Av Ingvild Telle
– Vi har hatt en veldig god start og det virker som at det treffet et behov, sier studentprest ved Blindern Camilla Oulie Eskildsen. Sammen med Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen, som er tilknyttet MF Vitenskapelig Høyskole, leder de en sorggruppe med plass fra tre til syv personer.
Gruppen møtes annenhver uke i kapellet på Blinden, der alle har satt av halvannen time for å snakke om sin og andres sorg.
– Jeg tror det betyr mye å få et slikt «rom» der man kan snakke om sorgen, sier Camilla.
– Hvis man har mistet noen, kan det noen ganger virke som at hele resten av samfunnet beveger seg videre, mens man selv står igjen. Gjennom å dele med andre kan man få støtte til å håndtere det som er vanskelig å stå i alene, sier Bjørn-Eirik.
Likemannsprinsippet
Tilbudet som tidligere var en del av SiO (Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus) er nå tatt over av Studentprestene i Oslo.
Da tilbudet ble markedsført blant studentene, var det flere som tok kontakt. Noen av de er nå en del av gruppen på Blindern, mens andre har begynt med individuelle samtaler med Camilla eller Bjørn Eirik.
– Vi har prøvd å ha relativt homogene grupper. Forskning viser at jo mer homogene gruppene er, jo større utbytte opplever deltakerne. I vår sorggruppe møter man en 20 åring som har mistet noen, og ikke en 60 åring som har mistet ektefellen, forklarer Camilla.
Det finnes flere måter å hjelpe mennesker gjennom sorg på. Det positive med å møtes i en gruppe (som er relativt homogen) er at det fremhever det man kaller for «likemannsprinsippet». Altså verdien av at andre også er i samme situasjon – at følelsene og erfaringene man selv sitter med ikke nødvendigvis er unaturlige, kanskje heller det motsatte. Gjennom å dele sin historie og sine erfaringer, hjelper man hverandre videre.
– Det gjelder grupper generelt, men særlig sorggrupper, at når en deltaker i gruppen sier noe, har det en annen verdi enn når Bjørn Eirik eller jeg sier noe, sier Camilla.
– Fordi da kommer det fra egen opplevd erfaring, fra de som har mistet noen, legger Bjørn-Eirik til.
Åpen start
I tillegg til tidligere erfaring som familieterapeut og med gruppesamtaler, lener prestene seg på psykolog Atle Dyregrov når de utarbeider metodene for sorggruppen. Atle Dyregrov har skrevet boken «Hvordan lede sorggrupper», sammen med Iren Johnsen og Kari Dyregrov.
– Vi har valgt å ha en åpen kontinuerlig gruppe, som betyr at studentene blir med så lenge de vil. Avtalen er at de skal si i fra gangen før de slutter, slik at vi får en avsluttende samtale, sier Camilla og legger til:
– Fordelen med en åpen kontinuerlig gruppe er at hvis noen plutselig skulle trenge dette, så har vi tilbudet etablert. Studenten trenger ikke vente trekvart år for å få plass.
Hvis en ny student ønsker å være med i sorggruppen, starter den med en individuell samtale med en av studentprestene. Noen ganger viser det seg at studenten kanskje kan få mer utbytte av individuelle samtaler, eller en psykolog, dersom sorgreaksjonen er veldig komplisert.
For alle unge voksne
Tilbudet er tilgjengelig for alle studenter i hele Oslo – uansett studiested. I tillegg har Studentprestene valgt at tilbudet også skal gjelde alle unge voksne i Oslo, uansett om de er studenter eller ikke.
– Vi tenker at poenget er alder og livsfase. Derfor har vi sendt informasjon om tilbudet til alle diakonene og prestene i hele Oslo, forteller Camilla.
Selv om tilbudet går gjennom studentprestene og gruppen møtes i et kapell, er sorggruppen livssynsåpent. Det som bringes inn av tro, er det medlemmene i gruppen som gjør. Det er de som bestemmer premissene. Viktigst er det at alle føler seg trygge, både på studentprestene, i rommet og med hverandre.
– Til å begynne med kjenner de hverken oss og eller hverandre, forklarer Bjørn Eirik.
– Derfor har vi vært opptatt av å skape trygghet med en tydelig ramme. Sammen har vi arbeidet frem regler for gruppen, der blant annet alle eier sin egen historie. Man har ikke lov å gjenfortelle historien til andre, forklarer Bjørn Eirik.
Å sette av tid annenhver uke er òg en ramme. Det gir studentene muligheten til å gå inn i sorgen, for så å gå ut av sorgen. For noen kan det hjelpe med en «strukturert» måte å møte sorgen på, som kan hjelpe på dem som tenker på det «hele tiden».
Et godt liv
Studietiden er en spesiell tid. Mange har flyttet hjemmefra og bor i byer uten et stort nettverk. Studiene kan være vanskelige og eksamenstiden krevende. Noen kan det oppleve at de ikke har noen å dele sorgen med. Mens andre kan skyve sorgen til side på grunn av stress.
– Ett av målene vi har formulert er at vi skal få leve gode liv. At studentene skal mestre studiehverdagen og å få en hverdag, sier Camilla.
Sorg kan gjøre oss syke, men for de fleste er det en normal reaksjon ved tap av noen som står en nær. Gjennom sorggruppen blir opplevelsen normalisert og det kan gi studenten trygghet til å slappe av.
– Så kan man tillate seg å tenke at sorgen får nye former, kanskje blir den lettere å leve med, uten at det betyr at man har glemt den man sørger over, sier Camilla.