet og håp, som kommer med et budskap om at liv og evighet hører sammen.
I samisk tradisjon vektlegges det på en særlig måte at Maria, med en gang hun hører om graviditeten, drar opp til fjellbygdene for å møte sin slektning Elisabeth, som også på underfullt vis er blitt med barn. Márjabeáivvi er en dag hvor fokuset enda mer enn i norsk tradisjon er kvinnefellesskapet, kvinnelig vennskap og kvinnenes sterke plass i det samiske samfunnet. Det forteller den samiske forskeren og prestelæreren Lovisa Mienna Sjøberg på Kirkelig utdanningssenter i nord i Tromsø.
Maria er enestående i den kristne historien. Utallige er de kirkene som er oppkalt etter henne. For eksempel er den første kirka som ble bygd i Tromsø en Mariakirke, fra 1250; «Ecclesia Sanctae Mariae de Trums juxta paganos», «Den hellige Marias kirke i Troms nær hedningene», så langt nord man kunne komme i verden, den gang. Den vakreste og eldste treskulpturen vi har i ishavsbyen, finner vi i Elverhøy kirke; Maria i blå kjole med Jesusbarnet på armen. Det er datert til1300 - 1400- tallet og har stått i kirke etter kirke fram til i dag. Tenk på alle bildene som er malt av Maria, og skulpturene som er utformet! En rekke blomster og planter er oppkalt etter henne, over 20 i vår flora. Det er gjerne legende planter; ofte blå, røde eller hvite blomster, gjerne knyttet til kvinnelivet og kvinnenes ansvar, f.eks. Maria nøkkelblom.
Maria. Det kan ikke være tilfeldig at Gud bruker en kvinne så tett inn i frelsesverket. Gudeføderske kalles hun, «Theotokos» på gresk. Begrepet er fra konsilet i Efesos i 431. Det var viktig for å slå fast at Jesus er sann Gud og ikke minst sant menneske. Han var født av en kvinne.
Ei ung jente og helt sentral: Ved at hun stiller seg til disposisjon; «La det skje med meg som du har sagt». Det er nesten identisk med det Jesus sier i Getsemane: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din». Vi ber det samme i Vår Far: «La din vilje skje». En overskridende bønn, en overgivelse til Gud. Er det ikke noe befriende i å be slik? La din vilje skje, la det være ditt Gud, alt jeg holder på med. Men av og til er det vanskelig å be slik: Gud skje din vilje. La det skje; din rettferdighet, din kjærlighet og din nåde. La det skje. Ikke min.
Denne unge jenta er forskrekket selvfølgelig, men sier det så enkelt: «Jeg er Herrens tjenestekvinne» – la det skje. Og legg merke til den veldige kontrasten til den gamle presten Sakarja, Marias slektning. Han skulle bli pappaen til Johannes – og han får også, noen vers før vår fortelling, besøk av en engel – samme engel, inne i det hellige tempelet. Han har lest alt av hellige skrifter, og etter en tale av engelen, får han beskjed om at han og Elisabeth skal få et barn. Han svarer engelen så annerledes enn Maria: «Hvordan kan jeg være sikker på dette?» Jeg og min kone er gamle. Det virker nesten som engelen blir litt ergerlig. Den svarer: «Jeg er Gabriel som står for Guds ansikt. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg det glade budskapet. Nå skal du bli stum». Det er en forbløffende fortelling, jeg tror også det litt humor her. Engelen gir ikke opp prosjektet, eller Sakarja. Men presten blir altså stum – det er ikke bra for prester, ja ikke for noen selvfølgelig, og heldigvis bare fram til barnet er født. Men for en kontrast til Maria. Og for et radikalt budskap; at det er slik det hele starter; med ei ung jente på bygda som sier ja, og en gammel prest i tempelet som sier tja.
