Av Magnus Halle, sokneprest i Lesja.
GD har i flere oppslag behandlet den meget krevende situasjonen Nord-Gudbrandsdalen opplever: Prester mangler. Mangelen på stabilitet i prestetjenesten berører mange i Nord-dalen. Det er ingen tvil om at rekrutteringen har vært svak gjennom flere år. Både jeg og mine kollegaer har kjørt mange mil de siste årene for å forrette en gravferd eller døpe et barn.
Jeg er inne på mitt åttende år som sokneprest i Lesja, og jeg har etter hvert tjenestegjort i nesten alle kirkene i Nord-Gudbrandsdalen. Jeg har møtt folk i sorg og i glede fra Skjåk og Bøverdalen til Hjerkinn og Kvam. Når jeg reiser rundt, så er ingen tvil om at Nord-Gudbrandsdalen står midt i store utfordringer, som vi alle kjenner. Rekruttering av kompetente medarbeidere er en utfordring for mange virksomheter, ikke bare kirken. I denne situasjonen er det er viktig å minne om at kirken er mer enn presten.
For uansett hvor jeg kommer, finnes det et arbeidslag som holder hjulene i gang. Det består av noen få fast ansatte og en rekke frivillige krefter, som alle gjør sitt for å få hjulene til å gå rundt.
En stor majoritet av innbyggerne viser oss fortsatt tillit ved livets høytider. I mai konfirmeres omkring 157 ungdommer i kirkene våre, og over sommeren konfirmeres 19 i Skjåk. Jeg kaller det «vårens vakreste eventyr» (selv om noen utslitte konfirmantmødre nok ikke er enig)! Dette hadde ikke vært mulig uten vikarer, mange frivillige, pensjonister som trår til, og konfirmantforeldre som stiller opp på leir eller bidrar med annet. Vi lener oss på mange, som stiller opp.
Slik er det gjennom hele året: Mange stiller opp og hjelper til for å støtte de lokale kirkene våre. Noen stiller på valgliste for å styre den lokale kirken, andre bidrar med kaffe og biteti til kirkekaffen, noen er kirkeverter, noen leser tekster i gudstjenestene. Vi er helt avhengige av denne store gruppen villige hjelpere for å få det til å gå rundt. Nå i mai samles bygdefolket til dugnad på kirkegårdene. Slik hjelp er uvurderlig: Den norske kirke har over 80 000 frivillige, som stiller opp med stort og smått. Det er omtrent ti ganger så mange som de fast ansatte!
Et stort flertall ønsker fortsatt kirken som seremonisted ved gravferder. Mitt inntrykk er at mange, uavhengig av egen tro, erfarer at de lokale kirkene her gjør en betydelig innsats. Jeg håper også at de som står langt fra enhver religiøs tro, opplever at vi er der like mye for dem, når det røyner på. Etter å ha forrettet gravferder i våre små bygdesamfunn, anser jeg at resten av Norge har noe å lære av oss. En verdsatt støttespiller for både bygdefolk og kirkens ansatte er de lokale gravferdsbyråene. Her bidrar trofaste medarbeidere til å skape verdighet rundt gravferdene våre.
Hver søndag åpnes dørene til gudstjenester i Nord-Gudbrandsdalen. Stemmer det at vi taler for tomme kirkebenker? Selvsagt er det alltid rom for flere, særlig på en ordinær søndag uten dåp. Men en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå fra 2023 viste at det gjennomsnittlige gudstjenestebesøket per innbygger var høyere i alle sju fellesråd (kommuner) i Nord-Gudbrandsdalen enn besøket i Innlandet og i Norge. Det er da gledelige tall!
Samlet sett er det et stort arbeidslag som bidrar til å holde hjulene i gang, selv uten faste prester i mange sokn. Takk til alle medarbeidere og gode krefter som bærer oss gjennom utfordrende tider. Jeg er viss på at tradisjonene overlever. Kirken står sterkt i Nord-Gudbrandsdalen. Etter tusen år er kirken en del av grunnfjellet her. Vi er kommet for å bli. Takk for tilliten dere fortsetter å vise oss!