De enkelte ledd, blant annet utsmykking, symbol og kransepålegging, bidrar til den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved gravferd er fiolett, men det er vanleg å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste. Andre fargar kan også brukes.
Gangen i seremonien
Gravferden startar med preludium (inngangsmusikk), salme, noen innledende ord og en bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfelle vil det vere naturleg å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som stod han/ho nær. Etter minneorda er det også anledning for andre helsniger, kranspålegging, opplesning og lystenning.
Etter minneordene er det anledning til å ha ett musikkinnslag før presten leser fra Bibelen og holder en kort tale fra skriftordet. Det blir så bedt en bønn før alle ber Herrens bønn samman.
Før postludiet (utgangsmusikken) er det en salme. Ved gravferder blir kista båret ut under postludiet. Det er vanleg at representantar for den nærmaste familien eller venner av avdøde er med og ber kista.
Ved graven er det salmesang og skriftlesninger før presten ber ei bøn og foretar jordpåkastingen, etterpå er det anledning til å legge en rose eller en personlig hilsen på kisten.Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han leser velsigningnelsen, så senkes kisten mens siste salme synges.
Retning for sorga
Graferden sammen med ei båreandakt og eventuelt det å stelle den døde, kan gi sørgjetida ein god start. Gravferda kan gi sorga ei retning, kan omdanne sorga til ein ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bøner gir dei som er med, høve til å markere gravferda som ei viktig hending i familien og venekrinsen.