Seinere vet vi jo hvordan denne Frelseren opptrer, hvilken plass kvinner får, like inn i oppstandelsen. Og Maria er der i hans liv, ved det første underet er hun aktiv, og hun er der ved hans kors. Kvinnenes plass er påfallende i dette gjennompatriarkalske samfunnet, på samme måte som hvordan de fattige, syke og hjelpeløse besøkes av Jesus, ses, gis vekt og løftes. Og hvordan alt starter i en periferi i et voldelig, kynisk imperium – slik alle imperier er – også dagens. Det forteller oss noe helt sentralt om Gud.
Gud er helt andre steder enn bare i maktens palasser. Gud kan bruke helt andre mennesker enn de vi vanligvis tenker på. Guds kraft er forskjellig fra menneskers. Guds rike og Guds vilje kan være noe annet enn menneskers. Det er verdt å vite når vi lager planer for kirka, prioriterer og arbeider i kirka. Det er verdt å vite når vi satser på unge voksne. Det er den unge voksne kvinnen som stiller seg til disposisjon. Presten, ja Gud kan bruke han heldigvis, men vi må vel si at det går litt sakte. Selv om han etter hvert kommer med en nydelig lovsang, han også, som vi synger og leser den dag i dag.
Maria budskapsdag, Márjabeáivvi, er en gledesdag, en festdag. For her begynner historien om Jesus som skal endre verden og endre liv. Historien som knytter Gud og menneske sammen. Gjennom kjærlighet. Eyvind Skeie skriver i en salme mange har sunget i fastetida: «Guds Sønn har vært her nede og elsket oss til Gud!». Det er det som starter her. Maria, som åpner seg for Guds kjærlighetsplan, som tillitsfullt sier «La det skje». Men det er mer: Sangen hun synger er ikke bare vakker, men i den fortolker hun hele Guds fortelling med menneskene, Jesu oppdrag og betydning – og enda mer – hun fortolker inn seg selv. «Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig». Og slik blir det.
Et spørsmål trenger seg på: Klarer jeg, du, vi, å gjøre og si det samme som henne: La din vilje skje. La meg være et redskap for deg, for din fred, for ditt budskap, for din nåde, for din rettferdighet? Dere får tre aspekter på dette fra meg:
Det første; det trygge: La meg få hvile i dette; la det skje med meg som du har sagt, når jeg er sliten. La meg få leve i din vilje, og når jeg en dag skal fare herfra. La meg få være i din vilje.
Det andre; det åpne: la meg være åpen for det, din vilje, så jeg ikke er i mitt eget hele tiden, ikke ser eller ikke er tilgjengelig. Når jeg arbeidet med denne prekenen, fikk kona mi og jeg en ganske krevende forespørsel som vi ikke kunne hamle opp med sjøl. Noen trengte hjelp. Og vi tenkte gjennom venner og menigheter rundt oss. Hvem kan vi spørre om å bidra? Noen ville nok si ja, noen si nei. Men ganske mange, tenkte vi, gjør seg utilgjengelige, så vi ikke engang spør. Det er de som engelen Gabriel eller andre aldri kommer til – fordi de er lukket. Fordi de er altfor mye i sitt, og jeg orker ikke spørre engang. Hvordan skal Guds vilje skje da, hvis jeg ikke er åpen?
Og så det tredje aspektet; det utfordrende: la meg utfordres av hennes, Marias, ja - når jeg av og til prøves, når jeg vet at det en annens vilje enn min egen som skal komme til orde gjennom meg. La meg da, som Maria, i åpenhet og tillit – til og med kanskje i glede, si ja: La det skje med meg, som du har sagt.
Dette; La det skje med meg som du har sagt, er ord både å leve i og dø i: La det skje, «If it Be Your Will», synger Leonard Cohen. La det komme, la meg synge: From this broken hill, if it be your will. To let me sing.
Gud, la din vilje skje. Den tredje bønnen i Vår Far, ordene fra det tredje evangeliet: La det skje: Med oss, med meg, med kirka, med verden. La oss åpne oss for Guds forvandlinger, i en skadet verden, og i våre liv som har brister. From this broken hill, ja nettopp herfra, og synge ut i glede budskapet om Den høyestes Sønn, sammen med Maria!
Ære være Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.