De eldste kirkene i Øyer
De eldste opplysningene om innføringen av kristendommen i Gudbrandsdalen finner vi i Olav den Helliges saga, slik Snorre Sturlason forteller den. I året 1021 dro helgenkongen nedover dalen, holdt ting med bøndene og truet eller lokket dem til å la seg kristne. Han ødela alle hovene og satte igjen prester etter seg forteller sagaen. Øyer er ikke nevnt spesielt i denne beretningen, men Olav den Hellige kan godt ha stoppet her for det.
Bautasteinen på Skåe
Vi vet at det i middelalderen var to kirker i Øyer sogn, på Skåe og på Orrestad. Mye taler for at kirken på Skåe var den eldste. Der var bygdesenteret den gang, der lå hovet og der gikk tjodvegen (pilgrimsvegen til Nidaros) forbi. Kirken på Skåe er nevnt to ganger i middelalderen, i 1333 og i 1335. Det er funnet menneskebein på Skåe og deler av en meget sjelden gravstein. Rester av denne er å finne i kirkeavdelingen på Maihaugen. Men noe virkelig bevis for at Skåekirken var eldst har vi ikke.
Det er grunn til å tro at kirken på Skåe forfalt etter svartedauen i 1349-50, akkurat som mange andre kirker på denne tiden. I 1950-årene ble det reist en bautastein på Sygard Skåe der en tror at denne kirken kan ha stått.
Kirken på Orrestad, som er det gamle navnet på Øyer prestegard, er nevnt første gang i 1323. Vi vet imidlertid ikke helt når den ble bygd.
På 1100-tallet hadde den norske kirken fått en fastere organisasjon og med innføringen av tienden i 1125 ble det økonomiske grunnlaget for kirkereising og -drift lagt. I 1153 ble Norge egen kirkeprovins med Nidaros som erkebispesete, samme året ble Hamar bispestol reist. Vi vet at i Gudbrandsdalen fikk Fåberg, Vågå og Lom sine hovedkirker i stavteknikk før år 1200. Stavkirken i Ringebu er neppe særlig yngre. Det kan derfor være fristende å tro at også Øyer fikk sin hovedkirke på denne tiden, men heller ikke her har vi noen form for bevis.
Begge kirkene i Øyer var trolig altså i bruk samtidig, med Orrestadkirken som hovedkirke. Geografiske hensyn bestemte trolig plasseringen, Orrestad lå mer sentralt til i forhold til bosetningen som utviklet seg etter hvert. Kirken var en treskipet stavkirke (utvidet med korsarmer i 1629) som sto til 1722 da den brant ned etter et lynnedslag.
Kilde: Historieskrift om Øyer kirke, Øyer menighetsråd 1983